En dere aldri kommer over, evig kjærlighetssorg?

[AnonymBruker]

Hadde en slik person i tankene noen år. Jeg datet andre menn, men klarte liksom ikke å investere skikkelig i noen av dem. 

Jeg tror at dette ofte skjer i relasjonsbrudd der det er mye som er uavklart. I mitt tilfelle var vi ikke kjærester i utgangspunktet, men det var en tiltrekning der som vi ikke gjorde noe med. Vi gikk og tenkte på hverandre i flere år uten at det egentlig ble noe, til tross for at felles bekjente forsøkte å spleise oss.

Etter noen år begynte vi å date, og det var helt krise. Vi hadde helt ulikt verdisyn, personligheter som ikke gikk godt sammen, og sexen var mildt sagt elendig. I ettertid er jeg skamfull fordi jeg investerte så mye tid og energi i den mannen - det var virkelig ikke verdt det!

Dersom jeg har lært noe av dette, er det at det er bedre å risikere å se dum ut, enn å la ting være uavklart over lengre tid. 

Etter at det ble slutt, gikk jeg på date med en mann som hadde prøvd seg på meg flere ganger uten at jeg hadde gitt ham en sjanse, fordi jeg var emosjonelt utilgjengelig. Det viste seg at vi er en veldig god match, og vi har det helt supert sammen! 

Anonymkode: 0e66d...8ed

[Jasmine9]

Det er nok en som alltid vil ha en hemmelig plass i hjertet, ja... Hater det.

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik kjærlighetssorg, og kjenner meg igjen i hva de andre i tråden skriver.

Minnet om vår tid sammen kjennes som en egen verden som er lukket for alltid. Som om en del av hjertet hvor alt det vi hadde sammen, er stuet bort og for alltid venter på å bli tatt frem igjen. Innerst inne kan jeg føle oss to vandre glade sammen gjennom skog og fjell, akkurat slik vi en gang gjorde. 

 

 

Anonymkode: 76d9e...3e7

[AnonymBruker]

På 1.7.2020 den 23.42, AnonymBruker skrev:

Har dere den personen i livet, enten en eks eller en det ikke ble noe mer med?

Livet gikk videre, og ble fylt med kjærlighet igjen. Men har fortsatt sterke følelser og en form for sorg som har fulgt meg på ellevte året nå. Som om det skjedde i går. "Hva hvis..tenk om". Har gitt opp forsøket på å komme over det, for det går tydeligvis ikke. Flere som har det på samme måte?

Anonymkode: 64dfd...3b8

Den intense og alltid nærværende følelsen av sorg og tap forsvinner etterhvert. For å bruke en litt sliten klisje, blir det etterhvert mer som å stå i strandkanten og å kjenne at tidevannet (og tapsfølelsen) jevnlig stiger og synker. 

Anonymkode: 165c7...086