Føler meg så mislykket... 21 år og ikke oppnådd noenting

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en 20 år gammel jente, men fyller 21 i desember (altså født i 99). Jeg gikk ut av vgs studiespesialiserende i 2018, men jeg tok bare 50% av vg3 fagene, og hadde IV på 3 fag fra vg2. Fra vg1 hadde jeg gode karakterer, 1 6er, 1 4er og 5ere utenom det. Jeg slet veldig mye psykisk, med barnevern og bodde hos mormor som er alkoholiker (det har vært virkelig ille, hun har vært ekstremt syk og fylikk hvert vinterhalvår og jeg har tatt vare på henne, lånt henne masse penger og tørket opp spy, tiss osv) 

Fra høsten 2018 til nå har jeg slitt ekstremt mye med bulimi. Jeg har kastet bort så vanvittig mye penger, at jeg nesten ikke tør å tenke på det og begynner å gråte. Jeg har i perioder spist sunt og klart å holde meg, men så sprekker jeg. Men nå tror jeg virkelig at jeg har sluttet med det, for har ikke kastet opp på 5 uker nå og er veldig motivert for å bedre livet. Fra høst 2018 til høst 2019 har jeg bare spist og spydd nesten, men etter det har jeg prøvd å ordne opp i ting men med mye tilbakefall.

Det var meningen at jeg skulle ta opp fag det året 18/19 (alene, uten privatistskole) men jeg hadde ikke selvdisiplin eller energi til å lese. Jeg jobbet et par dager i butikk utenom, men det var ikke et bra arbeidsforhold, fikk ikke utbetalt all lønn f.eks så måtte saksøke butikken. 

Fra januar 2020 til nå har jeg gått på Sonans for å ta opp fag. Da flyttet jeg vekk fra mormor og til nærmeste større by. Det begynte veldig bra, men pga korona så stengte jo skolen i mars, og jeg fikk tilbakefall med bulimi og var dårlig forberedt til privatisteksamener. Så fikk for dårlige karakterer iforhold til hva jeg trenger for studiet jeg vil inn på.

Jeg må ta opp absolutt alle fagene fra vg2 og de 3 fagene fra vg3 for å komme inn på studiet jeg vil på (er ikke medisin, siden det er vanlig å ta opp fag til det) Tror ikke det er sannsynlig jeg kommer inn høsten 2021, men forhåpentligvis 2022. Det er 4 år etter vgs  

Jeg vet det er mange andre som har 4+ år etter vgs før de studerer, men de har sannsynligvis dratt på masse reiser/backpacking i utlandet, jobbet veldig mye eller gjort andre meningsfulle ting. Jeg har ikke gjort noenting.

Jeg har nesten ikke kontakt med noen foreldre, ingen venner her i den nye byen jeg bor, og har så lite penger at jeg ikke har råd til noe kjekt. Jeg har heller ikke billappen....

Alle jeg gikk i klasse med på vgs studerer, eller har reist jorden rundt osv, så og si alle har billappen. Jeg har ikke gjort noenting produktivt disse 2 årene. Og kommer sannsynligvis ikke til å gjør det de 2 neste årene heller 😕 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men tusen takk hvis noen kunne lest alt og skrevet hva de tenker😥

 

Anonymkode: 6a461...e7e

[AnonymBruker]

Jeg har forresten vært hos DPS for bulimi fra januar av, men det har ikke utgjort noen forskjell... Det er bare jeg selv som har gjort all jobben for å bli frisk (jeg vet jo at ingen andre enn meg kan gjør jobben, men hun psykiateren på DPS bare hører på hva jeg sier og så er timen slutt, og slik fortsetter det)...

Jeg begynte egentlig på timer til billappen ifjor, og fullført glattkjøring osv, men mangler teoriprøve og sikkerhetskurs på bane, men har ingen penger til å fullføre😥

Og den aller verste følelsen er at jeg føler jeg går "glipp" av de "beste årene av livet" som burde vært 20-årene😢 Jeg føler jeg har kastet bort hvert eneste år av livet mitt, ... Og jeg er så ensom, jeg har blitt avvist hele livet av de som egentlig burde elsket meg😥 Jeg er helt desperat etter kjærlighet, og har klamret meg fast til de få personene som har vist meg det (kjærester)... Uansett hvor mye jeg prøver å ikke bli avhengig av de og ikke vær for ivrig, så klarer jeg ikke å la vær... 

Anonymkode: 6a461...e7e

[Nymerïa]

Jeg tenker at først og fremst skal du bli frisk. Det er det viktigste. Det andre kan løses senere.

Og så tenker jeg at du gjør deg selv en kjempestor tjeneste med å slutte med en gang å sammenligne deg med andre. Det er aldri noe lurt å sammenligne seg med andre slik du gjør samme hva utgangspunktet ditt er. Du lever ditt liv, ting skjer i det tempoet det gjør, hva andre driver med er deres sak.

Du har bare såvidt begynt på voksenlivet, jeg tror du har mye bra i vente hvis du blir frisk. Det kan være at det første du skal bruke penger på (når du får det) er en psykolog du kommer overens med. Og for all del ikke stress med forhold. Hvis du rusher inn i et forhold med den første og beste før du har ryddet opp i følelseslivet ditt risikerer du bare å bli sittende fast i et dysfunksjonelt forhold. Det vil være enda verre enn den situasjonen du er i nå.

Lykke til.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

Jeg tenker at først og fremst skal du bli frisk. Det er det viktigste. Det andre kan løses senere.

Og så tenker jeg at du gjør deg selv en kjempestor tjeneste med å slutte med en gang å sammenligne deg med andre. Det er aldri noe lurt å sammenligne seg med andre slik du gjør samme hva utgangspunktet ditt er. Du lever ditt liv, ting skjer i det tempoet det gjør, hva andre driver med er deres sak.

Du har bare såvidt begynt på voksenlivet, jeg tror du har mye bra i vente hvis du blir frisk. Det kan være at det første du skal bruke penger på (når du får det) er en psykolog du kommer overens med. Og for all del ikke stress med forhold. Hvis du rusher inn i et forhold med den første og beste før du har ryddet opp i følelseslivet ditt risikerer du bare å bli sittende fast i et dysfunksjonelt forhold. Det vil være enda verre enn den situasjonen du er i nå.

Lykke til.

Tusen takk for svar!

Jeg er bare så ekstremt trist og nedstemt iforhold til dette nå for tiden, siden søsteren min (2 år yngre) nettopp fikk billappen og skal begynne på studie nå til høsten😔 Men hun har hatt helt andre forutsetninger for det enn meg, hun har hatt langt mer ordnet rundt seg😕 Hun har bodd hos mamma, men vi har ikke noe godt forhold, hun kastet meg ut som 15/16 åring inn til mormor som er alkoholiker...

Og jeg har vært sammen med en fyr nå i vår, men han slo opp med meg for ikke så lenge siden😔 Han er nokså nyutdannet lege, har ikke egen bolig men har bil hvertfall😕 Jeg har virkelig holdt fasaden oppe og ikke fortalt han noe negativt nesten om mitt liv... Så det kunne jo ikke vart mellom oss... Men jeg føler meg helt avhengig av han, eller hvertfall av kjærlighet han ga meg som jeg desperat trengte😢

Anonymkode: 6a461...e7e

[AnonymBruker]

Når jeg leste overskriften så tenkte jeg bare en ting... 21 år og ikke oppnådd noe? Du ser på 21 år som mye, men et råd fra en på 36; du er fortsatt veldig ung og har hele livet på deg, og MANGE år å studere på. Du har mange år på å reise også, og mange år på å begynne høyere utdanning, til og med bytte retning om du skulle ta feil studie. Flere jeg kjenner i 30-årene vurderer å jobbe med noe helt annet enn det de stresset sånn med å studere i 20-årene. Mange tenker på en ny retning enn den de tok. Livet er ikke en rett linje hvor det er en fasit på hva man skal oppnå innen en viss alder. 

Slik som personen ovenfor meg skrev, du må slutte å sammenligne deg med andre. Utdanning og livet generelt er ikke et kappløp om å gjøre seg ferdig med skole først, få jobb først, gifte seg og få barn født osv osv.  Du må ta det i ditt eget tempo. Du får ta opp de fagene du mangler, get back on track. Så tar du tak i din psykiske helse for uten den kan du ha 2 mastergrader og fet lønn og fast jobb men dårlig livskvalitet. Helsa først før noe annet. 

Jeg vet det kanskje ikke hjelper all verden å si at du ikke skal sammenligne deg selv med andre for på den alderen der er det vanskelig siden mange begynner eller har begynt på høyere utdanning, eller reiser jorda rundt, men tro meg, når du blir eldre så vil du se at det spiller INGEN rolle om venna dine blir ferdig med bacheloren sin to år før deg. Eller om de får jobb to år før du får fast jobb. Eller gifter seg og får barn før deg. Eller har reist til 15 land og du har bare besøkt to. Eller what ever her i livet. Ingen bryr seg. Det er ikke sånn at de som studerer nå vil lykkes bedre enn deg i livet. 

Ikke stress deg selv opp over ting som ikke betyr noe og ta vare på deg selv først før noe som helst annet. 

Anonymkode: d40a6...3be

[AnonymBruker]

De fleste 21 åringer har ikke oppnådd noe.

Anonymkode: 58ede...389

[AnonymBruker]

Her har fu en del å ta tak i. Du må få profesjonell hjelp hvis du skal få noe ut av livet eller kommer du til å forbli i den hengemyra du er. 

Anonymkode: 0075d...45a

[AnonymBruker]

Ikke se på arbeidslivet som å lykkes, det er kun bortkastet tid der du selger tiden din.

Anonymkode: 17b6f...177

[IkkeAnonymBruker]

Veldig enig med anonym ...3be her! Vil også bare tilføye at de aller, aller fleste føler seg lost, rådvill og til og med litt mislykket i 20-årene. Det er en stressende tid uansett hvilket stadie du er i (jobb, studier, etc), og du er ikke alene om å føle det sånn. Jeg har venner som måtte gå på vgs helt til slutten av 20-årene før det ordnet seg for dem. Og det gjorde det. Husk at livet ikke er et kappløp!

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar!

Jeg er bare så ekstremt trist og nedstemt iforhold til dette nå for tiden, siden søsteren min (2 år yngre) nettopp fikk billappen og skal begynne på studie nå til høsten😔 Men hun har hatt helt andre forutsetninger for det enn meg, hun har hatt langt mer ordnet rundt seg😕 Hun har bodd hos mamma, men vi har ikke noe godt forhold, hun kastet meg ut som 15/16 åring inn til mormor som er alkoholiker...

Og jeg har vært sammen med en fyr nå i vår, men han slo opp med meg for ikke så lenge siden😔 Han er nokså nyutdannet lege, har ikke egen bolig men har bil hvertfall😕 Jeg har virkelig holdt fasaden oppe og ikke fortalt han noe negativt nesten om mitt liv... Så det kunne jo ikke vart mellom oss... Men jeg føler meg helt avhengig av han, eller hvertfall av kjærlighet han ga meg som jeg desperat trengte😢

Anonymkode: 6a461...e7e

Er godt råd som flere nevner og jeg virkelig håper du ser selv;

1. Ikke sammenligne deg selv med andre. Billapen, reiser, kommet inn på ett eller annet studie (husk at man må faktisk fullføre studiet også før du kan si noen har "lykkes", og til og med da kan det hende personen vil hate jobben de utdannet seg til så..  Å komme inn på et studie er ikke likhetstegn med suksess i livet. Samme som det ikke spiller en rolle hvorvidt du tar lappen i år eller neste år, er du så avhengig av bil eller er det kun for å konkurrere med søstera di? 

2. Du trenger å få snakket om denne tankegangen din for den er veldig ødeleggende for deg og det er lurt at noen kan gjøre deg oppmerksom på det og gi deg råd og verktøy til å fikse opp i det. Så skal du se at du ikke har mislykkes i livet og livet du har foran deg. 

Anonymkode: d40a6...3be

[AnonymBruker]

Råder deg til å ta livet litt mer med ro og ikke føl at du MÅ følge samfunnets 'regler'. Jeg gikk ikke på universitet før jeg var 25. Grunnen er at jeg også slet veldig mye psykisk. Jeg hadde mye å ordne opp i, og jeg valgte å fokusere på helsen min. Det var selvfølgelig vanskelig å føle at alle rundt meg hadde ting på stell og var ferdige med både det ene og det andre. Man føler at man må få utdannelse med en gang, så en jobb, samboer, hus og barn. Sånn trenger det ikke å være. Du skal leve livet som du har lyst, og du trenger ikke å stresse. Det er helt normalt å begynne på studier noen år etter videregående. Også godt voksne mennesker (30-40) tar bachelor for første gang.

Jobb med helsen din. Ta fagene du trenger for å søke på universitet. Nyt livet og ikke føl at du må rase gjennom livet.

Ønsker deg lykke til! 

Anonymkode: c0498...0b5

[Antiviruset]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg leste overskriften så tenkte jeg bare en ting... 21 år og ikke oppnådd noe? Du ser på 21 år som mye, men et råd fra en på 36; du er fortsatt veldig ung og har hele livet på deg, og MANGE år å studere på. Du har mange år på å reise også, og mange år på å begynne høyere utdanning, til og med bytte retning om du skulle ta feil studie. Flere jeg kjenner i 30-årene vurderer å jobbe med noe helt annet enn det de stresset sånn med å studere i 20-årene. Mange tenker på en ny retning enn den de tok. Livet er ikke en rett linje hvor det er en fasit på hva man skal oppnå innen en viss alder. 

Slik som personen ovenfor meg skrev, du må slutte å sammenligne deg med andre. Utdanning og livet generelt er ikke et kappløp om å gjøre seg ferdig med skole først, få jobb først, gifte seg og få barn født osv osv.  Du må ta det i ditt eget tempo. Du får ta opp de fagene du mangler, get back on track. Så tar du tak i din psykiske helse for uten den kan du ha 2 mastergrader og fet lønn og fast jobb men dårlig livskvalitet. Helsa først før noe annet. 

Jeg vet det kanskje ikke hjelper all verden å si at du ikke skal sammenligne deg selv med andre for på den alderen der er det vanskelig siden mange begynner eller har begynt på høyere utdanning, eller reiser jorda rundt, men tro meg, når du blir eldre så vil du se at det spiller INGEN rolle om venna dine blir ferdig med bacheloren sin to år før deg. Eller om de får jobb to år før du får fast jobb. Eller gifter seg og får barn før deg. Eller har reist til 15 land og du har bare besøkt to. Eller what ever her i livet. Ingen bryr seg. Det er ikke sånn at de som studerer nå vil lykkes bedre enn deg i livet. 

Ikke stress deg selv opp over ting som ikke betyr noe og ta vare på deg selv først før noe som helst annet. 

Anonymkode: d40a6...3be

Veldig bra innlegg og gode råd. TS må først og fremst bli frisk. Bruke tiden sin på dette. 21 år? Jeg hadde da aldri hatt en kjæreste en gang  Enda mindre reist og opplevd verden. Fikk familie da jeg var i midten av 20 årene, etter at jeg hadde rast fra meg noen år i forveien. 21 år så er man ikke engang voksen! Tid til å studere har man langt frem i livet, og det er mange ungdommer som har surret rundt en del før de får orden på ting. Mange er i slutten av 20 årene før dette er på plass. Fordi forutsetningene er så vidt forskjellige fra individ til individ. Lappen tar man i løpet av noen måneder når man har økonomi til det, og det er ikke nødvendig heller før en fast god jobb er på plass. Bil er vel noe av det dyreste man kan eie, det sluker penger fra økonomien til de som har det. Det siste jeg hadde tenkt på egentlig om jeg hadde hatt slike problemer.

Så TS vær tålmodig, ikke angre på de valgene du har tatt hittil. Det er ikke en dritt du får gjort med det nå. Rette opp dette kan du lett klare når du blir frisk.

[SoWhat?]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg er en 20 år gammel jente, men fyller 21 i desember (altså født i 99). Jeg gikk ut av vgs studiespesialiserende i 2018, men jeg tok bare 50% av vg3 fagene, og hadde IV på 3 fag fra vg2. Fra vg1 hadde jeg gode karakterer, 1 6er, 1 4er og 5ere utenom det. Jeg slet veldig mye psykisk, med barnevern og bodde hos mormor som er alkoholiker (det har vært virkelig ille, hun har vært ekstremt syk og fylikk hvert vinterhalvår og jeg har tatt vare på henne, lånt henne masse penger og tørket opp spy, tiss osv) 

Fra høsten 2018 til nå har jeg slitt ekstremt mye med bulimi. Jeg har kastet bort så vanvittig mye penger, at jeg nesten ikke tør å tenke på det og begynner å gråte. Jeg har i perioder spist sunt og klart å holde meg, men så sprekker jeg. Men nå tror jeg virkelig at jeg har sluttet med det, for har ikke kastet opp på 5 uker nå og er veldig motivert for å bedre livet. Fra høst 2018 til høst 2019 har jeg bare spist og spydd nesten, men etter det har jeg prøvd å ordne opp i ting men med mye tilbakefall.

Det var meningen at jeg skulle ta opp fag det året 18/19 (alene, uten privatistskole) men jeg hadde ikke selvdisiplin eller energi til å lese. Jeg jobbet et par dager i butikk utenom, men det var ikke et bra arbeidsforhold, fikk ikke utbetalt all lønn f.eks så måtte saksøke butikken. 

Fra januar 2020 til nå har jeg gått på Sonans for å ta opp fag. Da flyttet jeg vekk fra mormor og til nærmeste større by. Det begynte veldig bra, men pga korona så stengte jo skolen i mars, og jeg fikk tilbakefall med bulimi og var dårlig forberedt til privatisteksamener. Så fikk for dårlige karakterer iforhold til hva jeg trenger for studiet jeg vil inn på.

Jeg må ta opp absolutt alle fagene fra vg2 og de 3 fagene fra vg3 for å komme inn på studiet jeg vil på (er ikke medisin, siden det er vanlig å ta opp fag til det) Tror ikke det er sannsynlig jeg kommer inn høsten 2021, men forhåpentligvis 2022. Det er 4 år etter vgs  

Jeg vet det er mange andre som har 4+ år etter vgs før de studerer, men de har sannsynligvis dratt på masse reiser/backpacking i utlandet, jobbet veldig mye eller gjort andre meningsfulle ting. Jeg har ikke gjort noenting.

Jeg har nesten ikke kontakt med noen foreldre, ingen venner her i den nye byen jeg bor, og har så lite penger at jeg ikke har råd til noe kjekt. Jeg har heller ikke billappen....

Alle jeg gikk i klasse med på vgs studerer, eller har reist jorden rundt osv, så og si alle har billappen. Jeg har ikke gjort noenting produktivt disse 2 årene. Og kommer sannsynligvis ikke til å gjør det de 2 neste årene heller 😕 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men tusen takk hvis noen kunne lest alt og skrevet hva de tenker😥

 

Anonymkode: 6a461...e7e

Ja, jeg reiste rundt, og begynte studier da jeg var 22. Men jeg vil bare si at det du har gjort, var da mer meningsfylt enn meg som streifet rundt. Og det mener jeg virkelig!  Ikke mist motet!  Du klarer disse studiene, du har hatt mye uflaks og slit, så husk at du ikke kan gi opp nå! DET ville vært helt idiotisk. Unnskyld meg 🙂

Stå på videre, og du er ung, bare 21! Du vil lykkes! 

[AnonymBruker]

Som alle andre her sier: du er ikke gammel i det hele tatt. 
 

For det andre: du ser det kanskje ikke nå, men om noen år vil du nok forstå at du lærer og vokser av alt du går gjennom. Du har allerede opplevd mer enn folk flest av traumatiske hendelser. Du virker reflektert, og selv om du har en vei å gå fortsatt kommer du styrket gjennom dette. Alt du går gjennom bygger deg som person, selv om det kanskje ikke virker sånn nå. Selv brukte jeg mange år på en utdannelse jeg ikke kunne bruke til noe, men jeg lærte mye om meg selv i den prosessen. Jeg begynte deretter på ny utdannelse som 24-åring, uten at det føltes rart i det hele tatt. Ikke stress så mye med målet, ta deg heller tid til å nyte veien og vokse som menneske mens du beveger deg i riktig retning. 

Anonymkode: b7656...815

[AnonymBruker]

Fikk ikke min første ordentlige jobb før jeg var 33, og alt går bra nå. Du har god tid 🙂

Anonymkode: ebaf7...6fe

[got2go]

Det verste du kan gjøre er å sammenlikne deg med andre!

Det er ditt liv, og du gjør dine ting i ditt eget tempo.

Ikke tenk på hva andre folk gjør, eller hvor langt de er kommet. Fokuser på deg selv, og hva du klarer å gjøre. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du har vært veldig flink, jeg. Krever mot og styrke å klare å komme gjennom det du har vært gjennom!

Jeg hadde ikke oppnådd noen ting da jeg var 21. Ikke fullført videregående (eller manglet noen fag, slik som deg). Deprimert. Bodd alene fra jeg var 17 år. Jo, røyket også mye hasj. Hadde hatt en periode hvor jeg ble hekta på kokain. Altså, alt var egentlig dritt.

I dag har jeg en mastergrad, frisk fra depresjon, rusfri, har min egen fantastiske familie. Jeg går ikke rundt og er konstant lykkelig (gjør noen egentlig det?), men jeg vil si jeg er lykkelig. Alt dette kom veldig sent for meg i forhold til «alle andre» jeg kjente/kjenner. 

Du også kommer til å klare deg helt fint, Ts. Ikke sammenlign deg med andre, de har stort sett hatt et helt annet utgangspunkt. Hadde du hatt deres oppvekst, hadde du selv vært på et annet sted nå. 

Heier på deg! Jeg synes du er helt rå, og jeg vet du kommer til å klare å nå de målene du setter deg. Du har bare måttet ta noen omveier. Det er skikkelig kjipt, men det betyr ikke at du ikke når fram.

Anonymkode: b9755...800

[gjest_______]

Har slitt med det samme som deg psykisk, men har ikke hatt ille forutsetninger i livet slik som deg. Har også problemer med at jeg klamrer meg fast i de som gir meg kjærlighet, sliter veldig med relasjoner.

 

begynte på dps i år, slutta etter to timer, angrer... har heldigvis, utenom noen tilbakefall, vært frisk fra bulimi i 5 år ca. Slet med det daglig ca 9kl.-1.vgs, klarte å komme meg ut av det selv slik som deg. Det er en helvetessykdom...

 

Ja, vet ikke helt hva jeg vil si med denne posten. Kan skrive mer en gang jeg er på PC. Men synes det er veldig bra at du har klart å få hjelp! Det i seg selv er et stort steg. Har du prøvd noen medisiner? Når jeg var redd for tilbakefall i høst starta jeg på fontex... men slet også med depresjon. 
Bare å sende meg en melding om det er noe du vil snakke om. Jeg er 98er. Kan også godt hjelpe deg med noen fag hvis du trenger det, har også tatt noe som privatist.

har selv stått alene i mesteparten av sykdommen, det er veldig tungt å bære på.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har hatt det tungt. Husk å ta vare på deg selv! 21 er ingen alder, du har god tid til å få orden på ting. Ikke sammenlign deg så mye med andre.

Det aller viktigste her er at du VIL få orden på ting og gjøre det bedre. Det er det beste utgangspunktet, og du kan få det til, bare ikke stress med at alt må ordne seg fort. 

Jeg rotet bort mye tid når jeg var ung, var ferdig utdannet og fikk meg endelig fast jobb først når jeg var 31.

 

Anonymkode: 7da8a...54d

[AnonymBruker]

Ikke stress  Jeg tok ikke lappen før jeg var 22, ante ikke hva jeg skulle bli og ble ikke ferdig utdannet til det jeg faktisk ville jobbe som da jeg var 32. Ble gift og fikk barn da jeg var 35. Jeg har også slitt, ikke like mye som deg, men depresjoner, angst, mistet en forelder, osv. Føler at jeg er i balanse først nå, som 36 år. Og jeg har venninner på min egen alder som fortsatt ikke vet hva de skal bli når de blir store 😄 

Anonymkode: 5fa35...8ad