Kjæreste ser meg ikke som "Wife material" (?) , koronakrisen .. utlandet

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne tråden, men jeg trenger virkelig å få luftet litt. Det er litt langt, men setter pris på de som svarer her. 
Bare å være kristisk også. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.. Takk til dere som svarer! 

Jeg har vært sammen med kjæresten i over 3 år og samboer i ett år. Under Koronakrisen var jeg ganske dramatisk, 
fordi jeg er student i utlandet, føltes hele situasjonen litt håpløs og jeg foreldre maste om at jeg skulle komme hjem. Det endte med at jeg til slitt dro hjem, og kjæresten ble her i hjemlandet sitt. Han ble frustrert over at jeg hele tiden gikk frem og tilbake med hva jeg skulle gjøre, og at han ikke helt forstod hvorfor jeg var bekymret, selv om han prøvde. Her tar jeg i ettertid stor selvkritikk, da jeg var nesten litt ute av meg selv.. selv om det selvfølgelig var og er en seriøs situasjon..  

Jeg kom tilbake til studiestedet mitt nå nylig. Jeg og kjæresten har hatt noen krangler oppgjennom hvor jeg har følt jeg har hatt rett til å reagere.. Spesielt når det kommer til å planlegge en fremtid sammen. Jeg er 26, snart 27 og syntes det å i alle fall kunne snakke om fremtidsplaner er "normalt". Spesielt når jeg ikke er i mitt eget land. I går, etter at jeg så et bilde av en venninne som var gravid, spurte jeg han: " Når tror du vi kan kjøpe vårt eget hus" .. så sier han "kanskje rundt 35, jeg ville kjøpt en leilighet og leid den ut først".. jeg sier videre "Hva om jeg blir gravid rundt 30, hadde det ikke vært alright å hatt et hus da?" .. På dette punktet eskalerer det veldig. Jeg sier at jeg kanskje kommer til å ha et ønske om barn når jeg er 30. Han sier at han ikke har lyst på noe barn når han er 30, heller 35.. Jeg blir litt irritert og kanskje litt såret, går ut på kjøkkenet og der begynner han å snakke om bursdagen vi feiret sammen forgje uke. At kompisen hans overhørte venninne mine snakke om bachelorette party.. de tulla med noe sånt som "ååh, gleder meg til vi skal ha bachelorette party! Jeg tror ikke det blir så lenge til" sier venninnen min å ler.. vi alle ler fordi det er en hyggelig tanke.. hun syntes vi er søte og tenker i sitt hodet at det er naturlig. Jeg svarte venninnen min at det kommer ikke til å skje før om mange år.. fordi jeg kjenner han.

Kjæresten min sier til meg at han syntes det er "helt crazy", at han bare er 26 og syntes det sykt å tenke på noe sånt i denne alderen. 
Jeg syntes ikke det sykt. Kanskje fordi jeg tenker at man ikke "må" gifte seg med en gang.. jeg er nok kanskje litt i min barnetro om at jeg har romantisert ekteskap.. 

Det eskalerer mer og mer.. Jeg sier til han at jeg ikke syntes det er sykt.. Og at jeg blir såret over at han syntes det er sykt.. Han begynner å dra opp tidligere krangler og kritiserer meg for f.eks dette under korona krisa, at jeg aldri kan gi han en "pause".. at det alltid er "noe" som er at problem og at jeg er "overdramatisk".. Han sier også han kunne ønske jeg ikke alltid sa ifra når jeg ble såret fordi han har så mye stress med businessen sin og vil komme hjem til ei som "gjør han sterkere" og ikke "svakere". Og at i alle business bøkene han leser står det at damene bør være "ikke som meg", fordi da kan han ikke klare det.. Han har aldri sagt disse tingene til meg før. Han snakker som om jeg er verdens verste kjæreste. 

 Vanligvis jobber han til rundt 22.00 hver dag.. Når han komme hjem 23.00 hender det at jeg blir litt irritert fordi da har jeg kanskje ikke lagt andre planer fordi jeg vil se han.. Hvor jeg har blitt irritert, kan man telle på en hånd. Han sier at hans liv er mye mer stressende enn mitt.. At kompisen hans mener at han alltid "dropper alt for meg", noe som heller ikke stemmer.. da han tilbringer nesten all sin tid med kompisen, mange ganger utenfor jobb også. Jeg ser han nesten ikke.. Så hvordan kan det stemme at han "alltid dropper alt for meg"? 
 

Jeg ble på studiestedet for oss, ga opp livet i norge, går på skole for å lære språket.. Gir han sex og kos når han ønsker (jeg vil også, så klart) . Ber han ut på dates.. Spør alltid om hvordan dagen hans er. Lager mat når jeg vet han er sliten.. Er for det aller meste glad. Har min egen drøm som jeg følger.. 

Det verste i går som han sa, var at han var usikker på om jeg ville bli en god mor, fordi jeg reagerte slik jeg gjorde under koronakrisen.. Fordi jeg virket så ustabil.. Derfor var han ikke sikker på om han ville "gifte seg med meg", eller "tilbringe livet sitt med meg".. 

Det gjør vondt i hjertet. Så sier han etterpå jeg er 95 % sikker på at jeg vil gifte deg med deg en gang.. 

Jeg føler meg manipulert.. Og jeg føler meg bare rar.. men føler meg som en dritt kjæreste.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette her. 
Hva tenker dere? 
Vet det er et langt innlegg. Men kanskje jeg bør gå videre, også for hans del? Så han ikke trenger å ha dette stresset med meg hele tiden 😕 Jeg er følsom, jeg kan ta den på egen kappe.. Men må jeg endre den jeg er? 

 

Anonymkode: 1ebef...2f7

[AnonymBruker]

Selv om det høres ut som et såpeoperamanus, så fortjener du et ordentlig svar.

Hva med å snu på det; hva er det som gjør ham til "husband material"?  Du er kanskje litt krevende og klengete, men da må du finne en fyr som gir deg av sin tid, og ikke jobber eller er med kompisene hele døgnet. Det at du ikke er som den søte lille kjæresten det står om i karriere- og statusbøkene hans, er et rødt flagg. 

Papsen

Anonymkode: d6491...951

[AnonymBruker]

Jeg synest det virker som du går altfor mye etter hva HAN vil og mener. Du gir han ditt, du gir han datt.. du ser han nesten ikke, han er hjemme kl.22-23 hver kveld. Synest ikke han virker som en GOD kjæreste for deg, selv om han helt sikkert også har mange gode kvaliteter også.

Hva vil DU ? Hva vil du ha med en kjæreste? Jeg er mye eldre enn deg og ting blir ikke enklere med barn. Det er min erfaring.

Anonymkode: 325f3...4d7

[AnonymBruker]

I mine øyne sier man ikke sånt til kjæresten sin. Jeg tror ikke dere to er gode for hverandre i lengden, rett og slett. Og jeg syns det virker som om han prøver å bryte deg ned. 

Anonymkode: e6963...dbd

[Gjest O.G.]

Det høres ikke ut som at dere er i noe forhold hvor det er gjensidig respekt og tillit. Du virker desperat etter å tilhøre en parunion og ha bruker det for å kontrollere narrativet og gjøre som han vil. Det at han rett ut sa at du ikke er wife material for ham skal ha fortalt deg fremtiden for forholdet deres ser ut (at det ikke er noe dere der) og du skulle ha slått opp der og da.

Hvorfor?

Fordi dere vil ikke det samme og da er det ingen vits i å fortsette med ham. 

[AnonymBruker]

Ser ikke helt at dette livet med han er verdt alt du har ofret. Det er helt naturlig at du tenker på ekteskap, huskjøp og barn i din alder. Det er naturlig å bli redd og hysterisk når det kommer en viruspandemi, særlig når man er langt unna hjemlandet, familie og venner. Det er vanlig å si fra til kjæresten sin når noe han har sagt har såret deg. Og det er helt vanlig å bli irritert om samboeren ikke kommer hjem før nærmere midnatt hver dag. Du er NORMAL! Ikke la han bryte deg ned og få deg til å tro at det er deg det er noe feil med<3

Jeg syns du skal dra hjem til Norge på sommerferie alene i år, så skal du snakke med vennene dine og familien din. Så syns jeg du skal bli her og tenke litt over hvordan du vil at livet ditt skal være. Jeg syns ikke du skal være sammen med denne mannen. Det finnes flotte snille menn der ute, som vil elske å tilbringe tid med deg. Som vil etablere seg og få barn. Som ikke bare bryr seg om karriere.

Anonymkode: 74325...4de

[AnonymBruker]

For det første: Det er ikke "sykt" å snakke om framtiden, barn eller hus når man er i slutten av 20-årene. Mange har allerede hele den pakken når de har nådd deres alder. Så det var ganske umodent sagt av han.
Men - når det gjelder slikt ting, så er kvinner gjerne klare for dette mye tidligere enn menn. Noen menn trenger mer tid på seg. Tanken må modnes og de har gjerne andre ting - spesielt karriere - som de vil fokusere på først. Jeg synes faktisk det var positivt at han gav deg noe konkret å forholde deg til. 35 år er en fin alder å få barn og hus i.

Det høres også ut som at corona-stresset, følsomheten + barn/familie/hus praten ble litt mye for han samtidig. Hvis han allerede er presset fra før av så er det kanskje derfor han sa alt det idiotiske han sa? Prøv å gi hele situasjonen litt mer tid. Senk skuldrene. Dere er unge, har ingenting å stresse med. Ta det med ro en stund, fokuser på deg selv i stedenfor "dere" og se om det blir bedre etterhvert.

Så synes jeg det var idiotisk sagt av han " at i alle business bøkene han leser står det at damene bør være "ikke som meg", fordi da kan han ikke klare det". Han bidrar jo til at dere har et ubalansert forhold. Han burde være en trygg og støttende partner for deg også. Alt dreier seg ikke om hans liv.
Å beskylde deg for å ikke bli en god mor eller wife material virker som at han prøver å treffe et ømt punkt i deg, slik at du kan ta deg sammen og bli mindre "over-følsom/dramatisk". Men så fungerer det bare motsatt. (Min eks sa akkurat det samme til meg en gang).


Kjæresten din minner meg forresten mye om min eks. Bare at han syntes fortsatt det var "sykt" å prate om barn og framtid i en alder av 30. Han også klaget på at jeg var overfølsom, når jeg egentlig hadde helt naturlige reaksjoner på hans egosentriske væremåte. Jeg forlot han og har aldri angret.
Nå har jeg en ny kjæreste som jeg har det mye bedre med - men at temaet barn og framtid er angst-vekkende for svært mange menn, har jeg bare akseptert. 😛

Anonymkode: f6d40...8f6

[AnonymBruker]

Hvis han nesten alltid er med kompisene og de tror han alltid er med deg. Kan det hende at han bruker det som unnskylding når han ditcher én kompis for å henge med en annen?

Hvis han ikke klarer businessen sin, får han skylde på seg selv. Ikke at du ikke er sånn kone som businessbøkene anbefaler. En kommer ikke langt ved å skylde på andre når en selv gjør en dårlig jobb!

Anonymkode: e730b...943

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

men at temaet barn og framtid er angst-vekkende for svært mange menn, har jeg bare akseptert. 😛

Dette forstår ikke jeg. Så lenge jeg kan huske har menn vært opptatt av å få seg barn og familie. Likevel leser jeg her inne om damer som finner seg menn med helt motsatt holdning. 

Det kan ikke være at dere ser etter feil type menn?

En mann bør ha de samme planene for livet sitt, som hva man selv har. Det kan ikke bli sånn at man må overtale og endre en mann. Da blir det jo i så fall noe som slår tilbake siden, og da kan han si; Jamen det var du som ville ditten og datten, nå et det min tur til å få viljen min!

Anonymkode: 3981a...2e7

[Pia Sofia]

Han skjønner ikke hvor heldig han er med deg, og da kommer han neppe til det senere heller. Jeg vet alt om å føle seg som "for mye" for kjæresten, og jeg er ikke noe dramaqueen overhodet, men jo mindre smuler, jo mer desp blir man jo!

Du fortjener en mann som setter pris på deg, denne guttungen bør du vurdere å droppe, for din egen skyld. Han er jo langt fra noe husband material, ihvertfall!!

Endret 28. juni 2020 av Pia Sofia

[AnonymBruker]

Han minner meg om en jeg bodde i kollektivet med når jeg studerte. Kjempefin fyr, men han forventet å jobbe 12-18 timers dager hver dag, gjerne helg og og at han ville ha en partner som aksepterte dette og hadde sitt eget liv (dvs ta vare på barna). 
 

Ting er ikke svart-hvit. Han er en fin kjæreste på mange måter og dere kan ha det helt fantastisk sammen. Men dere er helt forskjellige med veldig ulike behov og forventninger. Dette som du skisserer er problem for deg i dag blir bare større og større. Fordi ulikhetene kommer mer til syne og han ikke har interesse av å vike på sine behov og inngå kompromiss. Og det er jo det han sier til deg nå. Han forklarer hvordan han vil ha det og forventer st sånn blir det. Da må du bestemme deg for om du kan bli lykkelig på disse premissene eller finne deg en annen mann som du ligner mer på og er mer kompatibel med.

Alt for mange vil ikke slå opp fordi «han er verdens beste kjæreste» og «vi elsker hverandre». Tro meg, de følelsene blekner etter x-år med krangling og lite løsninger som fungerer for begge parter

Anonymkode: 6cd05...399

[theundead]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synest det virker som du går altfor mye etter hva HAN vil og mener. Du gir han ditt, du gir han datt.. du ser han nesten ikke, han er hjemme kl.22-23 hver kveld. Synest ikke han virker som en GOD kjæreste for deg, selv om han helt sikkert også har mange gode kvaliteter også.

Hva vil DU ? Hva vil du ha med en kjæreste? Jeg er mye eldre enn deg og ting blir ikke enklere med barn. Det er min erfaring.

Anonymkode: 325f3...4d7

nope, hun er typiske dramaqueen, lager et helvete fordi han ikke har planer om å få barn når han er 30, newsflash de fleste menn vil ikke det heller. man kan ikke tvinge eller prøve å presse fram noen å få barn når de ikke vil dette må ts leve med eller slå opp.

Ts bestemmer ikke alt i forholdet og er også svært dramaqueen

[theundead]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne tråden, men jeg trenger virkelig å få luftet litt. Det er litt langt, men setter pris på de som svarer her. 
Bare å være kristisk også. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.. Takk til dere som svarer! 

Jeg har vært sammen med kjæresten i over 3 år og samboer i ett år. Under Koronakrisen var jeg ganske dramatisk, 
fordi jeg er student i utlandet, føltes hele situasjonen litt håpløs og jeg foreldre maste om at jeg skulle komme hjem. Det endte med at jeg til slitt dro hjem, og kjæresten ble her i hjemlandet sitt. Han ble frustrert over at jeg hele tiden gikk frem og tilbake med hva jeg skulle gjøre, og at han ikke helt forstod hvorfor jeg var bekymret, selv om han prøvde. Her tar jeg i ettertid stor selvkritikk, da jeg var nesten litt ute av meg selv.. selv om det selvfølgelig var og er en seriøs situasjon..  

Jeg kom tilbake til studiestedet mitt nå nylig. Jeg og kjæresten har hatt noen krangler oppgjennom hvor jeg har følt jeg har hatt rett til å reagere.. Spesielt når det kommer til å planlegge en fremtid sammen. Jeg er 26, snart 27 og syntes det å i alle fall kunne snakke om fremtidsplaner er "normalt". Spesielt når jeg ikke er i mitt eget land. I går, etter at jeg så et bilde av en venninne som var gravid, spurte jeg han: " Når tror du vi kan kjøpe vårt eget hus" .. så sier han "kanskje rundt 35, jeg ville kjøpt en leilighet og leid den ut først".. jeg sier videre "Hva om jeg blir gravid rundt 30, hadde det ikke vært alright å hatt et hus da?" .. På dette punktet eskalerer det veldig. Jeg sier at jeg kanskje kommer til å ha et ønske om barn når jeg er 30. Han sier at han ikke har lyst på noe barn når han er 30, heller 35.. Jeg blir litt irritert og kanskje litt såret, går ut på kjøkkenet og der begynner han å snakke om bursdagen vi feiret sammen forgje uke. At kompisen hans overhørte venninne mine snakke om bachelorette party.. de tulla med noe sånt som "ååh, gleder meg til vi skal ha bachelorette party! Jeg tror ikke det blir så lenge til" sier venninnen min å ler.. vi alle ler fordi det er en hyggelig tanke.. hun syntes vi er søte og tenker i sitt hodet at det er naturlig. Jeg svarte venninnen min at det kommer ikke til å skje før om mange år.. fordi jeg kjenner han.

Kjæresten min sier til meg at han syntes det er "helt crazy", at han bare er 26 og syntes det sykt å tenke på noe sånt i denne alderen. 
Jeg syntes ikke det sykt. Kanskje fordi jeg tenker at man ikke "må" gifte seg med en gang.. jeg er nok kanskje litt i min barnetro om at jeg har romantisert ekteskap.. 

Det eskalerer mer og mer.. Jeg sier til han at jeg ikke syntes det er sykt.. Og at jeg blir såret over at han syntes det er sykt.. Han begynner å dra opp tidligere krangler og kritiserer meg for f.eks dette under korona krisa, at jeg aldri kan gi han en "pause".. at det alltid er "noe" som er at problem og at jeg er "overdramatisk".. Han sier også han kunne ønske jeg ikke alltid sa ifra når jeg ble såret fordi han har så mye stress med businessen sin og vil komme hjem til ei som "gjør han sterkere" og ikke "svakere". Og at i alle business bøkene han leser står det at damene bør være "ikke som meg", fordi da kan han ikke klare det.. Han har aldri sagt disse tingene til meg før. Han snakker som om jeg er verdens verste kjæreste. 

 Vanligvis jobber han til rundt 22.00 hver dag.. Når han komme hjem 23.00 hender det at jeg blir litt irritert fordi da har jeg kanskje ikke lagt andre planer fordi jeg vil se han.. Hvor jeg har blitt irritert, kan man telle på en hånd. Han sier at hans liv er mye mer stressende enn mitt.. At kompisen hans mener at han alltid "dropper alt for meg", noe som heller ikke stemmer.. da han tilbringer nesten all sin tid med kompisen, mange ganger utenfor jobb også. Jeg ser han nesten ikke.. Så hvordan kan det stemme at han "alltid dropper alt for meg"? 
 

Jeg ble på studiestedet for oss, ga opp livet i norge, går på skole for å lære språket.. Gir han sex og kos når han ønsker (jeg vil også, så klart) . Ber han ut på dates.. Spør alltid om hvordan dagen hans er. Lager mat når jeg vet han er sliten.. Er for det aller meste glad. Har min egen drøm som jeg følger.. 

Det verste i går som han sa, var at han var usikker på om jeg ville bli en god mor, fordi jeg reagerte slik jeg gjorde under koronakrisen.. Fordi jeg virket så ustabil.. Derfor var han ikke sikker på om han ville "gifte seg med meg", eller "tilbringe livet sitt med meg".. 

Det gjør vondt i hjertet. Så sier han etterpå jeg er 95 % sikker på at jeg vil gifte deg med deg en gang.. 

Jeg føler meg manipulert.. Og jeg føler meg bare rar.. men føler meg som en dritt kjæreste.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette her. 
Hva tenker dere? 
Vet det er et langt innlegg. Men kanskje jeg bør gå videre, også for hans del? Så han ikke trenger å ha dette stresset med meg hele tiden 😕 Jeg er følsom, jeg kan ta den på egen kappe.. Men må jeg endre den jeg er? 

 

Anonymkode: 1ebef...2f7

Men du virker svært ustabil følelsesmessig, har du borderline ?

jeg leste bare noen setninger før jeg skjønte at du var ustabil, kjæresten din var vell litt frekk, men han har all grunn til å kalle en spade for en spade, du overreagerer og er svært dramatisk også. 

Han vil ikke ha barn så tidlig, deal with it eller gå

 

 

[Cordelia]

Tja, kan bare uttale meg fra mitt synspunkt, men en mann som bruker selvhjelps/"businessbøker" som en bibel på hvordan livet skal være hadde ikke vært husband material for meg ihverfall. En som ikke klarer å tenke en selvstendig tanke om eget liv. Poenget du må spørre deg er vel kanskje; har dere de samme prioritetene og synet på samlivet på lang sikt?

Du sier du føler deg manipulert. Kanskje magefølelsen prøver å si deg noe.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette forstår ikke jeg. Så lenge jeg kan huske har menn vært opptatt av å få seg barn og familie. Likevel leser jeg her inne om damer som finner seg menn med helt motsatt holdning. 

Det kan ikke være at dere ser etter feil type menn?

En mann bør ha de samme planene for livet sitt, som hva man selv har. Det kan ikke bli sånn at man må overtale og endre en mann. Da blir det jo i så fall noe som slår tilbake siden, og da kan han si; Jamen det var du som ville ditten og datten, nå et det min tur til å få viljen min!

Anonymkode: 3981a...2e7

Jeg husker ikke hvor jeg leste dette - men jeg tror det var en artikkel i forbindelse med menn og forhold. Selvfølgelig er det mange menn som ønsker barn og familie, men i motsetning til kvinner så er ikke dette noe de går rundt og tenker veldig mye på. For menn har ikke den genetiske klokken som tikker, slik kvinner har. Eller "baby-instinktet". Så for mange menn blir det bare en "diffus greie" som skal skje en gang i framtiden. Det er ikke før de får seg en fast kjæreste, og blir konfrontert med realiteten, at de virkelig må begynne å tenke på det seriøst. Det kan være en angst-vekkende prosess for mange. Det er først da at mange finner ut om de faktisk vil ha barn eller ikke. Noen endrer mening.

Svarer selvfølgelig ikke for alle menn. Også kvinner kan være usikkre og redde når det gjelder barn og familie. Jeg kjenner flere. 😛

Ellers er jeg enig i at en mann bør ha de samme planene for livet sitt som en selv har. Spesielt når man har bikket 30.

Anonymkode: f6d40...8f6

[AnonymBruker]

Høres ut som han har deg mens han venter på noe bedre. 
Dere har tydeligvis også kulturkrasjer. 
 

Men nå vet du, han har du ikke en framtid med. Begynn å planlegg hva du skal gjøre etter studiene, eller etter sommeren om så. I det minste planer uten han. 
 

Du går nok ikke glipp av noe. 

Anonymkode: 53bbe...40a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker ikke hvor jeg leste dette - men jeg tror det var en artikkel i forbindelse med menn og forhold. Selvfølgelig er det mange menn som ønsker barn og familie, men i motsetning til kvinner så er ikke dette noe de går rundt og tenker veldig mye på. For menn har ikke den genetiske klokken som tikker, slik kvinner har. Eller "baby-instinktet". Så for mange menn blir det bare en "diffus greie" som skal skje en gang i framtiden. Det er ikke før de får seg en fast kjæreste, og blir konfrontert med realiteten, at de virkelig må begynne å tenke på det seriøst. Det kan være en angst-vekkende prosess for mange. Det er først da at mange finner ut om de faktisk vil ha barn eller ikke. Noen endrer mening.

Svarer selvfølgelig ikke for alle menn. Også kvinner kan være usikkre og redde når det gjelder barn og familie. Jeg kjenner flere. 😛

Ellers er jeg enig i at en mann bør ha de samme planene for livet sitt som en selv har. Spesielt når man har bikket 30.

Anonymkode: f6d40...8f6

Høres merkelig ut for meg.

Menn har alltid vært pågående, skal gifte seg, få barn, stifte familie, fortest mulig. Ikke bare mot meg, men mot alle mine venninner. 

Anonymkode: 3981a...2e7

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres merkelig ut for meg.

Menn har alltid vært pågående, skal gifte seg, få barn, stifte familie, fortest mulig. Ikke bare mot meg, men mot alle mine venninner. 

Anonymkode: 3981a...2e7

Vel, folk er forskjellige. Folk kommer fra forskjellige miljøer.

Anonymkode: f6d40...8f6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, folk er forskjellige. Folk kommer fra forskjellige miljøer.

Anonymkode: f6d40...8f6

Ja.

Men hvis man ønsker en sånn mann, hvorfor ikke da joine et sånt miljø?

Det blir litt som at man ønsker en kjæreste som blir med på fjelltur, og man har valget mellom å delta i et miljø hvor folk holder på med gaming og et miljø hvor folk holder på med turorientering. Hvilke av disse miljøene oppsøker man for å finne menn som kan tenkes å bli med på fjelltur?

Anonymkode: 3981a...2e7

[AnonymBruker]

1 time siden, theundead skrev:

nope, hun er typiske dramaqueen, lager et helvete fordi han ikke har planer om å få barn når han er 30, newsflash de fleste menn vil ikke det heller. man kan ikke tvinge eller prøve å presse fram noen å få barn når de ikke vil dette må ts leve med eller slå opp.

Ts bestemmer ikke alt i forholdet og er også svært dramaqueen

Vel, dere hadde sikkert blitt gode venner. Newsflash, vi jenter kan ikke (vanligvis) få barn helt til vi er 60. Derfor er det noe som er litt viktig for flere. Jeg ville ikke tvunget han til å få barn med meg, det hadde bare vært helt sykt. Men å snakke om temaet må vel være lov uten å være helt dramaqueen?  

TS

Anonymkode: 1ebef...2f7