Trenger synspunkter, er redd for at tiden er i ferd med å løpe fra meg:(

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i et yrke, sykepleier, som jeg føler ikke passer for meg. Har følt det i mange år, helt siden utdannelsen. Føler meg ikke hjemme i den medisinske/pleiefaglige verdenen. Det er vanskelig å forklare til venner og familie som ikke helt forstår meg. Jeg har nå en stabil jobb og relativt god lønn. Helt Ok kolleger, men lite sosialt utenom jobb. Et stort savn er at jeg føler at jeg ikke får utfordret eller utviklet meg som person i dette yrket, på de tingene jeg trives med og føler en interesse for. Jeg har hatt mange ulike jobber opp gjennom tiden, og vet hva det dreier som om de fleste steder i helsevesenet.

I flere år har jeg vurdert å bli jurist, utdanne meg mens jeg jobber litt som sykepleier. Jeg har gode karakterer fra vgs, så det er ikke noe problem å komme inn på studiet. Når jeg lufter dette for familie/venner så sier mange at jeg heller burde prøve å finne en tilsvarende jobb som sykepleier, eller heller bygge på med pedagogikk og bli yrkesfaglærer. Slik at jeg kanskje da får en jobb som passer meg bedre. Jeg tror de fleste tenker at juss-studiet er litt voldsomt å begynne på som godt voksen, og jeg ikke vil være ferdig utdannet før jeg er i 40-årene. Dette er noe jeg også kjenner veldig på. Det føles som en stor sorg å aldri skulle få prøve å følge en drøm som har bygget seg opp gjennom tid, og jeg skulle ønske jeg hadde fulgt magefølelsen da jeg var ung og tatt sjansen på juss-studiet.

Så nå sitter jeg her, har etter mange år på leit funnet en stabil jobb som er ganske ettertraktet i mitt yrke, men som jeg føler gir meg lite intellektuelt. Og det er frustrerende at omgivelsene ikke forstår meg. Jeg har forpliktelser, mann og barn, så kan ikke bare gjøre  helt som jeg vil heller. Føler at familien min fortjener stabiliteten som denne jobben gir meg, men at jeg på en måte «ofrer» meg selv i prosessen. Det føles litt som at «ilden» inni meg dør litt, og det er en deprimerende følelse.

Men så prøver jeg å tenke rasjonelt, forventer jeg for mye fra en jobb? Dersom jeg får meg noen interresante hobbyer, vil det hjelpe på å fylle tomrommet jeg kjenner? Jeg kan bare ikke forstå at mine kolleger kan ha denne jobben og føle seg tilfreds, og de fleste har jobbet der i ørten år.
 

Eller forventer jeg ikke for mye fra en jobb?

Og når er det for seint å begynne å studere på nytt?

Håper på noen kloke svar😊

Anonymkode: 317c7...550

[Frk. Fie]

Jeg synes absolutt ikke du forventer for mye. Mennesker er ulike, for noen er jobben en nødvendig inntektskilde og for andre veldig mye mer. Jeg er i siste kategori, kunne ikke hatt en arbeidshverdag hvor jeg ikke fikk brukt meg selv og ble utfordret. Jeg har hatt slike jobber, da jeg var en hel del yngre, og husker frustrasjonen. Jeg vil yte! Bidra! Utgjøre en forskjell! Og det tør jeg påstå at jeg gjør. 

Får vondt av deg når du lurer på om du skal gi opp drømmen din. Ut fra hva du skriver høres det ut til at det er realiserbart, du kan faktisk bli jurist. Å heller bli yrkesfaglærer..? Skjlnner ikke hvor det kom fra.

Siden du spør så konkret: jeg synes du skal ta en prat med din  mann, involvere ham og legge en plan. Om jeg forstår deg riktig er du enda i 30-åra? Klart du skal prøve! Heller det, enn å sitte her om fem år og fremdeles tenke "hva om...?" 

:-) 

[AnonymBruker]

Støtter alt i forrige innlegg. Snakk med mannen, han blir berørt av ditt ønske. Se for dere hverdagen fremover, både i studietiden og når du er ferdigstudert. Hva taper dere, hva vinner dere? Og da gjelder det både økonomisk, sosialt, og i "lykkeligere kone". 

Og, nei, det er ikke for seint! Jeg er 42 og tar en bachelor nå. 

Anonymkode: ecb79...10a

[AnonymBruker]

Helt enig med de to over her. Det er ikke for sent å følge drømmen din! 
 

 

Anonymkode: 0b1ad...457

[AnonymBruker]

Jeg ble ferdig jurist i 30-årene, etter å først ha jobbet som sykepleier. Det var overhodet ikke noe for meg, hver dag da jeg kom hjem fra jobb gruet jeg meg til jobb igjen dagen etter. Så jeg skjønner deg veldig godt!

Det var flere voksne på studiet da jeg gikk. Og fem år går sykt fort. Du kan risikere å sitte her om fem år og være misfornøyd sykepleier og tenke at du kunne vært ferdigutdannet jurist. Enig med de andre, snakk med mannen din. Hvis du ser at det ikke går, så er det ikke verre enn å hoppe av. 

Anonymkode: 9a2f6...c37

[AnonymBruker]

15 timer siden, Frk. Fie skrev:

Jeg synes absolutt ikke du forventer for mye. Mennesker er ulike, for noen er jobben en nødvendig inntektskilde og for andre veldig mye mer. Jeg er i siste kategori, kunne ikke hatt en arbeidshverdag hvor jeg ikke fikk brukt meg selv og ble utfordret. Jeg har hatt slike jobber, da jeg var en hel del yngre, og husker frustrasjonen. Jeg vil yte! Bidra! Utgjøre en forskjell! Og det tør jeg påstå at jeg gjør. 

Får vondt av deg når du lurer på om du skal gi opp drømmen din. Ut fra hva du skriver høres det ut til at det er realiserbart, du kan faktisk bli jurist. Å heller bli yrkesfaglærer..? Skjlnner ikke hvor det kom fra.

Siden du spør så konkret: jeg synes du skal ta en prat med din  mann, involvere ham og legge en plan. Om jeg forstår deg riktig er du enda i 30-åra? Klart du skal prøve! Heller det, enn å sitte her om fem år og fremdeles tenke "hva om...?" 

:-) 

Tusen takk for svar, ja jeg gruer meg for å snakke med mannen om det, for det har vært mye frem og tilbake de siste årene om jobb osv. Tror han bare vil at jeg nå skal være fornøyd og ferdig med det. Men jeg innser at det ikke er så enkelt for meg. Jeg kommer inn til høsten, og vurderer nå bare begynne og se hvordan det går. Har sagt til han at jeg kommer til å studere et fag, men kombinere med jobb, og det var greit. Av en eller annen grunn vil han ikke at jeg skal studere juss, for han mener jeg ikke passer til det 🤷‍♀️

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Støtter alt i forrige innlegg. Snakk med mannen, han blir berørt av ditt ønske. Se for dere hverdagen fremover, både i studietiden og når du er ferdigstudert. Hva taper dere, hva vinner dere? Og da gjelder det både økonomisk, sosialt, og i "lykkeligere kone". 

Og, nei, det er ikke for seint! Jeg er 42 og tar en bachelor nå. 

Anonymkode: ecb79...10a

Takk skal du ha, så gøy å høre at du studerer i 40-årene😊 husker på spl studiet var det mange voksne studenter i både 40 og 50- årene, så håper det er like høy toleranse for det på jussen.
Jeg tror og at livet vil bli bedre for både han og meg med en lykkeligere kone. Får jeg en jurist-jobb vil jeg uansett ikke gå ned i lønn, regner jeg med.

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig med de to over her. Det er ikke for sent å følge drømmen din! 
 

 

Anonymkode: 0b1ad...457

Takk for støtten☺️

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble ferdig jurist i 30-årene, etter å først ha jobbet som sykepleier. Det var overhodet ikke noe for meg, hver dag da jeg kom hjem fra jobb gruet jeg meg til jobb igjen dagen etter. Så jeg skjønner deg veldig godt!

Det var flere voksne på studiet da jeg gikk. Og fem år går sykt fort. Du kan risikere å sitte her om fem år og være misfornøyd sykepleier og tenke at du kunne vært ferdigutdannet jurist. Enig med de andre, snakk med mannen din. Hvis du ser at det ikke går, så er det ikke verre enn å hoppe av. 

Anonymkode: 9a2f6...c37

Takk, så kjekt å lese😊 ja det er det jeg er livredd for, at jeg skal sitte her i slutten av 40-50-årene og virkelig angre meg! Tenke på potensialet som ble ødslet vekk. Kan jeg spørre deg, får man raskt en ide om studiet er noe for en, eller må det gå lengre tid? På spl -studiet følte jeg nok ganske tidlig at det ikke var helt match, men samtidig var det så mye forskjellig man skulle gjennom at jeg tenkte det ville gå seg til. Er litt redd for å gjøre samme «feilen» igjen.

 

Jeg har dessverre hatt liten tro på meg selv i mange år, og latt meg diktere av hva andre har sagt og ment. Har faktisk tenkt siste årene at nå er det for sent, livet er snart forbi. Litt deprimerende å tenke, men slik har faktisk jobben påvirket meg.

 

 

Anonymkode: 317c7...550

[AnonymBruker]

Du kan søke andre jobber enn sykepleier, det er mange som jobber på min arbeidsplass (nav) som er sykepleiere. Det er bachelorgraden som teller 

Anonymkode: 7fdd7...3d5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du kan søke andre jobber enn sykepleier, det er mange som jobber på min arbeidsplass (nav) som er sykepleiere. Det er bachelorgraden som teller 

Anonymkode: 7fdd7...3d5

Ja jeg er kjent med det. Men jeg føler et sterkt behov for å studere mer og være noe annet enn «bare» en sykepleier. Kan jeg spørre deg; er det noe kurs, videreutdanning el lign som du kan tenke deg er relevant/interessant for å jobbe i NAV el lign bedrifter? For en som har min bakgrunn. 

Anonymkode: 317c7...550

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet økonomisk - go for it!

Anonymkode: a4661...30c

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, så kjekt å lese😊 ja det er det jeg er livredd for, at jeg skal sitte her i slutten av 40-50-årene og virkelig angre meg! Tenke på potensialet som ble ødslet vekk. Kan jeg spørre deg, får man raskt en ide om studiet er noe for en, eller må det gå lengre tid? På spl -studiet følte jeg nok ganske tidlig at det ikke var helt match, men samtidig var det så mye forskjellig man skulle gjennom at jeg tenkte det ville gå seg til. Er litt redd for å gjøre samme «feilen» igjen.

 

Jeg har dessverre hatt liten tro på meg selv i mange år, og latt meg diktere av hva andre har sagt og ment. Har faktisk tenkt siste årene at nå er det for sent, livet er snart forbi. Litt deprimerende å tenke, men slik har faktisk jobben påvirket meg.

 

 

Anonymkode: 317c7...550

Jeg hadde samme følelse på sykepleien, gjorde det ferdig fordi jeg liker å fullføre ting. Og tenkte det ble annerledes i arbeidslivet. Det ble det jo ikke. På jussen trivdes jeg med én gang, kjentes mye mer interessant. Da jeg studerte begynte vi med familierett og arverett bl.a., og det var lett å kjenne om det var noe for meg eller ikke. 

Jeg hadde også lite tro på meg selv. Hadde en drøm om å bli jurist, men trodde jeg var for dum. Så hadde jeg et lite øyeblikk av ekstra selvtillit og tenkte at jeg like greit kunne prøve, og det er jeg så glad for i dag. Jeg klarer jo dette helt fint 😊

Anonymkode: 9a2f6...c37

[AnonymBruker]

Jeg jobber hos Fylkesmannen med helse og omsorg. Flere jeg jobber med har to utdannelser - barnevern/jurist, sykepleier/jurist etc. Tenk for en kompetanse du får  følg drømmene dine!!

Anonymkode: e6cc3...b18

[Miewyn77]

Nå får de med barn og de over 30 mer i lån så de kan studere, totalt 200 000. I tillegg så kan du jo som jurist spesialisere deg innen helsesaker. F.eks. søksmål til forsikringsselskap og nav ifm helseplager.. da får du brukt sykepleier kunnskapen din. Du vil tjene mer så du kan betjene studielånet. 

[Nieve]

Henger meg på denne. Sitter i samme situasjon som deg, har en bachelorgrad i økonomi, i 30-årene med en god og godt betalt jobb som jeg ikke brenner for. For en uke siden bestemte jeg meg for å følge drømmen å begynne på lektorutdanning til høsten. Mannen min er heldigvis støttende, og det samme er resten av familien min. Det var tyve tunge kilo vekk fra skuldrene mine i det sekundet jeg bestemte meg, og fikk støtte fra dem rundt meg. Nå gleder jeg meg til å komme i gang