Mental helses telefon?

[Gjest urolig]

Jeg trenger noen å snakke med, men jeg er redd for å ringe til de, pga at jeg er så utslitt av å høre “dette klarer du ikke selv, du må søke legehjelp”

Saken er jo den at jeg KLARER ikke gå til lege med dette.

Jeg har prøvd mange, mange ganger å psyke meg opp til å gå, og hver gang jeg forsøker blir jeg syk (ligger og gråter osv), jeg har til dags dato ikke kommet meg til å fått bestilt time engang. Til og med når jeg hadde en betennelse og var nødt til å gå med prøve for å få medisin ble jeg psykisk syk (jeg vet at stresset med å være fysisk syk gjorde meg mer utsatt, men jeg måtte få tatt en korntollprøve etter jeg var frisk og var egentlig i fin form der og da, skravlet med legen og var i storslag, men satt og gråt og var kvalm/dårlig i en dag eller to dager etter jeg var hos legen… husker egentlig lite av de dagene, stresser jeg så blir alt grøtete i minnet). Jeg har aldri vært hos lege (iverfall ikke i voksen alder) pga psyken.

Er det “lov” å ringe mental helse omtrent bare for å grine?

Og hva om jeg ikke får sagt noe? Bare sitter der dønn stille og ikke har vett nok til å si at jeg ringte feil og legge på?

Jeg vil jo ikke ta opp linjeplass for folk som virkelig trenger dette tilbudet, og har vett til å bruke det ordentlig.

Og ja, jeg har lest på siden de har, men av en eller annen grunn stoler jeg ikke helt på hva de skriver om at “Sliter du med angst, depresjon, samlivsproblemer eller selvmordstanker, skal du vite at telefonvaktenes viktigste oppgave er å lytte til deg.”, det er jo fantastisk om det er slik, men jeg klarer ikke helt å stole på det allikevel.

Jeg er ikke suicidal for tiden, deprimert, tja, jeg blir jo deprimert av å være redd og utslitt, men jeg tror ikke det er depresjon som ligger i bunnen, om dere forstår? Jeg har hatt en langvarig og dyp depresjon tidligere, og jeg kjenner ikke igjen mine reaksjoner fra den tiden. Den gangen har jeg en sterk misstanke om at det var pga kjemisk ubalanse i hjernen, trolig forårsaket av p-piller (og det skumle er at det hang i LENGE etter jeg sluttet med de…) Dette jeg har nå er noe jeg antar kommer pga at jeg er arbeidsledig og det ser ut til å vare i minst et par måneder til, men det kjennes på ingen måte så dypt og altomfattendes ut som forrige gang så akkurat det skal jeg nok klare

Det kan nesten virke som jeg har byttet ut depresjon med angst? Eller kan det være at jeg alltid har hatt latent angst, men at jeg under perioden hvor jeg var deprimert isolerte meg så mye at jeg ubevisst ikke satte meg i situasjoner som framkaller angsten?

Det er merkelig dette, jeg er på en måte frisk, men på et annet vis er jeg totalt vrak?

Det ble langt og rart dette, men det hjelper å skrive, og på en måte synes jeg at jeg burde si noe om meg selv for å få vite fra noen om jeg har “lov” til å ringe til de…

Takk for at du tok deg tid til å lese!

[Gjest gjesta]

Jeg syntes absolutt du skal ta den telefonen til Mental Helse.

Lykke til!

[Gjest gjest1]

Ring - for all del! Det er jo jobben deres å høre på deg. Om du griner, hoster, prater eller hva som helst.

Kanskje, når du får pratet med noen og føler deg trygg, så kan du ta opp det du nevnte her? Om angsten for å gå til legen, hvordan det fysisk og psykiske henger sammen osv.

Har ringt dit et par ganger i svært sårbare situasjoner, og har møtt snille, forståelsesfulle og søte mennesker i andre enden.

Et annet tilbud er www.kirkens-sos.no. Der kan du legge inn et anonymt brev, tanker, bekymringer osv. og få svar innen 24 timer.

Vet ikke hvor du bor, men i Oslo finnes noe som heter psykiatrisk legevakt. Der kan du møte opp uten time.

http://www.thefarm.nu/30.htm

Håper det ordner seg!

[Gjest urolig]

Tusen takk for gode svar

Jeg bor milevis fra Oslo, så psykiatrisk legevakt er ikke et realistisk alternativ, i tillegg kommer da frykten for å bli innlagt (ja, jeg vet at folk knapt blir innlagt når de ber om det engang, så jeg vet at den frykten kan sammenliknes med edderkoppfobi og lignende, det finnes ikke farlige edderkopper i Norge, og det er liten sjanse for å bli tvangsinnlagt, jeg VET det )

Men jeg tenker litt på de som jobber på mental helses telefon, blir de ikke utrolig slitne av å høre på noen som kan finne på å bable i vei i både en og to timer om det først løsner? Jeg mener, de må jo få i seg litt mat, komme seg på do, og rett å slett få gå av vakt? Og jeg aner jo ikke når jeg bør legge på, og jeg er litt redd for å få beskjed om at h¤n må gå av en eller annen grunn.

Og er det “lov” å ha galgenhumor? Jeg er merkelig nok ofte blid/humoristisk selv om jeg sliter (snodig sammensetning, jeg vet det ), og har egentlig ingen problemer med å flire av meg selv når jeg er på mitt særeste. Det er på et vis som om jeg er utenfor meg selv og ser på galskapen, og da er den egentlig ganske lattervekkende (vel, ikke akkurat der og da, men en time eller to etterpå kan jeg egentlig se humoren i å omtrent besvime på butikken, totalt uten grunn, spesielt med tanke på alt annet jeg klarer uten å skjenke det en tanke, merkelig egentlig). Jeg er på en måte redd for å være i “for godt humør” til å ringe.

Er ikke helt stø på telefoner i utgangspunktet, så det er derfor jeg spør og graver en del her om hvordan dette egentlig fungerer :oops:

Uansett, solen skinner, og livet er bra (enn så lenge), men er det en ting jeg har lært, så er et at det er lurt å vite hva man kan/skal gjøre den dagen jeg sitter der og “gyser” av skrekk for å gå på butikken. Det å ha handlet inn mat så man aldri havner i en situasjon hvor man MÅ i butikken er egentlig 1 bud, men det hadde vært deilig å hatt noen å snakke med, og det helst FØR jeg sliter ut sambo :-?

Mie: Antakeligvis kommer jeg til å gjøre det med tid og stunder, akkurat i dag har jeg ganske enkelt ikke behov for det

Hope: Det ordner seg nok, men det tar den tiden det trenger, og som sagt, jeg er ikke suicidal eller alvorlig depressiv, det er egentlig bare at livet har gått litt i vranglås, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få løsnet det. Tusen takk for omtanken

(Snodig hvordan det hjelper å skrive )

[Gjest Melk]

Du må huske på at de har jobben på telefonen fordi de ønsker å jobbe med folk som har det vanskelig. De liker å snakke på, høre på og hjelpe folk.

Systemet dems er helt sikkert lagt opp slik at de får tatt de pausene de skal ha, uten å avbryte samtaler. De er der jo for dere som trenger dem!

Galgenhumor er garantert helt ok.

Legge på kan du gjøre når du har lyst. Du kan eks si ifra om du føler deg litt bedre, og deretter si takk for praten.

[Gjest gjest1]

Du kan snakke om hva du vil, du kan snakke så lenge du vil og du kan ha galgenhumor! De er der fordi de er intressert i mennesker og liker å hjelpe. Om de må spise så får de finne tid. Snakket med en dame som gikk på do mens hun var i telefonene med meg, og det var helt ok sa hun. (Ikke mental helse, men likevel )

Det er greit å ha noen å henvende seg når livet blir svart. Grip den sjansen, da. Å prate hjelper! Du må ikke være så livende redd for å være i veien. Som jeg har fått fortalt - det er verre å unnskylde seg for å være i veien hele tiden, enn å si det som det er. Det er mye sannhet i det!

Håper dette hjalp litt.

[Gjest Violetta]

Tidligere i en vanskelig situasjon var jeg i kontakt med Mental Helses hjelpetelefon. Jeg har bare gode erfaringer! Det er du som styrer samtalen, du legger på når du vil og ingen blir på noen måte oppgitt eller fornærmet eller utålmodig.

Anbefaler deg å ringe. Og om du ringer og legger på, så kan du jo bare prøve igjen. Ingen stor skade skjedd. Om du plutselig vil avbryte, gjør du det. Du er ikke forpliktet til noe som helst. Og når det gjelder galgenhumor har de helt sikkert opplevd det før. Jeg tror det er helt naturlig for oss å finne lyspunkter når det er som mørkest, som en del av vår selvoppholdelsesdrift, og at din galgenhumor kan være et slikt lyspunkt.

Men jeg tenker på det med legen, du sier du ikke klarer å bestille time. Har du noen som kan hjelpe deg med det? Kanskje vedkommende kan følge deg til legen og vente på deg på venterommet om du vil det? Bare en tanke som slo meg, ikke sikkert det er mye til hjelp, men kanskje litt...

[Gjest urolig]

Nå er det i gang igjen her ja…

Hadde anfall på mandag (og skremte sambo, igjen, han er “vant til” at jeg har det under PMS, men ikke sånn utenom, det er noe jeg pleier kunne skåne han for, men denne gangen var han her og ikke på jobb), og er sliten og lei av hele livet nå.

Angsten er under brukbar kontroll nå, men jeg sliter med å la vær å gråte, jeg spiser det jeg ser, og har mest lyst til å kaste det opp igjen. (Har aldri kastet opp med vilje, men har overspist hele livet).

Jeg vet det går over, det gjør alltid det, men jeg begynner å bli luta lei av å ha det slik.

Jeg har blitt syk igjen fysisk nå, og det er trolig det som utløser at hodet streiker. Jeg har hatt smerter i ryggen i lengre tid, og aner ikke hva det er, det er skremmende når det hogger til, men jeg kommer meg ikke til legen. Tror mest det er en muskelspennig el (og når ble muskelspenninger bedre av at jeg stresser? :latter: ), men sikker er jeg ikke. Trøster meg med at ryggen var MYE verre før, og jeg lever enda, og det gikk over, så det gjør sikkert det denne gangen og.

Det er mest sannsynlig slike fysiske greier og at jeg ikke kommer meg til lege som gjør at jeg er såpass dårlig psykisk som jeg er i perioder.

Jeg har ikke noe nettverk som kan hjelpe meg med legebesøk og lignende mer enn det de allerede gjør. Legetimer blir bestilt via min mor, jeg ringer henne, hun ringer legen og avtaler time på vegne av meg, og så ringer hun og gir beskjed om når jeg har time. Noe annet er håpløst, pga at jeg klapper sammen. (Og dette skal bli gøy om jeg noen gang blir gravid, jeg vil helst ikke at hun skal vite det før etter en viss tid, det blir litt feil.)

“Svigermor” kjører meg til legen og hun pleier enten sitte der på venterommet, eller gå å handle, men det gjør lite eller ingenting fra eller til. Hun vet (eller et rettere ord er kanskje “forstår”? jeg har alltid vært åpen om at jeg sliter, men det er ikke lett å leve seg inn i slikt for de fleste, noe jeg er utrolig gled for på deres vegne!) ikke hvor mye jeg sliter i hodet de timene/dagene rundt det. “Svigerfar” og sambo vet, men at svigerfar blir med til lege blir på et vis feil, og sambo er i ca like god psykisk form som meg selv :latter: ). Venner/venninner har jeg ikke. Min opprinnelige familie er utelukket pga geografisk avstand. (Jeg flyttet langt bort fra der jeg er født og oppvokst, og nå er jeg på mange måter fastlåst her. Det er absolutt en bedring, men bra er det ikke.)

Jeg sover altfor mye, får ikke gjort noe, klarer som regel å få laget middag, men ofte tenker jeg litt taktisk og lager middag for to dager når jeg har en “god” dag.

Jeg har vurdert å reise bort en stund, være “singel” og få litt orden på meg selv, men jeg vet ikke om jeg tør.

På mange måter er jeg faktisk redd for å bli “frisk”, kan dere forstå det?

Grunnen til det er at blir jeg friskere, så kan jeg ende opp alene igjen… jeg er rett å slett redd for om vi passer sammen om jeg er frisk, og han er slik han er nå. Jeg er, og kommer antakeligvis alltid til å være, den mest utadvendte av oss, han er mer innadvent. På gode dager er jeg helt “normal” utad, snakker med alt og alle, og går gjerne på forskjellige sosiale ting. Det begrenser seg litt når jeg er slik jeg er nå, men hva når/om jeg kvikner til?

Han sier at det er en fordel for han at jeg er utadvendt, for da drar jeg han med på ting (noe som jo er sant, jeg vil jo helst ha han med J), og kanskje det stemmer? Men allikevel, det føles utrolig rart og skremmende å være den mest sosiale av to personer…

Det er tider jeg lurer seriøst på om vi klarer dette, vi har skremmende mye like svakheter…

Jeg vil ikke såre han, og jeg klarer ikke se for meg en fremtid uten han, det blir i så fall som permanent singel, og det frister IKKE.

Vi passer utrolig godt sammen, har de samme mål i livet, samme holdninger, og vi forstår hverandre iverfall godt nok til at det fungerer, så jeg finner aldri en så god mann igjen. Men jeg skulle ønske at jeg var blitt mer stabil/frisk før jeg ble sammen med han…

Alt kjennes så håpløst, det er som jeg sitter fast i en hengemyr jeg ikke kommer meg løs fra.

Jeg har vurdert så utrolig mange ganger å flytte, mye pga at vi bor i et knøttlite sted som gjør at vi bor mye oppå hverandre, mugg, kaldt osv, det er omtrent håpløst for to personer å bo her i lengre tid, vi har bodd her i tett på et år nå. Det påvirker ikke han så mye virker det som, pga at han er på jobb, men alt husarbeid osv er mer slitsomt her enn jeg tror det er “til vanlig”.

Nå skal vi kanskje flytte om et par uker, til det som er tett på drømmeboligen, og jeg er livredd for hva som skjer nå. Om vi ikke får den, så er jeg nødt til å flytte fra han en periode, jeg orker ikke en vinter til her, og det VET han, det har jeg sagt siden forrige vinter. Det kvier jeg meg til… jeg har egentlig ikke noe sted å bo da, annet enn hos familien min, og det frister lite, da blir det tilbake til å sitte inne å sture døgnet rundt. (Vel det er vel tett på det jeg gjør nå og)

Men får vi leiligheten, så hjelp… jeg har egentlig lovet å skjerpe meg da, få meg en jobb og generelt ta meg i sammen… hva om jeg ikke klarer det? Flytter vi, så har jeg ingenting å skjule meg bak lenger, da er det over og ut. Nå i det siste har jeg klart å utsette jobbsøking og lignende pga at det er såpass langt å flytte, at jeg vil helst vite hvor vi kommer til å bo, slik at jeg vet hvordan jeg kommer meg til jobb (har ikke sertifikatet, kjøreskole viste seg å være fryktelig skumle greier :latter: )

Jeg føler meg utrolig patetisk, og høres sikkert minst like patetisk ut som jeg innbiller meg, men jo mer jeg skriver, jo mer system får jeg på hodet mitt, og jo færre anfall får jeg i det minste.

Jeg tror aldri jeg blir kvitt dette helt, men jeg må på et eller annet vis bli kvitt det i stor nok grad til at jeg kan fungere til å ha en jobb og lignende, for jeg kan jo ikke snylte på sambo resten av livet.

Slik det er nå kaster jeg bort livet, surfer, leser og venter på at sambo skal komme hjem. Samtidig som at det å være sammen med han er det jeg egentlig har å se fram til, er det og skremmende, jeg går bare å venter på at han skal bli sint på meg pga at jeg er syk. Jeg er vant til å bli skjelt ut når jeg er redd/deprimert, noe jeg jo forstår, jeg ER jo temmelig ubrukelig når jeg er slik.

Hvor lenge holder han ut dette? Jeg som en arbeidsledig parasitt som i all hovedsak er en belastning for han… jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har kommet fra jobb og jeg har lagt til sengs eller i sofaen uten å ha gjort annet enn å lage (eller varme) middag. På “gode” dager sitter jeg limt til PC-en…

Jeg har tenkt på om det kan være stoffskiftet el som er problemet, men jeg er ikke sikker på det, for det virker egentlig som om jeg har nok FYSISK energi, det er hodet som stopper meg i å få brukt den på en fornuftig måte.

Huff, jeg er så lua lei av dette. Har stort sett sittet og skrevet på dette innlegget nå siden i går, og det blir bare lengre, og lengre og ikke minst mer rotete jo mer jeg skriver, det blir jo bare rot av det hele…

I dag skal vi kanskje på kino, og jeg må på butikken (tom for dopapir, da er det ikke snakk om engang, det havner under kategorien “må ha”), levere en bibliotekbok jeg har fått purring på, og alt dette på en dag som er ille nok i utgangspunktet.

Vel vel, det går vel over på enten det ene eller andre viset…

[reddelinnea]

Jeg håper at du ringer. Synes det er modig gjort om du tør å ringe til hjelpetelefonen. De er der for å hjelpe deg. Lykke til.

Jeg hadde ikke turt det. Jeg har telefonskrekk. Også ser jeg opp til de som tør dette, og synes det er veldig modig gjort.

Kan du skrive tilbake hvordan det gikk hvis du har ringt?

Klem fra meg.

Lykke til.

[reddelinnea]

Jeg kan godt forstå at du er redd for å bli "frisk". Det er jeg også. Fordi jeg kjenner angsten. Angsten har liksom alltid vært der, også lurer jeg på hvordan det er å ikke ha angst.

Selv om jeg ikke vil ha angsten mere.

Hvem er jeg hvis jeg ikke hadde hatt angst/vært redd?