Til dere som har vært gift med/sammen med en narsissist...(langt).

[AnonymBruker]

Jeg har omsider forstått, med hjelp av psykolog, at den mannen jeg har levd med (nå separert) er en narsissist. Ikke den der grandiose, arrogante typen - den åpenbare - men den mer skjulte. Kalles "covert narcissist" på engelsk. Det er disse som er "farligst" for de fremstår så skjønne og gode utenfor hjemmet, så sjarmerende, imøtekommende og hyggelige. Men på hjemmebane regjerer de med jernhånd, periodevis vel og merke. Så er det faser som er gode.....veldig gode, der det unnskyldes og sies at ting ikke skal skje igjen....før det bygger seg opp igjen - og det smeller. 

Min ektemann ble gradvis mer og mer aggressiv, til slutt var han både psykisk og fysisk voldelig. Jeg og barna fikk hjelp. Han har nå besøksforbud, han er anmeldt og vi er som sagt separerte. 

Til dere som har vært gjennom dette før meg, jeg har noen spørsmål som jeg håper noen kan forklare meg (psykologen har ferie   ) 

1. Jeg tok av meg ringen da vi ble separert. Han går fortsatt med ring og snakker til folk som om vi fortsatt er sammen. Han omtaler meg som sin kone, og han sendte nylig en melding til noen og sa "kona mi bla bla bla....". Når jeg sier "er det ikke på tide å fortelle folk at vi er separert?" så blir han sur og sier "hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?". Er dette "normalt" for en narsissist?

2. Burde jeg kontakte hans ekskone, som han omtaler som en  psykopat, en kranglefant og ei utro bitch? Mon tro om han egentlig snakker om seg selv....jeg har trodd fullt og helt på han, frem til jeg så han i et annet lys. Kan det tenkes at det kan være lurt å få høre hennes side av historien?

3. Jeg har fått diagnosen ptsd. Jeg blir helt nummen bare jeg ser han. Skjelver og gråter og får pusteproblemer. Noen ganger får jeg vondt i magen eller blir kvalm ved å bare høre stemmen hans eller se han. Er dette normalt når man har ptsd?

4. Han sier til alle at han snart skal flytte hjem igjen og at vi bare har en pause. Er dette også "normalt" til en narsissist å være?

5. Han har i flere år sagt han ikke husker ting som har hendt. De aller verste episodene, der han har vært skikkelig brutal og gjerne fysisk voldelig mot barna....de episodene husker han ikke. jeg trodde lenge det var noe galt med hodet hans og han ble sendt til scanning. Han har kjeftet på meg og sagt at jeg lyver, når jeg forteller om episodene han har utsatt oss for. Han nekter å tro dem, for når han ikke husker dem, da har det jo ikke skjedd. Og hvis det har skjedd, så var det iallefall ikke hans skyld. Jeg har lest nå at dette er et vanlig trekk hos narsissister, de later som de ikke husker, for å fraskrive seg ansvar. Noen av dem dissosierer også, altså kobler helt ut virkeligheten. Er det flere enn meg som kjenner igjen dette?

6. jeg har sagt til han at jeg ikke kommer til å ta han tilbake. Etter det har han oversett meg. Behandlet meg som luft. Før jeg plutselig fikk et kjærlighetsbrev, sammen med en bukett roser. I brevet skriver han at han innser alt han har gjort galt mot meg og barna men at han er på et bedre sted nå og han skal aldri gjøre slikt igjen. Han er ikke så ustabil som han en gang var , sier han, og ber meg tilgi. Gjenkjennende for noen? 

7. Jeg ba om å få nøkkelen hans til vårt (foreløpige) felles hus. Den fikk jeg tre-fire dager etter at jeg spurte. Er det sannsynlig å tenke at han har slipt opp en kopi? noen råd ift dette?

8. Når jeg ikke var hjemme nå nylig, så kom han og banket på, sammen med en av sine søsken. En av barna var hjemme og da tok han seg den frihet å ta med seg sin søsken inn og ha visning for han i hele huset!! har han lov til dette når vi er separert? er det ikke litt drøyt? han sier at huset er jo fortsatt også hans, så han har sin fulle rett. Men jeg mener nei...jeg går jo ikke inn i hans hus (der han bor nå)? 

9. Han bryr seg ikke om meg i det hele tatt. jeg mistet nylig et familiemedlem og det har knust meg. Ikke en gang har han spurt hvordan jeg har det eller om det går bra med meg. Ikke en eneste gang. Dette var en av hans svigerforeldre, er det ikke helt villt at han ikke bryr seg overhode? 

10. Alt som rammer han, ser ut til å prelle av, og han forstår ikke hva han har påført barna. Det har blitt lest opp for han, i møte med flere instanser, hva han har påført barna og hvordan de alle har utviklet ptsd og annet. Han bare trekker på skuldrene, påstår at han vet hva han har gjort og det skal aldri skje igjen. I tillegg preller det av at han fikk besøksforbud, at jeg valgte separasjon, at han er anmeldt, at det mest sannsynlig blir en rettssak, at han ikke får se barna uten tilsyn....Han bare trekker på skuldrene, og sier han syns barnevern og politi er syke som tror så stygt om han. "De ser på meg som et monster" sier han og forstår ingenting. Men alt han mister, alt sammen, det når ikke inn. Han bryr seg ikke om at han separeres fra den som en gang elsket han, den som har vært der for han i alle år. men med med gang jeg begynner å stille spørsmål, og ikke stryke han med hårene lenger, da smalt det. flere som kjenner igjen dette med å leve i en annen virkelighet?

11. Jeg var gift med han i 12 år. Det tok meg nesten 9 før jeg så hvem han egentlig var. Det tok også 9 år før han viste seg så enormt rasende og ustabil. Alt bare tiltet mer og mer. Hvordan kan jeg ha levd så lenge med han, hatt mange gode ferier, dager, opplevelser....uten å se hvem han er? kan det ha vært fordi jeg strøk han med hårene så lenge, jeg ga han alt han trengte, tilfredsstilte alle hans behov?

Jeg håper noen som har gått denne veien før meg, kan orke å svare på noen av disse spørsmålene. På forhånd takk. 

 

Anonymkode: febe2...a5b

[Kaffefrøken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har omsider forstått, med hjelp av psykolog, at den mannen jeg har levd med (nå separert) er en narsissist. Ikke den der grandiose, arrogante typen - den åpenbare - men den mer skjulte. Kalles "covert narcissist" på engelsk. Det er disse som er "farligst" for de fremstår så skjønne og gode utenfor hjemmet, så sjarmerende, imøtekommende og hyggelige. Men på hjemmebane regjerer de med jernhånd, periodevis vel og merke. Så er det faser som er gode.....veldig gode, der det unnskyldes og sies at ting ikke skal skje igjen....før det bygger seg opp igjen - og det smeller. 

Min ektemann ble gradvis mer og mer aggressiv, til slutt var han både psykisk og fysisk voldelig. Jeg og barna fikk hjelp. Han har nå besøksforbud, han er anmeldt og vi er som sagt separerte. 

Til dere som har vært gjennom dette før meg, jeg har noen spørsmål som jeg håper noen kan forklare meg (psykologen har ferie   ) 

1. Jeg tok av meg ringen da vi ble separert. Han går fortsatt med ring og snakker til folk som om vi fortsatt er sammen. Han omtaler meg som sin kone, og han sendte nylig en melding til noen og sa "kona mi bla bla bla....". Når jeg sier "er det ikke på tide å fortelle folk at vi er separert?" så blir han sur og sier "hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?". Er dette "normalt" for en narsissist?

Det er ingen fasitsvar, til og med narsissister er forskjellige. Han vil nok ikke vedkjenne seg nederlaget ved separasjon. Og kanskje fremstå som personen som blir forlatt, offeret.

2. Burde jeg kontakte hans ekskone, som han omtaler som en  psykopat, en kranglefant og ei utro bitch? Mon tro om han egentlig snakker om seg selv....jeg har trodd fullt og helt på han, frem til jeg så han i et annet lys. Kan det tenkes at det kan være lurt å få høre hennes side av historien?

Du kan jo kontakte henne og høre hvordan hun opplevde ham, og om hun også sliter i ettertid. Kanskje godt å snakke med noen som har samme erfaring. 

3. Jeg har fått diagnosen ptsd. Jeg blir helt nummen bare jeg ser han. Skjelver og gråter og får pusteproblemer. Noen ganger får jeg vondt i magen eller blir kvalm ved å bare høre stemmen hans eller se han. Er dette normalt når man har ptsd?

Ja, det er noe av det som kjennetegner posttraumatisk stress diagnosen. 

4. Han sier til alle at han snart skal flytte hjem igjen og at vi bare har en pause. Er dette også "normalt" til en narsissist å være?

Igjen, later som alt er ok. At han ikke forstår hvorfor det er slutt. 

5. Han har i flere år sagt han ikke husker ting som har hendt. De aller verste episodene, der han har vært skikkelig brutal og gjerne fysisk voldelig mot barna....de episodene husker han ikke. jeg trodde lenge det var noe galt med hodet hans og han ble sendt til scanning. Han har kjeftet på meg og sagt at jeg lyver, når jeg forteller om episodene han har utsatt oss for. Han nekter å tro dem, for når han ikke husker dem, da har det jo ikke skjedd. Og hvis det har skjedd, så var det iallefall ikke hans skyld. Jeg har lest nå at dette er et vanlig trekk hos narsissister, de later som de ikke husker, for å fraskrive seg ansvar. Noen av dem dissosierer også, altså kobler helt ut virkeligheten. Er det flere enn meg som kjenner igjen dette?

Ja, typisk gaslighting. Han vrir det over til at det er du som er gal, som kan tenke noe sånt. 

6. jeg har sagt til han at jeg ikke kommer til å ta han tilbake. Etter det har han oversett meg. Behandlet meg som luft. Før jeg plutselig fikk et kjærlighetsbrev, sammen med en bukett roser. I brevet skriver han at han innser alt han har gjort galt mot meg og barna men at han er på et bedre sted nå og han skal aldri gjøre slikt igjen. Han er ikke så ustabil som han en gang var , sier han, og ber meg tilgi. Gjenkjennende for noen? 

Prøver seg på love bombingen for å få deg tilbake. Kanskje han er fantastisk noen mnd., men så er det tilbake til det samme gamle du er vant med. 

7. Jeg ba om å få nøkkelen hans til vårt (foreløpige) felles hus. Den fikk jeg tre-fire dager etter at jeg spurte. Er det sannsynlig å tenke at han har slipt opp en kopi? noen råd ift dette?

Kanskje. 

8. Når jeg ikke var hjemme nå nylig, så kom han og banket på, sammen med en av sine søsken. En av barna var hjemme og da tok han seg den frihet å ta med seg sin søsken inn og ha visning for han i hele huset!! har han lov til dette når vi er separert? er det ikke litt drøyt? han sier at huset er jo fortsatt også hans, så han har sin fulle rett. Men jeg mener nei...jeg går jo ikke inn i hans hus (der han bor nå)? 

Under en vanlig separasjon, ja. Men du skriver jo at han har besøksforbud. Så nei, han har ikke lov til det. 

9. Han bryr seg ikke om meg i det hele tatt. jeg mistet nylig et familiemedlem og det har knust meg. Ikke en gang har han spurt hvordan jeg har det eller om det går bra med meg. Ikke en eneste gang. Dette var en av hans svigerforeldre, er det ikke helt villt at han ikke bryr seg overhode? 

Nei, han lider jo av npf. så det er ikke rart. Han bryr seg kun om seg selv. 

10. Alt som rammer han, ser ut til å prelle av, og han forstår ikke hva han har påført barna. Det har blitt lest opp for han, i møte med flere instanser, hva han har påført barna og hvordan de alle har utviklet ptsd og annet. Han bare trekker på skuldrene, påstår at han vet hva han har gjort og det skal aldri skje igjen. I tillegg preller det av at han fikk besøksforbud, at jeg valgte separasjon, at han er anmeldt, at det mest sannsynlig blir en rettssak, at han ikke får se barna uten tilsyn....Han bare trekker på skuldrene, og sier han syns barnevern og politi er syke som tror så stygt om han. "De ser på meg som et monster" sier han og forstår ingenting. Men alt han mister, alt sammen, det når ikke inn. Han bryr seg ikke om at han separeres fra den som en gang elsket han, den som har vært der for han i alle år. men med med gang jeg begynner å stille spørsmål, og ikke stryke han med hårene lenger, da smalt det. flere som kjenner igjen dette med å leve i en annen virkelighet?

Igjen, han lider av npf. han ser ikke selv den onde siden. 

11. Jeg var gift med han i 12 år. Det tok meg nesten 9 før jeg så hvem han egentlig var. Det tok også 9 år før han viste seg så enormt rasende og ustabil. Alt bare tiltet mer og mer. Hvordan kan jeg ha levd så lenge med han, hatt mange gode ferier, dager, opplevelser....uten å se hvem han er? kan det ha vært fordi jeg strøk han med hårene så lenge, jeg ga han alt han trengte, tilfredsstilte alle hans behov?

Ja, så lenge du stryker han med hårene. Er god, lyttende, forståelsefull, støtter ham i alt og gir ham hva han trenger er han "god". Da blir han møtt med det han ønsker. 

Jeg håper noen som har gått denne veien før meg, kan orke å svare på noen av disse spørsmålene. På forhånd takk. 

 

Anonymkode: febe2...a5b

 

[AnonymBruker]

Veldig vondt å lese alt dette. Jeg kjenner meg dessverre igjen. Jeg var sammen med en narcissist. Jeg var alt for ham, hans store og eneste kjærlighet. Til jeg fortalte ham at jeg ville ut av forholdet. Da banket han meg opp. Jeg var fremdeles langt nede mentalt (var også 19 år). Han godsnakket, manipulerte og jobbet med meg. Sa at han ville være venner etter bruddet. Jeg hadde ingen erfaring med forhold, og var opptatt av å ikke såre noen. Men da jeg for 3. eller 4. gang sa at jeg ikke ønsket å være i et forhold med ham. Da var det som om en bryter slo seg om. Jeg var verdens verste dame som hadde lurt ham fra begynnelsen av. Han lagde fake profiler på sosiale medier som startet rykter om meg. Tok kontakt med alle mine venner og familie han kjente for å terrorisere meg. Heldigvis blokkerte jeg alt. Jeg flyttet og skaffet meg hemmelig telefonnummer. Var en stund veldig redd for min egen sikkerhet. Men det gikk bedre etterhvert. 

 

Jeg vil råde deg til å ta vare på eventuelle meldinger og mailer med trusler eller lignende. Håper ellers du har familie eller venner som kan støtte dere i denne tiden. Du tok det rette valget. Håper det går bra med dere 

Anonymkode: a01d7...b8d

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har omsider forstått, med hjelp av psykolog, at den mannen jeg har levd med (nå separert) er en narsissist. Ikke den der grandiose, arrogante typen - den åpenbare - men den mer skjulte. Kalles "covert narcissist" på engelsk. Det er disse som er "farligst" for de fremstår så skjønne og gode utenfor hjemmet, så sjarmerende, imøtekommende og hyggelige. Men på hjemmebane regjerer de med jernhånd, periodevis vel og merke. Så er det faser som er gode.....veldig gode, der det unnskyldes og sies at ting ikke skal skje igjen....før det bygger seg opp igjen - og det smeller. 

Min ektemann ble gradvis mer og mer aggressiv, til slutt var han både psykisk og fysisk voldelig. Jeg og barna fikk hjelp. Han har nå besøksforbud, han er anmeldt og vi er som sagt separerte. 

Til dere som har vært gjennom dette før meg, jeg har noen spørsmål som jeg håper noen kan forklare meg (psykologen har ferie   ) 

1. Jeg tok av meg ringen da vi ble separert. Han går fortsatt med ring og snakker til folk som om vi fortsatt er sammen. Han omtaler meg som sin kone, og han sendte nylig en melding til noen og sa "kona mi bla bla bla....". Når jeg sier "er det ikke på tide å fortelle folk at vi er separert?" så blir han sur og sier "hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?". Er dette "normalt" for en narsissist?

det kan jeg desverre ikke svare på, da jeg bare har vært sammen med en, ikke gift. Men han omtalte meg lenge som om ingenting hadde endret seg. 

2. Burde jeg kontakte hans ekskone, som han omtaler som en  psykopat, en kranglefant og ei utro bitch? Mon tro om han egentlig snakker om seg selv....jeg har trodd fullt og helt på han, frem til jeg så han i et annet lys. Kan det tenkes at det kan være lurt å få høre hennes side av historien?

helt ærlig tror jeg ikke du tjener så mye på det. Du vil uansett stille deg spørsmålene om dette er løgn eller ikke. Jeg gjorde det, og jeg fikk svarene jeg ville ha, men over tid satt jeg allikvel igjen med de samme spørsmålene. 

3. Jeg har fått diagnosen ptsd. Jeg blir helt nummen bare jeg ser han. Skjelver og gråter og får pusteproblemer. Noen ganger får jeg vondt i magen eller blir kvalm ved å bare høre stemmen hans eller se han. Er dette normalt når man har ptsd?

ja, det er normalt. Jeg har også ptsd da min x holdt på å ta livet av oss begge, og jeg opplever det samme, pluss mareritt om "ulykken" og den kvelden. 

4. Han sier til alle at han snart skal flytte hjem igjen og at vi bare har en pause. Er dette også "normalt" til en narsissist å være?

usikker på om dette er normaliteten. Men det er normalt at denne type person vil føle seg i kontroll. Dette er en situasjon han ikke kontrollerer. Snakk med din psykolog om dette. 

5. Han har i flere år sagt han ikke husker ting som har hendt. De aller verste episodene, der han har vært skikkelig brutal og gjerne fysisk voldelig mot barna....de episodene husker han ikke. jeg trodde lenge det var noe galt med hodet hans og han ble sendt til scanning. Han har kjeftet på meg og sagt at jeg lyver, når jeg forteller om episodene han har utsatt oss for. Han nekter å tro dem, for når han ikke husker dem, da har det jo ikke skjedd. Og hvis det har skjedd, så var det iallefall ikke hans skyld. Jeg har lest nå at dette er et vanlig trekk hos narsissister, de later som de ikke husker, for å fraskrive seg ansvar. Noen av dem dissosierer også, altså kobler helt ut virkeligheten. Er det flere enn meg som kjenner igjen dette?

ja, dette virker kjent. Min x gjorde det samme, han vred på sannheten og benektet, eller la skylden på meg. Om det er pga dette personlighetstrekket, eller en av de mange andre diagnosene han i etterkant har fått, det vet jeg ikke. 

6. jeg har sagt til han at jeg ikke kommer til å ta han tilbake. Etter det har han oversett meg. Behandlet meg som luft. Før jeg plutselig fikk et kjærlighetsbrev, sammen med en bukett roser. I brevet skriver han at han innser alt han har gjort galt mot meg og barna men at han er på et bedre sted nå og han skal aldri gjøre slikt igjen. Han er ikke så ustabil som han en gang var , sier han, og ber meg tilgi. Gjenkjennende for noen? 

min x gjorde det samme, innså sine feil, og ville så gjerne ha meg i livet sitt igjen. Da han skjønte at dette ikke fungerte, gikk han tilbake til å påstå at jeg lyver, samt å prøve å svartmale meg ovenfor alle vi kjenner. 

7. Jeg ba om å få nøkkelen hans til vårt (foreløpige) felles hus. Den fikk jeg tre-fire dager etter at jeg spurte. Er det sannsynlig å tenke at han har slipt opp en kopi? noen råd ift dette?

usikker. Om du har loven på din side (altså at det kun er ditt hus), ville jeg for sikkerhets skyld byttet lås.

8. Når jeg ikke var hjemme nå nylig, så kom han og banket på, sammen med en av sine søsken. En av barna var hjemme og da tok han seg den frihet å ta med seg sin søsken inn og ha visning for han i hele huset!! har han lov til dette når vi er separert? er det ikke litt drøyt? han sier at huset er jo fortsatt også hans, så han har sin fulle rett. Men jeg mener nei...jeg går jo ikke inn i hans hus (der han bor nå)? hvor er hans bostedadresse, og eier han noe? 

9. Han bryr seg ikke om meg i det hele tatt. jeg mistet nylig et familiemedlem og det har knust meg. Ikke en gang har han spurt hvordan jeg har det eller om det går bra med meg. Ikke en eneste gang. Dette var en av hans svigerforeldre, er det ikke helt villt at han ikke bryr seg overhode? 

i min erfaring er ikke dette ukjent. Jeg mistet også noe veldig nært meg i perioden jeg var med xen min, Og det kunne ikke brydd han mindre. Det angikk ikke han, så da var ikke det så farlig. 

10. Alt som rammer han, ser ut til å prelle av, og han forstår ikke hva han har påført barna. Det har blitt lest opp for han, i møte med flere instanser, hva han har påført barna og hvordan de alle har utviklet ptsd og annet. Han bare trekker på skuldrene, påstår at han vet hva han har gjort og det skal aldri skje igjen. I tillegg preller det av at han fikk besøksforbud, at jeg valgte separasjon, at han er anmeldt, at det mest sannsynlig blir en rettssak, at han ikke får se barna uten tilsyn....Han bare trekker på skuldrene, og sier han syns barnevern og politi er syke som tror så stygt om han. "De ser på meg som et monster" sier han og forstår ingenting. Men alt han mister, alt sammen, det når ikke inn. Han bryr seg ikke om at han separeres fra den som en gang elsket han, den som har vært der for han i alle år. men med med gang jeg begynner å stille spørsmål, og ikke stryke han med hårene lenger, da smalt det. flere som kjenner igjen dette med å leve i en annen virkelighet?

jeg kjenner igjen elementet om å leve i en annen virkelighet. 

11. Jeg var gift med han i 12 år. Det tok meg nesten 9 før jeg så hvem han egentlig var. Det tok også 9 år før han viste seg så enormt rasende og ustabil. Alt bare tiltet mer og mer. Hvordan kan jeg ha levd så lenge med han, hatt mange gode ferier, dager, opplevelser....uten å se hvem han er? kan det ha vært fordi jeg strøk han med hårene så lenge, jeg ga han alt han trengte, tilfredsstilte alle hans behov?

mye mulig. Min x var en helt annen person, om jeg bare gjorde som han sa. I tillegg var jeg mester på å unnskylde han, han slet jo så, stakkar (andre psykiske sykdommer).

Jeg håper noen som har gått denne veien før meg, kan orke å svare på noen av disse spørsmålene. På forhånd takk. 

 

Anonymkode: febe2...a5b

Mitt aller beste tips, er å prøve å distansere deg så mye som mulig fra denne mannen. Prøv å ikke fokuser så mye på å få alle svarene, du vil uansett bare stille deg selv nye spørsmål. Så lenge du legger energi i denne saken, og denne mannen, vil du aldri kunne løsrive deg fra det. Jeg ønsker deg alt godt ❤

Anonymkode: 9f0b6...013

[Mona123]

Bytt lås. Det er ikke verdt å tenke på at han kan ha en kopi av nøkler. Han respekterer jo ikke besøksforbud. 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt aller beste tips, er å prøve å distansere deg så mye som mulig fra denne mannen. Prøv å ikke fokuser så mye på å få alle svarene, du vil uansett bare stille deg selv nye spørsmål. Så lenge du legger energi i denne saken, og denne mannen, vil du aldri kunne løsrive deg fra det. Jeg ønsker deg alt god

Dette. Jeg har vært der du er ts. Du får aldri svar på alle spørsmålene, jeg styrte med dette lenge selv. Prøvde å finne unnskyldninger for ham, finne svar. Men svaret er at narsissister har lite eller ingen empati og elsker bare seg selv. Der har du svaret på spørsmålet om hvorfor han ikke bryr seg om du sørger over et dødsfall, over at han mistet deg osv. Hans eneste grunn til å sende deg blomster er fordi han vil ha deg tilbake for å gjenvinne kontrollen over deg. IKKE fordi han elsker deg.

Jeg prøvde å finne forklaringer på hvordan noen kunne oppføre seg som han gjorde, hvorfor behandler han meg som luft nå osv, til jeg innså at for oss normale med empati og samvittighet, så er det ingen vits i å analysere det. Totalt bortkastet tid. Jeg måtte godta og akseptere at det finnes mennesker som ikke fungerer på samme måte som oss. de mangler empati. Når du greier å godta at eksen din er slik, vil du greie å komme videre. 

Anonymkode: 6f9bc...372

[AnonymBruker]

Skift lås!

Ta vare på brevet og alt annet skriftlig.

Tenker det kan være godt å snakke med eksen. Men ha med noen du stoler på og som vet hva han har gjort mot deg. Husk at selv om eksen din er narcissist, så kan eksen fortsatt være narcissist/psykopat/giftig også. Men stor sannsynlighet for at lyger om henne. Når han har gitt opp deg, sier han gjerne til andre at du også er psykopat. Ta vare på alt skriftlig!!

❤️❤️❤️

Anonymkode: ebe6b...40f

[AnonymBruker]

Høres ut som en psykopat, men mulig narsisister ligner på psykopater?

Han vil vel ikke tape ansikt, derfor sier han at dere er sammen/går med ring. De er jo selvsentrerte. 

Anonymkode: aa067...e58

[AnonymBruker]

Hei! Har dessverre ingen hjelpende ord. Men her er jeg midt i. Skrev nylig ett innlegg om lignende, og ønsker meg ut av forholdet. Men ikke klart enda. Men han har også sagt at visse hendelser husker han ikke, eller at han vrir på hendelsene slik at det er min feil. Han har aldri slått, noe jeg tror gjør det vanskeligere for meg å forstå. Men han gjør andre fysiske ting... vær stolt av deg selv som er ute. Jeg er også 12 år inni forholdet, to barn. Frem til noen år siden fortrengte jeg og glemte jeg alt. Nå ligger det å gnager...

Anonymkode: a1176...f41

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har omsider forstått, med hjelp av psykolog, at den mannen jeg har levd med (nå separert) er en narsissist. Ikke den der grandiose, arrogante typen - den åpenbare - men den mer skjulte. Kalles "covert narcissist" på engelsk. Det er disse som er "farligst" for de fremstår så skjønne og gode utenfor hjemmet, så sjarmerende, imøtekommende og hyggelige. Men på hjemmebane regjerer de med jernhånd, periodevis vel og merke. Så er det faser som er gode.....veldig gode, der det unnskyldes og sies at ting ikke skal skje igjen....før det bygger seg opp igjen - og det smeller. 

Min ektemann ble gradvis mer og mer aggressiv, til slutt var han både psykisk og fysisk voldelig. Jeg og barna fikk hjelp. Han har nå besøksforbud, han er anmeldt og vi er som sagt separerte. 

Til dere som har vært gjennom dette før meg, jeg har noen spørsmål som jeg håper noen kan forklare meg (psykologen har ferie   ) 

1. Jeg tok av meg ringen da vi ble separert. Han går fortsatt med ring og snakker til folk som om vi fortsatt er sammen. Han omtaler meg som sin kone, og han sendte nylig en melding til noen og sa "kona mi bla bla bla....". Når jeg sier "er det ikke på tide å fortelle folk at vi er separert?" så blir han sur og sier "hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?". Er dette "normalt" for en narsissist?

2. Burde jeg kontakte hans ekskone, som han omtaler som en  psykopat, en kranglefant og ei utro bitch? Mon tro om han egentlig snakker om seg selv....jeg har trodd fullt og helt på han, frem til jeg så han i et annet lys. Kan det tenkes at det kan være lurt å få høre hennes side av historien?

3. Jeg har fått diagnosen ptsd. Jeg blir helt nummen bare jeg ser han. Skjelver og gråter og får pusteproblemer. Noen ganger får jeg vondt i magen eller blir kvalm ved å bare høre stemmen hans eller se han. Er dette normalt når man har ptsd?

4. Han sier til alle at han snart skal flytte hjem igjen og at vi bare har en pause. Er dette også "normalt" til en narsissist å være?

5. Han har i flere år sagt han ikke husker ting som har hendt. De aller verste episodene, der han har vært skikkelig brutal og gjerne fysisk voldelig mot barna....de episodene husker han ikke. jeg trodde lenge det var noe galt med hodet hans og han ble sendt til scanning. Han har kjeftet på meg og sagt at jeg lyver, når jeg forteller om episodene han har utsatt oss for. Han nekter å tro dem, for når han ikke husker dem, da har det jo ikke skjedd. Og hvis det har skjedd, så var det iallefall ikke hans skyld. Jeg har lest nå at dette er et vanlig trekk hos narsissister, de later som de ikke husker, for å fraskrive seg ansvar. Noen av dem dissosierer også, altså kobler helt ut virkeligheten. Er det flere enn meg som kjenner igjen dette?

6. jeg har sagt til han at jeg ikke kommer til å ta han tilbake. Etter det har han oversett meg. Behandlet meg som luft. Før jeg plutselig fikk et kjærlighetsbrev, sammen med en bukett roser. I brevet skriver han at han innser alt han har gjort galt mot meg og barna men at han er på et bedre sted nå og han skal aldri gjøre slikt igjen. Han er ikke så ustabil som han en gang var , sier han, og ber meg tilgi. Gjenkjennende for noen? 

7. Jeg ba om å få nøkkelen hans til vårt (foreløpige) felles hus. Den fikk jeg tre-fire dager etter at jeg spurte. Er det sannsynlig å tenke at han har slipt opp en kopi? noen råd ift dette?

8. Når jeg ikke var hjemme nå nylig, så kom han og banket på, sammen med en av sine søsken. En av barna var hjemme og da tok han seg den frihet å ta med seg sin søsken inn og ha visning for han i hele huset!! har han lov til dette når vi er separert? er det ikke litt drøyt? han sier at huset er jo fortsatt også hans, så han har sin fulle rett. Men jeg mener nei...jeg går jo ikke inn i hans hus (der han bor nå)? 

9. Han bryr seg ikke om meg i det hele tatt. jeg mistet nylig et familiemedlem og det har knust meg. Ikke en gang har han spurt hvordan jeg har det eller om det går bra med meg. Ikke en eneste gang. Dette var en av hans svigerforeldre, er det ikke helt villt at han ikke bryr seg overhode? 

10. Alt som rammer han, ser ut til å prelle av, og han forstår ikke hva han har påført barna. Det har blitt lest opp for han, i møte med flere instanser, hva han har påført barna og hvordan de alle har utviklet ptsd og annet. Han bare trekker på skuldrene, påstår at han vet hva han har gjort og det skal aldri skje igjen. I tillegg preller det av at han fikk besøksforbud, at jeg valgte separasjon, at han er anmeldt, at det mest sannsynlig blir en rettssak, at han ikke får se barna uten tilsyn....Han bare trekker på skuldrene, og sier han syns barnevern og politi er syke som tror så stygt om han. "De ser på meg som et monster" sier han og forstår ingenting. Men alt han mister, alt sammen, det når ikke inn. Han bryr seg ikke om at han separeres fra den som en gang elsket han, den som har vært der for han i alle år. men med med gang jeg begynner å stille spørsmål, og ikke stryke han med hårene lenger, da smalt det. flere som kjenner igjen dette med å leve i en annen virkelighet?

11. Jeg var gift med han i 12 år. Det tok meg nesten 9 før jeg så hvem han egentlig var. Det tok også 9 år før han viste seg så enormt rasende og ustabil. Alt bare tiltet mer og mer. Hvordan kan jeg ha levd så lenge med han, hatt mange gode ferier, dager, opplevelser....uten å se hvem han er? kan det ha vært fordi jeg strøk han med hårene så lenge, jeg ga han alt han trengte, tilfredsstilte alle hans behov?

Jeg håper noen som har gått denne veien før meg, kan orke å svare på noen av disse spørsmålene. På forhånd takk. 

 

Anonymkode: febe2...a5b

Hei. 

Har vært sammen med en covert narsissist, din beste venn heter KUNNSKAP og NULL kontakt.

Du har vært i en evig rundans i noe som kalles The circle of abuse, kort fortalt er det idealisering, devaluering og forkasting. De trenger mer supply for å oppnå samme virkning, her eskalerer det ofte til fysisk vold.

Det du opplever nå kalles hoovering/ prøver å få deg tilbake til relasjonen.

Det har tatt meg lang tid og oppnå den kunnskapen jeg sitter med i dag, så vil gjerne dele noe.

 

Det er viktig at overlever av narsissisk misbruk skriver ned alle hendelser, det gir deg en mulighet til og definere din egen virkelighet.

De som konrollerer, misbruker og manipulerer spør aldri seg selv om sin egen rolle, det er alltid alle andre som har problemer.

Nervesystemet ditt har vært i konstant "flight/fright og du har utviklet pst, dette er vanlig. Selv utviklet jeg fatigue og kom meg ikke opp av sengen en periode, men bestemte meg for å kjempe.

Mer verdifull kunnskap får du her:

Assc Direct - youtube.     Her får du alle svar du lurer på, vil si han er den dyktigste av de alle.

Psykopati og kjærlighet.   Blogg og Youtube, tilbyr også private konsultasjoner for å nøste opp.

Soul GPS.                        Youtube.

Inner integration.             Youtube.

Denne boken er gjerne den første objekter leser ette å ha kommet seg ut av et slikt forhold, blir regnet som den beste boken av de alle, på engelsk: Psycopath free av Jackson Mackenzie.

 

Husk:

Det er noe spesielt med et menneske som tar opp kampen med alt som er ment og ødelegge dem.

Dette høres merkelig ut, men de er ingen, de har ingen sjel, de er avhengige av andre for å leve, du blir speilet, de prøver å ta personligheten din, sjelen din, de oppfyller ingenting på jorden annet enn å ødelegge for andre.

Husk:

Kunnskap er din beste venn, sammen med null kontakt, du får svar på alle spørsmålene dine fra empatiske mennesker i youtube videoene jeg nevner, husk de kan være farlige og siden det er vold her, må du virkelig planlegge din EXIT.

Hvis du har spørsmål, så gi beskjed.

 

Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 26b2d...97d

[AnonymBruker]

Har også et nært familiemedlem som er enten narsissist eller psykopat. Slik jeg har begynt å forstå han så handler alt om hans ego og å føle seg stor og mektig. Så han lyver om ting for å forvirre deg for da føler han seg mektig som greier å lure alle de andre idiotene + mange andre ting. Vi er statister i en film som bare handler om narsissisten/psykopaten. Statister har en rolle å fylle og når statistene ikke oppfører seg slik som manus sier, så bruker de alt de har for å få statistene på plass igjen. Derfor er det alltid din feil eller andres feil når de ikke gjør slik som psykopaten forventer. Det virker ikke som at n/p er klar over at andre har følelser og behov som de handler på bakgrunn av. Du kan ikke vinne, for de har noe som er ødelagt i personligheten sin og som ifølge fagfolk, ikke kan repareres.

Anonymkode: 2cd88...d87

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar og for alle råd og tanker rundt dette. Det hjelper godt. Jeg ER ute av forholdet, så jeg trenger ikke hjelp til å komme meg ut, men til å forbli ute og å forstå hva dette har gjort med meg, og å forstå hvem han virkelig er. 

Jeg har begynt  å lese meg opp om dette, og jeg får så mange aha-opplevelser. Tar diverse tester på nett, og scorer høyt ift å ha levd i et forhold med en narsissist. 

Så utrolig å høre om dere andre, som også har erfart dette med "dårlig hukommelse" (selektiv hukommelse?) og denne forvirringen, der jeg får høre at jeg lyver, har misforstått, han sa jo ikke det og mente jo ikke det, det er alltid JEG som misoppfatter ting eller roter ting til. Aldri han. Aldri hans skyld. 

De gangene han ber meg om unnskyldning, så er det som regel skriftlig. han har vel ikke guts til å se meg i øynene og si at han er lei seg for noe. Han vet inderlig godt hvordan han har skadet meg (og barna) men når fagpersoner sitter i møte med han og leser opp for han, alle lidelser han har påført oss, så sier han platt "jeg forstår at jeg har forårsaket mye smerte", men gjør han noe med det? Nei. Han har begynt i terapi sier han, men han snurrer terapeuten rundt lillefingeren. Jeg har snakket med terapeuten hans , som syns han er en veldig "flott og sjarmerende mann"...Eh...ja...utad, så...

Han klarer ikke se meg og barna i øynene og si "tilgi meg". det er ingen tårer, ingen empati, ingen medfølelse for noen av oss...han bare turer i vei og alt handler om han. Jeg ser mer og mer hva jeg har stått i.

Rart jeg ikke så det tidligere, men eneste forlaring jeg har, er at jeg har gitt ham det han ønsket, hadde behov for - hele tiden. HELE tiden. Helt til det en dag bare sa stopp. jeg var tom. Hadde ingenting å gå på, jeg fortalte han at jeg er lei av å gi hele tiden uten å få tilbake. Jeg sa jeg var tom, ferdig, elsket han ikke lenger, følte meg ikke sett, verdsatt, interessant ...for han brukte jo aldri tid på å lytte til meg. Vi kunne sette oss ned en kveld og han sa han ville lytte til alt jeg hadde på hjertet. Men absolutt alltid  kom vi inn på han og hans liv, jobb, utdanning, familie....absolutt alltid. 

Når jeg spør han om han kan fortelle meg feks. hva som har vært mitt beste barndomsminne, eller hvordan jeg opplevde mine besteforeldre, eller hvor vi pleide reise på ferie - eller hvor jeg studerte, hva jeg var opptatt av en viss tid..ja så vet han ikke det, for han har ikke fulgt med. Han derimot, jeg kan og vet alt om han. Han har vært et offer hele livet. Det er synd på han, det ER virkelig det, for han har blitt mishandlet selv. Men jeg kan ikke unnskylde handlingene hans. Han dytter, drar, slår, tar kvelertak...han knuser ting, sparker og slår i vegger og dører...han roper, freser av sinne og han truer. Som regel truer han med å ta livet sitt dersom han ikke får det som han vil.

 

Er dette forresten vanlig? å komme med trusler når de ser at de er i fare for å miste den viktigste personen i livet sitt? Er det normalt at en narsissist, i stedet for å legge seg langflat, be om tilgivelse, gjøre alt det den andre ber om for å rette opp ting....i stedet så kommer det et vanvittig raseri frem?

Og er det normalt for en narsissist å prøve sette venner opp mot hverandre? Han har jo sagt ting til mine venner, som ikke stemmer, og som de blir forvirret over. Han projiserer også....kaller meg en psykopat, sier jeg er en løgner, at jeg burde vært lagt inn på psyk, sier jeg er kritisk og kalkulerende....Jeg kjenner meg ikke igjen, men dette sier han stadig. Det er jo aldri han....Det rare er at det han kaller meg nå, det er slik han har omtalt sin eks....

Vel....en spesiell takk til deg som ga meg alle linkene og tipsene fra youtube osv. Det gjør godt å snakke med noen som har vært der. Null kontakt går ikke, vi har to barn sammen. 

Men det går an å holde det formellt og kort og konsist. Jeg vet jeg bør kutte helt, så mye som mulig, ikke vise interesse for han lenger. Ikke gi ham næring til noe.

En siste ting, det er en politisak nå, der han kan risikere å dømmes for vold. Når vi snakker om det, blir han helt rar og det er som om det preller av. Det er som om han ikke forstår hvordan dette henger sammen, for han snakker som om dette ikke er virkelig. Han mener det er sykt av politiet å lage en stor sak ut av dette og han er overbevist om at han blir frifunnet. Han har jo ingen feil. Er dette også normalt for en narsissist? å ikke ta til seg virkeligheten, det som skjer, det er som om det ikke når inn...

Jeg blir forvirret av alt dette, men jeg skal aldri tilbake til han. Barna mine skal jeg skjerme og passe på så godt jeg bare kan, for han er ikke en god pappa, ikke nå. Han var det tidligere, da jeg ikke gjorde noe motstand. men når man kjenner at man også har behov som ikke blir møtt....vel, da snur han. Og blir en monsterversjon av seg selv... 

Takk igjen til alle som har delt. Vil gjerne høre mer - og fra flere. TS

Anonymkode: febe2...a5b

[AnonymBruker]

Min far er narsissist

Heldigvis har du å dine barn kommet dere vekk! Pass på å ta vare på alt av bevis, ting han har skrevet eller samtaler.

Plutselig blir alt brukt imot deg, de vrir jo alt om! De finner ofte løsninger for de blir så godt likt! 

Mens ofrene ofte sitter igjen nervøse å stressa, å virker derfor "syke" 

Håper alt ordner seg for deg å barna masse lykke til.

 

Anonymkode: 76f25...c51

[AnonymBruker]

Anbefaler å se videoene til Les Carter på youtube. Han er fagmann og har veldig gode videoer om narsissisme.

Anonymkode: 2cd88...d87

[Tension]

7. Du ba om nøkkelen til felles hus? Hvilken rett har du? Det skal selges og profitt deles ellers må den ene parten kjøpe ut den andre.

[AnonymBruker]

Alt stemmer.

De føler seg berettiget deg og alt annet. Berettigelse er stikkordet. Og narsissistisk forsyning-deres oksygen

Anonymkode: 43de7...7ac

[AnonymBruker]

3 timer siden, Tension skrev:

7. Du ba om nøkkelen til felles hus? Hvilken rett har du? Det skal selges og profitt deles ellers må den ene parten kjøpe ut den andre.

Han har besøksforbud, da skal barna og hun føle seg trygge på at han ikke kommer uventet. Deling av bo vil jo komme i en slik situasjon, men det trenger han ikke nøkkel for å få sin del av.

Anonymkode: 89cb2...794

[AnonymBruker]

Så bra du har kommet deg ut, det er kjempevanskelig. Det er også godt å lese at du får hjelp til å innse hva du har opplevd, og at offentlige etater vet hva som har skjedd - og ikke lar seg manipulere av ham,

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, det er både skremmende og på en måte godt å se at de "følger tilnærmet samme oppskrift". 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er dette forresten vanlig? å komme med trusler når de ser at de er i fare for å miste den viktigste personen i livet sitt? Er det normalt at en narsissist, i stedet for å legge seg langflat, be om tilgivelse, gjøre alt det den andre ber om for å rette opp ting....i stedet så kommer det et vanvittig raseri frem?

Jeg opplevde begge deler, først la han seg langflat, skulle oppsøke hjelp, endre seg, gjøre alt. Etter noen dager (når jeg ikke klarte å komme meg vekk) kom det et voldsomt raseri for at jeg hadde "tvunget han til å ydmyke seg selv", ikke var jeg takknemlig nok for det, ikke var jeg blid nok, ikke la jeg nok innsats i å vise hvor heldig jeg var som fikk være sammen med ham, ikke viste jeg ham nok omsorg, ikke lot jeg ham være i fred, ikke gjorde eller sa jeg noe rett. 

Etter en stund gikk han rett i raseri når han følte at jeg tenkte på å dra eller jeg prøvde å forberede meg på det- med trusler mot både meg og de jeg er glad i. (Jeg klarte ikke å gå selv om jeg så det var usunt, men han jeg var sammen med ble roligere i lengre perioden når jeg ga meg. )

Han prøvde også å "gaslighte" meg - fortalte meg at det var jeg som ikke husket hva jeg hadde sagt og gjort før han eksploderte. Jeg hadde også begynt å få blackouts og ikke huske hva som hadde skjedd. Derfor tok jeg opptak flere ganger - med en skjult app på mobilen. Det som ble sagt og gjort var verre enn jeg trodde, og det var ikke jeg som sa eller gjorde noe - det bare eksploderte fordi han ikke "likte blikket jeg ga han", eller fordi jeg ikke hadde sagt det rette, eller fordi jeg ikke smilte nok, .... 

Anonymkode: 89cb2...794

[AnonymBruker]

Jeg måtte begynne å avtale alt skriftlig på slutten av forholdet. Lot som jeg kom på det etter at jeg hadde dratt på jobb og tok det på mail eller messenger. Det skjedde så mange ganger at "det var ikke det jeg/du sa!", og da er det viktig å kunne se tilbake til noe skriftlig. Han benektet jo selv om jeg viste frem hva vi hadde skrevet. Men da visste jeg ihvertfall med meg selv at jeg ikke var gal.

Han min sa aldri unnskyld. Hvorfor skulle han det? Uansett hva han gjorde, så var det alltid noe han kunne skylde på meg. Og om jeg protesterte, så kom det en lang monolog med masse ulogisk virrvarr. Påpekte jeg det, så kom det enda mer, og jeg ble til slutt så sliten og forvirret at jeg knapt husket hva vi snakket om. Ofte endte jeg opp med å beklage meg for noe jeg ikke hadde gjort bare for å få fred. Spesielt om dette var om natten og morgendagen og jobb nærmet seg med stormskritt! Her var også makeup-sex effektivt.

Anonymkode: ebe6b...40f

[AnonymBruker]

TS her....Å som jeg kjenner jeg igjen i det dere skriver. Særlig deg som forteller om at du aldri hverken smilte nok, takket nok, ...

Jeg klarte å få min til å gå i terapi. Han har lurt psykologen trill rundt, men det er en annen sak. Han sier gang på gang "nå som jeg har ydmyket meg så mye, så får du &%&¤%¤ meg være takknemlig!"....han gjorde jo "alt for min skyld" i følge han, men alt var jo også min skyld, for hvis ikke det hadde vært for meg, hadde han aldri havnet i terapi, sa han. Det var jo jeg som var gal, som burde legges inn osv . Har dere merket hvordan de projiserer? altså beskylder deg for noe som egentlig han tenker om seg selv? Jeg får enda høre at jeg er psykisk syk, at jeg er altfor kritisk, at jeg er lite nådig, at jeg er ond, at jeg burde utredes, at jeg er en psykopat osv....Tro meg, jeg er høyt utdannet, har en god jobb og er absolutt helt oppegående. Ingen psykisk lidelse...vel...har fått meg ptsd nå, da...men det er kanskje ikke så rart. Han elsker å degradere meg og beskylde meg for alt.

Det mest absurde (ikke det mest alvorlige) han har har gjort er følgende. Vi satt i hvert vårt rom i samme etasje. Plutselig hører jeg han steike og banne. Da kommer han ilter inn til meg, med kaffe over hele buksa og sier "se hva du har gjort! Jeg sier "har du sølte kaffe over deg? hvordan kan jeg ha gjort det, jeg har sittet i et annet rom?" Joda det var jo min skyld at han var klumsete, for jeg hadde jo gjort han opprørt for noe tidligere på dagen...og nå var det altså min skyld. 

Jeg ble helt satt ut. 

Han her har også vært ond mot hunden vår. Han slo den i hodet med knyttneven.. Skikkelig hardt så den sjanglet av gårde. Hunden har aldri blitt den samme, og skygger unna når han er i nærjeten. Noen ganger knurrer han på ham også. 

Lurt å ta opp ting, skrive ned ting, ta ting skriftlig. Det har også jeg gjort. Og når jeg leser meldinger osv, så ser jeg det er et salig rot av selvmotsigelser, beskyldninger, degraderinger og kritikk. 

Ja de føler seg berettiget. Og de spør ikke hvordan ting går, for de bryr seg bare om seg selv. Og spør de, så er ikke svaret så viktig. Da er det bare for syns skyld eller for å oppnå noe. Han min snur og vender på alt....

Uff...har dere noen gang følt dere elsket? Jeg har det i de gode periodene, og jeg har tross alt vært gift med han i 12 år....og det er føst etter 9 år jeg oppdaget hvem han egentlig er. Er ikke det rart`? men så var det også først da jeg begynte si noe om mine behov,...(så selvutslettende jeg har vært...)

Anonymkode: febe2...a5b