Hvordan takler du motgang?

[AnonymBruker]

Ja, det er spørsmålet mitt. Hvordan forholder vi oss til motgang i livet, da tenker jeg eks. Fikk ikke den utdannelsen du gjerne ville ha, kjærligheten du trodde ville vare tok slutt. Arbeidslivet ble noe annet enn du forutså, familielivet ble tøft. Familie eller venner som døde fra deg, drømmene dine som gikk i knas.

Anonymkode: dcfa2...b6c

[Anonymburker]

Helt forferdelig dårlig.

[AnonymBruker]

Ts her, hvorfor det. Vondt å høre at du sier det😢

Anonymkode: dcfa2...b6c

[AnonymBruker]

Det ble ikke som jeg trodde eller ville, det ble annerledes. Min største utfordring var å innse at annerledes betyr ikke feil eller at det gikk til helvete. Jeg har det godt nå, selv med ødelagt helse, havarerte forhold og døde nærmeste, jeg har innfunnet meg med det, sørget og gått videre. 

Anonymkode: 29d63...672

[AnonymBruker]

Let etter det positive og konsentrer deg om det, aksepter at livet ikke bare er lett og lykke, ikke sammenlikn deg med andre. Få en hobby eller omskolere seg på jobb. Feks 

Anonymkode: 4e5bc...f4c

[Anonymburker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, hvorfor det. Vondt å høre at du sier det😢

Anonymkode: dcfa2...b6c

Jeg klarer ikke styre det. Det blir overveldende og jeg føler det er en forbannelse over meg hver gang noe går i mot.

At motgang gjør en sterkere stemmer kanskje for de som ER sterke. Er man skjør og sårbar derimot, bryter den deg ned bit for bit.

[AnonymBruker]

Utdannelsen jeg ville ha fikk jeg ikke da jeg ble psykisk syk pga min eks og en politisak der. Nå er det ny runde med ny eks og en ny politisak. Hatt flere familiemedlemmer som døde mens jeg var gravid (en av de var ikke mer enn 45 og døde brått). 

Jeg har ikke kunnet arbeide. Jeg har måttet ta meg av barna som har hatt et helt forferdelig liv til nå pga mine dårlige valg (eks 1 og 2). Jeg er alene med barna ganske mye nå, spesielt de minste. 

Jeg har knapt venner igjen fordi jeg har ikke orket å forholde meg så mye til andres liv pga omstendigheter de siste 10 årene. 

Men jeg har et liv. Som jeg prøver å fylle med humor og kjærlighet. Jeg prøver å vise at man kan ha det godt til tross for dårlig råd, til tross for dårlige opplevelser. Men jeg sliter veldig mye (ganske nylig brudd), og ikke alle dager er gode eller like. Det er mange dager langt langt nede. Men jeg gir ikke opp. Barna fortjener et godt liv. Jeg fortjener et godt liv. Derfor bruker jeg mye humor, støtte i den familien jeg har og de få vennene jeg har igjen. 

Anonymkode: 2fe60...43b

[youcancallmejune]

Jeg tillater meg å sørge og snakke om det når noe skjer, men ikke å velte meg i det over lang tid. Jeg setter strek og går videre når jeg synes jeg har vært selvmedlidende nok. Hvis det som plager meg er mulig å gjøre noe med gjør jeg det. Hvis jeg kommer fram til at det er jeg selv som ødelegger for meg tar jeg tak i det, og jeg tenker alltid at motgang er forbigående og mulig å gjøre noe med. Jeg er nok det mest pragmatiske mennesket jeg kjenner.

[AnonymBruker]

Når vi er unge tror vi alt skal gå som vi ønsker. Vi er jo naive og uten livserfaring så ikke rart vi tror livet er enkelt. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Jeg var sjenert, lite pen og redd for å stikke meg ut. Var mye syk som barn og ble på en måte satt utenfor, hadde en flott familie men tørte ikke å fortelle om mobbingen. Ble voksen, etterhvert møtte jeg mannen til mine to flotte barn. Var så forelsket, etter noen år oppdager jeg han er utro, han nekter jeg har bevis. Så dør min mor alt for tidlig, hun var min bauta og bestevenn. Fikk ingen medfølelse fra samboer. Vi fortsetter samlivet, så oppdager jeg igjen utroskap, da med en i nær relasjon til oss. Da endelig våkner jeg, avslutter forholdet, barna er store og jeg vil ikke blande de inn i dette. Årene går og jeg treffer en mann jeg blir utrolig bettat av, 4 år har jeg vært singel. Etterhvert innser jeg at alt er på hans premisser og at sex er det eneste han vil dele med meg. Bryter ut og jeg er singel men stolt over å ikke bli utnyttet mer. Jeg var som sagt den stygge andungen, men har blitt til en svane nå!

Anonymkode: dcfa2...b6c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Når vi er unge tror vi alt skal gå som vi ønsker. Vi er jo naive og uten livserfaring så ikke rart vi tror livet er enkelt. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Jeg var sjenert, lite pen og redd for å stikke meg ut. Var mye syk som barn og ble på en måte satt utenfor, hadde en flott familie men tørte ikke å fortelle om mobbingen. Ble voksen, etterhvert møtte jeg mannen til mine to flotte barn. Var så forelsket, etter noen år oppdager jeg han er utro, han nekter jeg har bevis. Så dør min mor alt for tidlig, hun var min bauta og bestevenn. Fikk ingen medfølelse fra samboer. Vi fortsetter samlivet, så oppdager jeg igjen utroskap, da med en i nær relasjon til oss. Da endelig våkner jeg, avslutter forholdet, barna er store og jeg vil ikke blande de inn i dette. Årene går og jeg treffer en mann jeg blir utrolig bettat av, 4 år har jeg vært singel. Etterhvert innser jeg at alt er på hans premisser og at sex er det eneste han vil dele med meg. Bryter ut og jeg er singel men stolt over å ikke bli utnyttet mer. Jeg var som sagt den stygge andungen, men har blitt til en svane nå!

Anonymkode: dcfa2...b6c

Glemte at jeg er ts😅

Anonymkode: dcfa2...b6c

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er spørsmålet mitt. Hvordan forholder vi oss til motgang i livet, da tenker jeg eks. Fikk ikke den utdannelsen du gjerne ville ha, kjærligheten du trodde ville vare tok slutt. Arbeidslivet ble noe annet enn du forutså, familielivet ble tøft. Familie eller venner som døde fra deg, drømmene dine som gikk i knas.

Anonymkode: dcfa2...b6c

Oppveksten besto av omsorgssvikt og ustabile foreldre. Det mest stabile var å være hos venner eller på turer med besteforeldre. Jeg hadde ingen drømmer opp gjennom, annet enn å komme meg vekk fra familien. Ingen håp om utdannelse eller drømmer om jobb. Jeg ville bare klare meg og ikke bli som moren min. Det står skrevet i dagbøker fra jeg var 12 år. 

Som 15 åring dro jeg for godt og måtte klare meg selv. Jeg fikk min første drøm oppfylt, kom meg unna moren min og kom meg vekk. Da falt psyken litt sammen og jeg har gjennom flere år jobbet for å komme meg ovenpå. 

Jeg har opplevd flere dårlige forhold, ikke noe sjokk med min oppvekst. Der har jeg opplevd mye vond motgang med rusa menn, voldelige, kontrollerende, utro, økonomisk svindel, ja, det meste. 

Så fikk jeg et barn med en av mennene med slik bakgrunn, ble tidlig alene med barnet. Ingen utdannelse, men har jobb og inntekt, egen inntekt har jeg alltid ordnet med.

All motgang takler jeg med å gå først helt i kjelleren med intens gråt og selvhat. Når gråten har lagt seg så blir jeg sint, sinne kan sitte lenge og jeg må alltid finne meg en måte å få utløp for sinnet. Jeg går også til psykolog pga måten jeg reagerer på kriser i livet og for traumer. Når sinnet begynner å legge seg så finner jeg alltid løsninger videre i livet. 

Først i en alder av 26 år at jeg fikk begynt med utdannelse. Jeg er ganske alene med et lite barn og leier bolig, så jeg føler meg som en ganske stor taper. All min sosial omgang er rundt jobben eller barnet. Mye fordi jeg ikke syns jeg har nok å tilby andre vennskap. Mulig jeg isolerer meg litt fra vennskap med vilje. Så jeg takler min motgang med å være ensom og fokusert på få ting for å få fremgang. 

Anonymkode: 1dbd9...d42

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oppveksten besto av omsorgssvikt og ustabile foreldre. Det mest stabile var å være hos venner eller på turer med besteforeldre. Jeg hadde ingen drømmer opp gjennom, annet enn å komme meg vekk fra familien. Ingen håp om utdannelse eller drømmer om jobb. Jeg ville bare klare meg og ikke bli som moren min. Det står skrevet i dagbøker fra jeg var 12 år. 

Som 15 åring dro jeg for godt og måtte klare meg selv. Jeg fikk min første drøm oppfylt, kom meg unna moren min og kom meg vekk. Da falt psyken litt sammen og jeg har gjennom flere år jobbet for å komme meg ovenpå. 

Jeg har opplevd flere dårlige forhold, ikke noe sjokk med min oppvekst. Der har jeg opplevd mye vond motgang med rusa menn, voldelige, kontrollerende, utro, økonomisk svindel, ja, det meste. 

Så fikk jeg et barn med en av mennene med slik bakgrunn, ble tidlig alene med barnet. Ingen utdannelse, men har jobb og inntekt, egen inntekt har jeg alltid ordnet med.

All motgang takler jeg med å gå først helt i kjelleren med intens gråt og selvhat. Når gråten har lagt seg så blir jeg sint, sinne kan sitte lenge og jeg må alltid finne meg en måte å få utløp for sinnet. Jeg går også til psykolog pga måten jeg reagerer på kriser i livet og for traumer. Når sinnet begynner å legge seg så finner jeg alltid løsninger videre i livet. 

Først i en alder av 26 år at jeg fikk begynt med utdannelse. Jeg er ganske alene med et lite barn og leier bolig, så jeg føler meg som en ganske stor taper. All min sosial omgang er rundt jobben eller barnet. Mye fordi jeg ikke syns jeg har nok å tilby andre vennskap. Mulig jeg isolerer meg litt fra vennskap med vilje. Så jeg takler min motgang med å være ensom og fokusert på få ting for å få fremgang. 

Anonymkode: 1dbd9...d42

Takk for innspill. Du er tøff og livet kan være urettferdig dessverre. Jeg tok utdannelsen min som 40 åring og har aldri vært så stolt som når jeg fikk vitnemålet.Du er ingen taper, du er en fighter😉Ts

Anonymkode: dcfa2...b6c

[SPOCA]

Prøver å finne noe positivt jeg heller kan fokusere på. Jeg har gått på noen smeller, men da gjelder det å tenke på de gode tingene framfor de vonde. Det er det som holder meg gående, rett og slett. 

Jeg sier ikke at det er slik for alle, men for meg har det vært et valg: valget mellom å lulle seg inn i egen sorg og sørgerlighet - eller å prøve å lage saft ut av sitroner. Greit, jeg ble mobba, men uten mobbingen så hadde jeg ikke vært den sterke personen jeg er i dag. Ja, jeg er ufrivillig barnløs, og det var helt jævlig da vi mistet i fjor, men jeg er ikke så gammel - det er fremdeles tid igjen. Ja, eksen var kjip, jeg ble banket opp og hadde det helt jævlig, som igjen resulterte at jeg veide 100 kg mer enn jeg burde, men jeg har nå mistet over 80 av dem - og jeg har skapt meg et nytt liv.

Jeg føler mitt mors råd: det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Og det er veldig sant for min del.

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis hatt relativt lite motgang i livet, men jeg har jo selvsagt hatt det. Mistet et familiemedlem, hatt kjærlighetssorg. 

Jeg har vel ikke en fast oppskrift for å komme over det. Jeg kan gjerne sørge litt og velte meg noe i det, jeg føler det også er en del av det å hele. Å gråte er forløsende. Men så klarer jeg også å fokusere på annet som er bra i livet, eller sette meg andre mål som jeg vet jeg kan oppnå. Og så tenker jeg litt sånn at enten så går det bra, eller så går det over. Dette er ikke en tilstand jeg skal være i permanent.

Jeg tror også jeg er relativt god til å la det som har vært bare ligge, og se til fremtiden. Men uten å glemme å leve i dag - jeg setter meg ikke fast i en tilstand hvor jeg bare vil spole fremover i tid, eller at jeg skal bli glad først når ditt og datt skjer. Jeg skal være glad nå, ikke når..

I tillegg er jeg god på å ignorere, altså være med venner, reise, gjøre ting som får meg til å føle meg bra eller le masse, bruke alkohol som litt trøst men ikke sånn at det blir ren alkoholisme osv. Fokusere på andre ting, ha et eller annet prosjekt. Bare det å rydde i sokkeskuffen kan gi en liten følelse av mestring og lykke. 

Uansett, føler hovedgreia mi er å ikke DVELE. Det har skjedd, sånn er det med den saken, it is what it is, aksepter og gå videre.

Anonymkode: a9dde...094

[Gjest Horrorfreak]

Har fått så mye motgang både i arbeidsliv, helse og kjærlighetsliv, og diverse at man dessverre til slutt blir vant til det.

[AnonymBruker]

Jeg vil vel si svært bra. Men jeg takler det dårligere nå enn før. Men her har livet mitt vært grusomt fra jeg ble født, men jeg har alltid sett lyset i tunnelen, kjempet for å få det bedre. Men samme hvor mye jeg kjemper, møter jeg motgang. Og etter å ha reist seg opp og kjempet rundt 100 ganger, så har man ikke lenger så mye energi til å reise seg opp igjen. Jeg er nå 45 år, og har vel møtt på så mye motgang. At de fleste ville ikke engang tro meg. Nå er jeg og så fysisk syk, at livet er ikke lett, jeg kommer meg sjelden ut. Men utrolig nok har jeg ikke gitt opp ennå, og håper jeg med tiden vil bli bedre.

Anonymkode: e46d0...016

[AnonymBruker]

Jeg takler det bra, orker ikke å ødelegge livet mitt fordi jeg opplever tøffe ting. Tap av ung forelder, skilsmisse, psykisk syk partner, egen psykisk sykdom osv. Det går jo bra til slutt. Jeg kommer gjennom det og lander alltid på beina 😊

Anonymkode: fb825...f32

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill. Du er tøff og livet kan være urettferdig dessverre. Jeg tok utdannelsen min som 40 åring og har aldri vært så stolt som når jeg fikk vitnemålet.Du er ingen taper, du er en fighter😉Ts

Anonymkode: dcfa2...b6c

Kan du fortelle mer om det? Vurderer å få vitnemål, er 35

Anonymkode: 29d63...672

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du fortelle mer om det? Vurderer å få vitnemål, er 35

Anonymkode: 29d63...672

Jeg hadde bare 9 årig grunnskole. Tok videregående samtidig som jeg gikk hjelpepleier linjen( nå helsefagarbeider). Siden jeg ikke hadde nok praksis fra pleie måtte jeg også ta videregående, pluss at jeg var i praksis på sykehus og eldresenter. Dette tok jeg på 2 år. Ts

Anonymkode: dcfa2...b6c

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill. Du er tøff og livet kan være urettferdig dessverre. Jeg tok utdannelsen min som 40 åring og har aldri vært så stolt som når jeg fikk vitnemålet.Du er ingen taper, du er en fighter😉Ts

Anonymkode: dcfa2...b6c

Tiden frem til utdannelse er i boks så føler man seg ikke som noen vinner. Jeg kjøper klærne mine på finn, sjeldent nytt, klipper håret selv, leier, lite penger, prioriterer alt til barnet da. Ustabile forhold, ustabil familie. Nei, vinnerfølelsen har jeg ikke ennå. Jeg kunne ønske jeg var så mye mer før jeg fikk barn hvert fall. 

Anonymkode: 1dbd9...d42