Hvordan hadde du håndtert det om barnet ditt ville bytte kjønn?

[Silva Pluvialis]

Jeg har ingenting imot transseksualisme, så om barnet mitt hadde kommet ut med at det ønsket å skifte til et annet kjønn, så hadde jeg selvsagt vært en støttespiller og akseptert barnet for det han/hun ønsket å være. Jeg hadde vært delaktig i prosessen, fulgt til lege og psykolog samt opptrådt fordomsfri. Det aller viktigste for meg ville jo selvsagt vært at barnet mitt hadde det bra, og da hadde jeg ikke stukket kjepper i hjulene om barnet faktisk fikk diagnosen transseksualisme (og legene hadde vurdert det som korrekt) og ble vurdert for hormonbehandling. De fleste av disse barna og ungdommene har det svært vanskelig fra før. 

Hvordan hadde du håndtert det? Hadde du vært kritisk, negativ eller ikke ønsket at det skulle være et tema? Hadde du nektet barnet hormonbehandling f.eks? Eller hadde du støttet barnet i å få være den det føler det er? 
 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Hadde ikke kunnet gjort så mye med det. Men hadde ikke oppmuntret eller støttet noe som helst. Ville sagt at det var hans/hennes valg, men at jeg ikke var enig.

Hadde også sørget for å ikke ha noe igjen å arve. Men det hadde jeg selvfølgelig ikke sagt.

Anonymkode: d4367...88a

[Husfruen89]

Alt jeg ønsker meg er at barna mine er lykkelig, hvordan er helt opp til dem ❤ (så lenge det ikke går ut over dems psyke og helse)

[Silva Pluvialis]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke kunnet gjort så mye med det. Men hadde ikke oppmuntret eller støttet noe som helst. Ville sagt at det var hans/hennes valg, men at jeg ikke var enig.

Hadde også sørget for å ikke ha noe igjen å arve. Men det hadde jeg selvfølgelig ikke sagt.

Anonymkode: d4367...88a

Du hadde gjort barnet arveløs for kun å ønske å få være seg selv? 

 

 

Endret 2. juli 2020 av Uatskillelig

[AnonymBruker]

Støtter de uansett hva, men man burde ikke gjøre noe fyllt minst 18. Mange "angrer" på kjønnskifte og innser at det bare var andre psykiske plager/forvirring - og da er det plutselig for sent. De får evnt bruke egne penger på dette - og hadde insistert på mye psykologtimer.

 

Og om de ikke får biologiske barn bruker jeg opp arven - men det er uavhengi av kjønn/psykisk sykdom (bare min mening, har man ikke små barn så har man ikke behov for "ekstra" hjelp, da kan vi heller leve livet i pensjonen og kose opp med de vi har jobber for)

Anonymkode: 182d6...cb7

[AnonymBruker]

Er det en diagnose? 🤔

 

Anonymkode: 1bd60...999

[Hudpleier]

 

Alle er på et spekter. Man er det man er født. Femi mann, maskulin kvinne. Føl deg som hva som helst, men å bytte kjønn er uaktuelt!
 

[AnonymBruker]

Ubetinget støtte. Ville vært opptatt av å få være en del av prosessen og veien videre. Har en tidligere niese (nå min nevø) som gjennomgår prosessen, er så utrolig glad han har støttende foreldre ❤️

Anonymkode: 5f19e...4f3

[Hudpleier]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det en diagnose? 🤔

 

Anonymkode: 1bd60...999

Ja

[Silva Pluvialis]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det en diagnose? 🤔

 

Anonymkode: 1bd60...999

Ja, det er en medisinsk diagnose som kreves å bli stilt for at man skal ha rett på pubertetsutsettende, hormonbehandling og kjønnskorrigerende operasjoner i offentlig sykehus. For å få hormoner må man ha levd som det kjønnet man ønsker å være i minst 2 år. 
 

[Silva Pluvialis]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ubetinget støtte. Ville vært opptatt av å få være en del av prosessen og veien videre. Har en tidligere niese (nå min nevø) som gjennomgår prosessen, er så utrolig glad han har støttende foreldre ❤️

Anonymkode: 5f19e...4f3

Det er så viktig at disse barna har støttende foreldre i livet når de gjennomgår en slik prosess. Ellers får de det ekstremt tøft. Godt å høre at nevøen din er godt ivaretatt 

 

[AnonymBruker]

Man trenger ikke være enig i valgene, men det er viktig at man er der som forelder. Å ha en av sine nærmeste ved sin side som en støtte for vanskelige tanker og en trygg favn er kjempeviktig! Å være der for barnet, lytte og fortelle synspunkter på en saklig måte er veldig viktig for relasjonen og ikke minst for barnets selvfølelse. 

Jeg konverterte til islam da jeg var 16 år, og alt jeg ville var at foreldrene mine kunne snakke med meg om det, at vi kunne ha en samtale på et rolig nivå, uten at man føler seg krenket, fornærmet, og redd for å få kjeft. Man vil ikke fortelle dem noenting i ettertid om man ikke blir tatt seriøst. 

Og det tenker jeg for barnet mitt også, at jeg skal være der for henne uansett hva og at jeg alltid skal være en ok person å komme til med vanskelige tanker som er for tunge å bære selv. Å være alene om å være seg selv er virkelig ikke lett. Og jeg synes at vi som er voksne, skal klare å legge egne følelser til side i møte med barnas sterke følelser om dette for at vi skal få en dialog og åpenhet om det for at det skal bli trygt og lett for barnet. 

Anonymkode: a365c...827

[AnonymBruker]

Ville støttet barnet mitt om dette var riktig for h*n. Men jeg hadde nok gått gjennom en prosess med meg selv, kjent på en sorg. Men det hadde jo vært noe jeg måtte jobbe med. Det viktigste hadde uansett vært at det hadde vært riktig for barnet.

Anonymkode: e9ce2...b2a

[Silva Pluvialis]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville støttet barnet mitt om dette var riktig for h*n. Men jeg hadde nok gått gjennom en prosess med meg selv, kjent på en sorg. Men det hadde jo vært noe jeg måtte jobbe med. Det viktigste hadde uansett vært at det hadde vært riktig for barnet.

Anonymkode: e9ce2...b2a

Jeg tror nok mange føler på en sorg. Og det er jo ikke så rart - for man vil jo ikke at den man elsker skal ha det vondt og måtte gå gjennom så mye ubehag og smerte for å få være seg selv. Da er det så ekstra viktig at de nærmeste ikke legger sten til byrden.  ❤️

[Energidronning]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Du hadde gjort barnet arveløs for kun å ønske å få være seg selv? 

om et barn skuffer foreldrene - fortjener ikke noe arv!!!

det må koste litt å være deg selv om dette gjør ikke foreldrene glade. 

å bli arveløs er ikke noe stort tragedi - det er kun et liv utenfor komfortsonen! 

dette er barnets valg, hva han/hun prioriterer: skuffe foreldrene, eller arvet. 

alternativt, kan barnet også vente litt...utsette valget, også å bruke tiden for å tenke gjennom ....så etter foreldrene dør og får arvet, så blir det frihet å skifte kjønn om det blir fortsatt aktuelt. 

fra et annet perspektiv: 100 eller 1000 år siden folk hadde ikke sånne "valg", folk bare aksepterte sine naturlige kjønnsroller, som rammevilkår til livet. det er mange andre ting vi ikke liker, men det er ikke mulig eller veldig resurskrevende å forandre. er det ikke bare bedre å akseptere at kreftene til naturen (eller Gud om du er religiøs) er større enn deg? 

[AnonymBruker]

Eg trur ikkje eg hadde takla det så bra, for å vere ærlig. Dessverre er det mange som angrar etterpå. 

Anonymkode: 7c21d...684

[AnonymBruker]

For min del hadde der vært vanskelig å håndtere, ikke fordi jeg er full av fordommer, men fordi jeg hadde vært bekymret for det bare var en "fase". 

Jeg hadde ikke tatt lett på hverken hormonbehandling eller andre substanser som endrer kroppen. Hva om barnet senere angrer? 

Huff, håper jeg slipper slike bekymringer... 

Anonymkode: 0de5f...053

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Ja, det er en medisinsk diagnose som kreves å bli stilt for at man skal ha rett på pubertetsutsettende, hormonbehandling og kjønnskorrigerende operasjoner i offentlig sykehus. For å få hormoner må man ha levd som det kjønnet man ønsker å være i minst 2 år. 
 

Diagnosen er fjernet fra F-kapittelet i ICD-10 nå (psykiske lidelser), men kan stilles via Z-kapittelet (som man egentlig skal unngå å bruke. ) 

Diagnoser er menneskeskapte kategorier og endres med tiden, de avgjøres på kongresser etter flertallsprinsippet.

 

 

Anonymkode: b468b...4d9

[Stril]

9 minutter siden, Energidronning skrev:

om et barn skuffer foreldrene - fortjener ikke noe arv!!!

det må koste litt å være deg selv om dette gjør ikke foreldrene glade. 

å bli arveløs er ikke noe stort tragedi - det er kun et liv utenfor komfortsonen! 

dette er barnets valg, hva han/hun prioriterer: skuffe foreldrene, eller arvet. 

alternativt, kan barnet også vente litt...utsette valget, også å bruke tiden for å tenke gjennom ....så etter foreldrene dør og får arvet, så blir det frihet å skifte kjønn om det blir fortsatt aktuelt. 

fra et annet perspektiv: 100 eller 1000 år siden folk hadde ikke sånne "valg", folk bare aksepterte sine naturlige kjønnsroller, som rammevilkår til livet. det er mange andre ting vi ikke liker, men det er ikke mulig eller veldig resurskrevende å forandre. er det ikke bare bedre å akseptere at kreftene til naturen (eller Gud om du er religiøs) er større enn deg? 

Så du mener at barns hovedmål i livet er ikke å skuffe foreldre? Uansett om det er valg de mener er riktig for seg,så betyr ikke d noe hvis foreldre ikke er enig? 

Har en søster som er igang med å få godkjent kjønnskifte,og både jeg og foreldrene våre støtter henne 100% , ikke snakk om å straffe henne fordi hun vil gjøre noe som er rett for henne

[Silva Pluvialis]

4 minutter siden, Energidronning skrev:

om et barn skuffer foreldrene - fortjener ikke noe arv!!!

det må koste litt å være deg selv om dette gjør ikke foreldrene glade. 

å bli arveløs er ikke noe stort tragedi - det er kun et liv utenfor komfortsonen! 

dette er barnets valg, hva han/hun prioriterer: skuffe foreldrene, eller arvet. 

alternativt, kan barnet også vente litt...utsette valget, også å bruke tiden for å tenke gjennom ....så etter foreldrene dør og får arvet, så blir det frihet å skifte kjønn om det blir fortsatt aktuelt. 

fra et annet perspektiv: 100 eller 1000 år siden folk hadde ikke sånne "valg", folk bare aksepterte sine naturlige kjønnsroller, som rammevilkår til livet. det er mange andre ting vi ikke liker, men det er ikke mulig eller veldig resurskrevende å forandre. er det ikke bare bedre å akseptere at kreftene til naturen (eller Gud om du er religiøs) er større enn deg? 

Hvordan kan man skuffe foreldrene ved å ønske å være seg selv? 

Er det ikke det alle foreldre ønsker - at barna skal være seg selv, elske seg selv og akseptere seg selv? 

Om man skifter kjønn når man blir godt voksen så får man aldri en fullverdig transformasjon, nettopp fordi man har gått gjennom pubertet til ens biologiske kjønn. Ikke alt kan reverseres. Derfor må man stoppe puberteten. 

Dessuten er det ikke et alternativ for mange å vente til voksen alder med å få være seg selv. Mange av dem lever i et smertehelvete hvor de føler seg fanget og torturert fordi de ikke føler kroppen tilhører dem. 

Hvordan kan man se på at barnet har det så vondt uten å tillate dem det som får dem til å føle seg bedre? (Her: å skifte kjønn)