Bipolar 2, hypomanisk og samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hei,

Min kone fikk for 1-1,5 mnd siden diagnosen kompleks PTSD. Fra tidligere (har jeg nylig funnet ut) har hun diagnosen bipolar lidelse. Både mor og hennes yngre søster har begge to bipolar lidelse (type 2), og selv om søster fungerer tålig greit på sine medisiner, er mor både høyt og lavt i kortere og lengre perioder - noe som blant annet førte til at min kone i oktober i fjor valgte å distansere seg og ta avstand fra sin mor (vi bor på hver vår kant av landet). På tiden som er gått fra da til nå så har de snakket sammen på tlf ved kun 4 anledninger (jul, bursdag, etc.), og ellers htt liten til ingen kontakt overhodet. Min kone har hele veien vært klar og tydelig på at det har vært riktig og godt for henne, da moren irriterer og trigger henne så enormt til tider, at innimellom så «mister» hun (min kone) det så at hun oppriktig føler at det hadde vært bedre om moren bare døde. Hun hadde senest for 3 uker siden ingen ønske om å besøke hjembyen i løpet av vår planlagte biltur i sommer, nettopp for å unngå å måtte treffe/forholde seg til sin mor.

Vi har videre hatt våre utfordringer i løpet av forholdet, i hovedsak hva angår ulikheter i seksuelle behov og preferanser, samt. at jeg har utvist «issues» (ubehag, angst/panikkangst) knyttet til min kones alkoholføring de få gangene i året hun er med på noe som innebærer at man drikker alkohol. Dette bunner i all hovedsak at vi har hatt flere ubehagelige episoder som følger av at hun har «bikket over», som enten har endt i irrasjonelle/uprovoserte og høylytte krangler (fra hennes side), forsøk på sex (med meg, som ligger klin edru i senga og allerede har sovet i 4 timer før hun kommer hjem), eller at hun selv har fått en emosjonell reaksjon så kraftig at hun ender selv i panikkanfall, gråter hysterisk, får pustebesvær og ikke er å få kontakt med. Jeg oppfatter det som et alkohol»problem», og at hun tidvis bruker alkohol som flukt fra stillstand og/eller direkte vonde følelser og traumer, som hun kun makter å kjenne på og få utløp for når alkoholen har fjernet kontrollen hennes over det. Selv har hun gitt uttrykk for at dette «ikke er noe problem», og at det er hennes eget ansvar og hennes eget valg, hvorvidt hun ønsker/trenger å gjøre det av og til.

Det fører oss videre til dagens situasjon. Hun valgte for 2 uker siden å gjøre det slutt, etter 11 mnds ekteskap, felles planer for fremtiden med familie og barn, flytting til min hjemby hvor resten av min (stabile) familie bor, etc. Grunnen hun oppgir er at hun ikke har følt seg lykkelig på lenge, og at hun ikke orker å leve sånn lenger. Hun sier også at det ikke handler om meg; jeg er fortsatt den samme gode, trygge, stabile, omsorgsfulle og kjærlige personen hun falt for og elsker, og jeg er fremdeles «akkurat hva jeg vil ha, ønsker meg og trenger». Men hun bare klarer ikke og vil ikke lenger leve «sånn» (antar at det refereres til de kollisjonskursene våre ulikheter hva angår sex og alkohol fører oss på).

Så kommer jeg (omsider..) til kjernen i hvorfor jeg velger å skrive her inne, nemlig adferden hennes den siste tiden: Hun har nemlig vært ganske «flat» i stemningsleiet i hele vinter/vår, med unntak av en del episoder med fullstendig overreagering ift situasjonen, og med unntak av en del episoder/situasjoner hvor hun har virket oppriktig og genuint lykkelig. Jevnt over så har det vært ganske «hverdagslig». De siste 2-3 mnd så har irritabiliteten hennes økt, tålmodigheten sunket, og det har tidvis føltes som å måtte gå på eggeskall hjemme. Og den siste 1-2 mnd nå, som også inkluderer bruddet for 2 uker siden, så har hun lest mye til eksamen (= stress og nerver), lest mye i andre bøker når ikke det har vært eksamenslesing, strikket omtrent hver eneste kveld vi har satt oss ned i sofaen for serie/film slik at hun «har noe å gjøre», endret matvaner (fulgte en app med matforslag og div.), startet med trening igjen (yoga og meditasjon), jobbet ekstra, gitt uttrykk for at hun ble stressa og rastløs av tanken på ikke å skulle ha noe mer «å gjøre» enn jobb et par dager i uken når eksamenstiden var over, utvist økt behov for sosial omgang (inkl. alkohol), samt. brukt mye penger (til henne å være) på shopping og diverse. Siden bruddet for nøyaktig 2 uker siden har hun vært ute og festet/vært sosial med alkohol 5 ganger, hun har ordnet seg en annen leilighet å bo i f.o.m. kommende helg, sagt opp vår felles leilighet, sendt meg separasjonspapirene, meldt seg på kurs med en av våre to hunder, startet på planlegging av høstsemesteret på skolen, og ikke minst; kontaktet sin mor og fått henne på besøk med åpen returbillett(!)

Spørsmålene som melder seg, i alt det kaotiske jeg ellers føler inni meg for tiden, er om det er plausibelt å tenke at dette kan være henne i en hypomanisk periode, hvorpå hun (kanskje) ikke tenker helt klart og rasjonelt, ikke ser det store bildet og konsekvensene av valgene hun tar, og at hun agerer på den typiske «utbrytertrangen» som jeg har lest at mange føler på i hypomanisk perioder? Er det noen som har erfaring som pårørende og/eller som person med diagnosen, som kjenner seg igjen i situasjonen? Hva er det jeg (potensielt) har med å gjøre her?

Jeg ønsker, som dere sikkert skjønner, ikke dette bruddet. Og jeg vil for alt i verden at vi skal finne tilbake til hverandre, før eller siden. Men dersom dette faktisk ikke er sykdomsrelatert i det hele tatt, men faktisk helt reelt og rasjonelt for henne, så anser jeg sjansene mine som små til ikke-eksisterende.

På forhånd takk for tilbakemeldinger, og takk til du/dere som har tatt dere tid til å lese dette altfor lange innlegget<3

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

Definitivt manisk. 
kan du kontakte fastlege og be han/hun kalle henne inn til en prat? Bare forklar det du gjør nå, det holder. 
går det for langt kan det ende med tvangsinnleggelse eller masse ukritisk adferd som vil plage henne i lang tid. P

Anonymkode: ec940...492

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Definitivt manisk. 
kan du kontakte fastlege og be han/hun kalle henne inn til en prat? Bare forklar det du gjør nå, det holder. 
går det for langt kan det ende med tvangsinnleggelse eller masse ukritisk adferd som vil plage henne i lang tid. P

Anonymkode: ec940...492

TS her, og takk for svar<3

Jeg kontaktet terapeuten hennes i forrige uke og fortalte om samlivsbruddet, og mine tanker knyttet til det. Det er selvsagt noe som terapeuten er pliktet til å journalføre og informere min kone om ved neste time, noe som var dagen etter jeg tok kontakt. Min kone har ikke nevnt noe om det til meg, men jeg går som sagt ut ifra at hun vet at jeg har kontaktet terapeuten, og slik jeg kjenner min kones lite hensiktsmessige reaksjonsmønstre i sånne situasjoner, så har hun blitt alt annet enn glad. I beste fall har hun «forstått» det fra mitt ståsted som desperat kone som ikke ønsker brudd og tenkt «jaja», og i verste fall så har hun blitt kraftig irritert og fyrt seg enda mer opp over at dette er riktig beslutning og at hun gjorde et godt valg i å gjøre det slutt. Med andre ord så tror jeg at der hvor hun er nå, så er det ingen som kan eller vil nå gjennom til henne med kritiske eller utfordrende spørsmål om valget hennes. Noe som også underbygger mine tanker om grunnen(e) til at mor er sluset inn i livet igjen akkurat nå; jeg trenger en mors omsorg, og jeg trenger støtte fra den ene personen jeg vet at helt ukritisk vil være enig med og forstå meg og mitt valg.

Jeg føler meg litt bundet på både føtter og bein, til bare å «se hva som skjer» og håpe at hun på andre siden av dette selv innser hva hun har gjort og konsekvensene av det. Samtidig er jeg redd for at set aldri vil skje, både fordi hun er stolt og sta som pokker, men også fordi hun (tydeligvis, siden hun overfor meg aldri har innrømt noen gang å ha fått denne diagnosen som hun frykter mest i verden) fornekter at hun har noen bipolar lidelse = ingen depressive og/eller hypomaniske perioder.. 😕

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

..bundet på både hender og føtter.

TS

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

Jeg kunne vært kona di, men no worries. Er ikke det. 😛

Tror også hun er hypoman eller manisk. Har gjort det samme selv mot min mann for seks måneder siden og angret tre uker etterpå... 

Er ikke sikkert hun forandrer mening rundt bruddet, uansett hvilken fase hun måtte befinne seg i, men skjønner at det er noe du vil undersøke og at du tok kontakt med terapeuten. Er jo ikke bare viktig pga bruddet, men i tilfellet hun flyr helt til månen og videre... 

Lykke til. Håper du får tilbake kona du som du kjenner henne 💚

Anonymkode: 714f9...b46

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne vært kona di, men no worries. Er ikke det. 😛

Tror også hun er hypoman eller manisk. Har gjort det samme selv mot min mann for seks måneder siden og angret tre uker etterpå... 

Er ikke sikkert hun forandrer mening rundt bruddet, uansett hvilken fase hun måtte befinne seg i, men skjønner at det er noe du vil undersøke og at du tok kontakt med terapeuten. Er jo ikke bare viktig pga bruddet, men i tilfellet hun flyr helt til månen og videre... 

Lykke til. Håper du får tilbake kona du som du kjenner henne 💚

Anonymkode: 714f9...b46

Haha, no worries her😅 

Og takk for svar!

Er det lov til å spørre om du vil fortelle litt mer om  din egenerfaring med å bryte opp med ektemannen din i en manisk/hypomanisk periode? Jeg kan ev. sende deg en PM, dersom du er mer komfortabel med det.☺️

Jeg håper for alt det er verdt at hun «kommer til fornuft», dersom dette faktisk har utspring i eller noe med en hypomanisk periode å gjøre i det hele tatt. Men jeg er samtidig redd for at det er et falskt håp jeg nærer meg selv med, nettopp fordi hun i sin sannhet ikke har BL og dermed er både rasjonell og klartenkt til enhver tid:/

TS

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Min kone fikk for 1-1,5 mnd siden diagnosen kompleks PTSD. Fra tidligere (har jeg nylig funnet ut) har hun diagnosen bipolar lidelse. Både mor og hennes yngre søster har begge to bipolar lidelse (type 2), og selv om søster fungerer tålig greit på sine medisiner, er mor både høyt og lavt i kortere og lengre perioder - noe som blant annet førte til at min kone i oktober i fjor valgte å distansere seg og ta avstand fra sin mor (vi bor på hver vår kant av landet). På tiden som er gått fra da til nå så har de snakket sammen på tlf ved kun 4 anledninger (jul, bursdag, etc.), og ellers htt liten til ingen kontakt overhodet. Min kone har hele veien vært klar og tydelig på at det har vært riktig og godt for henne, da moren irriterer og trigger henne så enormt til tider, at innimellom så «mister» hun (min kone) det så at hun oppriktig føler at det hadde vært bedre om moren bare døde. Hun hadde senest for 3 uker siden ingen ønske om å besøke hjembyen i løpet av vår planlagte biltur i sommer, nettopp for å unngå å måtte treffe/forholde seg til sin mor.

Vi har videre hatt våre utfordringer i løpet av forholdet, i hovedsak hva angår ulikheter i seksuelle behov og preferanser, samt. at jeg har utvist «issues» (ubehag, angst/panikkangst) knyttet til min kones alkoholføring de få gangene i året hun er med på noe som innebærer at man drikker alkohol. Dette bunner i all hovedsak at vi har hatt flere ubehagelige episoder som følger av at hun har «bikket over», som enten har endt i irrasjonelle/uprovoserte og høylytte krangler (fra hennes side), forsøk på sex (med meg, som ligger klin edru i senga og allerede har sovet i 4 timer før hun kommer hjem), eller at hun selv har fått en emosjonell reaksjon så kraftig at hun ender selv i panikkanfall, gråter hysterisk, får pustebesvær og ikke er å få kontakt med. Jeg oppfatter det som et alkohol»problem», og at hun tidvis bruker alkohol som flukt fra stillstand og/eller direkte vonde følelser og traumer, som hun kun makter å kjenne på og få utløp for når alkoholen har fjernet kontrollen hennes over det. Selv har hun gitt uttrykk for at dette «ikke er noe problem», og at det er hennes eget ansvar og hennes eget valg, hvorvidt hun ønsker/trenger å gjøre det av og til.

Det fører oss videre til dagens situasjon. Hun valgte for 2 uker siden å gjøre det slutt, etter 11 mnds ekteskap, felles planer for fremtiden med familie og barn, flytting til min hjemby hvor resten av min (stabile) familie bor, etc. Grunnen hun oppgir er at hun ikke har følt seg lykkelig på lenge, og at hun ikke orker å leve sånn lenger. Hun sier også at det ikke handler om meg; jeg er fortsatt den samme gode, trygge, stabile, omsorgsfulle og kjærlige personen hun falt for og elsker, og jeg er fremdeles «akkurat hva jeg vil ha, ønsker meg og trenger». Men hun bare klarer ikke og vil ikke lenger leve «sånn» (antar at det refereres til de kollisjonskursene våre ulikheter hva angår sex og alkohol fører oss på).

Så kommer jeg (omsider..) til kjernen i hvorfor jeg velger å skrive her inne, nemlig adferden hennes den siste tiden: Hun har nemlig vært ganske «flat» i stemningsleiet i hele vinter/vår, med unntak av en del episoder med fullstendig overreagering ift situasjonen, og med unntak av en del episoder/situasjoner hvor hun har virket oppriktig og genuint lykkelig. Jevnt over så har det vært ganske «hverdagslig». De siste 2-3 mnd så har irritabiliteten hennes økt, tålmodigheten sunket, og det har tidvis føltes som å måtte gå på eggeskall hjemme. Og den siste 1-2 mnd nå, som også inkluderer bruddet for 2 uker siden, så har hun lest mye til eksamen (= stress og nerver), lest mye i andre bøker når ikke det har vært eksamenslesing, strikket omtrent hver eneste kveld vi har satt oss ned i sofaen for serie/film slik at hun «har noe å gjøre», endret matvaner (fulgte en app med matforslag og div.), startet med trening igjen (yoga og meditasjon), jobbet ekstra, gitt uttrykk for at hun ble stressa og rastløs av tanken på ikke å skulle ha noe mer «å gjøre» enn jobb et par dager i uken når eksamenstiden var over, utvist økt behov for sosial omgang (inkl. alkohol), samt. brukt mye penger (til henne å være) på shopping og diverse. Siden bruddet for nøyaktig 2 uker siden har hun vært ute og festet/vært sosial med alkohol 5 ganger, hun har ordnet seg en annen leilighet å bo i f.o.m. kommende helg, sagt opp vår felles leilighet, sendt meg separasjonspapirene, meldt seg på kurs med en av våre to hunder, startet på planlegging av høstsemesteret på skolen, og ikke minst; kontaktet sin mor og fått henne på besøk med åpen returbillett(!)

Spørsmålene som melder seg, i alt det kaotiske jeg ellers føler inni meg for tiden, er om det er plausibelt å tenke at dette kan være henne i en hypomanisk periode, hvorpå hun (kanskje) ikke tenker helt klart og rasjonelt, ikke ser det store bildet og konsekvensene av valgene hun tar, og at hun agerer på den typiske «utbrytertrangen» som jeg har lest at mange føler på i hypomanisk perioder? Er det noen som har erfaring som pårørende og/eller som person med diagnosen, som kjenner seg igjen i situasjonen? Hva er det jeg (potensielt) har med å gjøre her?

Jeg ønsker, som dere sikkert skjønner, ikke dette bruddet. Og jeg vil for alt i verden at vi skal finne tilbake til hverandre, før eller siden. Men dersom dette faktisk ikke er sykdomsrelatert i det hele tatt, men faktisk helt reelt og rasjonelt for henne, så anser jeg sjansene mine som små til ikke-eksisterende.

På forhånd takk for tilbakemeldinger, og takk til du/dere som har tatt dere tid til å lese dette altfor lange innlegget<3

Anonymkode: 00071...4bd

Stress og livskrise kan utløse hypomani. Jeg ville ringt hennes lege. Så flott at du er så tålmodig. Dette er jo ingen enkel diagnose å leve med, som pårørende? 

Anonymkode: 6d311...d42

[AnonymBruker]

Har CPTSD. Hatt perioder med hypoman atferd pga overaktivering. Høres meget plausibelt ut, ja.

Anonymkode: a1ea2...5a6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Haha, no worries her😅 

Og takk for svar!

Er det lov til å spørre om du vil fortelle litt mer om  din egenerfaring med å bryte opp med ektemannen din i en manisk/hypomanisk periode? Jeg kan ev. sende deg en PM, dersom du er mer komfortabel med det.☺️

Jeg håper for alt det er verdt at hun «kommer til fornuft», dersom dette faktisk har utspring i eller noe med en hypomanisk periode å gjøre i det hele tatt. Men jeg er samtidig redd for at det er et falskt håp jeg nærer meg selv med, nettopp fordi hun i sin sannhet ikke har BL og dermed er både rasjonell og klartenkt til enhver tid:/

TS

Anonymkode: 00071...4bd

Med både en søster og en mor med bipolar, og den oppførselen, er det jo litt rart om hun ikke er det også, men men

Vil ikke si så mye annet enn at jeg hadde en veldig trang til frihet, kjente ingen følelser for ham og var overbevist om at jeg hadde gjort riktig. Hadde egen leilighet i ca. to uker før jeg ble deprimert. Etter tre uker var vi i samme hus igjen. Vi er fortsatt uavklart, dvs. det er usikkerhet rundt veien videre, selv om det er flere måneder siden... 

Anonymkode: 714f9...b46

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle🙏🏼

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stress og livskrise kan utløse hypomani. Jeg ville ringt hennes lege. Så flott at du er så tålmodig. Dette er jo ingen enkel diagnose å leve med, som pårørende? 

Anonymkode: 6d311...d42

Tålmodighet og evnen til «å elske mest når man fortjener det som minst» er vel en av mine sterkeste sider, og faller meg veldig naturlig. Er vel derfor jeg ikke er klar for å akseptere dette som et endelig brudd, selv om det på noen måter sikkert vil føre til en mer stabil og forutsigbar hverdag for meg (på sikt, om ikke annet). 😕

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har CPTSD. Hatt perioder med hypoman atferd pga overaktivering. Høres meget plausibelt ut, ja.

Anonymkode: a1ea2...5a6

Jeg antar at triggere/faktorer av overaktivering er ulike for alle med diagnosen, men for nysgjerrighetens skyld; hva er typiske for deg - hva er med å trigge hypoman atferd for deg?

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med både en søster og en mor med bipolar, og den oppførselen, er det jo litt rart om hun ikke er det også, men men

Vil ikke si så mye annet enn at jeg hadde en veldig trang til frihet, kjente ingen følelser for ham og var overbevist om at jeg hadde gjort riktig. Hadde egen leilighet i ca. to uker før jeg ble deprimert. Etter tre uker var vi i samme hus igjen. Vi er fortsatt uavklart, dvs. det er usikkerhet rundt veien videre, selv om det er flere måneder siden... 

Anonymkode: 714f9...b46

Ja, jeg tror nok at hun har det, hun også. Selv om den diagnosen er 7-8 år gammel nå (så vidt jeg kan regne meg frem til det selv), så rommer jo den nye CPTSD-diagnosen mye av det samme - om ikke alt, og mer til.

Min kone sier for øvrig at dette er noe hun har tenkt/kjent på lenge, og at det ikke har blitt tatt noe valg før nå fordi hun har vært redd for at det skulle være feil valg.. Og at det ikke handler om følelser eller at vi ikke vil det samme lenger - jeg er fortsatt den hun forelsket seg i og den hun fortsatt elsker, men at hun bare ikke orker å ha det «sånn» (med gjentagende krangler om de samme problemene/ulikhetene og følelsen av ikke å være lykkelig) lenger. Det er (tilsynelatende) veldig rasjonelle og virkelige årsaker til bruddet, men jeg undrer meg likevel over om hvorvidt den manglende lykkefølelsen hos henne stammer fra en depressiv periode, som nå er gått over i en hypoman periode som gir overskudd og handlekraft til noe hun har følt/tenkt på også i den depressive perioden. Hvis det gav mening? 😕 Men jeg kjenner for lite til det generelle sykdomsbildet og de ulike periodene/fasene knyttet til diagnosen(e), da CPTSD diagnosen kun er 1 mnd gammel, og BP-diagnosen er noe hun aldri har fortalt meg - jeg fant ut om den for bare et par dager siden..

Jeg vet ikke hvorvidt det er plausibelt på den ene siden å være så «irrasjonell» i en hypomanisk periode at man tar slike valg, samtidig som man er så «rasjonell» at man klarer å gi uttrykk for såpass virkelige og «fattede» årsaker til bruddet. Selvsagt med mindre disse årsakene er blitt nettopp så alvorlige og uoverkommelige i personens øyne pga en depressiv periode i forkant🤷🏼‍♀️
 

TS

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

Og for øvrig ble både felles leid leilighet sagt opp og seperasjonspapirer sendt inn én uke etter at bruddet (som var en 15 min kort samtale/monolog i bilen etter 48 timers pause/avstand til å tenke og kjenne på ting) var et faktum.. Det har i ettertid også slått meg som i overkant voldsomt og hastig.

TS

Anonymkode: 00071...4bd

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Siden bruddet for nøyaktig 2 uker siden har hun vært ute og festet/vært sosial med alkohol 5 ganger, hun har ordnet seg en annen leilighet å bo i f.o.m. kommende helg, sagt opp vår felles leilighet, sendt meg separasjonspapirene, meldt seg på kurs med en av våre to hunder, startet på planlegging av høstsemesteret på skolen, og ikke minst; kontaktet sin mor og fått henne på besøk med åpen returbillett(!)

 

Anonymkode: 00071...4bd

Jeg har ingen psykiske lidelser og har heller ikke erfaring med det fra andre, men jeg har vært gjennom skilsmisse for noen år siden. Det var gjennomtenkt over flere år fra min side, og da katten var ute av sekken var det en stor lettelse å få ordnet opp i det formelle og gå videre. Jeg ser dermed ingenting sykelig eller manisk i det du skriver her. Jeg er med på at fem ganger ut på byen på to uker er mye, men ellers? Ny leilighet må hun nesten ha, og separasjonspapirer er det lurt å sende inn tidlig da dette med separasjon er en prosess som tar tid. At hun vil gå på hundekurs og planlegger høstsemesteret er vel både normalt og positivt, og hva angår det deg som eks at hun tar kontakt med sin egen familie? Nei, for meg virker du faktisk litt som en creep som ikke vil godta at det er slutt. 

Anonymkode: 449c8...845

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og for øvrig ble både felles leid leilighet sagt opp og seperasjonspapirer sendt inn én uke etter at bruddet (som var en 15 min kort samtale/monolog i bilen etter 48 timers pause/avstand til å tenke og kjenne på ting) var et faktum.. Det har i ettertid også slått meg som i overkant voldsomt og hastig.

TS

Anonymkode: 00071...4bd

Kvinner kan gå i måneder og år og ønske seg ut av et forhold, uten at mannen skjønner det. Tror nok det er noen signaler du ikke har plukket opp her, og at det er derfor ting virker så voldsomt for deg nå. 

Anonymkode: 449c8...845

[AnonymBruker]

Du har dodged a bullet. Et sånt liv vil du ikke ha. Been there done that. Levde i 12 år med en bipolar person med ptsd. Absolutt ingen dans på roser. Endte med at jeg fikk psykiske problemer selv. Likevel var jeg knust når han dumpet meg for godt. Jeg ble dumpet flere ganger hvert eneste år og frykten for at det skulle være ekte var lammende hver gang. For han var overbevisende og satte i gang tiltak hver gang han mente forholdet ikke var liv laga. Og så ombestemte han seg når han landa igjen.

I dag er jeg overlykkelig over å slippe det kaotiske livet der jeg aldri visste når neste traume kom.

Anonymkode: 7e18b...c60

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen psykiske lidelser og har heller ikke erfaring med det fra andre, men jeg har vært gjennom skilsmisse for noen år siden. Det var gjennomtenkt over flere år fra min side, og da katten var ute av sekken var det en stor lettelse å få ordnet opp i det formelle og gå videre. Jeg ser dermed ingenting sykelig eller manisk i det du skriver her. Jeg er med på at fem ganger ut på byen på to uker er mye, men ellers? Ny leilighet må hun nesten ha, og separasjonspapirer er det lurt å sende inn tidlig da dette med separasjon er en prosess som tar tid. At hun vil gå på hundekurs og planlegger høstsemesteret er vel både normalt og positivt, og hva angår det deg som eks at hun tar kontakt med sin egen familie? Nei, for meg virker du faktisk litt som en creep som ikke vil godta at det er slutt. 

Anonymkode: 449c8...845

Ts og kona har vært gift i underkanten av et år og hun har i tillegg psykiske lidelser, det er etter min mening en helt annen ballgame. 

Anonymkode: 1d1a2...8b9

[AnonymBruker]

Jeg synes du fortjener en medalje for å være så tålmodig TS. 

Anonymkode: 83136...7e4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts og kona har vært gift i underkanten av et år og hun har i tillegg psykiske lidelser, det er etter min mening en helt annen ballgame. 

Anonymkode: 1d1a2...8b9

Poenget er at også folk med psykiske lidelser kan ta rasjonelle og fornuftige valg. TS virker veldig ivrig på å fremstille dama som en nutcase, han skriver til og med at hun har blitt stresset av å lese mye til eksamen (hvem blir ikke det?) og han legger seg opp i at hun har (gisp!) kontaktet sin egen familie. 

Anonymkode: 449c8...845

[AnonymBruker]

Hun høres jo definitivt hypoman ut. Jeg har selv bipolar 2, og når jeg blir hypoman er jeg supersosial, melder meg på diverse kurs, legger masse planer, bestiller meg reiser (en gang reiste jeg spontant til USA...) +++. 

Når det skal sies, så kan det jo hende hun faktisk har ønsket seg ut av forholdet lenge, og at hun nå i en hypoman fase har energi og pågangsmot til å gjøre noe med det. 

Tar hun noen medisiner? Jeg tror egentlig ikke det er så mye du kan gjøre bortsett fra å vente og se. Hvis hun er hypoman så bruker jo ofte ikke de periodene å vare så lenge, selv om det selvfølgelig er individuelt. Men det energinivået man får ved hypomani klarer man som regel ikke å opprettholde over veldig lang tid. Og hvis hun IKKE ønsker seg ut av forholdet, men at dette er noe overilt hun har gjort som følge av hypomani, så vil hun jo mest sannsynlig komme krypende tilbake når hun lander. 

Anonymkode: a8480...f8c

[AnonymBruker]

Takk igjen for alle svar!

Jeg er forstår godt skepsisen til dere som gir uttrykk for det - i alle høyeste grad. Og det er faktisk veldig mulig at den er berettiget, at dette bare er et «vanlig» brudd som var dømt til å skje før eller siden fra hennes side, basert på både rasjonelle og gjennomtenkte tanker/følelser.

Men i og med at det er et sykdomsbilde her, uansett om det har noe direkte eller indirekte med bruddet å gjøre, og jeg kan altfor lite om det, så var/er jeg interessert i å høre andres erfaringer med noe lignende - noe som fordrer at jeg da forteller og deler både typisk vanlige ting og mer uvanlige ting som har skjedd den siste tiden.

Kontakten hun har gjenopptatt med egen familie (mor) reagerer jeg på av en eneste grunn, og det er at hun tok fullstendig avstand fra henne for 8 mnd siden og har vært klar i talen siden da; det har vært helt riktig avgjørelse og gjort henne godt, og har (frem til nå) vist null interesse for å skulle forholde seg til henne igjen med det første.

Hun går ikke på medisiner for CPTSD, iallfall ikke enda, da utredningen nettopp er ferdig. Og jeg er usikker på om hun går på medisiner for bipolar lidelse - da har hun i så tilfelle gjort det uten min viten. Jeg vet imidlertid at hun fikk noe medisin/tabletter for søvnvansker/tankekjør av legen sin i vinter, som jeg nå i ettertid er blitt gjort oppmerksom på at er et antipsykotika (Quetiapin 25mg) som gjerne brukes i behandling av bipolar lidelse. Hvorvidt hun faktisk har fått dette forskrevet for søvnproblematikk eller kun har gitt uttrykk for det overfor meg, og om hun i så tilfelle går på andre medisiner i tillegg, vet jeg ikke.

Det er noen ting som skurrer litt, men i hvilken grad det har noen større sammenheng eller bare er «tilfeldig», er umulig å vite😕 

TS

Anonymkode: 00071...4bd

[Juniper]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har dodged a bullet. Et sånt liv vil du ikke ha. Been there done that. Levde i 12 år med en bipolar person med ptsd. Absolutt ingen dans på roser. Endte med at jeg fikk psykiske problemer selv. Likevel var jeg knust når han dumpet meg for godt. Jeg ble dumpet flere ganger hvert eneste år og frykten for at det skulle være ekte var lammende hver gang. For han var overbevisende og satte i gang tiltak hver gang han mente forholdet ikke var liv laga. Og så ombestemte han seg når han landa igjen.

I dag er jeg overlykkelig over å slippe det kaotiske livet der jeg aldri visste når neste traume kom.

Anonymkode: 7e18b...c60

Så rett! 
I tillegg kan TS tenke på at det er stor arvelighet på disse tingene i konas familie! 
Hvem vil gjøre sine kommende barn så vondt at de blir født med denne ekstra-pakka!