Er jeg en kald/ond person fordi jeg kvier meg til å snakke eller møte faren min?

[AnonymBruker]

Jeg går konstant med dårlig samvittighet og vet ikke hva jeg må gjøre. Trenger å lufte noen tanker. 

Kort fortalt: jeg har opplevd emosjonell omsorgssvikt av foreldrene mine. Begge var emosjonelt utilgjengelig i store deler av livet mitt. Er nå 27 år gammel og sliter med å ha dårlig følelse hele tiden.

jeg og far har ingenting til felles, og blir alltid utrolig kleint om vi er alene sammen. Enten går han på rommet sitt eller helt ut av huset. Har nylig flyttet, og min mor gir meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke ringer for å snakke med min far. Burde ikke det vare motsatt? Også er DE utrolig skuffet fordi folk på min alder har livet på stell mens jeg sliter med å fullføre en bachelor. 

Hadde selektiv mutisme fra jeg var 7 til 12 år. Gjorde det ekstremt dårlig på skolen uten av verken lærere eller foreldre brydde seg. Flyttet til 6 ganger til forskjellige steder og følte meg alltid usynlig. Selvfølgelig la andre barn merke til hvor svak jeg var og ble mobbet ganske mye. Det verste var at lærerne trodde alltid på mobberne da de sa at det var jeg som ødela diverse ting osv.

Har vært hos to forskjellige psykologer som så på meg som en «lost case». Jeg skriver her fordi håper noen har råd eller noen med  lik erfaring som vil dele. 
 

Anonymkode: d1e09...836

[AnonymBruker]

Nei du er ikke en dårlig person for det. Du må kjenne på selv hvor mye kontakt du ønsker å ha med foreldrene dine. De kan takke seg selv og du ønsker mindre kontakt med de. 

Anonymkode: 54cef...421

[AnonymBruker]

Jeg tror du kanskje ville blitt en sterkere person mentalt om du kuttet forbindelsen til foreldrene dine helt, og levde ditt nye liv uten dem. Slik du beskriver dem og barndommen din, har du det bedre uten dem.

Anonymkode: b149d...dca

[AnonymBruker]

Hvis kontakt med din far ødelegger din psykisk helse, så er det riktig valg å skjerme deg mot han!

Anonymkode: 08035...d6b

[AnonymBruker]

Jeg har like erfaringer, er også 27 og har bestemt meg for å kutte ut mine. 

Jeg ble også mobbet fordi mobbere merker usikkerheten og mangelen på å høre til, som er to ting som er konsekvensen av å ikke ha foreldre som støtter og som man har gode samtaler med. 

Hos oss var det også fysisk vold i tillegg til psykisk nedbrytning gjennom kommentarer om utseende og annet. 

Vi prøver å skape bånd gjennom å prøve å snakke med dem, prøve å fortelle om livene våre, prøver å fortelle om ting vi er interesserte i og prøver å gjøre dem stolte gjennom å fortelle hva vi har fått til. Men slike foreldre som vi har har ikke evnen. De er mer som roboter uten noen evne til omsorg, empati og kontakt på et dypere nivå. Isteden føler man seg utlevert av at man har fortalt dem noe for man vet man verken får støtte eller bekreftelse. Jeg føler meg bedre av å ikke  fortelle dem noe som helst om livet mitt, har du det også slik?

Fullfører master neste år, jeg er som deg sent ute pga en depresjon (som gjorde at jeg sluttet på videregående) pga foreldre. Man blir holdt tilbake i sin utvikling av slike foreldre. Og de endrer seg ikke. Men du kan redde voksenlivet ditt ved å få dem ut av livet ditt slik at du slipper å håpe at de skal endre seg og slipper nye skuffelser. 

Lykke til og vit at du ikke er alene ❤️ 

Anonymkode: ed192...a26

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du ikke det. Jeg har selv kuttet kontakten med min mor på grunn av omsorgssvikt. Hadde lenge kontakt med henne i voksen alder, men gruet meg til hver gang vi skulle møtes. Å skulle sitte der å late som om alt var normalt, når hun rett og slett hadde ødelagt livet mitt føltes bare feil. Jeg kuttet kontakten og har det mye bedre uten henne 😊

Anonymkode: a21c9...9cf

[Carrot]

Hei TS, i ganske mange år valgte jeg bort kontakt med mine foreldre pga mitt forhold til min mor. Det var ganske smertefullt for far så jeg valgte etterhvert å ha litt kontakt, ettersom årene gikk og jeg ble flinkere til å katalogisere mine føleler overfor hennes oppførsel, ikke bry meg, ikke diskutere - bare sette grenser og si fra klart og tydelig uten noe følerier ble det etterhvert også mindre av den delen fra henne. I dag har vi et tilnermet greit forhold. Det skjer fortsatt at det glipper for henne i ny og ne men jeg lar meg ikke lengre såre, påvirke eller bruker energi på de episodene når det skjer og derfor får hun ingen respons og slutter selv også. 

Det å la seg emosjonlent påvirke i voksen alder er et valg, det er en lang jobb å komme dit at man velger ikke la det gå inn på seg - men det er mulig ❤️ det er du som avgjør hvor godt du har det i deg selv, ikke glem det selv om det føles utrolig vanskelig til tider.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Carrot skrev:

Hei TS, i ganske mange år valgte jeg bort kontakt med mine foreldre pga mitt forhold til min mor. Det var ganske smertefullt for far så jeg valgte etterhvert å ha litt kontakt, ettersom årene gikk og jeg ble flinkere til å katalogisere mine føleler overfor hennes oppførsel, ikke bry meg, ikke diskutere - bare sette grenser og si fra klart og tydelig uten noe følerier ble det etterhvert også mindre av den delen fra henne. I dag har vi et tilnermet greit forhold. Det skjer fortsatt at det glipper for henne i ny og ne men jeg lar meg ikke lengre såre, påvirke eller bruker energi på de episodene når det skjer og derfor får hun ingen respons og slutter selv også. 

Det å la seg emosjonlent påvirke i voksen alder er et valg, det er en lang jobb å komme dit at man velger ikke la det gå inn på seg - men det er mulig ❤️ det er du som avgjør hvor godt du har det i deg selv, ikke glem det selv om det føles utrolig vanskelig til tider.

Interessant å lese, jeg er AB lenger opp som svarte at jeg har valgt å kutte ut mine.

Hva slags ting er det moren din gjør? Er det kommentarer om utseende og annet tull? 

Jeg synes generelt ikke man skal godta å være et offer for narsissister. Regner med at din mor er en narsissist som prøver å påvirke deg for å få deg til å føle deg dårlig eller starte en konflikt. Slik føler de seg «levende». Jeg liker heller ikke tanken på at slike mennesker vet for mye om meg og ved å ha dem i livet mitt vil jeg jo måtte fortelle ting som hvor jeg jobber og slikt. For selvom mine foreldre utsatte meg for omsorgssvikt, emosjonelt, psykisk og fysisk og fremstod som likegyldig til meg, så er de opptatt av å kontrollere og vite hva jeg driver med. Et ekstremt usunt forhold som jeg tror folk får det best ved å avstå fra,

Anonymkode: ed192...a26

[Carrot]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant å lese, jeg er AB lenger opp som svarte at jeg har valgt å kutte ut mine.

Hva slags ting er det moren din gjør? Er det kommentarer om utseende og annet tull? 

Jeg synes generelt ikke man skal godta å være et offer for narsissister. Regner med at din mor er en narsissist som prøver å påvirke deg for å få deg til å føle deg dårlig eller starte en konflikt. Slik føler de seg «levende». Jeg liker heller ikke tanken på at slike mennesker vet for mye om meg og ved å ha dem i livet mitt vil jeg jo måtte fortelle ting som hvor jeg jobber og slikt. For selvom mine foreldre utsatte meg for omsorgssvikt, emosjonelt, psykisk og fysisk og fremstod som likegyldig til meg, så er de opptatt av å kontrollere og vite hva jeg driver med. Et ekstremt usunt forhold som jeg tror folk får det best ved å avstå fra,

Anonymkode: ed192...a26

Nei, hva skal jeg si.. Det er ikke som beskrevet, det handler om helt andre typer omsorgssvikt i oppveksten og følger av dette.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Carrot skrev:

Nei, hva skal jeg si.. Det er ikke som beskrevet, det handler om helt andre typer omsorgssvikt i oppveksten og følger av dette.

Ok, som at du ikke fikk ordentlige klær og slikt? Jeg kan tenke meg at det er litt lettere å forholde seg til enn regelrett trakassering og psykisk vold.

Anonymkode: ca907...282

[Silva Pluvialis]

Du er ikke en kald eller ond person som tar avstand fra foreldre som har begått omsorgssvikt hvis du har fått traumer av det. 
 

[Pinkee]

Hvis kontakt er negativt for deg, er det helt greit å kutte ut. Ikke la det gå så langt at du ødelegger deg selv mer enn nødvendig. Jeg har ikke hatt kontakt med min mor på mange år. Fungerer helt fint, jeg er voksen, og trenger ingen til å manipulere meg. Jeg er ikke hverken kald eller ond av den grunn. Jeg tar bare ansvar for mitt eget liv.

Lykke til, håper du klarer å bli sjef i eget liv!

[AnonymBruker]

Husk at svarene du får her inne er bare veiledende. Vi hører bare en liten flik av historien. Du må selv kjenne inni deg hva som er riktig for deg. 
du sliter med en bachelor? Ikke alle fullfører høyere utdannelse engang, og det at du holder på med det er jo kjempebra 👌🏼 
selv om din mor mener noe om dine valg og hva du gjør, betyr det ikke at det er sant. Folk vil alltid mene noe om deg, men det betyr ikke at det stemmer. At de har rett. Finn styrken inni deg og stol på deg selv og dine tanker og meninger, da vil du føle deg sterkere. 
det skal to til for å ha en god relasjon, om din far går ut av rommet når du kommer er hans ansvar. Din mor ønsker sikkert at det ikke skal være slik og legger ansvaret over på deg. Ikke noe du kan gjøre med det. 
han må ta sin del av ansvaret. 
mat de er skuffet fordi du ikke har alt på stell?? Vel, de ønsker vel bare at ting skal gå bra for deg, du tolker det sol en skuffelse. 

Anonymkode: 1d88a...a5a

[AnonymBruker]

Tenker at det også er en mulighet for at dine foreldre også har opplevd emosjonell omsorgssvikt som små.

Vet ingenting om din historie, men de fleste foreldre er oppriktig glad i sine barn. Noen er likevel ikke i stand til å gi det dem elsker høyest i verden, den omsorgen dem trenger.

Gjorde dem så godt dem kunne, ut i fra sin egen situasjon, tenker jeg at det er bitte litt egoistisk ikke å ha kontakt. Hvis ikke, tenker jeg du bør gjøre det som du kjenner er best for deg.
 

 

Anonymkode: 90def...356

[jabx]

På 2.7.2020 den 4.29, AnonymBruker skrev:

Jeg går konstant med dårlig samvittighet og vet ikke hva jeg må gjøre. Trenger å lufte noen tanker. 

Kort fortalt: jeg har opplevd emosjonell omsorgssvikt av foreldrene mine. Begge var emosjonelt utilgjengelig i store deler av livet mitt. Er nå 27 år gammel og sliter med å ha dårlig følelse hele tiden.

jeg og far har ingenting til felles, og blir alltid utrolig kleint om vi er alene sammen. Enten går han på rommet sitt eller helt ut av huset. Har nylig flyttet, og min mor gir meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke ringer for å snakke med min far. Burde ikke det vare motsatt? Også er DE utrolig skuffet fordi folk på min alder har livet på stell mens jeg sliter med å fullføre en bachelor. 

Hadde selektiv mutisme fra jeg var 7 til 12 år. Gjorde det ekstremt dårlig på skolen uten av verken lærere eller foreldre brydde seg. Flyttet til 6 ganger til forskjellige steder og følte meg alltid usynlig. Selvfølgelig la andre barn merke til hvor svak jeg var og ble mobbet ganske mye. Det verste var at lærerne trodde alltid på mobberne da de sa at det var jeg som ødela diverse ting osv.

Har vært hos to forskjellige psykologer som så på meg som en «lost case». Jeg skriver her fordi håper noen har råd eller noen med  lik erfaring som vil dele. 
 

Anonymkode: d1e09...836

Hvis du ikke ønsker å ha kontakt med faren din, så har du all rett til å velge det. Det høres ut som foreldrene dine gjør deg dårligere. Ikke noe galt i å kutte kontakten da.

[AnonymBruker]

Helt greit å kutte kontakten dersom det gjør hverdagen vanskeligere. Har en mann som opplevde omsorgssvikt av sin mor, han hadde hatt det mye bedre dersom han hadde kuttet kontakten helt. Han sliter også mye i dag på grunn av dette. 

Anonymkode: 4f0a9...cb0

[Carrot]

På 3.7.2020 den 17.59, AnonymBruker skrev:

Ok, som at du ikke fikk ordentlige klær og slikt? Jeg kan tenke meg at det er litt lettere å forholde seg til enn regelrett trakassering og psykisk vold.

Anonymkode: ca907...282

Jeg fikk klær og mat, ingen trakassering men omsorgen var det så som så med.

- spør du min mor var det ikke noe galt med den, men i min verden hører ikke oppdragelse med klaps og klyp og ukontrolert skriking til unger med.

Ei heller at de hadde venner på besøk med alkhohol hver helg og tafsete kompiser. Menensker som gaulet og sang og opplevdes som tidvisd opplevdes som skremmende for unger.
Det blir for komplisert å gå inn på detaljer, men selv ikke etter en rettssak i min ungdom hvor denne ene vennen ble dømt for overgrep mot flere barn enn meg ville min mor gi seg på at han var en "fin fyr" - da ble det vanskelig å holde en "god tone" med henne rett og slett, når jeg også like etter rettsaken ble gravid med min kjæreste første gang vi hadde sex (på tross av kondom og p-piller) i ung alder (16 år) og valgte abort og hennes reaksjon var å pakke klærne mine med beskjeden om at "mordere ikke var velkommen i hennes hus" ble det umulig. Det ble kjærestens foreldre som fikk meg gjennom tenårene, og hans mor som ble min veileder og støtte, når vi fikk førstemann etpar år etterpå var hun en solid støtte, og hun er fortsatt i vår hverdag selv om forholdet til hennes sønn tok slutt for mange år siden. 
Selv etter at pappa ba på sine knær og jeg forsøkte noen år var det bedre for meg å velge henne bort for en lang periode.

Nå nesten 30 år etter har vi et forhold basert på gjensidig forståelse / våpenhvile der jeg sier klart fra når noe ikke er greit for meg uten å gå i noen dialog eller tillate noen eskalasjon.

Jeg har i voksen alder innsett at hun har sine problemer med bla.a angst som kanskje kan forklare noe men ikke alt som skjedde i min oppvekst. Jeg har valgt å tilgi for min egen del, men det betyr ikke at jeg glemmer være på vakt desverre. 

Noen ganger er det å velge bort mennesker det eneste riktige, andre ganger er det å tilgi og se fremover det beste, hver for gjøre det de mener er best for seg, så lenge det er en beslutning tatt ut fra ens eget ønske, ikke påtvinget eller påvirket av andre. Man kan tilgi misbruk og omsorgssvikt for sin egen del, men man kan også velge holde fast ved det - det er uansett et valg hver enkelt må ta for seg og sin del og det gjør en ikke til et dårlig mennske.