Bør jeg være skuffet over meg selv?

[AnonymBruker]

Hva bør jeg tenke? Bør jeg være dypt skuffet over meg selv? Er jeg ikke skoleflink?

Jeg pleide å være veldig god på skolen. I tillegg var jeg god både muntlig og skriftlig. Etter videregående ønsket jeg å ta opp fag mot medisin, og jeg fikk da gode karakterer som privatist. Etter tre år har nå karakterene dalt, og jeg takler ikke lenger privatisttilværelsen. Jeg blir enormt stresset under muntlig eksamener, og selvtilliten min følger etter. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke ta flere privatisteksamener og droppe medisin dersom jeg nå ikke kommer inn.

Men nå sitter jeg igjen med en dyyyyp skuffelse ... 

Anonymkode: 4bbdc...2d2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva bør jeg tenke? Bør jeg være dypt skuffet over meg selv? Er jeg ikke skoleflink?

Jeg pleide å være veldig god på skolen. I tillegg var jeg god både muntlig og skriftlig. Etter videregående ønsket jeg å ta opp fag mot medisin, og jeg fikk da gode karakterer som privatist. Etter tre år har nå karakterene dalt, og jeg takler ikke lenger privatisttilværelsen. Jeg blir enormt stresset under muntlig eksamener, og selvtilliten min følger etter. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke ta flere privatisteksamener og droppe medisin dersom jeg nå ikke kommer inn.

Men nå sitter jeg igjen med en dyyyyp skuffelse ... 

Anonymkode: 4bbdc...2d2

Nei, du har vel gjort ditt beste? Du har gode nok karakterer til å komme inn på det meste annet vil jeg tro, kanskje på tide å finne en ny retning?

Anonymkode: 9cdcb...f4c

[AnonymBruker]

Hvor langt unna snittet er du da? Helt normalt å ha panic før muntlig.

Selv skjelver jeg som et aspeløv, svetter og er kvalm. Sist muntlig måtte jeg drikke en halvliter vann under eksamen, for tungen klistret seg til ganen pga tørrhet. Fått 6 da men det er et slit mentalt!

Også vanlig å miste motivasjonen, og du er sikkert fryktelig sliten av presset.

Anonymkode: 3c5d7...989

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, dere ❤️ 
Det er godt å høre om andres erfaringer, og jeg setter pris på at dere deler. 

Jeg er egentlig nære poenggrensa, men ikke så nære at jeg kommer inn. Nå orker jeg rett og slett ikke mer.
De siste årene har jeg presset meg til det ytterste, og jeg ser virkelig at karakterene har dalt i takt med motivasjonen og selvtilliten. Og det drastisk. Jeg hører ikke at det å ta opp fag går negativt utover andre, men for meg har dette vært svært destruktivt. Jeg sliter med derealisering og over en lang periode også det å sosialisere meg. Alt føles ødelagt. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du reagerer under en eksamen. Hos meg må sensorene spørre om det går bra, og selv om de sier jeg har mye kunnskap så er jeg for nervøs til å fremstå god nok til en toppkarakter. Hver gang. 

Du har helt rett. Jeg er dødssliten av presset. Tidligere gikk jeg til psykolog, men jeg vil ikke si at det har hjulpet så veldig. Kanskje jeg bør dra tilbake ... Over en lang periode har jeg vært utbrent. Det er også slitsomt å se på karakterene jeg har fått under denne perioden, ettersom det er så skuffende dårlig til tross for hvor hardt jeg presset meg selv ... 

 

Det er nok på tide å finne en ny retning ja, vil jeg tro. Jeg håper jeg kan finne en måte å få igjen for å gjøre mitt beste igjen. Jeg håper ikke evnen min på skolen har forsvunnet for godt, at jeg er ødelagt for alltid ... Det skremmer meg. 

 

TS.

Anonymkode: 4bbdc...2d2

[Pia Sofia]

Det er en ærlig sak å gi seg! Synes absolutt ikke du skal være skuffa! Du skal heller klappe deg selv på ryggen og si "du prøvde, bra jobba! Nå gjør du noe annet!"

Selvfølgelig er du fortsatt kjempeflink, bare du finner noe som passer deg bedre! Finn noe som gjør deg lykkeligere!

Fortsett livet med rak rygg og det du har lært kommer sikkert til nytte uansett! Kunnskap er aldri bortkastet!

[AnonymBruker]

Hva med utlandet? Er det lege du vil bli er det mange muligheter i Europa. 

Anonymkode: 45fa5...bf6

[AnonymBruker]

Gi deg selv en pause. Hvis medisin virkelig er drømmen, trenger du ikke gi den opp. Ta noen år til å reise, kose deg, eventuelt studere noe annet. Hvis du er veldig nær poenggrensen, kan du gjerne klare å ta noen få privatisteksamener etter en god pause, og komme inn på medisin på sikt. Det er ikke verdt det å slite seg ut.

Klem!

Anonymkode: 1fadd...6d9

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gi deg selv en pause. Hvis medisin virkelig er drømmen, trenger du ikke gi den opp. Ta noen år til å reise, kose deg, eventuelt studere noe annet. Hvis du er veldig nær poenggrensen, kan du gjerne klare å ta noen få privatisteksamener etter en god pause, og komme inn på medisin på sikt. Det er ikke verdt det å slite seg ut.

Klem!

Anonymkode: 1fadd...6d9

Enig! Kanskje du også burde ta en tur til fastlegen. 
Få livet ditt på rett kjøl, og ta det derfra. Du har vel nå karakterer til å komme inn på det meste - inkludert studier som nok kan gi deg et vel så bra liv (mindre arbeid, mer lønn etc) enn medisin.

Anonymkode: 8ee40...e61

[AnonymBruker]

Tenker to ting her: Om du virkelig vil ta medisin, så ta en pause før du fortsetter. Man får ikke bra resultater som privatist hvis du er helt utslitt og stresset. Ta et halvår eller år med pause, jobb litt, reis litt og fokuser på noe annet. Deretter kan du gjøre et nytt friskt forsøk med bedre utgangspunkt. 

Samtidig: Tenke også etter om du virkelig vil ta medisin. Hvis det er den ene store drømmen, så ville jeg nok prøvd, men kjenn etter motivasjonen din, særlig med tanke på om det er noe annet du kunne tenke deg også. Et løp i medisin tar mange år, først skal man jo ha 1-2 år som privatist, derettter 6 år med studie, før man skal ha noen år med spesialisering etterhvert etter det. Jeg syntes det er et studie man bør være ekstremt motivert for. 

Anonymkode: fc6db...d4e

[Krake]

Hvis du blir skuffet av deg selv hvis du ikke kommer inn på medisinstudiet, er det rart om du ikke blir psykisk nedbrutt. Må være utrolig slitsomt å straffe seg selv hvis man ikke er perfekt.