Sykmelding pga. kjærlighetssorg?

[Gjest Lurer på..]

Jeg leste et innlegg på bryllupssidene hvor en sykmeldte seg da kjæresten fant en annen og bryllupet ble avlyst.. Jeg lurer bare på, er det gyldig grunn? Jeg gikk selv på jobb dagen etter mannen min hadde sagt det var slutt og at jeg var syk i hodet...greit nok, jeg var kanskje ikke i det beste humøret (og jeg har telefonjobb så jeg MÅ være blid), men jeg klarte å gjøre jobben min.

Hva syns dere? Er det gyldig grunn, eller burde man kanskje ha tatt ut litt ferie istedet?

[Gjest Madam Felle]

Det er gyldig nok grunn, om en er helt nedpsyket av det. Alle reagerer vi forskjellig, og du har kanskje vært forberdt på det, og dermed ikke reagert så kraftig. Eller at du rett og slett ikke reagerer på slikt, men klarer å fungere i hverdagen. Men alle er ikke slik, så ja det er en gyldig grunn for noen.

[Mrs. K]

Må man ha feber eller gips på for å være syk?

[aline]

det kommer helt an på sånn jeg ser det.

er man så nedbrutt at man faktisk ikke gjør annet en å gråte, så har man vel ikke noe særlig igjen for å gå på jobb.

har aldri hatt så sterk kjærlighetssorg før selv, men har hatt andre følelsesting som har gjort at jeg har blitt helt slått ut.

brudd etc kan føre til depresjon, og depresjon er gyldig grunn til sykemelding.

regner med at legen ikke sykemelder om det bare er for å synes synd på seg selv i det minste, selv om det nok finnes leger som er slepphendte med sykemeldingene.

og selv om du og jeg har klart å jobbe med kjærlighetssorg, så er det ikke sikkert andre klarer det. enhver situasjon er forskjellig.

[Gjest Melk]

Kommer jo ann på hvordan man tar det. Mange kan nok gå på jobb, har selv vært i den situasjonen. Kjenner en som fikk depresjon og lå i senga i 3 mnd uten å stå opp omtrent en eneste gang. Da blir man selvsagt sykmeldt.

[Væren]

Hvis det var meg, bryllupet ble avlyst og han f.eks. hadde funnet en annen, da vil jeg si det så sterkt som at hele min verden hadde rast sammen der og da. Jeg hadde garantert ikke vært noen god omsorgsperson i barnehagen de første dagene, i alle fall!

Det er forskjell på å sykmelde seg hver gang det er slutt med en eller annen fyr og på et langvarig og seriøst forhold som man har bygget hele sin tilværelse og framtid på. Da må det være lov å få en psykisk reaksjon som setter en litt ut av spill for en periode.

At det er godt å komme seg ut i jobb før det er gått for lang tid, er selvfølgelig en annen side av saken. Men vi er altså bare mennesker. Så ja: I en gitt situasjon mener jeg absolutt at dette er gyldig grunn!

[Gjest Lurer på..]

Må man ha feber eller gips på for å være syk?

Som sagt så er dette noe jeg lurer på og ønsket synspunkter på...jeg sitter ikke med noen fasit!

Det er nok bare jeg som reagerer annerledes enn de fleste for jeg kan ikke se at man i voksen alder blir så deprimert av kjærlighetssorg at man ikke kan fungere.

For mitt vedkommende ville jeg nok heller ha tatt ut litt ferie, men som Melk (og noen andre) sier om man rett og slett blir deprimert og ikke kommer seg ut av sengen så er nok en sykmelding på sin plass.

[Gjest Bellatrix]

Som sagt så er dette noe jeg lurer på og ønsket synspunkter på...jeg sitter ikke med noen fasit!

Det er nok bare jeg som reagerer annerledes enn de fleste for jeg kan ikke se at man i voksen alder blir så deprimert av kjærlighetssorg at man ikke kan fungere.

For mitt vedkommende ville jeg nok heller ha tatt ut litt ferie, men som Melk (og noen andre) sier om man rett og slett blir deprimert og ikke kommer seg ut av sengen så er nok en sykmelding på sin plass.

Alle er forskjellige. Tror nok jeg også hadde fått kraftig depresjon av noe sånt.

[Mrs. K]

Det er jo ikke alle som har mulighet for å ta ut ferie eller avspassering uten at det er planlagt på forhånd.

Det er kanskje også forskjell på å ha avsluttet et forhold som har skrantet over tid og så få en bombe servert kort tid før brylluppet.

[Gjest Lurer på..]

Det er jo ikke alle som har mulighet for å ta ut ferie eller avspassering uten at det er planlagt på forhånd.

Det er kanskje også forskjell på å ha avsluttet et forhold som har skrantet over tid og så få en bombe servert kort tid før brylluppet.

Det går nok an å få til en ordning med arbeidsplassen, man blir jo borte uansett. Det er nok forskjell på når i forholdet dette skjer, for meg skjedde det ca. 6 måneder etter bryllupet uten at jeg forsto noe på forhånd. Kommer nok helt an på hvordan man takler det som dere sier. For meg ble de uaktuelt å bryte helt sammen pga. en mann som "plutselig" sier at det er slutt, jeg måtte i tillegg være der for sønnen vår.

Ang. det med slepphendte leger, jeg har en lege som er forferdelig hissig på sykmeldingene. Er jeg der for å sjekke om jeg kan få penicillin mot halsvondte så spør han med en gang om jeg ikke skal sykmelde meg...Merkelig.

[Gjest 23+7]

Jeg leste et innlegg på bryllupssidene hvor en sykmeldte seg da kjæresten fant en annen og bryllupet ble avlyst.. Jeg lurer bare på, er det gyldig grunn? Jeg gikk selv på jobb dagen etter mannen min hadde sagt det var slutt og at jeg var syk i hodet...greit nok, jeg var kanskje ikke i det beste humøret (og jeg har telefonjobb så jeg MÅ være blid), men jeg klarte å gjøre jobben min.

Hva syns dere? Er det gyldig grunn, eller burde man kanskje ha tatt ut litt ferie istedet?

Etter de nye regler skal du være medisinsk ufør for ikke å gå på jobb. !00%,om du er 80%, så skal arb.giver legge arbeide til rette for at du skal fungere.

[aline]

kan "medisinsk ufør" spesifiseres for meg?

man kan fremdeles bli sykemeldt for psykisk sykdom på lik linje med fysisk sykdom, ergo vil vel en sykemelding grunnet f.eks. depresjon i dette tilfellet utløst av ett brudd, fremdeles være gyldig på lik linje med andre sykemeldinger.

[Mrs. K]

Etter de nye regler skal du være medisinsk ufør for ikke å gå på jobb. !00%' date='om du er 80%, så skal arb.giver legge arbeide til rette for at du skal fungere.[/quote']

Jeg skjønte ikke det du skrev. Kanskje du finner en link?

Jeg tror at du tenker på lengere tids sykemelding. Om man har psykisk ondt ellet fysisk ondt og blir sykemeldt i noen få uker medfører vel ikke at arbeidsgiver skal tilrettelegge arbeidsplassen for en. Er det en 6-ukers grense her eller er jeg helt på vidda.

[glaciera]

Jeg tilhører den gamle skole: kjærlighetssorg - og annen sorg for den saks skyld - er ikke sykdom men en naturlig del av det å leve som menneske. Det må være lov å være i sorg og gi uttrykk for det på en arbeidsplass. Hva skal det tjene til at et menneske som har fått et slikt slag blir sittende alene hele dagen?! Man trenger kontakt med andre og meningsfylt aktivitet å fylle dagene med når verden raser sammen, ikke stillstand og ensomhet.

Depresjon fører ofte til varig uførhet der hvor den deprimerte blir sykemeldt og blir sittende hjemme mutters alene, hvor h*n får all tid i verden til å dvele ved sin egen triste sinnstilstand. Flere blir raskere bedre når de kan være i jobb mens de får hjelp for depresjonen, rett og slett fordi vi er skrøpelige mennesker som trenger folk rundt oss og særlig når vi har det vondt. Jeg synes ikke det er medmenneskelighet å sykmelde folk som har det vanskelig. Det er medmenneskelig å gi rom også for det vonde på jobb, på fritiden, og våge å stille opp for kollegaer, venner, slektninger selv om det er tungvint, lite effektivt osv osv.

[Gjest Cyan]

Jeg tilhører den gamle skole: kjærlighetssorg - og annen sorg for den saks skyld - er ikke sykdom men en naturlig del av det å leve som menneske. Det må være lov å være i sorg og gi uttrykk for det på en arbeidsplass. Hva skal det tjene til at et menneske som har fått et slikt slag blir sittende alene hele dagen?! Man trenger kontakt med andre og meningsfylt aktivitet å fylle dagene med når verden raser sammen, ikke stillstand og ensomhet.

Depresjon fører ofte til varig uførhet der hvor den deprimerte blir sykemeldt og blir sittende hjemme mutters alene, hvor h*n får all tid i verden til å dvele ved sin egen triste sinnstilstand. Flere blir raskere bedre når de kan være i jobb mens de får hjelp for depresjonen, rett og slett fordi vi er skrøpelige mennesker som trenger folk rundt oss og særlig når vi har det vondt. Jeg synes ikke det er medmenneskelighet å sykmelde folk som har det vanskelig. Det er medmenneskelig å gi rom også for det vonde på jobb, på fritiden, og våge å stille opp for kollegaer, venner, slektninger selv om det er tungvint, lite effektivt osv osv.

Har du noen gang hatt diagnosen depresiv?

[Mrs. K]

Har du noen gang hatt diagnosen depresiv?

Det lurer jeg også på. Er du også av den oppfatning at depresjon bare kan trimmes bort?

Nå er det forskjell på depresjon, det å bli utslitt og sammenbrud etter traumatisk opplevelse. Det er vel riktigheten av bruk av sykemelding (arbeidsgiver som betaler) ved sammenbrudd trådstarter ønsker debatt om.

[Gjest Gulltopp]

Det er medmenneskelig å gi rom også for det vonde på jobb

Hvor lett er det å jobbe i et serviceyrke og være smilende, blid, høflig og hjelpsom når man ikke engang klarer å holde tilbake tårene? Hvor stort rom er det for å få lov til å ha det vondt når man har en jobb som krever hundre prosent oppmerksomhet og et påklistret smil hele tiden? Ikke alle klarer å stenge av følelsene sine bare ved å tvinge frem et smil.

[miss77]

Jeg tilhører den gamle skole: kjærlighetssorg - og annen sorg for den saks skyld - er ikke sykdom men en naturlig del av det å leve som menneske. Det må være lov å være i sorg og gi uttrykk for det på en arbeidsplass. Hva skal det tjene til at et menneske som har fått et slikt slag blir sittende alene hele dagen?! Man trenger kontakt med andre og meningsfylt aktivitet å fylle dagene med når verden raser sammen, ikke stillstand og ensomhet.

Depresjon fører ofte til varig uførhet der hvor den deprimerte blir sykemeldt og blir sittende hjemme mutters alene, hvor h*n får all tid i verden til å dvele ved sin egen triste sinnstilstand. Flere blir raskere bedre når de kan være i jobb mens de får hjelp for depresjonen, rett og slett fordi vi er skrøpelige mennesker som trenger folk rundt oss og særlig når vi har det vondt. Jeg synes ikke det er medmenneskelighet å sykmelde folk som har det vanskelig. Det er medmenneskelig å gi rom også for det vonde på jobb, på fritiden, og våge å stille opp for kollegaer, venner, slektninger selv om det er tungvint, lite effektivt osv osv.

Ikke uenig i innlegget ditt. En aktiv sykemelding kan jo være bra dersom man har en jobb hvor det gis rom for å være lei seg. Har selv opplevd å miste et nært familiemedliem, og syntes da det var godt å ha noe å henge fingrene i. Gikk derfor tilbake på skolen to dager etter og det hjalp meg. Var bare tilstede, men var sammen med mennesker som brydde seg. Vi er jo alle forskjellige, så hva som passet for meg trenger jo absolutt ikke passe for andre!!!

[aline]

Sorg og depresjon er ikke det samme, men sorg kan skape depresjoner for noen i forskjellige situasjoner, men da er det ikke sorg lenger, men depresjon!

at det for noen er riktig å ha mennesker rundt seg når de er i sorg er jeg helt enig i, men for noen så er det også rett å slippe å putte på en maske og være medmenneske når man sliter med depresjon!

for uansett hvor mye følelser man skal kunne vise på jobb, så kan man ikke gå på jobb og være helt og fullt slik man er om man har depresjoner, ihvertfall kan ikke alle det.

at depresjon stort sett fører til uføre lurer jeg på om du kan vise tall til, for det er ikke en sannhet jeg tar for gitt.

at vi leser om de som stort sett blir ufør av depresjon kan hende, men det er fordi det som går galt selger bedre en det som ikke går galt!

jeg kjenner mange som har slitt og tidvis sliter med sterke depresjoner og angst (altså begge deler), de kan være sykemeldt i perioder, men ingen av dem er arbeidsufør!

noen jobber mer en de aller fleste, og noen starter opp firmaer for seg selv som går knakende.

det er faktisk forskjell på både menneskene som har depresjon og på depresjonen!

jeg har selv forsøkt å sitte på jobb når jeg var helt nederst psykisk, hver gang en kunde ringte på telefonen måtte jeg først putte hodet mellom knærne og puste kontrollert før jeg klarte å svare, så når samtalen var over satt jeg med hode mellom knærne og gråt lenge etterpå.

jeg satt med døra lukket, selv om alle visste hva jeg slet med og at jeg slet, og alle forsto og aksepterte det. men bare det å høre skritt i gangen utenfor fikk meg til å strigråte og hulke av panikk for at noen skulle komme inn til meg.

jeg fikk ikke diagnosen depresjon, men vet fra folk som har fått det, at de har hatt det på lignende måter, bare værre, og den som tror at det er noe som helst godt i det å tvinges til å jobbe når man er slik, aner virkelig ikke hva de snakker om!!

[Gjest Melk]

Det er jo stor forskjell på jobber. Er du drosjesåfør er det ikke så kult å begynne å gråte og hulke ukontrollert i tide og utide, det samme om man er i kassa i en butikk. Noen jobber krever mer konsentrasjon og tilstedeværelse enn andre, noen steder finnes det ikke vikarer. Andre steder går det bare ut over en selv om en ikke er på jobb.