En er en og to er ti?

[AnonymBruker]

Stemmer det? 

Har alltid ønsket meg to barn. Vi kjøpte nettopp større bolig fordi ønsket om en til var så sterkt og fordi vi ønsker å gi barnet vårt et søsken. Men nå, like før vi skal begynne å prøve, har jeg litt panikk.

Livet er jo så behagelig med en! Vi har endelig fått det på stell og hverdagen er normalisert etter to hektiske småbarnsår. Skal vi virkelig starte helt på nytt? Samtidig blir det vel ikke bedre å vente heller, for å starte på nytt må man jo gjøre uansett om man ønsker et til. 

Med familie langt unna er det bare meg og mannen. Vi vet at det blir få å lene seg på og at vi vil merke dette. Men hvor mye vanskeligere er det å håndtere to, enn det er å håndtere en? Var sjokket større med to, enn det var med en? 

Anonymkode: 1b5fb...1d2

[AnonymBruker]

Nei, to er som to. Synes overgangen fra null til én var mye større. Da nummer to kom levde vi allerede familielivet og hun skle rett inn. Men når jeg er alene med én tenker jeg også hvor "enkelt" det er 😅

Anonymkode: e9a0f...b0c

[AnonymBruker]

Ja, for noen. En var som en lek, to var som ti. Nå har vi tre. Det er like slitsomt som to

Anonymkode: 0ee09...ec4

[Hengebuksvinet]

Det går vel opp i opp? Klart det er litt mer jobb med 2, men så har de også selskap i hverandre. Spesielt når de blir litt større. 

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg bare kommer til å ha ett barn. Da får jeg opplevd det å bli mor uten at det blir altoppslukende.

Kjæresten har to fra før, og ble skilt etter siste. Han har sagt at det antakeligvis var en stor faktor i det hele. Selvsagt også at han og hans ekskone ikke passet sammen, men alle forskjeller ble tydeligere når de var så slitne, i tillegg til at nr. to var langt mer utfordrende enn nr. en. 

Når jeg ser rundt meg med venner og slektninger med ett barn, så har de en fin tilværelse synes jeg.

Anonymkode: 44906...940

[AnonymBruker]

Mine to er nå 5 og 2 1/2, og nå begynner det å bli behagelig igjen. De kan leke lenge sammen uten at de biter, lugger eller dytter. Minste ser så opp til eldste, og lærer masse derfra. Og eldste er veldig flink med minste. De er så nærme i alder at det er enkelt å finne på aktiviteter som begge liker. Og så er søvnen om natten for det meste bra. 

Anonymkode: 6fa0d...55b

[AnonymBruker]

Enig med deg over som syntes overgangen 0-1 var størst. Fra ikke-barn til barn! Jeg har tre, og er alene med dem bortsett fra 1 helg/mnd. Har alle hele sommeren også. Nå er mine helt vanlige barn som sover om natta og ikke sliter på noe område, så det er egentlig ikke så slitsomt. Det eneste jeg savner er et par minutter for meg selv iblant, men det kommer vel😉 

Anonymkode: a8b99...0a5

[AnonymBruker]

Det kommer an på hva slags kaliber barna er av.

Overgangen fra 0-1 var enorm. Slag i trynet. Klistremerke- og bærebarn i et helt år.

Nr to er roligere, men også et klistremerkebarn. Sover utrolig lite og dårlig på dagtid, så vi er konstant opptatt med babyen. Lite tid til storesøsteren. Overgangen til to barn var ikke så stor, og vi var forberedt på en annen måte. Men med nok er klistremerkebarn er det svært hektisk. 

Anonymkode: ecced...273

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, to er som to. Synes overgangen fra null til én var mye større. Da nummer to kom levde vi allerede familielivet og hun skle rett inn. Men når jeg er alene med én tenker jeg også hvor "enkelt" det er 😅

Anonymkode: e9a0f...b0c

Enig. I vårt tilfelle føltes det som "en er som ti og to er som to" 😂 Eldste var ekstremt krevende i alderen 0-2 år, og det var skikkelig slag i trynet for oss som levde et veldig rolig og behagelig liv før barn. Nr. 2 var/er mye enklere og alt føles mer overkommelig med 2 enn med 1. Litt fordi begge er roligere nå og litt fordi vi har hatt noen år på å tilpasse oss familielivet. 

Anonymkode: 27e7e...6fc

[AnonymBruker]

Jeg syns de første to årene har vært veldig krevende begge ganger. Så har det blitt bedre ☺️

Anonymkode: 821dd...003

[AnonymBruker]

Det å få første er en helomvendig uansett om babyen er ''enkel'' eller ''vanskelig''. Man går fra en relativt rolig tilværelse til en mammatilværelse som ikke ligner noe annet man har opplevd tidligere. Når det er sagt, så synes jeg at det i starten føltes som om vi hadde en million unger da nr. 2 ble født. Følte ikke jeg strakk til i det hele tatt, og ja, det var vanskeligere å gå fra 1 til 2 enn fra 0 til 1 på de fleste områdene. Særlig dersom det ikke er så stor aldersforskjell. Da får man plutselig to ''babyer'' å skulle ha kontroll på, enn bare én.

Det er jo selvsagt også avhengig av hvordan babyen som kommer er. Vi har hatt to unger med lakenskrekk til de var 3 år, så det er klart det da er enklere med én enn to.

Nå som de er større og man har kommet seg over småbarnskneika føles to stk som to. Det er nok også enklere med to enn én til tider, dersom de leker godt sammen. Da underholder de hverandre slik at foreldrene får litt pusterom. Som søsteren min, som har en, sier så er det faktisk mer stress å ikke ha mine på besøk enn å ha dem på besøk, for da leker de med søskenbarnet sitt og underholder henne.

Anonymkode: 9fda1...d3d

[asterix]

Nei, har man først barn så spiller ikke antallet så stor rolle.

[AnonymBruker]

1 er som 1

2 er som 1.5 

18 mnd mellom de så baby rytmen rr man allerede inni. 

Anonymkode: 4763e...bef

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, to er som to. Synes overgangen fra null til én var mye større. Da nummer to kom levde vi allerede familielivet og hun skle rett inn. Men når jeg er alene med én tenker jeg også hvor "enkelt" det er 😅

Anonymkode: e9a0f...b0c

Helt enig! 

Anonymkode: a9564...030

[AnonymBruker]

Jeg har en på 4 og en på 1 år. Jeg har vært fryktelig sliten i ett år. Men du så verdt det!
Nå begynner det å bli bedre, rutinene er på plass, og nummer to er bare med på lasset. 
 

Det å se mine to små barn leke og tulle med hverandre er helt magisk. Jeg vil virkelig anbefale deg å få nummer to. Du kommer ikke til å angre.

Anonymkode: 680df...4ed

[AnonymBruker]

Null stress. Du er allerede unne i barnetralten. 0-1 var verst. 

Anonymkode: ffa58...e3c

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvem du spør. Jeg syns to er som to, og at overgangen fra null til en var mye større. Men vi fikk en veldig rolig baby som sov godt som nr. to. Det hadde helt klart vært mer krevende om de hadde kommet i motsatt rekkefølge. Det eneste jeg har tenkt på som helt klart vanskeligere med å være tobarnsforeldre, er en del dårlig samvittighet når begge trenger meg samtidig på ulike måter. Men jeg er alene med dem deler av året pga. mannens jobb, og kjenner definitivt mest på det i jobbperiodene hans. 

Anonymkode: 966e6...d16

[AnonymBruker]

Her var en en og to hundre...

Anonymkode: 9276c...0d5

[Gjest Albbas]

14 hours ago, AnonymBruker said:

1 er som 1

2 er som 1.5 

Anonymkode: 4763e...bef

Enig. Nesten 3 år mellom våre, syns det var en fin aldersforskjell. Og så er det jo mye man ikke kan styre 100%, man vet ikke hva slags baby man får eller hvordan storesøsken reagerer. 

Jeg syns det har vært fullstendig verdt det, også på storesøskenet sine vegne. Ja live hadde vært enklere og mer behagelig med en, men de har begge sååå stor glede av hverandre. 

[AnonymBruker]

Slutt å klage, dere har valgt det selv.

Hilsen 5-barnsfar

Anonymkode: bcaad...59a