Uoppdragne nieser/nevøer (eller andre barn i familien)

[AnonymBruker]

Hvordan håndterer du uhøflige og uoppdragne barn som du er tante/onkel til? Du kan for den saks skyld komme med innspill om du er besteforelder, storesøster eller jobber med barn også

For ordens skyld, de er ikke neglisjert på en slik måte at man kan mistenke at det er omsorgssvikt som ligger bak oppførselen. Virker bare som om de ikke får høre "nei" så ofte, og at de ikke bryr seg noe særlig når de først får høre ordet.

Jeg prøver selvsagt å sette ned foten når det er snakk om aktiviteter hvor det er lett at noen blir skadet, eller hvor det er stor sjanse for at noe blir ødelagt. Men jeg kjenner at det er slitsomt å forholde seg til barna, og jeg synes det egentlig burde vært foreldrene som satte grenser... 

Anonymkode: db631...0e0

[AnonymBruker]

Jeg tar fra dem goder hvis de ikke oppfører seg, og «belønner» god oppførsel. Alt med måte, selvfølgelig.

Anonymkode: 59b55...2f6

[AnonymBruker]

Vi har ro brødre i familien som ikke eier oppdragelse, og nå har det gått så langt at vi kvier oss for besøk og inviterer dem sjelden til oss. Vi er tydelig med dem at hos oss er det våre regler som gjelder, men det blir glemt etter 2 min, eller det blir bare flirt av. Foreldrene har ingen kontroll på dem, de plasserer seg en plass og ungene en annen plass og overlater til øvrige gjester/verter til å hjelpe og styre ungene. Håpløst. Nå er guttene mellom 5 og 8 år, og jeg tviler på at det vil bli bedre med årene.

Det er trist at det blir slik, familien blir jo nesten splittet, men har i huset orker vi ikke å gjete på og hysje på dem lengre. De river nesten ned huset, knuser ting, hyler og brøler noe helt vanvittig, plager dyrene og hører aldri etter. De bare forlanger og krever. Og igjen, det er trist, det er barn det er snakk om, men dette er foreldrenes feil.

Anonymkode: c382b...278

[AnonymBruker]

Min kusines barn. Ikke så ofte vi treffes, kun ved familieselskap 2 ganger i året. De har 5 barn, noe som ikke gjør saken bedre, og de evner ikke å oppdra barna sine selv. Alltid i disse selskapene, sitter foreldrene godt planta i sofaen mens alle vi andre må snakke til dem. Be de oppføre seg, rose seg ned, slutte å krangle. Til ingen nytte. Det blir rolig i 2 min så begynner de igjen. Mine barn er redde for dem. 

Anonymkode: f1bb2...73e

[AnonymBruker]

Ja, så typisk. Det er litt vittig at det alltid er andres barn som er så uoppdragne, umulige og ødelegger alt osv. osv. mens det selvfølgelig er ingenting feil med deres egne barn som er så fantastisk oppdratt. Penere er de sikkert også. 😄

Anonymkode: 599e8...abc

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 9 og 5, gutt og jente. De er veloppdratte barn, som "alle" sier er så lette å ha med gjøre, noe jeg opplever selv også. Når vi er hos min søster (barnløs), så blir de ofte mer viltre, fordi både hun og mannen liker å tøyse og tulle med de. For meg er det helt i orden at de blir herja med. Men hvis barna går over streken for hva som er greit, så er min søster dyktig på å snakke til de på en ordentlig måte, og de hører på henne (hun er barneskolelærer).

Hun er tydelig på hva hun krever av de, og det blir konsekvenser hvis de ikke lytter. Andre kan nok oppfatte min søster som streng i de tilfellene, men syns det er rett og rimelig at mine barn følger reglene som er satt av andre, ikke bare av meg og min mann. Barna mine lærer seg fort om hva som er ok hos tante og ikke.

Nå handlet ikke det om hvordan jeg håndterer andres barn, men vi i venninnegjengen har en regel: Vi kan snakke til hverandres barn som om det var våre egne, om vi er sammen i samme hus feks. Jeg vil at mine venninner snakker til mine barn når de ikke oppfører seg, for barn har godt av å måtte forholde seg til at andre voksne også setter grenser. 

En av mine venninner har en sønn som ikke er grei mot kattene sine, som river de i pelsen eller drar de i beina. Sist jeg så dette, gikk jeg bort til gutten, løsna grepet hans, og sa strengt at slikt gjør man ikke! Katten får au au, og det er ikke greit. Moren turte nesten aldri å si nei til sønnen sin, så hun ble lettet da jeg tok grep. Han rørte ikke katten resten av dagen, men skulle leke med meg og kose på fanget. Jeg tolker det da som at han likte at jeg satte grenser, og jeg likte å vise at selv om jeg var streng der og da, så er jeg ikke langsint.

Barn liker regler! Det får de til å være trygge. Jeg er pedagog i barnehage, og jeg ser dette daglig: de barna som har varme, men tydelige, grensesettende foreldre, er de som oppfører seg best andre steder.

Anonymkode: a870b...9be

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, så typisk. Det er litt vittig at det alltid er andres barn som er så uoppdragne, umulige og ødelegger alt osv. osv. mens det selvfølgelig er ingenting feil med deres egne barn som er så fantastisk oppdratt. Penere er de sikkert også. 😄

Anonymkode: 599e8...abc

... Hva i innlegget mitt fikk deg til å trekke konklusjonen at jeg har egne barn?

Anonymkode: db631...0e0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, så typisk. Det er litt vittig at det alltid er andres barn som er så uoppdragne, umulige og ødelegger alt osv. osv. mens det selvfølgelig er ingenting feil med deres egne barn som er så fantastisk oppdratt. Penere er de sikkert også. 😄

Anonymkode: 599e8...abc

Følte du deg truffet? Det er vel ingen her som har snakket opp egne barn?

Anonymkode: c382b...278

[Raven.Writingdesk]

Unngår dem. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Følte du deg truffet? Det er vel ingen her som har snakket opp egne barn?

Anonymkode: c382b...278

Det er jo nesten halvparten av diskusjoner her på kg gjelder hvor rare, merkelige, uoppdragne, upene, ufine, uvanlige andre folk sine barn er, og hvordan man er så "bekymret" for dem. Nieser, nevøer, nabobarn, barna til venner, slektninger og kolleger osv. osv.  😄

Anonymkode: 599e8...abc

[AnonymBruker]

 Vi har "husregler" som vi minner dem på, med et smil.

"Her i huset er det ikke lov å slå andre!", "her i huset bruker vi innestemme når vi er inne", "her i huset er det ikke lov å kaste ball inne, vil du kaste ball må du gå ut".

Og regelen blir etterfulgt av distraksjon, "se her, dette puslespillet brukte X 30 minutter på å legge da han var 5 år, hvor raskt klarer dere det?", eller jeg ber dem hjelpe meg med "vanskelige oppgaver som jeg ikke klarer alene". 
Jeg har ennå ikke opplevd at barn ikke vil hjelpe meg med ting som er så vanskelige at jeg ikke klarer å gjøre det selv uten deres hjelp.

Da får foreldrene litt fri, barna er ofte mer villige til å høre på andre enn foreldrene, og vi opprettholder roen i huset.

 

Anonymkode: 47053...904

[AnonymBruker]

Vårt hus, våre regler. Sitter ungene med telefonen får de beskjed (på en hyggelig måte) at nå er de på besøk hos oss og våre barn og da får de være sosiale med oss. Herjer de minner vi på de hvordan reglene er hjemme hos oss. Er blitt mye flinkere/tøffere til å si fra etter at jeg fikk barn selv. 

Anonymkode: f4e5b...e2b