Dere som er dårlige på å ta initiativ i vennskap. Jeg har noen spørsmål til dere!

[AnonymBruker]

Ser med jevne mellomrom tråder her inne som handler om skjevhet mellom venner, angående det å ta kontakt. Ofte er det typisk at den ene parten er den som tar kontakt og initiativ til å møtes (i hvert fall face to face), mens den andre parten aldri eller sjelden gjør det samme. Derimot blir den passive vennen alltid med når h*n blir spurt, koser seg og sier at det var hyggelig osv, så det er ikke slik at vedkommende ikke ønske sosial omgang heller. Tvert i mot setter slike passive folk pris på at folk tar kontakt. Men, for den aktive vennen, oppleves det etter hvert som slitsomt å alltid måtte være den som drar i gang ting hvis det ikke skal gå månedsvis mellom hver gang. Dere skjønner tegninga? Her kommer et par spørsmål til dere som kjenner dere igjen som den passive vennen:

- Er det slik at dere opplever det som at dere har det så mye travlere enn andre og at deres tid er mer "verdt"? 

- Synes dere det er greit at det alltid må være de andre som tar ansvar for å holde kontakt/ta konkret initiativ? Dere har liksom ikke noe ansvar for relasjonen? 

- Er dere ekstremt sløve (eller skal jeg si selvsentrerte?) at dere "glemmer" at dere har venner før det har gått flere uker/måneder? Eller har dere rett og slett lite sosiale behov? 

- Dere som har familie og jobb og føler dere ikke kan prioritere venner annet enn en ytterst sjelden gang; har dere liten kapasitet? 

Hadde vært interessant om noen hadde tatt seg tid til å svare! Som dere skjønner, står jeg midt opp i en situasjon med en venn, hvor jeg er usikker på hvor mye mer jeg gidder rett og slett. Men det er ikke så lett, da vedkommende er flink til å snappe/svare på sosiale medier. Men å møtes i virkeligheten, det er visst sinnsykt vanskele/mye om og men. Ikke bare enveis sånn sett. Jeg er en person som er avhengig av en viss kontakt (typ 1 gang i måneden) for at jeg skal annse noen som nære, går det lengre i mellom, blir jeg rett og slett uinteressert (også i det vedkommende snapper. Det er ikke bra nok rett og slett). Men før jeg tar det opp med vedkommende, vil jeg først høre her hva slike folk tenker. Er oppriktig interessert i å vite hva som gjør at noen bare "forsvinner" i perioder og skal ha vennskap kun på sine premisser! Dette ble langt, men la gå... 

Anonymkode: b0731...36c

[AnonymBruker]

For min del handler det om at jeg er lat. Hater å lage avtaler og "binde" meg, men elsker å være sosial. Veldig rart.

Anonymkode: bb24c...6bf

[Mr&Ro]

Som jeg skulle ha skrevet det selv👏👏👍👍👏👏. Følger!

[AnonymBruker]

Lurer på det samme selv. Hvor vanskelig er det å spørre om noen vil bli med å ta en kopp kaffe en liten time? Det er ikke mye som skal til, men enkelte har det visst utrooolig travelt 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 94642...4cf

[AnonymBruker]

For meg handler det om mindreverdighetskomplekser. Omtrent alt jeg har hatt av vennskap har dabbet av fordi jeg ikke tør å ta initiativ. Jeg tenker alltid at den andre har viktigere ting å gjøre. Trist, men sant. 

Anonymkode: 6a3d0...79a

[Gjest Poppelopp]

Kanskje bare litt usosial. 
 

Jeg er ekstremt usosial, har alltid mislikt selskap av alle slag. Samlinger på jobb osv. 

jeg flyttet til nytt fylke for 6år siden. Har ingen venner her, og stortrives. Er så godt å kunne gå ute blant folk uten ‘risikere’ å møte på gamle bekjente. Har 1 venn i hjembyen min, som jeg møter når h*n er på besøk til meg, eller jeg til familien min i hjembyen. 

[Gjest Lasox]

Vel de vennene som jeg har nå har jo nesten alle samboere (kjærester) og føler meg ikke like viktig lengre som før. Derfor har det blitt mindre engasjement til å ta kontakt. Før var det nå slik at det var veldig mye jeg som tok kontakt og har også mistet litt interessen av å føle at man må til enhver tid "mase" på andre. Andre kan gjerne ta litt initiativ om dem har lyst. Hvis dem ikke har lyst til å ta det initiativet så er vel kanskje ikke vennskapet så mye verdt allikevel?

Føles dessuten lettere ut om vennen som har samboer og kjæreste er lettere for dem å kunne avtale noe med meg som er singel. Jeg har jo all verden av tid og det vet dem, men smak og behag. 

Endret 26. juni 2020 av Lasox

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del handler det om at jeg er lat. Hater å lage avtaler og "binde" meg, men elsker å være sosial. Veldig rart.

Anonymkode: bb24c...6bf

Det er spesielt ja. Og ikke minst dobbeltmoralsk! Hvordan foretrekker du å være sosial da? 

Anonymkode: b0731...36c

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg handler det om mindreverdighetskomplekser. Omtrent alt jeg har hatt av vennskap har dabbet av fordi jeg ikke tør å ta initiativ. Jeg tenker alltid at den andre har viktigere ting å gjøre. Trist, men sant. 

Anonymkode: 6a3d0...79a

Okei. Men innser du at du sitter med løsningen selv? Du må rett og rett presse deg selv litt til å ta mer initiativ hvis folk skal gidde å ha deg i livet sitt over tid. Så enkelt, så vanskelig liksom.. 

Anonymkode: b0731...36c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser med jevne mellomrom tråder her inne som handler om skjevhet mellom venner, angående det å ta kontakt. Ofte er det typisk at den ene parten er den som tar kontakt og initiativ til å møtes (i hvert fall face to face), mens den andre parten aldri eller sjelden gjør det samme. Derimot blir den passive vennen alltid med når h*n blir spurt, koser seg og sier at det var hyggelig osv, så det er ikke slik at vedkommende ikke ønske sosial omgang heller. Tvert i mot setter slike passive folk pris på at folk tar kontakt. Men, for den aktive vennen, oppleves det etter hvert som slitsomt å alltid måtte være den som drar i gang ting hvis det ikke skal gå månedsvis mellom hver gang. Dere skjønner tegninga? Her kommer et par spørsmål til dere som kjenner dere igjen som den passive vennen:

- Er det slik at dere opplever det som at dere har det så mye travlere enn andre og at deres tid er mer "verdt"? 

- Synes dere det er greit at det alltid må være de andre som tar ansvar for å holde kontakt/ta konkret initiativ? Dere har liksom ikke noe ansvar for relasjonen? 

- Er dere ekstremt sløve (eller skal jeg si selvsentrerte?) at dere "glemmer" at dere har venner før det har gått flere uker/måneder? Eller har dere rett og slett lite sosiale behov? 

- Dere som har familie og jobb og føler dere ikke kan prioritere venner annet enn en ytterst sjelden gang; har dere liten kapasitet? 

Hadde vært interessant om noen hadde tatt seg tid til å svare! Som dere skjønner, står jeg midt opp i en situasjon med en venn, hvor jeg er usikker på hvor mye mer jeg gidder rett og slett. Men det er ikke så lett, da vedkommende er flink til å snappe/svare på sosiale medier. Men å møtes i virkeligheten, det er visst sinnsykt vanskele/mye om og men. Ikke bare enveis sånn sett. Jeg er en person som er avhengig av en viss kontakt (typ 1 gang i måneden) for at jeg skal annse noen som nære, går det lengre i mellom, blir jeg rett og slett uinteressert (også i det vedkommende snapper. Det er ikke bra nok rett og slett). Men før jeg tar det opp med vedkommende, vil jeg først høre her hva slike folk tenker. Er oppriktig interessert i å vite hva som gjør at noen bare "forsvinner" i perioder og skal ha vennskap kun på sine premisser! Dette ble langt, men la gå... 

Anonymkode: b0731...36c

Nei, jeg opplever det ikke som at jeg har det travlere enn andre, eller at min tid er mer verdt. Jeg er ca like travel som andre, men er mye mer introvert enn flesteparten av vennene mine. Noe som betyr at jeg har mindre behov for sosialisering enn andre.

Greit og greit. Greit for meg, men neppe for vennene mine. Det er jo faktisk ikke sånn at jeg forventer å bli invitert, og jeg blir heller ikke sur om de gjør noe uten å invitere meg med.

Nei, jeg er verken sløv eller selvsentrert, jeg er introvert. Jeg henter energi ved å være alene. Med andre ord: jeg har lite sosialt behov, og bruker mye energi på å være sosial.

Jeg har familie og jobb, men har nok ikke direkte mindre kapasitet enn andre. Men når det kommer til å sosialisere og tilbringe tid sammen med andre mennesker, har jeg jo mindre kapasitet enn ekstroverte. Fordi jeg bruker energi på å sosialisere, og ekstroverte henter energi på å sosialisere. Jeg føler meg ofte helt tom og sliten etter å ha vært sammen med venner, uansett om jeg har kost meg aldri så mye.

 

Du burde absolutt snakke med vennen din, men ikke bus ut med beskyldninger og antakelser av den typen du presenterer her, at vedkommende er selvsentrert, synes tiden sin er mer viktig enn din og glemmer deg. Vær åpen og spør hvorfor dere møtes så sjeldent. Kanskje vennen din er storfornøyd med dagens ordning, og da er det viktig at du er ærlig om ditt behov. Så må dere sammen finne ut hva som fungerer best for dere begge.
Og husk: du kan ikke forvente et vennskap kun på dine premisser heller. Dine behov er ikke viktigere enn vennens behov.

Har du flere venner? Hva om du sosialiserer mye med de vennene som har like stort behov for det som deg, og treffer denne ene vennen mer sporadisk når vedkommende er klar for det?
Du må nesten se på vennskapet som et kjæresteforhold; er dere så forskjellige og har så ulike behov at dere ikke fungerer sammen, så burde dere faktisk ikke være sammen. Kjenner jeg denne vennen din rett og at vedkommende er introvert, er hun/han mest sannsynlig fornøyd med noen snapper/meldinger i uka, og noen sporadiske møter ansikt til ansikt. Så da er det du som må avgjøre om du kan leve med det eller ikke.

Anonymkode: 0e271...36b

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Lasox skrev:

Vel de vennene som jeg har nå har jo nesten alle samboere (kjærester) og føler meg ikke like viktig lengre som før. Derfor har det blitt mindre engasjement til å ta kontakt. Før var det nå slik at det var veldig mye jeg som tok kontakt og har også mistet litt interessen av å føle at man må til enhver tid "mase" på andre. Andre kan gjerne ta litt initiativ om dem har lyst. Hvis dem ikke har lyst til å ta det initiativet så er vel kanskje ikke vennskapet så mye verdt allikevel?

Føles dessuten lettere ut om vennen som har samboer og kjæreste er lettere for dem å kunne avtale noe med meg som er singel. Jeg har jo all verden av tid og det vet dem, men smak og behag. 

Skjønner hva du mener, men vennskap handler jo om å gi og ta, selv om sivilstatusen endres. Merkelig at noen blir så snevre! Forstår hva du mener med "mas", er jo slik jeg føler det selv med enkelte. Unnskyld at jeg tar kontakt liksom.. 

Anonymkode: b0731...36c

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i begge sider her. Jeg synes det er vanskelig å ta kontakt med folk, på grunn av mindreverdighetskomplekser. Så noen ganger tør jeg ikke ta så mye kontakt, men jeg gjør det oftere når jeg føler at personen genuint vil være sammen med meg. 

Fordi det ofte føles vanskelig å ta kontakt og det krever så mye av meg å gjøre det, så blir jeg skuffet når de ikke tar initiativ tilbake. Hadde for eksempel en venninne som jeg traff litt før, men da det hadde gått en stund hvor bare jeg tok kontakt, så sluttet jeg også.

Har mer forståelse for folk som ikke tar initiativ fordi de synes det er litt skummelt, enn folk som alltid har det travelt. Man kan ha mye å gjøre, men om man aldri prioriterer vennen sin så er det ikke så fint gjort. Det gjør jo at man føler seg glemt, eller ikke viktig. 

Anonymkode: 040a8...c9e

[AnonymBruker]

Jeg har mistet de få vennene jeg hadde fordi de ikke prioriterte meg. De kunne godt be meg med på fest eller trening - det var oftere de som ba meg enn omvendt - men de gangene jeg ba dem på noe så var det helt tydelig ikke førsteprioritet hos dem. Så jeg lærte å være hun venninna som bare kommer når noen spør, og ikke tar initiativ selv.

 

(Morsomt å be hele gjengen i 20-årsdagen min og så dukket én opp, for eksempel...)

Anonymkode: 22f86...287

[Gjest Lasox]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg litt igjen i begge sider her. Jeg synes det er vanskelig å ta kontakt med folk, på grunn av mindreverdighetskomplekser. Så noen ganger tør jeg ikke ta så mye kontakt, men jeg gjør det oftere når jeg føler at personen genuint vil være sammen med meg. 

Fordi det ofte føles vanskelig å ta kontakt og det krever så mye av meg å gjøre det, så blir jeg skuffet når de ikke tar initiativ tilbake. Hadde for eksempel en venninne som jeg traff litt før, men da det hadde gått en stund hvor bare jeg tok kontakt, så sluttet jeg også.

Har mer forståelse for folk som ikke tar initiativ fordi de synes det er litt skummelt, enn folk som alltid har det travelt. Man kan ha mye å gjøre, men om man aldri prioriterer vennen sin så er det ikke så fint gjort. Det gjør jo at man føler seg glemt, eller ikke viktig. 

Anonymkode: 040a8...c9e

Føler litt av det samme som deg når du snakker om mindreverdighetskomplekser og om når personer viser interesse for å tilbringe tid sammen med meg.

[anonymLala]

Flere ting. Introvert og jobber med mennesker, det suger mye av den sosiale energien og jeg foretrekker å hente meg inn alene når jeg har fri. Vil heller gå en tur alene enn sammen med samboer/venner, selv om jeg er glad i disse. Er med på noen sammenkomster/fest fordi de vennene jeg har (men sjeldent ser eller tar kontakt med selv) faktisk betyr mye for meg. Det kan være hyggelig, men ofte et ork. Handler også litt om at jeg føler meg som en dårlig venn når jeg ikke klarer ‘’gi’’ så mye av meg selv og henge med i samtaler etter en stund. Tror ikke jeg har det mer travelt enn andre! Har kapasitet men ikke mentalt, da er det enklere å holde kontakt med korte snaps/meldinger. Korte møter som en rask tur/kaffe er også mye bedre enn en hel kveld (blir sliten av å tenke på det). Trives også i eget selskap og har ikke behovet for den samme kontakten, men setter ikke mindre pris på de vennene jeg har. De jeg har vet også hvordan jeg er, og at jeg alltid er der for de om de trenger meg utover de normale ‘’venninnetreffa’’ på kafé osv, så dekker de sitt mere sosiale behovmed andre venner som er mer på bølgelengde der.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg opplever det ikke som at jeg har det travlere enn andre, eller at min tid er mer verdt. Jeg er ca like travel som andre, men er mye mer introvert enn flesteparten av vennene mine. Noe som betyr at jeg har mindre behov for sosialisering enn andre.

- Den er grei, vet hva det vil si å være introvert. 

Greit og greit. Greit for meg, men neppe for vennene mine. Det er jo faktisk ikke sånn at jeg forventer å bli invitert, og jeg blir heller ikke sur om de gjør noe uten å invitere meg med.

- Bra. For det kan du heller ikke bli. 

Nei, jeg er verken sløv eller selvsentrert, jeg er introvert. Jeg henter energi ved å være alene. Med andre ord: jeg har lite sosialt behov, og bruker mye energi på å være sosial.

Jeg har familie og jobb, men har nok ikke direkte mindre kapasitet enn andre. Men når det kommer til å sosialisere og tilbringe tid sammen med andre mennesker, har jeg jo mindre kapasitet enn ekstroverte. Fordi jeg bruker energi på å sosialisere, og ekstroverte henter energi på å sosialisere. Jeg føler meg ofte helt tom og sliten etter å ha vært sammen med venner, uansett om jeg har kost meg aldri så mye.

- Skjønner, jeg er nok utpreget ekstrovert. Blir muggen av å sitte hjemme mer enn to-tre kvelder på rad, da må jeg UT!

Du burde absolutt snakke med vennen din, men ikke bus ut med beskyldninger og antakelser av den typen du presenterer her, at vedkommende er selvsentrert, synes tiden sin er mer viktig enn din og glemmer deg. Vær åpen og spør hvorfor dere møtes så sjeldent. Kanskje vennen din er storfornøyd med dagens ordning, og da er det viktig at du er ærlig om ditt behov. Så må dere sammen finne ut hva som fungerer best for dere begge.

- Takk for tips! Will do. 

Og husk: du kan ikke forvente et vennskap kun på dine premisser heller. Dine behov er ikke viktigere enn vennens behov.

Greit nok, men hvem sine premisser skal gjelde da? Som du ser, er jeg ikke den slitsomme typen som maser hver uke, det er snakk om ca 1 gang per måned! Er det mye å forlange?? 

Har du flere venner? Hva om du sosialiserer mye med de vennene som har like stort behov for det som deg, og treffer denne ene vennen mer sporadisk når vedkommende er klar for det? 

- Jo, jeg har masse andre venner. Men jeg og denne vennen klikker jo godt sammen når vi møtes, så du kan jo si at det er et savn/føles litt sårt fra min side. 

Du må nesten se på vennskapet som et kjæresteforhold; er dere så forskjellige og har så ulike behov at dere ikke fungerer sammen, så burde dere faktisk ikke være sammen. Kjenner jeg denne vennen din rett og at vedkommende er introvert, er hun/han mest sannsynlig fornøyd med noen snapper/meldinger i uka, og noen sporadiske møter ansikt til ansikt. Så da er det du som må avgjøre om du kan leve med det eller ikke.

- Her har du helt rett! Ønsket som sagt synspunkter og tanker fra andre om hvordan jeg kan ta det opp. Er nok en person som kan virke kvass hvis jeg er irritert nok, så fint og få luftet det er først. I tillegg har jeg god husk, så selv om jeg ikke bevisst tenker over det, så gjør det det ubevisst etter samtaler med vedkommende, og får da et ufrivillig "regnskap" i hodet angående hvem som har tatt initiativ de siste gangene. Derav irritasjonen. 

Anonymkode: 0e271...36b

 

Anonymkode: b0731...36c

[AnonymBruker]

 Er det slik at dere opplever det som at dere har det så mye travlere enn andre og at deres tid er mer "verdt"? 

Absolutt ikke. Jeg har selv hatt mye som skjer i mitt eget liv de siste åra og rett og slett ikke helt hatt kapasitet, energi, mulighet for å dra alene og prøvd litt for mye å være "tilgjengelig" hjemme i tilfelle min eks bestemte seg for å komme tidlig hjem. Jeg endte opp med å heller være mye alene, ensom, ikke følte meg i form eller bra nok til å møte venninner. Er egentlig et under at jeg fortsatt har venninner. Jeg bor også langt unna. Nå som jeg skal bo mer alene håper jeg å få mer mulighet til å dra hvor og når jeg vil (med barna på slep så evt på dagtid). Og så har jeg alltid følt meg mer mislykket enn venninnene mine. Så er vel en sårhet i det også.. 

- Synes dere det er greit at det alltid må være de andre som tar ansvar for å holde kontakt/ta konkret initiativ? Dere har liksom ikke noe ansvar for relasjonen? 

Jo, ansvaret ligger like mye på meg. Jeg prøver å snappe/svare tilbake på det jeg kan. Men vi møtes jo sjelden fordi jeg ikke har turt å spørre om noen vil komme på besøk pga eksen jeg har bodd med. Så gleder meg til å flytte, da flytter jeg nærmere og håper på flere og bedre muligheter. 

- Er dere ekstremt sløve (eller skal jeg si selvsentrerte?) at dere "glemmer" at dere har venner før det har gått flere uker/måneder? Eller har dere rett og slett lite sosiale behov? 

Mitt sosiale behov har vel mer eller mindre blitt enormt dekket av barna. Når de er lagt så trenger jeg å slappe av for å hente meg inn igjen. Pluss at jeg fikk ikke noe særlig fri på kveldstid (2 ganger på 3 år..). Og så har venninnene mine familie, jobb og sykdommer så er ikke alltid så lett å bare møtes tilfeldig på en kjapp kopp kaffi. Bor 1 time unna de fleste venninnene mine.. 

- Dere som har familie og jobb og føler dere ikke kan prioritere venner annet enn en ytterst sjelden gang; har dere liten kapasitet? 

Har ikke jobb, men all min tid har gått og går med barna. Og før når jeg hadde samboer så brukte han opp resterende energi jeg hadde på kvelden. Han slukte opp resten av meg. Som sagt håper jeg på bedre muligheter nå som jeg er alene. 

Anonymkode: 2be0e...230

[AnonymBruker]

Enig med ts! Savner den tida der folk bare kom på døra uten å avtale. Nå skal alt avtales i lang tid, og mye om og men. 
jeg for min del er sosial, og trenger den kontakten med folk. Så jeg er også den som alltid tar initiativ. Og føler det samme som ts. 
blir lett usikker på seg selv når en alltid er den som må holde relasjonene vedlike 

Anonymkode: d2559...9bf

[Gjest YtreYtterst]

Jeg tenker helt ærlig ikke så mye på det. Jeg er introvert, så det kan gå ganske lang tid mellom hver gang jeg kommer på at jeg savner å treffe andre folk enn samboeren min. Føler meg verken spesielt travel eller selvsentrert, men jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Takker stort sett ja om jeg blir invitert, og synes også stort sett det er hyggelig å treffe folk, men kommer som oftest ikke på å arrangere et treff helt av meg selv. Det er bare ikke et behov jeg har. De få vennene jeg har sett ut til å godta dette, og det er jeg glad for. De vet også at hvis de trenger meg så slipper jeg alt jeg har i hendene og møter opp, men de må gjerne si ifra om det selv, for det kan ta en liten stund før jeg kommer på at de ikke har vært på radaren min på en stund.

[AnonymBruker]

Forskjellige grunner.

1. Bryr meg ikke sånn alt for mye om venner. Familie (mann/bestevennen, barn) og øvrig familie (som inkluderer bestevenninna mi) kommer først, deretter egentid og avslappning, og deretter (hvis jeg orker/gidder - "bare" venner)

2. Har ikke mye sosialt behov, er introvert.

3. Glemmer fort folk (som ikke er mannen/bestevennen osv). Kan godt gå 4mnd uten å tenke på venner

4. Er travel. Om folk vil møtes (de vil som oftes møtes oftere enn meg) så får de spørre når de har lyst, så sier jeg ja om jeg kan/vil)

5. Og hadde ikke gjort meg noe om vennene mine syntes dette var for slitsomt og ønsket å kutte kontakt. Alle har et valg. Ingen "Må" være vennene mine liksom. Og alle er klar over at jeg er introvert og ikk eliker å finne på ting ofte, noe de syntes er greit

Anonymkode: 9ee65...6ef