Uendelig graviditet

[AnonymBruker]

Du kan gjerne kalle dette innlegget for sutring om du vil. Det spiller ingen rolle. 

Jeg er i slutten av svangerskapet (her ville det kanskje vært fint å si HURRA, men jeg har ikke krefter til dette). Jeg er så lei at jeg kjenner at ingenting gleder meg lenger. Jeg kjenner faktisk på en enorm angst og frykt i møtet med et nytt menneske i mitt liv. Jeg tror ikke jeg vil møte det. Jeg vet ikke om dette er på grunn av svangerskapet, at kroppen er så tung og sliten at den vil bare kvitte seg med byrden eller om det er reelle følelser knyttet til det ennå ufødte barnet. Jeg kjenner at jeg har for lengst sluttet å leve normalt. Det føles som om denne tunge kroppen vil aldri kunne ta seg en joggetur, gåtur eller være uthvilt. Dette uendelige svangerskapet tærer på psyken min så mye at jeg klarer ikke å fungere. Ingenting av babyting vekker kjærlige følelser hos meg. Småbarn, folk som triller vogn på gata, vekker så stor angst hos meg at jeg vil gå under jorda, bare forsvinne, bli borte for godt. Akkurat nå ville jeg gjort alt for at noen hadde bare tatt vekk denne byrden ut av kroppen min, frigitt meg fra denne vekten jeg går og bærer på. Jeg er så lei at dette menneske inni kroppen min sparker og dytter noen ganger så ubehagelig at jeg vet ikke hvilken stilling denne kroppen skal finne på for å hjelpe seg selv. Ååååå som jeg savner å sitte eller ligge normalt, gå eller stå uten å kjenne på ubehag, sove på magen. Kle av og på uten å måtte be om hjelp. Jeg bare savner så innimarri å være i ett med kroppen min!!!!! 

Anonymkode: bfeea...c98

[AnonymBruker]

Det her må du prate med jordmor eller lege om, ts. ❤️ Masse lykke til, du er garantert ikke alene om disse tankene. 

Anonymkode: 55c7e...13c

[AnonymBruker]

Jeg deler mange av dine tanker, så vit du ikke er alene❤️. Hos meg er det mer tristhet enn angst og frykt, og ikke minst en lengsel for å få kroppen min tilbake. Og en redsel for at ting aldri vil føles bra igjen. 

Anonymkode: 6eecd...fbc

[AnonymBruker]

TS: det har egentlig gått greit hele veien, men nå på slutten har det bare sagt stopp. Har selvsagt tenkt å si det til lege på neste kontroll.

Burde, burde ikke.... det er vel mye annet i livet man også burde eller ikke burde. 

Anonymkode: bfeea...c98

[AnonymBruker]

Hadde det sånn jeg også. Vet ikke hvor mye du deler, eller rettere sagt ikke deler. Utifra det du skriver vil jeg si at jeg hadde det verre. Jeg tror jeg hadde svangerskaps depresjon. 
 

Men uansett så gikk det over når svangerskapet gikk over for min del. Før eller siden nå så er du ferdig. 

Anonymkode: d9692...8d6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg deler mange av dine tanker, så vit du ikke er alene❤️. Hos meg er det mer tristhet enn angst og frykt, og ikke minst en lengsel for å få kroppen min tilbake. Og en redsel for at ting aldri vil føles bra igjen. 

Anonymkode: 6eecd...fbc

❤️ Takk for åpenhet. Jeg håper at angsten jeg kjenner på nå forsvinner når barnet blir født, at alt dette kun skyldes en sliten kropp som påvirker psyken. Masse lykke til til deg!! 

Anonymkode: bfeea...c98

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

❤️ Takk for åpenhet. Jeg håper at angsten jeg kjenner på nå forsvinner når barnet blir født, at alt dette kun skyldes en sliten kropp som påvirker psyken. Masse lykke til til deg!! 

Anonymkode: bfeea...c98

Selv takk for din åpenhet, hjalp og vite at jeg ikke er alene. Og håper det blir bedre for deg når babyen blir født. Det å være så sliten påvirker nok veldig tror jeg. Selv har jeg nok dummet meg litt med å jobbe alt for mye, samt en totalt fraværende samboer. Så har nok blitt gående vel mye alene med det hele, kombinert med litt andre ting også. Men det ordner seg nok:) Lykke til til deg også!

Anonymkode: 6eecd...fbc

[AnonymBruker]

Jeg følte litt på det samme ved siste svangerskap (nr.3). Ventet med spenning og glede på at baby skulle komme. Termin kom og gikk uten noen fødsel i sikte. Etter termin gikk forventningene til baby, spenningen og gleden over til likegyldighet og et ønske om å bare bli kvitt smertene, slitenheten og få MEG SELV tilbake. Kjente at jeg brydde meg ikke lengre om å få barnet, men kun å bli ferdig! Jeg var så lei, sliten, trøtt og oppgitt at det var nesten ikke til å holde ut! Forferdelig følelse, men jeg oppfattet det som at alle «virkelige» følelser ble borte og erstattet av en skikkelig skummel likegyldighet. Var også redd for hvordan dette påvirket mine følelser for barnet når det endelig kom, men alle mørke tanker og følelser forsvant heldigvis når fødselen bare kom i gang. 
 

Så dette kan være bare hormonene som herjer med deg og konsekvensen av en litt for sliten kropp, og det trenger ikke være noe mer alvorlig som tegn på depresjon. Men snakk med lege/jordmor, det er uansett godt å ha noen å lette hjertet til!

Anonymkode: 2aea7...e9c

[Edie]

Ryddet for krenkende utsagn og svar til dette.

Edie, adm.