Hvordan oppdra barn?

[AnonymBruker]

Hei, spør grunnleggende om hva man skal gjøre for å få veloppdragne og flinke barn. Jeg hadde gode, strukturerte foreldre, men både jeg og søsteren min slet psykisk på/etter ungdomsskolen. Ikke at det nødvendigvis har noe med oppdragelse å gjøre, men hvordan skal man oppdra et barn til å ikke la seg bryte ned, eller rett og slett klare seg, med tanke på hvordan den sosiale verden er nå? 
 

Jeg skal få jente, og jeg vil helst ikke min datter skal gå igjennom det samme som meg...Burde vi følge med på sosiale medier/telefon, eller er vi overbeskyttende da? Vet det er lenge til, men vil gjerne kunne forberede meg for at mitt barn skal få det best mulig. 
 

Vil ikke mitt barn skal være den som mobber, sliter veldig psykisk (som jeg gjorde grunnet av mobbing og jentedrama), eller skal oppleve noe skikkelig vondt, som det jeg gjorde. 
 

Kan hende «Gravid-hjernen» gjør meg mer bekymret akkurat nå...🙈 

Anonymkode: b302c...5c2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar. En venninne av meg fikk det som kan kalles en harmonisk og fin barndom med gode og tilstedeværende foreldre, men likevel sliter både hun og broren hennes i dag.

Jeg ble utsatt for vold og daglig kjeft og har aldri sliti med noe som helst. Noen mennesker er bare litt mer sensitive enn andre dessverre.

Anonymkode: 1519e...1ca

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar. En venninne av meg fikk det som kan kalles en harmonisk og fin barndom med gode og tilstedeværende foreldre, men likevel sliter både hun og broren hennes i dag.

Jeg ble utsatt for vold og daglig kjeft og har aldri sliti med noe som helst. Noen mennesker er bare litt mer sensitive enn andre dessverre.

Anonymkode: 1519e...1ca

Håper det går fint med deg❤️
Vil bare prøve å få barnet til å få det best mulig. Ungdomsårene var/er er helvete for veldig mange....Jeg var helt ødelagt etterpå og har fortsatt noen «arr» i sjela mi, aldri vært sånn jeg var før etter det.

Anonymkode: b302c...5c2

[AnonymBruker]

Les boken hjerteforeldre. 

Anonymkode: eaad2...94a

[Jessica Jones]

Les også bøkene av Hedvig Montgomery. De er veldig fine.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper det går fint med deg❤️
Vil bare prøve å få barnet til å få det best mulig. Ungdomsårene var/er er helvete for veldig mange....Jeg var helt ødelagt etterpå og har fortsatt noen «arr» i sjela mi, aldri vært sånn jeg var før etter det.

Anonymkode: b302c...5c2

Tusen takk❤️ Det har heldigvis gått bra med meg og jeg har ikke fått noen varige mén ei har jeg noen gang sliti med noe, men det gjør meg ikke til en sterk person   jeg har bare på en eller annen merkelig måte bare ikke latt meg traumatisere.

Du kjære Ts, gjør så godt du kan for barnet ditt og det er godt nok❤️ 

Anonymkode: 1519e...1ca

[AnonymBruker]

Eg tenker ein del på dette. Har låg sjølvtillit og ønsker å gjere mitt beste for at barnet mitt skal bli trygg på seg sjølv. Men eg kan ikkje komme på noko som foreldra mine har gjort feil. Korleis ein taklar motgang er nok i stor grad avhengig av personlegdom. Så eg trur eigentlig at det er begrensa kor mykje foreldre kan gjere. (Må så klart gjere så godt vi kan!)

Her er ein forskar som meiner at oppdragelsen ikkje spelar så stor rolle. Litt kontroversielt, men eg trur han har rett. VIss det er slik at genene er viktigst, kan eg slappe litt av. Men litt deprimerande å vite at barnet har mine anlegg for å vere sjølvkritisk og bekymre seg lett og at det ikkje er så mykje eg kan gjere med det. 

https://forskning.no/genetikk/foreldre-betyr-noe-i-barns-liv-men-de-gjor-ingen-forskjell/1251291

Anonymkode: 7e2d0...524

[Lillfrid]

Det er vanskelig å gi noe fasitsvar på dette, og det er jo flere faktorer enn barneoppdragelse som spiller inn på psyken til et menneske. Men jeg tror likevel at en god og trygg barndom er med på å bygge en solid grunnmur hos våre unge håpefulle. Her kommer noen punkter jeg er opptatt av, og som jeg innbiller meg kan være positivt for barna:

- Vise dem at din kjærlighet til dem er fullstendig ubetinget. Hvert barn er verdifullt, høyt elsket og en stor ressurs. Du er stolt av dem, ikke for det de gjør, men for den de er. Du elsker barna dine uansett hva, og de kan alltid komme til deg med hva som helst. 

- Alle følelser er lov. La barna dine dele følelsene sine, også de negative. Når de er små, trenger de hjelp til å regulere egne følelser. Dette legger et godt grunnlag for hvordan de kan håndtere oppturer og nedturer når de blir voksne. Det betyr ikke at de alltid skal få lov til akkurat det de vil i enhver situasjon, men du anerkjenner deres rett til å bli skuffet/lei seg/sint når du sier nei. Jeg forsøker å sette meg ned med barnet mitt. Hjelpe det å roe seg ned. Snakke gjennom det som skjedde, sette ord på følelsene h*n opplever. Så prøver vi sammen å finne en eller flere løsninger som føles ok for alle parter. Noen ganger lytter jeg bare, og lar barnet gråte i fanget mitt. De står ikke alene i hverken sorg eller glede, de kan alltid dele det med meg. Og ønsket mitt når de blir voksne, er at de henvender seg til menneskene rundt de når de går gjennom noe, i stedet for å holde det inni seg eller la det skure og gå. En delt sorg er halvparten så tung å bære. Samtaleterapi er god terapi. 

- Trygge og sunne grenser. Barn trenger grenser. Gjennomtenkte og forutsigbare grenser som forflytter seg i takt med barnets modning. Forventningene til barna bør være så realistiske at de kan lykkes, men også såpass høye at de har noe å strekke seg etter. 

- Ikke beskytt barna mot all motgang. Livet er ikke en dans på roser, og de kommer til å møte på motgang før eller senere. Ved å la dem kjenne på det mens de fortsatt har deg som støtte, ruster dem til å takle det "alene" senere. Igjen snakk med dem. Sett ord på det de opplever. Hjelp de å finne løsninger på ting de kan gjøre eller si. Hjelp dem å holde ut. Ting blir alltid bedre selv om det føles ille akkurat nå. 

- Snakk positivt om deg selv. Ikke kritiser eget utseende, eller å "uffe" deg når du ser på bilder av deg selv. Barna våre observerer oss, og kopierer våre holdninger. Dette er et vanskelig punkt, for det ligger så i ryggmargen å være kritisk til seg selv. Men prøv virkelig å strutte med selvtillit og ha en naturlig, avslappet forhold til egen kropp og personlighet. Gjerne skryt av deg selv i barnets påhør. 

- Vent så lenge du kan med SoMe. Mange barn og unge blir bombardert med en massiv påvirkning fra sosiale medier, der budskapet ikke alltid er noe vi foreldre ønsker at barna skal ta med seg. Det siste de trenger, er å sammenligne seg med retusjert modeller eller å basere deres verdi på antall followers og likes. Å hele tiden måtte følge med på hva andre i klassen finner på uten dem. Det er veldig lett å utvikle en "fear of missing out" eller å sammenligne sitt indre med hvordan andre fremstiller seg selv på Instagram osv. Det er bare høydepunktene vi ser, derfor blir sammenligningen fryktelig skjev. La barndommen vare lengst mulig. SMS og mesenger er ok, men overholde aldersgrenser på mye av det andre. 

- Vær bevisst på hvordan du gir komplimenter, og hva du fokuserer på i tilbakemeldingene dine. Unngå å sammenligne barnet med dets søsken eller venner. Det kan være uheldig å legge for mye vekt på bestemte egenskaper fremfor innsats. Jeg prøver å unngå å si at barna mine er "flinke", men sier heller "bra jobba" eller "dette ser jeg du har øvd mye på". Det stimulerer barna til å ikke gi opp, men å øve til de får det til. Hvis de derimot får høre at de er sterke/svake/flinke/ikke flinke så tror de kanskje at de enten får det til, eller ikke, og at det ikke er noe de kan gjøre for å endre det. Jeg prøver også å understreke gleden i ting. Jeg sier ofte "så gøy dette var" eller at "jeg ser at du koser deg" i stedet for "så flink du er til å huske". Barn gjør mange aktiviteter fordi det gir de glede, ikke fordi de skal prestere noe. La det forbli sånn. 

- La dem utvikle sin egen personlighet/stil og ikke sette dem i båser. Kanskje de velger noe annet enn det du ville valgt, men so what. Det går nok bra selv om jenta di har kort hår på ungdomsskolen, eller om sønnen din vil gå på drilling fremfor korps. Hjelp barnet å finne hobbier de kan trives med og bli flinke i. 

- Lær dem at de har lov til og skal sette personlige grenser for seg selv. De skal si ifra og reagere når andre tråkker over disse grensene. Uansett om det er klassens dronning som gjør narr av sykkelen hennes, eller om det er den eldre kjæresten som vil gå lengre enn hun ønsker. Nei er nei, og stopp betyr stopp. Hun skal ikke la seg tråkke på, og hun fortjener å bli behandlet med respekt. I tidlig barndom kan en sånn type lærdom komme med at de f.eks får lov til å velge selv om de vil gi klem til den gamle tanten de sjeldent treffer, eller at de ikke MÅ dele favorittleken sin med den frekke naboungen som høylydt krever å få prøve den. Hvis barna mine ikke ønsker et god natt-kyss, respekterer jeg det, uten noen manipulative "værsåsniiiiiilll" eller "da blir mamma leei seeeg". Vil de ikke, så er det helt ok, og jeg skal ikke lære dem å endre mening pga at andre manipulerer eller maser på dem.

- Legg til rette for at de får seg venner. Ha et åpent hus, lær dem hvordan de skal behandle venner, vis dem frimodighet, bli kjent med andre foreldre i bhg/skole++

Det er sikkert mye mer også, men dette er det jeg kommer på for nå...🤭

Ingen er perfekte foreldre, og vi lærer alle sammen mens vi går. Men bare det at du er bevisst og har et ønske om å gi barnet ditt en god barndom, er veldig viktig i seg selv. Lykke til💕