Er edet andre her som føler at dere lever et "fake og "dødt" liv for andres skyld?

[AnonymBruker]

Jeg følte bare virkeig for forståelse fra noen, og et håp om at jeg ikke var alene om dette. Jeg blir hele tiden bedt om å skaffe meg interesser og et liv for det er viktig, man må ha det, sier foreldrene mine.

Stefaren (vil ikke kalle han det engang men men ) min virker rett og slett drit lei meg, vi har aldri hatt noe godt forhold uansett. Men det er ikke sånn at jeg bare kan komme på døra der, slik som vanlig folk kan til foreldrene sine. Der må det avtales osv, og han henger over meg iog min mor som en hauk og venter på at jeg skal gå igjen,koslig. Nå tror jeg nesten jeg må kutte litt kontakt, fordi jeg vet at han snakker med mamma og kjefter på mamma og det var han som ba mamma om å si til meg at jeg må skaffe meg et liv, mamma er vanligvis koseligere.. 

Men altså, grunnen til at jeg lever er for familien min, søsknene mine og min mor. Jeg sluttet å leve for mange år siden, og er på en måte død. Så det er vanskelig å også skal lage meg et liv for å spille enda mer levende. Er det noen som kjenner seg igjen i slike tanker? 

Jeg sliter med å komme meg igjennom dagene, angst og depresjon.

 

Anonymkode: 573ea...eeb

[AnonymBruker]

Du er ikke den eneste som har det sånn! Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen og få rekvisisjon til psykolog. Dette kan du faktisk komme deg ut av, med litt hjelp! Jeg har slitt med angst og depresjon, og hatt følelsen av å bare eksistere, ikke leve, men har fått en mye høyere livskvalitet nå. Skaff deg hjelp!

Anonymkode: bab7e...007

[Cinnamondiva]

Ja, kjenner meg igjen i det, man lever liksom litt som en skuespiller og bare jatter med folk spesielt om man er konfliktsky. Men tren deg opp og sett grenser mot stefaren din for hans oppførsel mot deg er ikke greit virkelig. Stå opp for deg selv. Heier på deg for dette klarer du😇klem❤️

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg følte bare virkeig for forståelse fra noen, og et håp om at jeg ikke var alene om dette. Jeg blir hele tiden bedt om å skaffe meg interesser og et liv for det er viktig, man må ha det, sier foreldrene mine.

Stefaren (vil ikke kalle han det engang men men ) min virker rett og slett drit lei meg, vi har aldri hatt noe godt forhold uansett. Men det er ikke sånn at jeg bare kan komme på døra der, slik som vanlig folk kan til foreldrene sine. Der må det avtales osv, og han henger over meg iog min mor som en hauk og venter på at jeg skal gå igjen,koslig. Nå tror jeg nesten jeg må kutte litt kontakt, fordi jeg vet at han snakker med mamma og kjefter på mamma og det var han som ba mamma om å si til meg at jeg må skaffe meg et liv, mamma er vanligvis koseligere.. 

Men altså, grunnen til at jeg lever er for familien min, søsknene mine og min mor. Jeg sluttet å leve for mange år siden, og er på en måte død. Så det er vanskelig å også skal lage meg et liv for å spille enda mer levende. Er det noen som kjenner seg igjen i slike tanker? 

Jeg sliter med å komme meg igjennom dagene, angst og depresjon.

 

Anonymkode: 573ea...eeb

Kan du få hjelp med depresjonen ?

Anonymkode: 1da8a...f69

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn som deg TS, til tross for snart 18 år i psykiatrien. Lever for andre i stedet for meg selv. Har du prøvd noen former for hjelp av psykolog/annen psykiatrisk oppfølgning, eller står du uten noe som helst ?

 

Anonymkode: d1189...8cd

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også sånn som deg TS, til tross for snart 18 år i psykiatrien. Lever for andre i stedet for meg selv. Har du prøvd noen former for hjelp av psykolog/annen psykiatrisk oppfølgning, eller står du uten noe som helst ?

 

Anonymkode: d1189...8cd

Hei. Har vært utallige ganger på dps, men aldri kommet til behandlingsdelen, kun utredning. Da flere psykiatrere har ment at jeg er "okey". Sist gang jeg var en runde på dps var for et år siden. Da oppsøkte jeg hjelp fordi angst er noe jeg sliter mye med. Vil ikke si for dypt inn i det for er redd jeg blir gjenkjent etter flere tråder her inne og også fordi jeg er nokså kjent i min lille by. Jeg fortalte dette til han jeg så sist, og da sa han at dette er ikke angst. Høres ut som sosial forbi og paranoia. Om du vil kan vi gå litt sammen i byen også kan du få prøvd deg litt ut, sa han og at du trenger trening ute blant folk. Men jeg er alltid ute blant folk g gjør det jeg skal, men blir ikke bedre men verre. Og opplever å få selvtilitten min ødelagt da ingen ser på meg som et vanlig menneske og folk ler av meg overalt, og kommer med blikk som " ta deg sammen og skaff deg et liv" og det er veldig sårende. Da får jeg selvmordstanker siden folk er lei megog jeg plager andre ved å vise meg ute...

Så siden jeg tydeligvis ikke har angst eller depreson har jeg heller aldri fått medisiner. 

Anonymkode: 573ea...eeb

[AnonymBruker]

Ja alt skal være så svært. Du skal gjøre karriere, bygge stort hus og komme med ny bil. Så skal du være opptatt med avtaler, møter og venner hele tiden. SLT dette bare for at andre skal bli imponert. 

Anonymkode: 7d189...9d7

[Dølen]

På 3.7.2020 den 10.57, AnonymBruker skrev:

Du er ikke den eneste som har det sånn! Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen og få rekvisisjon til psykolog. Dette kan du faktisk komme deg ut av, med litt hjelp! Jeg har slitt med angst og depresjon, og hatt følelsen av å bare eksistere, ikke leve, men har fått en mye høyere livskvalitet nå. Skaff deg hjelp!

Anonymkode: bab7e...007

Kanskje du kan opprette en tråd å fortelle om dine erfaringer? Hadde vært interessant å lese mer om positive erfaringer 

😊

[Gjest Alkoholist]

Ikke et fake liv, men følte i flere år at jeg bare holdt meg i livet for andres skyld. Føler det ikke sånn nå lenger og ønsker å leve et langt og godt liv, selv om jeg har masse angst og kjenner på det daglig. Håper du får det bedre med tiden, ts. Ikke gi opp.