Er gravid med nr to hvordan skal jeg fortelle foreldrene mine?

[AnonymBruker]

Hallo ❤️ 

Mannen min og jeg har ei jente som er tre år, og nå, etter lang tid med prøving, har jeg faktisk blitt gravid. 

Vi har hatt en veldig dårlig periode, og var nær skilsmisse, foreldrene mine har derfor vært veldig negativt innstilt til mannen min og særlig moren min. Pappa er litt mer saklig, og håper vi finner ut av det. Jeg forstår dem godt. Uansett, for et par måneder siden ble ting mye bedre og vi har gjort tiltak så vi får det bedre mellom oss. Vi la babyplanene på is, og jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jenta vår blir enebarn, og det blir oss tre ❤️ 

Så kom altså dette sjokket som vi begge to ble så glade for. 

Jeg er altså redd for å fortelle dette til foreldrene mine, for både mor og søster kommer til å få nedtur for at vi ikke skal skille oss (han er en god pappa, det synes de, men han burde vært en bedre ektemann, og det er ingenting som det ikke går an til å fikse opp i i denne situasjonen, og der er både jeg og han enige og han prøver å fikse opp i det). 

Hvordan burde jeg fortelle dette? Burde jeg få barnet vårt til å gi dem en gave som sier at hun skal bli storesøster og gjøre det hele om til en positiv situsjon?

Eller burde jeg fortelle det til dem alene? For oss er dette veldig stort og fint, og de er så glade i jenta vår, og det ville vært så gøy om hun kunne fortelle besteforeldrene sine dette når tiden er inne for det.. Jeg vet de hadde mest sannsynlig blitt glade i denne situasjonen og vi hadde kanskje snakket om det sammen etterpå på en mer seriøs måte. 

Hva burde jeg gjøre egentlig? 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

Du bør iallefall annonsere det som en gledelig nyhet og ikke som "uff, jeg er visst gravid..."! Tror det blir vanskeligere for dem å være negativ direkte dersom dere presenterer det som utelukkende positivt!

Anonymkode: 67046...a00

[AnonymBruker]

Jeg har ofte rollen til moren din i slike saker. Når en venninne eller familiemedlem er på bruddets rand og jeg støtter henne, for at hun så finner tilbake til dusten. Har dessverre ikke noen kloke tips å gi. Tror dette andre barnet gjør ting verre, og at du unnskylder hans oppførsel for å beholde familieydylldrømmen. Kanskje blir det lettere for deg hvis du forbereder deg på en negativ reaksjon, da blir du ikke så skuffet. 

Anonymkode: 502c1...c61

[AnonymBruker]

Jeg hadde snakket med familien din om at dere har ordnet problemene, har hatt ei fin tid i det siste og dere er blitt flinkere til å kommunisere. Når du må si at du er gravid så forteller du det da som en gledelig nyhet. Kanskje er de ikke så negative mot mannen din da siden de vet at dere har det bra. 

Anonymkode: f2272...49a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du bør iallefall annonsere det som en gledelig nyhet og ikke som "uff, jeg er visst gravid..."! Tror det blir vanskeligere for dem å være negativ direkte dersom dere presenterer det som utelukkende positivt!

Anonymkode: 67046...a00

Du har et poeng😊 og det er jo noe som er veldig fint! 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ofte rollen til moren din i slike saker. Når en venninne eller familiemedlem er på bruddets rand og jeg støtter henne, for at hun så finner tilbake til dusten. Har dessverre ikke noen kloke tips å gi. Tror dette andre barnet gjør ting verre, og at du unnskylder hans oppførsel for å beholde familieydylldrømmen. Kanskje blir det lettere for deg hvis du forbereder deg på en negativ reaksjon, da blir du ikke så skuffet. 

Anonymkode: 502c1...c61

Dusten? Men du kjenner ham jo ikke, og du aner jo ikke hvordan han takler dette og hva han har gjort. Ja, han har gjort feil, og han innrømmer det og han gjør faktisk noe med det hele nå. 

 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde snakket med familien din om at dere har ordnet problemene, har hatt ei fin tid i det siste og dere er blitt flinkere til å kommunisere. Når du må si at du er gravid så forteller du det da som en gledelig nyhet. Kanskje er de ikke så negative mot mannen din da siden de vet at dere har det bra. 

Anonymkode: f2272...49a

Ja det er sant. Og det har jo gått veldig fint den siste tiden, og når de har spurt, har jeg sagt at det går bra. Han har overasket meg positivt.. Først nå finner jeg ut at jeg er gravid så det burde jo gå bra.. 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja det er sant. Og det har jo gått veldig fint den siste tiden, og når de har spurt, har jeg sagt at det går bra. Han har overasket meg positivt.. Først nå finner jeg ut at jeg er gravid så det burde jo gå bra.. 

Anonymkode: 1e1d5...54d

Da har du 3 mnd på deg til å få de til å endre synet sitt på han.

Gratulerer forresten!! 

Anonymkode: f2272...49a

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig at jeg har IQ over 70, så da forstår jeg at det han har drevet med må være alvorlig. Ellers ville ikke du ønsket brudd og delt nok om dette med foreldrene til å endre deres oppfatning av han. Jeg trenger ikke å kjenne han personlig for å vite det jeg trenger å vite for å kalle han en dust. 

Anonymkode: 502c1...c61

[Daria]

Jeg ville ikke latt 3-åringen fortelle det når du ikke er sikker på hvordan de vil reagere. Det er dårlig gjort både mot ungen og mot dem, de må få tid til å fordøye det uten å risikere at de påvirker hennes opplevelse av det. At du har ombestemt deg og synes alt er fint igjen betyr ikke at deres følelser endrer seg like raskt - det er ulempen når man involverer andre i problemene sine.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Dusten? Men du kjenner ham jo ikke, og du aner jo ikke hvordan han takler dette og hva han har gjort. Ja, han har gjort feil, og han innrømmer det og han gjør faktisk noe med det hele nå. 

 

Anonymkode: 1e1d5...54d

Ingen av oss kjenner han. Så langt jeg kan se så er han enten en bra fyr, dere har hatt noen problemer og du har overdramatisert til familien din slik at de har tatt avstand. Da får du i så fall ta det på din egen kappe og tenke deg om før du hyler og bærer deg neste gang. Eller så har du vært dønn ærlig mot familien din, de har fått han i vrangstrupen med rette fordi de bryr seg om deg, da er det ganske naivt av deg å tro at bare fordi du har ombestemt deg så skal de gjøre det like fort.

Anonymkode: 6e7be...c4b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Daria skrev:

Jeg ville ikke latt 3-åringen fortelle det når du ikke er sikker på hvordan de vil reagere. Det er dårlig gjort både mot ungen og mot dem, de må få tid til å fordøye det uten å risikere at de påvirker hennes opplevelse av det. At du har ombestemt deg og synes alt er fint igjen betyr ikke at deres følelser endrer seg like raskt - det er ulempen når man involverer andre i problemene sine.

Jeg vet at de mest sannsynlig greier å reagere riktig foran barnet vårt, det var derfor jeg tenkte på det.. Men har faktisk ikke tenkt andre veien, det ville jo være veldig kjipt for jenta vår om besteforeldrene hennes ikke reagerte som det er meningen at de skal.. Takk for rådet 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så heldig at jeg har IQ over 70, så da forstår jeg at det han har drevet med må være alvorlig. Ellers ville ikke du ønsket brudd og delt nok om dette med foreldrene til å endre deres oppfatning av han. Jeg trenger ikke å kjenne han personlig for å vite det jeg trenger å vite for å kalle han en dust. 

Anonymkode: 502c1...c61

Jo, du har et poeng, men samtidig så er det jo slik at man kan finne tilbake til hverandre om man er ærlige. Alvorlig, det kommer an på. Han har ikke vært utro, voldelig eller slem mot noen av oss. Det er kommunikasjonen vår som har vært problemet og det jobber vi med nå. Duster pleier som regel ikke innrømme sine feil. De over 70 i IQ vet bedre enn å kalle folk de ikke kjenner for dust tenker jeg 😊

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har du 3 mnd på deg til å få de til å endre synet sitt på han.

Gratulerer forresten!! 

Anonymkode: f2272...49a

Tusen takk

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen av oss kjenner han. Så langt jeg kan se så er han enten en bra fyr, dere har hatt noen problemer og du har overdramatisert til familien din slik at de har tatt avstand. Da får du i så fall ta det på din egen kappe og tenke deg om før du hyler og bærer deg neste gang. Eller så har du vært dønn ærlig mot familien din, de har fått han i vrangstrupen med rette fordi de bryr seg om deg, da er det ganske naivt av deg å tro at bare fordi du har ombestemt deg så skal de gjøre det like fort.

Anonymkode: 6e7be...c4b

Det er vel en god blanding. Mamma er veldig følsom av seg og blåser ting veldig opp. Pappa er veldig nøytral og saklig, og han mener jo at dette går an til å ordne seg. De vet akkurat like mye. 

Jeg har hatt en veldig kjip periode med litt psykiske utfordringer, og da har jeg blåst opp en del, men de har likevel all grunn til å mislike ham for noe av det han har gjort var såpass alvorlig, men dette er jo faktisk på vei til å ordne seg.. Og det vet de. 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Jo, du har et poeng, men samtidig så er det jo slik at man kan finne tilbake til hverandre om man er ærlige. Alvorlig, det kommer an på. Han har ikke vært utro, voldelig eller slem mot noen av oss. Det er kommunikasjonen vår som har vært problemet og det jobber vi med nå. Duster pleier som regel ikke innrømme sine feil. De over 70 i IQ vet bedre enn å kalle folk de ikke kjenner for dust tenker jeg 😊

Tusen takk

Anonymkode: 1e1d5...54d

Så moren og søsteren din fikk en nedtur fordi dere ikke skilte dere på grunn av kommunikasjonsproblemer? De må være de mest urimelige menneskene noensinne.

Anonymkode: 6e7be...c4b

[AnonymBruker]

Nå tenker jeg at muligens så er jeg den eneste av oss to som har IQ over 70. Men lykke til likevel, håper ting ordner seg og moren din klarer å holde tilbake det hun egentlig føler og tenker 

Anonymkode: 502c1...c61

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå tenker jeg at muligens så er jeg den eneste av oss to som har IQ over 70. Men lykke til likevel, håper ting ordner seg og moren din klarer å holde tilbake det hun egentlig føler og tenker 

Anonymkode: 502c1...c61

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så moren og søsteren din fikk en nedtur fordi dere ikke skilte dere på grunn av kommunikasjonsproblemer? De må være de mest urimelige menneskene noensinne.

Anonymkode: 6e7be...c4b

Han har sagt noen dumme ting i begynnelsen av ekteskapet, som han selv innrømmer var veldig dumt sagt, han sliter veldig med å ordlegge seg når han er nervøs eller engasjert.. Han har også gjort to alvorlige feil, men den ene er rettet opp i, den andre er i en prosess, og det er i ferd med å løse seg. Så kommunikasjonsproblemene og ettervirkningene  pga dette er det vi fikser opp i mellom oss nå.. Synes ikke de er urimelige, når man skal se på hele bildet, men de to er jo de eneste som ikke er veldig begeistret for at vi prøver å finne ut av det.. 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå tenker jeg at muligens så er jeg den eneste av oss to som har IQ over 70. Men lykke til likevel, håper ting ordner seg og moren din klarer å holde tilbake det hun egentlig føler og tenker 

Anonymkode: 502c1...c61

Men hvorfor sier du slike ting? Du kjenner meg ikke. Jeg ser at du er stolt over å ha en IQ over 70, så fint for deg. Lykke til videre i livet. 

Anonymkode: 1e1d5...54d

[AnonymBruker]

Man trenger ikke å kjenne noen personlig for å kjenne igjen mønstre. Jeg beklager hvis jeg har fornærmet deg. Ønsker deg som sagt lykke til med alt. 

Anonymkode: 502c1...c61

[AnonymBruker]

Er nytt barn løser absolutt ingenting. Var dere på vei til å skille dere, så ender det med skilsmisse når barnet blir født.

Anonymkode: e17f0...24a

[Gjest WhisperingWind]

Om dere sammen har bestemt dere for at dere vil satse på ekteskapet så er jo det deres sak. Er dere to om problemet eller er det bare han? Og om det er han. Har han virkelig bestemt for å gå inn i seg selv og endte på ting. Går dere i parterapi?
 

Hva utfordringer har dere hatt og hva gjør dere med det? Enda en unge vil ikke bare fikse ting.

Endret 6. juli 2020 av WhisperingWind

[Loff77]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hallo ❤️ 

Mannen min og jeg har ei jente som er tre år, og nå, etter lang tid med prøving, har jeg faktisk blitt gravid. 

Vi har hatt en veldig dårlig periode, og var nær skilsmisse, foreldrene mine har derfor vært veldig negativt innstilt til mannen min og særlig moren min. Pappa er litt mer saklig, og håper vi finner ut av det. Jeg forstår dem godt. Uansett, for et par måneder siden ble ting mye bedre og vi har gjort tiltak så vi får det bedre mellom oss. Vi la babyplanene på is, og jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jenta vår blir enebarn, og det blir oss tre ❤️ 

Så kom altså dette sjokket som vi begge to ble så glade for. 

Jeg er altså redd for å fortelle dette til foreldrene mine, for både mor og søster kommer til å få nedtur for at vi ikke skal skille oss (han er en god pappa, det synes de, men han burde vært en bedre ektemann, og det er ingenting som det ikke går an til å fikse opp i i denne situasjonen, og der er både jeg og han enige og han prøver å fikse opp i det). 

Hvordan burde jeg fortelle dette? Burde jeg få barnet vårt til å gi dem en gave som sier at hun skal bli storesøster og gjøre det hele om til en positiv situsjon?

Eller burde jeg fortelle det til dem alene? For oss er dette veldig stort og fint, og de er så glade i jenta vår, og det ville vært så gøy om hun kunne fortelle besteforeldrene sine dette når tiden er inne for det.. Jeg vet de hadde mest sannsynlig blitt glade i denne situasjonen og vi hadde kanskje snakket om det sammen etterpå på en mer seriøs måte. 

Hva burde jeg gjøre egentlig? 

Anonymkode: 1e1d5...54d

Tja be dem holde kjeft og lev livet ditt selv?