Jeg vet ikke hvor jeg skal se når jeg snakker med folk, pluss litt problemer med selvtilliten. (Langt innlegg).

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en sosial, smilende og oppegående dame på 35 år.

For at dere skal kunne danne dere et lite bilde av meg, legger jeg til at jeg har en relativt stor familie, gode venner og en fantastisk samboer.
Jeg har mye kjærlighet, empati og omsorg for både dyr og mennesker. Jeg er en av de morsomme i vennegjengen og ikke en person som «sitter i hjørnet for meg selv».
Jeg kler meg pent, er slank, passer på hva jeg spiser og tar godt vare kroppen. Jeg har flere interesser, er kreativ og liker svært godt turer i skog og mark.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet i mange år grunnet en skade som gjør at jeg lever med store kroniske smerter og har en rekke utfordringer relatert til dette. Dette er noe jeg ikke liker å prate om og jeg tar aldri opp dette temaet såfremt jeg ikke har så store smerter at jeg trenger hjelp. Det skjer dessverre av og til. Da føler jeg meg som en belasting.

Det at jeg ikke har arbeid gjør at jeg føler meg «mindre» enn andre, da jeg ikke har hverken jobb eller utdannelse. Og denne følelsen blir verre år for år.

Jeg leser og holder meg oppdatert på nyhetsbildet, jeg ser dokumentarer om alt fra sport til seriemordere, stikker som oftest av med seieren i quiz og er en person som kan «litt om alt». Jeg har aldri følt det har vært et problem at jeg ikke har en hverdag med jobb, barn og det «vanlige». Har alltid følt at jeg «henger med» og vet alltid hva folk prater om.

Men i det siste har jeg slitt veldig med selvtilliten.
Noen i vennegjengen sliter veldig i livet grunnet en samlivskrise og lot det gå utover meg. Det var veldig urettferdig og personen hadde ikke noe hold i det hen sa. Jeg forstår at det var uheldig at det var akkurat meg det gikk utover. Tror også jeg ble et «lett bytte», da vedkomne nok vet at jeg ikke ville si i fra eller stå opp for meg selv. Jeg tok i mot, la meg flat og sa unnskyld. Noe som var veldig feil. Jeg ble tatt så på sengen av utbruddet, jeg ble såret og klarte ikke samle tankene.

Dette gikk veldig inn på meg, og mulig dette høres rart ut, men nå klarer jeg ikke se folk i øynene når vi prater. Ikke bare den personen, men alle.

Det var som at det var dråpen som skulle til for at jeg ble skikkelig usikker på meg selv, min væremåte og hvordan folk oppfatter meg.

Jeg husker virkelig ikke hvor man skal se når man prater med folk nå. Høres jo dumt ut når jeg skriver det her, men det er nå en gang sånn det er. 

Jeg aner ikke hvor jeg skal se? Har noen tips? Skal man se folk rett i øynene eller fokuserer man et annet sted? Dette gjelder selv med familie og venner, det er utrolig ubehagelig. Og det skjedde over natten, etter jeg fikk den ufortjente skyllebøtten.

———

Så til noe litt annet, men som også er innenfor samme tema:

Jeg lurer på om noen har tips til hvordan jeg kan jobbe litt med selvtilliten i sosiale sammenhenger med tanke på hvordan jeg ordlegger meg / forteller ting. 

Jeg er en energisk person og glad person, men når fokuset er på meg merker jeg at jeg av og til fordummer meg selv. Litt sånn: «jeg kan jo ingenting» og er bare den morsomme/snille/søte. Når jeg skal fortelle ting åpner jeg ofte med «øhm, ja, hvordan skal jeg forklare/fortelle dette». Så blir jeg stresset, mister tråden og klarer ikke finne de riktige ordene. Jeg tar med mye som er urelevant for historien eller det jeg forteller. Det skjer ikke alltid, men det er nesten som det har blitt et slags sikkerhetsnett. Det jeg skrev litt ovenfor her, at jeg «kan litt om alt» kommer liksom ikke til syne for andre føler jeg, for jeg roter det til for meg selv.

Folk tar meg ofte for yngre enn det jeg er, litt grunnet gode gener, men en del av det skyldes nok også på grunn av hvordan jeg fremstiller meg selv.

Jeg føler meg ikke «voksen nok» og skulle gjerne hatt både større vokabular og lært å bli tryggere i hvordan jeg prater og fremstiller meg selv.

Blir takknemlig for innspill, erfaringer, råd eller svar generelt 

Anonymkode: 95465...3f1

[AnonymBruker]

Leit å høre at du sliter med sykdom til tross for ung alder. Jeg synes det høres ut som om du er plaget av lav selvfølelse og at du føler deg mindreverdig. Som du skriver selv så ødelegger du på en måte for deg selv, ved at du later som om du gjør deg dummere enn du egentlig er. Du pleier jo å vinne i quiz! Da er du virkelig ikke dum.

Men du føler kanskje at siden du ikke jobber, ikke "bidrar til samfunnet", ikke gjør noe "nyttig", så er du ikke verdt noe. Det er dessverre en veldig vanlig følelse som mange uføre sliter med. Det er utrolig synd at samfunnet pålegger uføre skyldfølese og skam, for dere kan jo ikke noe for at dere har vært uheldige med de kortene livet har gitt dere.

Jeg tenker at du kanskje hadde hatt godt av å ta en samtale eller to med en psykolog? Eller en spesialsykepleier hvis det finnes for din sykdom? Eller kanskje en likeperson i sykdomsforeningen din? Tror du ville hatt godt av å få høre at andre uføre også plages med disse følelsene og tankene, men at det egentlig ikke ligger noe i det. Svært få i samfunnet tenker negativt om uføre. Disse tankene og følelsene er noe som dukker opp i oss selv, fordi vi vokser opp med forventninger rundt arbeidsliv. Tenk på hvilket spørsmål nesten alle voksne stiller barn: Hva vil du bli når du blir stor? Altså, hvilket yrke vil du jobbe innen? Gjennom barndom og ungdomstid har vi forventninger om at vi en dag skal jobbe med det og det. Det er ingen som vokser opp og ser for seg et liv uten jobb, og et liv med mye smerter. Så når livet faktisk viser seg å bli noe helt annet enn man trodde, krever det en ganske stor omstilling i hodet vårt. Og det er fullstendig lov til å være lei seg over at man ikke fikk det livet man ønsket seg.  

Og jeg er sikker på at du gjør mye som er nyttig, og du ramser jo selv opp ganske mange ting. Kanskje du burde prøve å skrive en liste for deg selv over alle dine positive kvaliteter? Du skriver at du er en person som er sosial, omsorgsfull, empatisk, morsom, og i tillegg får jeg inntrykk av at du er intelligent, interessant person å snakke med fordi du kan litt om mye, klok, reflektert, en god lytter, en trofast venn, omgjengelig og lett å ha med å gjøre, snill, og helt sikkert en lang rekke andre positive ting. Ingenting i innlegget ditt får meg til å tenke noe som helst negativt om deg. Det eneste er at jeg tenker at det er litt synd at du har litt lav selvfølelse og at du innimellom blir usikker på deg selv i sosiale settinger, for det er jo ikke noe gøy å ha det sånn. Men jeg tror at hvis du jobber litt med tankene dine, vil du bli kvitt dette, og etterhvert slippe den usikkerheten i sosiale lag, og tørre å se folk inn i øynene igjen og tørre å ta plass og fortelle det du har på hjertet uten å unnskylde deg eller gjøre deg selv mindre enn du er. For jeg er helt sikker på at du verdt å lytte til. 

Anonymkode: 14119...529

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med øyekontakt, men det hjelper å se 3 sekunder og se andre steder, Men ikke ned. Nikk iblant for å vise at du hører etter selv om du ikke holder øyekontakt. Da holder du deg litt travel med det og fokuserer ikke så mye på at det er kleint. Men mye av dette bedrer seg med bedere selvtillit....Men det er jo det vanskelige! Noe selvtillit kommer av å mestre åså.  Synes ikke et bredt vokabular er like viktig som at du snakker uten banning og tomme fyll ord som "liksom"  og den typen ord. Da virker du mer voksen med en gang 😊 du formulere deg bra etter det jeg kunne lese.

Mange føler at psykolog er siste alternativ, men ikke tenk sånn. Det er godt å få litt dra hjelp og psykologen kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du føler det sånn og gi deg hjelp til å finne ut hvor du skal begynne oppe i alt dette.  

Anonymkode: f0292...c89

[AnonymBruker]

Så trist å høre at ting urettferdig gikk utover deg og at du i etterkant sliter med blikkontakt 💔. Det høres ikke det minste rart ut, hvis jeg blir veldig stresset, blir jeg også overfokusert på hvor jeg skal holde blikket. 

Det er faktisk veldig vanlig å la blikket vandre mens man snakker, fordi man henter informasjon fra hjernen og prøver å konsentrere seg. Derfor kan du ganske så fritt se andre steder når du forteller noe. Med mindre du gir en beskjed eller spør om noe.

Derimot ser man mer på den andre når man selv lytter. Det er likevel bare noen sekunder man ser hverandre i øynene, før øyekontakt brytes igjen. Man ser dessuten mer bort enn man ser på hverandre. Unntaket er kjæreste, lite barn osv. Da holder man blikket mye lenger. Nikk og hmhm og gjenta av og til siste ord som den andre sier for å holde samtalen i gang. 

Hvis du blir veldig usikker, kan du eventuelt se på personens panne (tredje øye området), rett over neseroten. Da vil ikke den andre oppfatte at du ikke ser ham i øynene, men tro at du gjør det, samtidig som det gjør den andre litt usikker. Dette blikket brukes av noen for å få overtaket sosialt, noe som er ufyselig, men du kan jo bruke det i situasjoner der du ikke klarer å holde øyekontakt. Det er ihvertfall bedre enn ikke noe 😊

Anonymkode: 0b2e2...790

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leit å høre at du sliter med sykdom til tross for ung alder. Jeg synes det høres ut som om du er plaget av lav selvfølelse og at du føler deg mindreverdig. Som du skriver selv så ødelegger du på en måte for deg selv, ved at du later som om du gjør deg dummere enn du egentlig er. Du pleier jo å vinne i quiz! Da er du virkelig ikke dum.

Men du føler kanskje at siden du ikke jobber, ikke "bidrar til samfunnet", ikke gjør noe "nyttig", så er du ikke verdt noe. Det er dessverre en veldig vanlig følelse som mange uføre sliter med. Det er utrolig synd at samfunnet pålegger uføre skyldfølese og skam, for dere kan jo ikke noe for at dere har vært uheldige med de kortene livet har gitt dere.

Jeg tenker at du kanskje hadde hatt godt av å ta en samtale eller to med en psykolog? Eller en spesialsykepleier hvis det finnes for din sykdom? Eller kanskje en likeperson i sykdomsforeningen din? Tror du ville hatt godt av å få høre at andre uføre også plages med disse følelsene og tankene, men at det egentlig ikke ligger noe i det. Svært få i samfunnet tenker negativt om uføre. Disse tankene og følelsene er noe som dukker opp i oss selv, fordi vi vokser opp med forventninger rundt arbeidsliv. Tenk på hvilket spørsmål nesten alle voksne stiller barn: Hva vil du bli når du blir stor? Altså, hvilket yrke vil du jobbe innen? Gjennom barndom og ungdomstid har vi forventninger om at vi en dag skal jobbe med det og det. Det er ingen som vokser opp og ser for seg et liv uten jobb, og et liv med mye smerter. Så når livet faktisk viser seg å bli noe helt annet enn man trodde, krever det en ganske stor omstilling i hodet vårt. Og det er fullstendig lov til å være lei seg over at man ikke fikk det livet man ønsket seg.  

Og jeg er sikker på at du gjør mye som er nyttig, og du ramser jo selv opp ganske mange ting. Kanskje du burde prøve å skrive en liste for deg selv over alle dine positive kvaliteter? Du skriver at du er en person som er sosial, omsorgsfull, empatisk, morsom, og i tillegg får jeg inntrykk av at du er intelligent, interessant person å snakke med fordi du kan litt om mye, klok, reflektert, en god lytter, en trofast venn, omgjengelig og lett å ha med å gjøre, snill, og helt sikkert en lang rekke andre positive ting. Ingenting i innlegget ditt får meg til å tenke noe som helst negativt om deg. Det eneste er at jeg tenker at det er litt synd at du har litt lav selvfølelse og at du innimellom blir usikker på deg selv i sosiale settinger, for det er jo ikke noe gøy å ha det sånn. Men jeg tror at hvis du jobber litt med tankene dine, vil du bli kvitt dette, og etterhvert slippe den usikkerheten i sosiale lag, og tørre å se folk inn i øynene igjen og tørre å ta plass og fortelle det du har på hjertet uten å unnskylde deg eller gjøre deg selv mindre enn du er. For jeg er helt sikker på at du verdt å lytte til. 

Anonymkode: 14119...529

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så utfyllende!

Du har helt rett, jeg føler mye på det at jeg ikke bidrar til samfunnet. Det gjør jo at jeg føler meg veldig utenfor på mange måter, som at «alle» er med i en klubb jeg ikke får være med i. Jeg får et inntrykk av at mange er negative til folk som er ufør, det er mye snakk om «navere» og folk som ikke vil jobbe. Jeg er så redd for å bli tatt som en sånn person!

Det hjelper å høre at du ikke fikk noen negative vibber eller inntrykk av meg eller det jeg skrev, det er bare så vanskelig å tenke positivt om meg selv. Huff, blir litt rørt jeg. At du som en fremmed tar deg tid til å støtte meg og hjelpe. 

Jeg har hatt flere samtaler med både spesialsykepleier, smerteklinikk på sykehus og hos psykolog. Alle sier det samme: at jeg er tøff og sterk som klarer å være så positiv til tross sterke smerter. De sier også at jeg bør bli litt tøffere, ærligere om situasjonen min og våge å ta mer plass.

Til det første de nevner, så føler jeg meg overhode ikke sterk. Tenker at alle og en hver ville reagert som meg i min situasjon. Greit at det er bra at jeg er positiv og har godt humør, men det gjør jo ikke meg unik. Og det de sier om å være mer ærlig om situasjonen min og ta mer plass, det er vanskelig for meg. Jeg forbinder det litt meg å være selvopptatt, om det gir mening.

Takk! 🥰

TS

Anonymkode: 95465...3f1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med øyekontakt, men det hjelper å se 3 sekunder og se andre steder, Men ikke ned. Nikk iblant for å vise at du hører etter selv om du ikke holder øyekontakt. Da holder du deg litt travel med det og fokuserer ikke så mye på at det er kleint. Men mye av dette bedrer seg med bedere selvtillit....Men det er jo det vanskelige! Noe selvtillit kommer av å mestre åså.  Synes ikke et bredt vokabular er like viktig som at du snakker uten banning og tomme fyll ord som "liksom"  og den typen ord. Da virker du mer voksen med en gang 😊 du formulere deg bra etter det jeg kunne lese.

Mange føler at psykolog er siste alternativ, men ikke tenk sånn. Det er godt å få litt dra hjelp og psykologen kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du føler det sånn og gi deg hjelp til å finne ut hvor du skal begynne oppe i alt dette.  

Anonymkode: f0292...c89

Tusen takk for tips! Det skal jeg prøve. Det blir jo bare verre når jeg overtenker også, så jeg må prøve å slappe litt av.

Jeg skjønner hva du mener med «fyllord», jeg tror jeg har noen av de når jeg blir usikke.Det skal jeg prøve å bli mer bevisst på. Banne gjør jeg ikke, det ble slått hardt ned på i oppveksten 😅 Så sender en takk til mor og far der.

Jeg nevnte til den andre jeg svarte over her at jeg har prøvd psykolog, men de skyter bare av meg (noe jeg føler er ufortjent) og sier at jeg har stor selvinnsikt. Så ender det opp med at de sier at jeg kan ta kontakt om jeg føler jeg trenger å prate mer. Og det trenger jeg jo egentlig, men jeg har mest behov for at noen skal si hva jeg bør forandre med meg selv. Innser jo at det er bare jeg selv som kan gjøre den jobben. Og det er vanskelig 🙈

Takk! 🥰

TS

Anonymkode: 95465...3f1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så trist å høre at ting urettferdig gikk utover deg og at du i etterkant sliter med blikkontakt 💔. Det høres ikke det minste rart ut, hvis jeg blir veldig stresset, blir jeg også overfokusert på hvor jeg skal holde blikket. 

Det er faktisk veldig vanlig å la blikket vandre mens man snakker, fordi man henter informasjon fra hjernen og prøver å konsentrere seg. Derfor kan du ganske så fritt se andre steder når du forteller noe. Med mindre du gir en beskjed eller spør om noe.

Derimot ser man mer på den andre når man selv lytter. Det er likevel bare noen sekunder man ser hverandre i øynene, før øyekontakt brytes igjen. Man ser dessuten mer bort enn man ser på hverandre. Unntaket er kjæreste, lite barn osv. Da holder man blikket mye lenger. Nikk og hmhm og gjenta av og til siste ord som den andre sier for å holde samtalen i gang. 

Hvis du blir veldig usikker, kan du eventuelt se på personens panne (tredje øye området), rett over neseroten. Da vil ikke den andre oppfatte at du ikke ser ham i øynene, men tro at du gjør det, samtidig som det gjør den andre litt usikker. Dette blikket brukes av noen for å få overtaket sosialt, noe som er ufyselig, men du kan jo bruke det i situasjoner der du ikke klarer å holde øyekontakt. Det er ihvertfall bedre enn ikke noe 😊

Anonymkode: 0b2e2...790

Takk for mange gode tips her!
Det hjelper å høre at du forstår, jeg føler meg jo helt tullete som ble så satt ut av den skyllebøtten jeg fikk.

Det er nok, som du sier, de færreste som nistirrer personen de snakker med konstant i øynene, det kan jo bli litt intenst. Det med tredje øyet var et godt tips! 

Nå demrer det litt for meg hvordan jeg var før den skyllebøtten, man ser jo ofte ut i luften når man forteller noe, for så å få litt blikkontakt når den andre skal svare eller man er ferdig med det man har å si.

Kanskje jeg kan bruke samboeren min som prøvekanin, late som han er en venn eller andre 😅

Takk! 🥰

TS

Anonymkode: 95465...3f1