Valgets kval

[AnonymBruker]

Vi bor på et lite sted, og litt usentralt på dette lille stedet. Vi har et barn i barneskolealder og barnet er veldig sosialt. Vi legger til rette for sosialisering så godt det lar seg gjøre, men det blir jo mindre enn om vi hadde bodd et sted barnet bare kunne gått ut i gaten å møtt andre barn.

Barnet syns det hadde vært gøy å bodd et annet større sted, med flere barn rundt, flere fritidsaktiviteter, og flere kulturelle tilbud. Samtidig ønsker ikke barnet å bo noe andre sted enn vi gjør i dag, det er knyttet til stedet, venner og familie.

Vi voksne er selv i tvil på hva som er rett. Vi tror barnet hadde hatt godt av å kunne sosialisert seg på enklere måte og hatt flere aktiviteter å velge mellom. Et lite sted gjør jo at det er færre venner å få og man blir jo mer sårbar med tanke på hvis noen vennskap ryker. Men barnet er sårbart og var for endringer. Det liker det trygge og vi frykter egentlig det er for sent å flytte vekk siden det er knyttet til venner, familie og stedet generelt, altså at barnet har blitt for stort til at fordelene ved en flytting ikke veier opp for ulempene.

Har andre her inne vært i samme situasjon, enten som foreldre eller barn selv? Hva valgte dere og angrer dere på valget?

Anonymkode: f3f8c...10c

[AnonymBruker]

Vi var i samme situasjon, men flyttet rett før barnet begynte på skolen. Flyttet til et rekkehus med barn på hans alder i hele rekka (dette visste vi jo ikke på forhånd, så det var flaks), og de leker sammen ute og er inn og ut hos hverandre hele tiden. Det er helt fantastisk, og vi har ikke angret et sekund.

Men jeg ville nok vært mer skeptisk til å flytte etter at han hadde begynt på skolen. Om barnet har både venner og familie der dere bor så ville jeg nok blitt boende, med mindre noen av dere direkte mistrives.

Anonymkode: 16294...b73

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi var i samme situasjon, men flyttet rett før barnet begynte på skolen. Flyttet til et rekkehus med barn på hans alder i hele rekka (dette visste vi jo ikke på forhånd, så det var flaks), og de leker sammen ute og er inn og ut hos hverandre hele tiden. Det er helt fantastisk, og vi har ikke angret et sekund.

Men jeg ville nok vært mer skeptisk til å flytte etter at han hadde begynt på skolen. Om barnet har både venner og familie der dere bor så ville jeg nok blitt boende, med mindre noen av dere direkte mistrives.

Anonymkode: 16294...b73

Vi angrer nok på at vi ikke flyttet før skolestart. Det er derfor vi nå er ekstra i villrede, fordi barnet per nå trives og har det godt. Men det er som nevnt så få mennesker at det skal ikke mye til hvis noen vennskap ryker. Og aktiviteter her vi bor er ikke så mye å velge i.

Anonymkode: f3f8c...10c

[AnonymBruker]

Vi flyttet fra bygd til by når eldste barnet gikk på barneskolen. Det var med hensyn til våre arbeidsplasser, og ikke for å legge til rette for barna mtp venner og fritidsaktiviteter. 

Vi har aldri angret på at vi flyttet. Barna fikk nye venner, men fortsatte på samme aktivitet som de hadde på bygda. Selv om det bor jevngamle barn i alle husene rundt oss, er de ikke automatisk venner. Mange av de passer rett og slett ikke sammen i det hele tatt, selv om de er naboer. Vennskap bygges på kjemi, ikke adresse.

Anonymkode: 79506...23c

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på bygda, langt fra alt og alle. Var utrolig lite sosialisert i barndommen. Jeg var veldig sjenert da jeg begynte på skolen, men det gikk seg til. Fikk venner på skolen, men var sjelden eller aldri sammen med andre barn etter skoletid. Føler egentlig ikke jeg ble sosialisert før jeg flyttet til en by som 18-åring (studietid). Jeg var veldig på etterskudd når det kom til sosiale relasjoner, og hadde mye å lære da jeg endelig fikk egne venner. Når jeg selv får barn er det veldig viktig at barna mine vokser opp i et nabolag/sted med mange jevnaldrende.

På den andre siden kjeder jeg meg aldri, og er veldig flink til å være alene. Har truffet mange som aldri klarer å være alene. Så det er en balansegang.

Anonymkode: 460d8...585