Jeg kom inn på Harvard, bør jeg dra eller droppe det?

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje dette står allerede (orket ikke å lese alle lange innlegg) men det er ikke vanskelig å komme inn på prestisjeuniversiteter i utlandet for nordmenn. En av grunnene er at de kan ta veldig mye skolepenger fra oss. Når det gjelder karriere og lønn i Norge, tror jeg fra NTNU stiller sterkere enn de fra Harvard. Det handler om at arbeidsgiverne velger det kjente og trygge. Når det er sagt er det sikkert flott og interessant å gå på Harvard, men jeg tror altså at det man vinner er (kun) erfaringen og personlig utvikling, 

Anonymkode: 485ed...4bb

Spørs helt hva man tenker seg videre det. Kommer man inn på Harvard og har råd til det, så ville jeg vanligvis sagt "go for it". Det kontaktnettverket man kan opparbeide seg der kan være gull verdt senere i livet, litt avhengig av hvilken fagretning man tar. Det vil også være til stor hjelp om man planlegger å jobbe midlertidig eller permanent i USA etter studiene, eller på annen måte ha noe med amerikanske arbeidsgivere å gjøre. Det finnes flere konsulentselskaper som er temmelig internasjonale, der det kan være en styrke med utenlandsk utdanning, også i Norge. I tillegg til opplevelser og det å bo i et nytt land. 

Men under korona er det nok neppe verdt det. Å bli sendt hjem etter en stund for å kun delta på digitale opplegg gjør at man får langt mindre ut av det, og det er neppe verdt å betale flere hundretusen for i året. Det kan også bli vrient å følge undervisningsopplegg og samarbeide med andre med store tidsforskjeller. I et så internasjonalt miljø som Harvard, så vil det nok bli utfordrende å samarbeide med andre når "alle" sitter i sine respektive hjemland. 

Skal man til Ivy League, så bør man vente til situasjonen normaliserer seg. 

Anonymkode: 72b85...7f1

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kontaktnettverket man kan opparbeide seg der kan være gull verdt senere i livet, litt avhengig av hvilken fagretning man tar. Det vil også være til stor hjelp om man planlegger å jobbe midlertidig eller permanent i USA etter studiene, eller på annen måte ha noe med amerikanske arbeidsgivere å gjøre. Det finnes flere konsulentselskaper som er temmelig internasjonale, der det kan være en styrke med utenlandsk utdanning, også i Norge. I tillegg til opplevelser og det å bo i et nytt land. 

Men under korona er det nok neppe verdt det. Å bli sendt hjem etter en stund for å kun delta på digitale opplegg gjør at man får langt mindre ut av det, og det er neppe verdt å betale flere hundretusen for i året. Det kan også bli vrient å følge undervisningsopplegg og samarbeide med andre med store tidsforskjeller. I et så internasjonalt miljø som Harvard, så vil det nok bli utfordrende å samarbeide med andre når "alle" sitter i sine respektive hjemland. 

Skal man til Ivy League, så bør man vente til situasjonen normaliserer seg. 

Anonymkode: 72b85...7f1

Du har tydeligvis ikke lest tråden og det jeg og flere andre har lagt ut av linker. Du og dine likesinnede, derimot, sliter hardt med såkalte argumenter, som ikke engang er basert på fakta. Det nærmeste jeg ser her som et veldig morsomt "argument" for å kjøre seg selv ned i grøfta er fordi "konsulenthus liker internasjonal erfaring". 

Nå har det seg slik at "internasjonal erfaring" fra Tyskland, Sveits, Irland og Nederland (for å nevne noen eksempler) er like bra som erfaring fra USA. Det er overhodet ingenting spesielt med "erfaring" fra USA. 

Som sagt, selv uten Covid-situasjonen, så er ikke USA verdt det lenger - iallfall ikke for en norsk statsborger. Det er en grunn til at veldig få nordmenn gidder å være i USA. USA har forandret seg til det mye verre de siste årene og dette er ikke noe som en kan "vente ut". På samme måte som UK er blitt verre for EU-studenter og ellers innvandrere generelt sett.

https://www.euronews.com/2020/06/24/brexit-eu-students-will-be-charged-more-to-study-at-uk-universities-from-september-2021

Se på USA de siste 20 årene. 12 av disse 20 årene består av galningen Bush og Cheney og nå Trump. De 8 årene under Obama var ikke noe spesielt det heller. 

Jeg blir alltid forundret over folk som tror at et "samfunn står stille" eller der de tror naivt at samfunnet "blir bedre" bare vi venter enda litt lenger. Det er ikke slik.

Nå har vi opplevd tre økonomiske kriser på bare 12 år (Høsten 2008 - 2020 og utover). Finanskrisen (2008 - 2011) / Oljekrisen (2014 - 2016) og nå virus og pandemier, godt krydret med politisk ekstremisme som Hard Brexit og Trump. En har egentlig ikke hatt verre 12-årsperiode siden 1950-tallet.

Samtidig strammes det til når det gjelder innvandringsregler både i UK og USA. Alt dette her jeg har nevnt har du allerede på "bunnen", så kommer Covid-krisen i tillegg på toppen av dette.

Du har veldig feilaktig oppfatning av hvordan "nettverk" bygges ved disse universitetene. På samme måte som når universiteter skryter over hvor mange "internasjonale studenter" de har og hvor mye "diversity" de har på campus. De glemte bare et par viktige detaljer. Kinesere holder seg for seg selv, indere og andre likeså. Så kommer disse fra øvre middelklasse og oppover. Mens de få fattige som er der, blir isolert. 

Sagt på en annen måte, om du ennå ikke har skjønt hva jeg vil frem til: nettverk bygges mellom hverandre hvis de er på "samme nivå". En rik amerikaner vil ha null interesse av å bygge nettverk med en arbeiderklasse nordmann. De forventer gjensidige "ytelser" - det vil si at en skal være på ca samme nivå sosioøkonomisk, og ikke bare når det gjelder utdanning. 

Det betyr, du kan ikke komme og tro at du skal bygge nettverk og at alle skal bare være der for deg, mens du har omtrent ingenting å tilby tilbake, med mindre noen av disse rike amerikanere er interessert i å flytte til Norge, men det er de som regel ikke, da de liker seg best i det høyreorienterte USA som tilber slike rikinger som dem. 

Punkt 2) Hvis en i det hele tatt skal forsøke å bygge nettverk, sånn helt desperat, så ikke kom og tro at dette bygges på bakgrunn av "First Price og nudler med ketsjup" studentbudsjett. Det betyr at alle "studentbudsjett" forslag som står på ulike nettsider, kan du bare kaste i søpla, for veldig få gidder å studere ved slike universiteter hvis de skal være i en "First Price og nudler og ketsjup" tilværelse.  Med andre ord, så betyr det for å kunne fullt ut delta i sosiale aktiviteter og holde følge med disse rikingene, så må er "splash out" en god del penger selv. Dette heter "Hidden Costs", og de fleste vet at denne kostnaden finnes, selv om en del later som om den ikke finnes. 

Det betyr at det kan ryke fort 10.000 USD (nesten 100.000 kroner) for en tur (Long Weekend Trip) med "gjengen" i områder der det er luksushytter eller til formelle fester "parties" som krever både fine og dyre antrekk, og andre ting. Disse folkene driver ikke og bygger nettverk ved å drikke 10 kroners kaffe fra termosen. 

Ønsker man å spandere en runde med drinker eller whatever, så får man fort en fin regning. Og det er slik de bygger nettverk, helst med folk på "samme nivå".  Dette kalles gjerne "Networking Events".

Poenget er at alle disse universitetene i USA har diverse tradisjoner og flere av aktivitetene og "Events" de holder på med, koster nesten egen nyre, i pris. I tillegg har de "Fees" / kostnader når det gjelder å joine spesielle klubber ved universitetet. Det er disse "Fees" som allerede siler ut studenter ved å sette en høy pris fra utgangspunktet. På den måten, får de stort sett folk på "samme nivå", som betaler disse "Fees". 

Du kan sammenligne dette med en slags losje, altså spesielle foreninger forbeholdt de med penger.

Her har du enda en rimelig ny artikkel som påpeker hvordan disse rike Ivys ydmyker Low Income studenter ved disse universitetene. 

For eksempel, så får de fattige studentene tilbud om å vaske "Dorms", altså studenthybler og toaletter (som de rike studentene har dritet i), mens de rike studentene har reist bort i ferien og driver med langt mer "avanserte aktiviteter".

https://www.theatlantic.com/education/archive/2019/03/privileged-poor-navigating-elite-university-life/585100/

Så kan du også lese statistikk i begynnelsen av artikkelen som påpeker at en som har familie som tjener 630.000 USD i året har 77 ganger høyere sjanse for å bli akseptert av Ivys enn det en fattig student har som bare har en familie som tjener under 30.000 USD i året. 

Du kan også lese at det store flertallet som dominerer ved disse universitetene er folk fra solid øvre middelklasse og strekker seg opp til rikinger som består av 1% av de rikeste i samfunnet.

Mens de fattigste som kommer fra "Buttom Group" i USA utgjør bare 14% ved elite unis. 

Punkt 3) De aller fleste konsulentselskaper er fornøyd med utdanning fra det landet de befinner seg i. Dermed så holder det mer enn nok med norsk utdanning i Norge, og hvis en ønsker internasjonal "erfaring", så er blant annet Sveits eller Tyskland veldig bra. I tillegg har en norsk statsborger full tilgang til arbeidsmarkedet i Sveits og spesielt Tyskland. Det har man ikke i USA. 

"Å oppleve" USA er iallfall ikke noe positiv argument og skal en "oppleve" USA så bør det ikke koste i millionklassen. 

Dessuten er denne tilbedelsen av konsulentsselskaper bare komisk. Det opphøyes av deg som om dette er det "ultimate stedet" å jobbe.

Jeg vil gå utifra at noen som er ingeniør eller studerer Computer Science ved NTNU har ønske om å jobbe med noe annet annet som er mer praktisk og som går ut på at en utvikler ting eller samarbeider i prosjekter som en kan se med det blotte øyet, enn å sitte som er glorifisert "rådgiver" i et konsulentselskap.

Så konklusjon: Skal en i det hele tatt vurdere et Ivy Uni, så bør den være like gratis som det NHH, NTNU, UiO er. Og sleng gjerne på hele Sveits som også er gratis, inkludert blant annet ETH Zurich. Og Danmark som også er gratis. Og Tyskland som også er gratis. Og Sverige som også er gratis, osv. Ivy har ikke en skit å tilby en norsk statsborger som ellers har full tilgang til arbeidsmarkedet i Tyskland, Danmark, Sverige, Sveits ++.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 7991d...004

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har tydeligvis ikke lest tråden og det jeg og flere andre har lagt ut av linker. Du og dine likesinnede, derimot, sliter hardt med såkalte argumenter, som ikke engang er basert på fakta. Det nærmeste jeg ser her som et veldig morsomt "argument" for å kjøre seg selv ned i grøfta er fordi "konsulenthus liker internasjonal erfaring". 

Nå har det seg slik at "internasjonal erfaring" fra Tyskland, Sveits, Irland og Nederland (for å nevne noen eksempler) er like bra som erfaring fra USA. Det er overhodet ingenting spesielt med "erfaring" fra USA. 

Som sagt, selv uten Covid-situasjonen, så er ikke USA verdt det lenger - iallfall ikke for en norsk statsborger. Det er en grunn til at veldig få nordmenn gidder å være i USA. USA har forandret seg til det mye verre de siste årene og dette er ikke noe som en kan "vente ut". På samme måte som UK er blitt verre for EU-studenter og ellers innvandrere generelt sett.

https://www.euronews.com/2020/06/24/brexit-eu-students-will-be-charged-more-to-study-at-uk-universities-from-september-2021

Se på USA de siste 20 årene. 12 av disse 20 årene består av galningen Bush og Cheney og nå Trump. De 8 årene under Obama var ikke noe spesielt det heller. 

Jeg blir alltid forundret over folk som tror at et "samfunn står stille" eller der de tror naivt at samfunnet "blir bedre" bare vi venter enda litt lenger. Det er ikke slik.

Nå har vi opplevd tre økonomiske kriser på bare 12 år (Høsten 2008 - 2020 og utover). Finanskrisen (2008 - 2011) / Oljekrisen (2014 - 2016) og nå virus og pandemier, godt krydret med politisk ekstremisme som Hard Brexit og Trump. En har egentlig ikke hatt verre 12-årsperiode siden 1950-tallet.

Samtidig strammes det til når det gjelder innvandringsregler både i UK og USA. Alt dette her jeg har nevnt har du allerede på "bunnen", så kommer Covid-krisen i tillegg på toppen av dette.

Du har veldig feilaktig oppfatning av hvordan "nettverk" bygges ved disse universitetene. På samme måte som når universiteter skryter over hvor mange "internasjonale studenter" de har og hvor mye "diversity" de har på campus. De glemte bare et par viktige detaljer. Kinesere holder seg for seg selv, indere og andre likeså. Så kommer disse fra øvre middelklasse og oppover. Mens de få fattige som er der, blir isolert. 

Sagt på en annen måte, om du ennå ikke har skjønt hva jeg vil frem til: nettverk bygges mellom hverandre hvis de er på "samme nivå". En rik amerikaner vil ha null interesse av å bygge nettverk med en arbeiderklasse nordmann. De forventer gjensidige "ytelser" - det vil si at en skal være på ca samme nivå sosioøkonomisk, og ikke bare når det gjelder utdanning. 

Det betyr, du kan ikke komme og tro at du skal bygge nettverk og at alle skal bare være der for deg, mens du har omtrent ingenting å tilby tilbake, med mindre noen av disse rike amerikanere er interessert i å flytte til Norge, men det er de som regel ikke, da de liker seg best i det høyreorienterte USA som tilber slike rikinger som dem. 

Punkt 2) Hvis en i det hele tatt skal forsøke å bygge nettverk, sånn helt desperat, så ikke kom og tro at dette bygges på bakgrunn av "First Price og nudler med ketsjup" studentbudsjett. Det betyr at alle "studentbudsjett" forslag som står på ulike nettsider, kan du bare kaste i søpla, for veldig få gidder å studere ved slike universiteter hvis de skal være i en "First Price og nudler og ketsjup" tilværelse.  Med andre ord, så betyr det for å kunne fullt ut delta i sosiale aktiviteter og holde følge med disse rikingene, så må er "splash out" en god del penger selv. Dette heter "Hidden Costs", og de fleste vet at denne kostnaden finnes, selv om en del later som om den ikke finnes. 

Det betyr at det kan ryke fort 10.000 USD (nesten 100.000 kroner) for en tur (Long Weekend Trip) med "gjengen" i områder der det er luksushytter eller til formelle fester "parties" som krever både fine og dyre antrekk, og andre ting. Disse folkene driver ikke og bygger nettverk ved å drikke 10 kroners kaffe fra termosen. 

Ønsker man å spandere en runde med drinker eller whatever, så får man fort en fin regning. Og det er slik de bygger nettverk, helst med folk på "samme nivå".  Dette kalles gjerne "Networking Events".

Poenget er at alle disse universitetene i USA har diverse tradisjoner og flere av aktivitetene og "Events" de holder på med, koster nesten egen nyre, i pris. I tillegg har de "Fees" / kostnader når det gjelder å joine spesielle klubber ved universitetet. Det er disse "Fees" som allerede siler ut studenter ved å sette en høy pris fra utgangspunktet. På den måten, får de stort sett folk på "samme nivå", som betaler disse "Fees". 

Du kan sammenligne dette med en slags losje, altså spesielle foreninger forbeholdt de med penger.

Her har du enda en rimelig ny artikkel som påpeker hvordan disse rike Ivys ydmyker Low Income studenter ved disse universitetene. 

For eksempel, så får de fattige studentene tilbud om å vaske "Dorms", altså studenthybler og toaletter (som de rike studentene har dritet i), mens de rike studentene har reist bort i ferien og driver med langt mer "avanserte aktiviteter".

https://www.theatlantic.com/education/archive/2019/03/privileged-poor-navigating-elite-university-life/585100/

Så kan du også lese statistikk i begynnelsen av artikkelen som påpeker at en som har familie som tjener 630.000 USD i året har 77 ganger høyere sjanse for å bli akseptert av Ivys enn det en fattig student har som bare har en familie som tjener under 30.000 USD i året. 

Du kan også lese at det store flertallet som dominerer ved disse universitetene er folk fra solid øvre middelklasse og strekker seg opp til rikinger som består av 1% av de rikeste i samfunnet.

Mens de fattigste som kommer fra "Buttom Group" i USA utgjør bare 14% ved elite unis. 

Punkt 3) De aller fleste konsulentselskaper er fornøyd med utdanning fra det landet de befinner seg i. Dermed så holder det mer enn nok med norsk utdanning i Norge, og hvis en ønsker internasjonal "erfaring", så er blant annet Sveits eller Tyskland veldig bra. I tillegg har en norsk statsborger full tilgang til arbeidsmarkedet i Sveits og spesielt Tyskland. Det har man ikke i USA. 

"Å oppleve" USA er iallfall ikke noe positiv argument og skal en "oppleve" USA så bør det ikke koste i millionklassen. 

Dessuten er denne tilbedelsen av konsulentsselskaper bare komisk. Det opphøyes av deg som om dette er det "ultimate stedet" å jobbe.

Jeg vil gå utifra at noen som er ingeniør eller studerer Computer Science ved NTNU har ønske om å jobbe med noe annet annet som er mer praktisk og som går ut på at en utvikler ting eller samarbeider i prosjekter som en kan se med det blotte øyet, enn å sitte som er glorifisert "rådgiver" i et konsulentselskap.

Så konklusjon: Skal en i det hele tatt vurdere et Ivy Uni, så bør den være like gratis som det NHH, NTNU, UiO er. Og sleng gjerne på hele Sveits som også er gratis, inkludert blant annet ETH Zurich. Og Danmark som også er gratis. Og Tyskland som også er gratis. Og Sverige som også er gratis, osv. Ivy har ikke en skit å tilby en norsk statsborger som ellers har full tilgang til arbeidsmarkedet i Tyskland, Danmark, Sverige, Sveits ++.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 7991d...004

Jeg tror man lett kan bli venn med de rike selv om man kommer fra fattige familier, hvis man er flink, faglig sterk og hyggelig. Man kan kanskje ikke være med på de dyreste tingene men man kan gjøre andre hyggelige ting isteden.

Hvorfor er ikke konsulentselskaper bra å jobbe for?

Anonymkode: 23458...bf4

[AnonymBruker]

Skulle tro en som kommer inn på Harvard klarte å ta denne avgjørelsen uten hjelp fra KG.

Anonymkode: 55484...92e

[I Grosny]

På 28.6.2020 den 18.12, AnonymBruker skrev:

Har hatt noen friår og jobbet og spart opp noen hundre tusen etter bachelor og fant ut at jeg burde/ønsker å ta en master. Søkte på Harvard bare for moro skyld, hadde veldig gode karakterer fra VGS og bachelor og fikk gode anbefalingsbrev, men hadde aldri trodd jeg ville kommet inn men det gjorde jeg (!). Men jeg lurer på å begynne på NTNU isteden da det nå bare er nettundervisning uansett og det koster såpass mye å studere ved Harvard at jeg rett og slett kommer til å måtte bruke alle sparepengene mine da foreldrene mine ikke ønsker å sponse meg økonomisk. Dollarkursen er også ekstremt høy nå. Det vil også ta lang tid før USA roer seg og samfunnet er tilbake uten coronatiltak. 

Men samtidig tenker jeg, hvor mange klarer å komme inn der og hvor mange takker nei til en slik mulighet? Jeg er den andre generasjonen i familien min som studerer og jeg synes det hadde vært gøy at jeg med arbeiderklassefamilie klarer å studere ved et slikt sted. Jeg kan også utsette studiestart et år for å unngå corona og den politiske uroen et år til men dollaren vil nok være høy i lang tid. Jeg er også 27 år og tipper medstudentene i USA vil være 21-22 så får nok ikke så mye sosialt ut av å dra heller.

Noen med perspektiver og tips?

Anonymkode: c2c75...ebf

I utgangspunktet tenker jeg at Harvard må være  verdt å oppleve, men er det bare nettstudier så faller jo mye av poenget bort.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror man lett kan bli venn med de rike selv om man kommer fra fattige familier, hvis man er flink, faglig sterk og hyggelig. Man kan kanskje ikke være med på de dyreste tingene men man kan gjøre andre hyggelige ting isteden.

Hvorfor er ikke konsulentselskaper bra å jobbe for?

Anonymkode: 23458...bf4

TS får ikke reist inn i USA i det hele tatt, og må følge undervisningen hjemmefra.

Anonymkode: 5af31...5ef

[AnonymBruker]

På 28.6.2020 den 18.12, AnonymBruker skrev:

Har hatt noen friår og jobbet og spart opp noen hundre tusen etter bachelor og fant ut at jeg burde/ønsker å ta en master. Søkte på Harvard bare for moro skyld, hadde veldig gode karakterer fra VGS og bachelor og fikk gode anbefalingsbrev, men hadde aldri trodd jeg ville kommet inn men det gjorde jeg (!). Men jeg lurer på å begynne på NTNU isteden da det nå bare er nettundervisning uansett og det koster såpass mye å studere ved Harvard at jeg rett og slett kommer til å måtte bruke alle sparepengene mine da foreldrene mine ikke ønsker å sponse meg økonomisk. Dollarkursen er også ekstremt høy nå. Det vil også ta lang tid før USA roer seg og samfunnet er tilbake uten coronatiltak. 

Men samtidig tenker jeg, hvor mange klarer å komme inn der og hvor mange takker nei til en slik mulighet? Jeg er den andre generasjonen i familien min som studerer og jeg synes det hadde vært gøy at jeg med arbeiderklassefamilie klarer å studere ved et slikt sted. Jeg kan også utsette studiestart et år for å unngå corona og den politiske uroen et år til men dollaren vil nok være høy i lang tid. Jeg er også 27 år og tipper medstudentene i USA vil være 21-22 så får nok ikke så mye sosialt ut av å dra heller.

Noen med perspektiver og tips?

Anonymkode: c2c75...ebf

DROP DET NÅR DU MÅ INN HER Å SPØRRE

Anonymkode: cf15e...dec

[AnonymBruker]

Om du har mulighet til å utsette, gjør det. Harvard har allerede sagt at de kommer til å være nettbasert for høstsemesteret, og det er ikke verdt å betale de summene for. Om et år er forhåpentligvis situasjonen i USA mer stabil. 

Det er heller ikke sånn at undervisningen på Harvard er så mye mer fantastisk enn andre steder; det du betaler for er stort sett opplevelsen, nettverket og merkenavnet/prestisjen. Om du skal jobbe i Norge vil jeg ikke tro det gjør så stor forskjell, men det er jo opp til deg om du likevel syns det er verdt det. 

Mastergrader er forøvrig ikke spesielt vanlige i USA, og ikke noe de fleste gjør etter endt bachelor. (Med unntak for grader som MBA, men selv der har mange jobbet i noen år før de returnerer, gjerne sponsa av arbeidsgiver. Eller yrkesretta grader, f.eks. Master of Education om du vil jobbe som lærer.) "Graduate studies" (altså utover bachelor) i mer generelle fag er stort sett PhD-programmer, der man søker direkte til PhD og så får man en mastergrad på veien. (Dette er forresten veien å gå om du vil ha gratis mastergrad ved Harvard; man får faktisk betalt som stipendiat! 😉) Med forbehold om at jeg ikke aner hvem som søker seg inn på mastergrader i IT, så ville jeg ikke bekymra meg for at medstudentene er mye yngre. 

Anonymkode: 2417d...0ab

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om du har mulighet til å utsette, gjør det. Harvard har allerede sagt at de kommer til å være nettbasert for høstsemesteret, og det er ikke verdt å betale de summene for. Om et år er forhåpentligvis situasjonen i USA mer stabil. 

Det er heller ikke sånn at undervisningen på Harvard er så mye mer fantastisk enn andre steder; det du betaler for er stort sett opplevelsen, nettverket og merkenavnet/prestisjen. Om du skal jobbe i Norge vil jeg ikke tro det gjør så stor forskjell, men det er jo opp til deg om du likevel syns det er verdt det. 

Mastergrader er forøvrig ikke spesielt vanlige i USA, og ikke noe de fleste gjør etter endt bachelor. (Med unntak for grader som MBA, men selv der har mange jobbet i noen år før de returnerer, gjerne sponsa av arbeidsgiver. Eller yrkesretta grader, f.eks. Master of Education om du vil jobbe som lærer.) "Graduate studies" (altså utover bachelor) i mer generelle fag er stort sett PhD-programmer, der man søker direkte til PhD og så får man en mastergrad på veien. (Dette er forresten veien å gå om du vil ha gratis mastergrad ved Harvard; man får faktisk betalt som stipendiat! 😉) Med forbehold om at jeg ikke aner hvem som søker seg inn på mastergrader i IT, så ville jeg ikke bekymra meg for at medstudentene er mye yngre. 

Anonymkode: 2417d...0ab

Det er på ingen måte en selvfølge å få betalt stipendiat i USA. Har en (amerikansk) venninne som betaler nærmere en million kroner for en doktorgrad fra et Ivy League-universitet. Studentene må betale flere tusen dollar per credit de tar. 
I Norge er vi svært privilegerte som får betalt for å ta doktorgrad. I mange andre land er det vanlig å sette seg i gjeld og/eller leve på foreldre/partner.

Anonymkode: 47b22...304

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

 

Hvorfor er ikke konsulentselskaper bra å jobbe for?

Anonymkode: 23458...bf4

Ikke meg du spør men... 

Konsulentselskaper finnes i alle slags former, men hvis man snakker om konsulentselskaper som bryr seg så veldig om at du har gått på et utenlandsk eliteuniversitet vs NTNU er det snakk om selskaper der man jobber ræva av seg. Det er en egen livsstil, det er ikke en 8-16 jobb. Det er ikke automatikk i at man ønsker den livsstilen bare fordi man er skoleflink. 

Ser flere også påpeker at det kan øke mulighetene for en jobb i USA og nettverk i USA... Men HVORFOR skal man trakte etter en jobb i USA? 

I Norge er vi ganske velsignet med en god balanse mellom jobb og fritid. At man er dyktig student er ikke ensbetydende med at man drømmer om å jobbe 24/7 eller ha en "toppjobb" i et fancy internasjonalt selskap. TS må vurdere hva hun ønsker av fremtiden, ikke bare av studiene. 

Anonymkode: 0dce2...a59

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Det er på ingen måte en selvfølge å få betalt stipendiat i USA. Har en (amerikansk) venninne som betaler nærmere en million kroner for en doktorgrad fra et Ivy League-universitet. Studentene må betale flere tusen dollar per credit de tar. 
I Norge er vi svært privilegerte som får betalt for å ta doktorgrad. I mange andre land er det vanlig å sette seg i gjeld og/eller leve på foreldre/partner.

Anonymkode: 47b22...304

Nei, normen i USA er også betalte stipendiater. Man tjener mye dårligere enn som stipendiat i Norge, riktignok. I fagfelt med mindre forskningsmidler (f.eks humaniora) er det vanlig at stipendiater underviser mye og dermed bruker lengre tid, og til dårligere lønn enn stipendiater i realfag. Men jeg ville aldri tatt et sted som tilbød en selvfinansiert doktorgrad alvorlig (og vil tro det ville kostet mye mer enn én million kroner i sum). 

Hva studerer denne venninna di? Sikker på at du ikke har misforstått og hun holder på med f.eks en jus-grad (JD), eller medisin, eller MBA? 

Anonymkode: 2417d...0ab

[AnonymBruker]

På 28.6.2020 den 18.28, AnonymBruker skrev:

jeg er usikker. hva vil du få igjen for det rent lønns og karrieremessig?

Anonymkode: 4859f...268

Toppjobb i USA er vel bedre betalt enn toppjobb i Norge?

Anonymkode: 682ba...e09

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Toppjobb i USA er vel bedre betalt enn toppjobb i Norge?

Anonymkode: 682ba...e09

Men hvorfor satse på en toppjobb i USA? Det er mye man IKKE får i USA. 

Anonymkode: 0dce2...a59

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor satse på en toppjobb i USA? Det er mye man IKKE får i USA. 

Anonymkode: 0dce2...a59

Bedre lønn enn i Norge.

Anonymkode: 682ba...e09

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Bedre lønn enn i Norge.

Anonymkode: 682ba...e09

Og mye annet. Det er et livsstilsvalg.

Anonymkode: 671fa...96f

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Toppjobb i USA er vel bedre betalt enn toppjobb i Norge?

Anonymkode: 682ba...e09

Lmao, yeah, because "toppjobber" venter på et sølvfat på nordmenn i USA, eller? Har du glemt noe som heter amerikanere, kinesere og indere som også søker på de jobbene? 

Men søker man jobb i Norge, som norsk statsborger, så slipper man å konkurrere mot amerikanere, kinesere og indere. 

Det er morsomt med slike som deg som ennå tror at USA er et slags "fantasiland" fra en eller annen glamour serie du sikkert har sett litt for mye på. USA har ekstreme problemer i samfunnet, og jeg vil ikke kategorisere noe som "toppjobb", når en kan få sparken på dagen. Egentlig skal det ikke mer til enn å bli truffet av en bil i USA hvis man glemmer å se seg godt nok når man skal krysse gata, så får man sparken da også hvis man havner på sykehus, for da er du ikke "produktiv" lenger.

Du skal slite hardt med å finne et land som kan slå Norge. Er kun i Norge en kan få rett over 600.000 kroner i løpet av ett år når man er sykemeldt og ikke minst organisere seg og ha trygg jobb. Hele velferdsstaten Norge har er overlegen alt du finner i USA, spesielt siden velferdsstaten i Norge er bygd opp slik at de som tjener over gjennomsnittet i Norge får maks satser i tilfellet de faller enten midlertidig eller permanent ifra. "Toppjobb" i USA er bare illusjon. 

Ellers, som nevnt tidligere: lønnsarbeid er ikke det som belønnes så veldig bra lenger. Å jobbe seg selv ihjel a la USA og Japan er noe av det dummeste en kan gjøre. 

Anonymkode: 7991d...004

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Bedre lønn enn i Norge.

Anonymkode: 682ba...e09

Og mye annet er dårligere og/eller koster mer. 

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Og mye annet. Det er et livsstilsvalg.

Anonymkode: 671fa...96f

Det er jeg enig i, det handler om livsstil. Derfor er ikke jobbmuligheter i USA et universalargument, for ikke alle ønsker den livsstilen. For mange vil jo livsstilen være det største argumentet MOT å jobbe i USA. 

Anonymkode: 0dce2...a59

[AnonymBruker]

Svaret om du kan dra eller ikke bestemmes nok av noen andre

https://www.nrk.no/urix/utenlandske-studenter-i-usa-kan-bli-deportert-1.15081485

 

Anonymkode: 71296...9c2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, normen i USA er også betalte stipendiater. Man tjener mye dårligere enn som stipendiat i Norge, riktignok. I fagfelt med mindre forskningsmidler (f.eks humaniora) er det vanlig at stipendiater underviser mye og dermed bruker lengre tid, og til dårligere lønn enn stipendiater i realfag. Men jeg ville aldri tatt et sted som tilbød en selvfinansiert doktorgrad alvorlig (og vil tro det ville kostet mye mer enn én million kroner i sum). 

Hva studerer denne venninna di? Sikker på at du ikke har misforstått og hun holder på med f.eks en jus-grad (JD), eller medisin, eller MBA? 

Anonymkode: 2417d...0ab

Jeg er helt sikker på at det er en doktorgrad, ja. Vil ikke si noe mer, hvis jeg blir spesifikk på fag/universitet kan det gjenkjennes. Men det er Ivy League, på topp 20 i verden. 

Anonymkode: 47b22...304

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er helt sikker på at det er en doktorgrad, ja. Vil ikke si noe mer, hvis jeg blir spesifikk på fag/universitet kan det gjenkjennes. Men det er Ivy League, på topp 20 i verden. 

Anonymkode: 47b22...304

Ok. Høres ut som en usedvanlig dårlig deal, spesielt med tanke på at doktorgrad  er en av få utdannelser som sjelden lønner seg lønnsmessig. Håper hun vil føle det var verdt det i etterkant. (Har selv bachelor fra ett Ivy League universitet, og master/PhD fra et annet, riktignok i realfag. Men selv blant vennene mine som studerte typ kunsthistorie eller musikk, var det en selvfølge at stipendiater er betalte. Å skulle forske og undervise gratis, og attpåtil betale universitetet for privilegiet, høres fremdeles veldig merkelig ut.)

Anonymkode: 2417d...0ab