Pappa som ikke svarer

[AnonymBruker]

Jeg gråter ikke. Er ikke lei meg, men bare lurer på hva dere tenker. 

Vi skulle bli en familie. Da jeg ble født var han aldri tilstede pga jobb i reiseliv. Han skulle finne seg en jobb så han kunne bo med oss. Så kom mitt yngre søsken. Men da stakk han og mamma ble alene med 2. Ikke 1 krone å få etter vi flyte 18. Han har 2 barn før meg med 2 forskjellige kvinner etter ons. Disse ville han ikke ha med å gjøre. 

Han besøkte oss sist når jeg var 10. 20 år siden... 

Vi har fått kontakt på face, nå har jeg spurt om facetime men det svarer han ikke på. 

 

Anonymkode: 904d0...b89

[AnonymBruker]

Så fryktelig leit. Skjønner veldig godt at dette er vondt og sårt for deg. Jeg tror det beste (men kanskje det vanskeligste) er å prøve å akseptere at han er en unnvikende unnasluntrer som ikke er modig nok til å ta ansvar. Hvis du klarer å ha som utgangspunkt at du aldri vil få noe av ham (tenker ikke økonomisk, men følelsesmessig f.eks. klem, gratulasjon, besøk) vil du forhåpentligvis ikke oppleve å bli skuffet flere ganger, og hvis han senere skulle gi deg noe oppmerksomhet vil det bli en bonus. Det er synd at du som er barnet i denne situasjonen blir nødt til å vise deg som mer moden og bedre mentalt utviklet enn din far, men jeg tror det er den eneste måten du kan bli kvitt vonde, såre og slitsomme forhåpninger etterfulgt av skuffelser. Sender deg en varm klem. Håper du har god kontakt med resten av familien din. 

Anonymkode: 24b9e...e99

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er utrolig trist og at det mest sannsynlig har skapt store tillitsproblemer hos deg. Det er verre å ha en pappa som kommer og går enn en som er helt fraværende. Tenker også at det er best å kutte all kontakt. På den måten slipper du å bli skuffet hver gang han ikke svarer. 

Anonymkode: 493d2...1e3

[AnonymBruker]

Takk for svar. Er ikke lei meg. Han har aldri vært der. Jeg er mer bare litt undrende på oppførselen. Jeg har hatt store problemer i livet og prøvd å få kontakt med han fordi jeg vil bli bedre kjent med han og meg selv. Jeg vet en del som han har skrevet og mamma har sagt ting. Ser dessverre ut til at personlighetstrekk er arvelig. 
Både jeg og min bror er veldig introverte. Han var veldig introvert selv. Han har hatt masse depresjon. Vi har samme måte å prate på selv om jeg ikke har vokst opp med han, altså er jeg hard i kjeften. Har skjerpet meg med årene, men han kan bruke ord som «møkka .......» feks skrev han «ser ut til at du lider av samme møkkadepresjon som jeg gjorde». «Møkka» er faktisk et ord jeg har brukt mye selv 😅 «møkkabil» «møkkakropp» osv. 
Han fantes ikke oppløftende når jeg i fjor prøvde å si hvordan ting var for meg. Han skrev bare «livet kommer til å fortsette noenlunde slik det alltid har vært, så å ha forhåpninger på store og bedre forandringer er jeg redd bare vil gjøre deg mer skuffet».

Broren min er mer introvert enn meg, men han finnes ikke deprimert selv om jeg hadde blitt direkte syk av å leve som han. Han sitter bare foran PC når han ikke jobber, aldri sammen med folk. Og han foretrekker mørketiden og jobber helst natt. Jeg trenger dagslys og være våken mens folk faktisk er våkne... 

Ble kanskje langt det her, men her ser man hvor forskjellig man kan bli. Og likevel arve mye gemytt fra en forelder man ikke vokste opp med. Det eneste som plaget meg var når jeg var barn. Mine fettere og kusiner hadde begge foreldre. Alle i barnehagen hadde begge foreldre og jeg var liksom «hun uten en far». Det var mamma og bestemor som forsørget meg. Ble spurt av andre barn «har du ingen far, er bare moren din som henter deg». 
 

Jeg har store tilknytningsproblemer. Jeg har aldri hatt kjæreste for jeg føler menn er bare tull. 

Anonymkode: 904d0...b89

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Er ikke lei meg. Han har aldri vært der. Jeg er mer bare litt undrende på oppførselen. Jeg har hatt store problemer i livet og prøvd å få kontakt med han fordi jeg vil bli bedre kjent med han og meg selv. Jeg vet en del som han har skrevet og mamma har sagt ting. Ser dessverre ut til at personlighetstrekk er arvelig. 
Både jeg og min bror er veldig introverte. Han var veldig introvert selv. Han har hatt masse depresjon. Vi har samme måte å prate på selv om jeg ikke har vokst opp med han, altså er jeg hard i kjeften. Har skjerpet meg med årene, men han kan bruke ord som «møkka .......» feks skrev han «ser ut til at du lider av samme møkkadepresjon som jeg gjorde». «Møkka» er faktisk et ord jeg har brukt mye selv 😅 «møkkabil» «møkkakropp» osv. 
Han fantes ikke oppløftende når jeg i fjor prøvde å si hvordan ting var for meg. Han skrev bare «livet kommer til å fortsette noenlunde slik det alltid har vært, så å ha forhåpninger på store og bedre forandringer er jeg redd bare vil gjøre deg mer skuffet».

Broren min er mer introvert enn meg, men han finnes ikke deprimert selv om jeg hadde blitt direkte syk av å leve som han. Han sitter bare foran PC når han ikke jobber, aldri sammen med folk. Og han foretrekker mørketiden og jobber helst natt. Jeg trenger dagslys og være våken mens folk faktisk er våkne... 

Ble kanskje langt det her, men her ser man hvor forskjellig man kan bli. Og likevel arve mye gemytt fra en forelder man ikke vokste opp med. Det eneste som plaget meg var når jeg var barn. Mine fettere og kusiner hadde begge foreldre. Alle i barnehagen hadde begge foreldre og jeg var liksom «hun uten en far». Det var mamma og bestemor som forsørget meg. Ble spurt av andre barn «har du ingen far, er bare moren din som henter deg». 
 

Jeg har store tilknytningsproblemer. Jeg har aldri hatt kjæreste for jeg føler menn er bare tull. 

Anonymkode: 904d0...b89

Kjære, fine deg.

Du er modig som har tatt opp kontakten med din far, og har tatt initiativ til facetime. Selv om han ikke svarer deg, har det ingenting med deg å gjøre.

Din far har store psykiske problemer, noe som viser seg i måten han også behandler dine andre søsken. Mange personlighetstrekk er arvelige, men du er ikke dømt til et liv i depresjon og følelsesmessige problemer. Du viser med å ta kontakt at du overhodet ikke er som din far. Du ønsker en relasjon, en forklaring og forbindelse til mannen som ga deg livet.

Før var det mer stigma dersom en var aleneforelder, men i dag er det mange som lever med kun med en forelder av mange årsaker. Din opplevelse i barndommen forstår jeg godt, jeg ble aldri hentet av noen av mine foreldre, kun barnepiker/au pair. 

Din far klarer ikke å være den faren han burde være for deg og din bror. Du skal likevel ikke dvele for lenge ved fortiden, men se fremover og jobb for å skape et godt liv for deg selv. 
Det er ikke rart at du har tilknytningsproblemer i hele tatt. Fokuser på deg selv og gå gjerne i terapi. Tilgi din far for å mangle evne til å gi omsorg, og for å ha forlatt dere. 
Når du får jobbet deg gjennom dette, vil du kunne skape en bedre relasjon til en fremtidig partner. 

Anonymkode: 52ea4...70b

[AnonymBruker]

Jeg tror at det beste du kan gjøre for deg selv er å tilgi din far. Han sliter sikkert mye med at han ikke strekker til pga psykiske lidelser og svakheter. Kanskje han tenker at det beste for dere er at han ikke er der ?  Men uansett så vil savnet etter den biologiske forelderen som ikke er til stedet være der for et barn. Kanskje også som voksen. Bare de som har opplevd det selv kan forstå det.

Anonymkode: fcb00...d27

[AnonymBruker]

Takk for svarene. Jeg har aldri følt et sterkt savn, kjente aldri fyren. Men kan jo hende det har vært i underbevisstheten. Som barn følte jeg meg annerledes fordi jeg var liksom den eneste som ikke ble hentet av begge foreldre. 
 

Jeg kan huske pappa fra barndommen likevel. Han kom på besøk noen få ganger. Jeg husker en mann som jeg ikke visste hvor jeg hadde. Jeg turte ikke gjøre en del fordi jeg var usikker. 
Når jeg var alene med han følte jeg meg ikke tatt vare på. Han var kald. Han har visst alltid vært slik, som rømmer fra forpliktelser. 

Anonymkode: 904d0...b89

[AnonymBruker]

Høres ut som min far! Han dro før jeg ble født, han har vært travelt opptatt med å sette unger på kvinner, for så å reise sin vei. Jeg har 10 halvsøsken som jeg vet om. Redd det bare er toppen av isfjellet...

Han kom brått inn i livet et par år da jeg var 8- 10 år. Skulle ønske han aldri hadde kommet, for å si det slik... 
Kjenner heller ikke noe tristhet eller savn, mer en nysgjerrighet. Stalker han rett som det er, han opptrer som en veldig ressurssterk mann. Den grisen!

Klem til deg 💕

Anonymkode: e65e2...360