Hva skal jeg gjøre? Angrer på hele opplegget...

[AnonymBruker]

Helt fra jeg var liten har jeg drømt om et stort tradisjonelt bryllup, og da min kjære fridde i fjor var vi raskt ute med å booke den største kirken og det flotteste selskapslokalet i byen til neste år, i ren lykkerus. I teorien ser dette bra ut. Logistikkmessig er det veldig enkelt for gjestene, da både kirke og lokale ligger svært sentralt plassert mist i byen og det er kun 10 min gange mellom dem. Har også en flott park like ved kirken, som er perfekt til bryllupsfotografering.

Problemet er bare at jeg ikke har så lyst på et så «storslått» bryllup lenger...Føler at et mer enkelt lokale, og en mindre kirke er mer «meg». Ville gjerne giftet meg i kirken i nabolaget vårt, og funnet et nærliggende lokale. Samboer vil ikke ha denne kirken da han synes den er mindre pen, og lokalet vi tenkte på var allerede fullbooket neste sommer . Har prøvd å finne noe annet,men det blir vanskelig nå som mange har booket om til neste år pga koronakrisen.
 

I tillegg er det noe annet som plager meg mer og mer: Jeg ikke en person som er komfortabel med et så stort bryllup som samboer ønsker. Han vil invitere «alle», og nå har gjestelisten kommet opp i rundt 65 gjester, der ca. 20 er mine og resten hans. Har prøvd å snakke med samboer om dette men han vil ikke endre på noe. Jeg føler at jeg nå har blitt fanget i et opplegg der jeg vil stå som en statist i mitt eget bryllup. At jeg var så dum og ikke tenkte mer over hvilket bryllup jeg ville ha, den gang samboer spurte. Nå er han så keen på tanken på et stort tradisjonsbryllup at han ikke kan se for seg noe annet og jeg gruer meg bare til hele den dagen. Gleder meg til å bli gift med han, men opplegget og selve dagen gruer jeg meg bare til.

Noen som har råd, eller har vært i samme situasjon med å ombestemme seg og ønske å nedtone bryllupet? Hvordan endte det opp ned å bli?

 

Anonymkode: 25fa1...094

[AnonymBruker]

Sifra!!!! Ikke bare la det stå til.

Satte meg på bakbeina selv med min mann, endte opp med å gifte oss med bare nærmeste familie. Søsken, foreldre, besteforeldre og barna våre. Begge var fornøyde med dette etterpå, selv om vi var uenige en stund før...

Jeg hadde også fantasien som mine venninner hadde, hele fasaden. ENORME kostnader, så derfor føltes det feil.

Anonymkode: 8a853...f67

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det store bryllupet med 60+ personer med eksen. Jeg likte dagen, men det var helt ærlig et lite helvete å organisere, og det var svært slitsomt på mange måter.

Jeg er forlovet igjen, og jeg ønsker mest i hele verden et lite bryllup, med kun nærmeste familie og et par venner. Maks 20 stk. Det er også mulig at vi reiser utenlands når det går igjen, vier oss alene og har hagefest i etterkant. Vi har ikke landet helt på hva vi vil, men jeg vet personlig at det er lurt å bruke tid på å bestemme seg og tenke over hva man vil, som du merker nå ❤️  

Det er ikke noe galt i å ombestemme seg, men det er dumt at forloveden din har satt seg helt på bakbeina her. Er det fordi dette faktisk er hans drømmebryllup, eller er det fordi han er redd for å endre på planene? Du må sette deg ned og si at når du tenker på bryllupet nå, så får du en klump i magen, og at du gruer deg til dagen i stedet for å glede deg. Du gleder deg til å gifte deg og være gift, men gruer deg til det du syns er en alt for stor feiring. Det er også litt mer rettferdig at dere har ca 50/50 fordeling på gjestene, her tar jo han overhånd. 

Helt ærlig bør han forstå det om dere skal gifte dere... Det skal være en dag for begge to. Å starte et ekteskap med et bryllup en av dere ikke er fornøyd med er ikke bra. 

Anonymkode: 40371...b3d

[Jytte]

Ville også hatt et lite bryllup. Den som vil ha et stort må respektere den som vil ha et mindre, dvs. feie sine egne ønsker vekk. 

Avlys og start planleggingen på nytt. Hvis han elsker og respekterer deg vil han godta det. Hvis ikke vil jeg anse han som en mannsjåvinist som vil vise frem "en pokal". 

 

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det klart fra dag én at jeg ville Ha et lite bryllup. Min man respekterte det, men var ikke enig, og familiene våre syntes heller ikke det var helt greit selvom de aldri sa det rett ut. De sa aldri noe, men jeg så det likevel. Bryllupet vårt var en big deal for alle rundt oss.

derfor endte det med at det ble et (i mine øyne) gedigent bryllup. 80 gjester til middag, og 110 til kaffe/kaker/fest.

bryllupet var uten tvil fantastisk, en drøm, helt perfekt. Alt stemte. Likevel var det ikke meg. Jeg gjorde det for alle andre, ikke for meg. I dag har jeg blandede følelser vedr bryllupet. Alle andre snakker om det som tiårets begivenhet, men jeg var ikke komfortabel. Alt ble så stort og flott. Jeg klarer ikke se på bildene fra bryllupet uten å være litt trist. I grunnen angrer jeg ikke fordi det tross alt var veldig fint, of storfamilien elsket det, men likevel... angrer jeg litt... det var ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha tinghuset og ti gjester. 

Anonymkode: 5876a...c0d

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill og støtte.
 

Nå har jeg, ts forsøkt å snakke med mannen om dette. Det er ikke enkelt. Jeg spurte rett ut om det var utenkelig for han å ha en liten vielse med kun de nærmeste på middag like etter ( Dette vil da være forlovere, deres familie og våre foreldre og søsken). Det er helt uaktuelt sier han. Han anser alle sine 45 gjester som sine nærmeste og vil ikke høre snakk om å kutte ned på gjestelisten.. Han kan gå med på å utsette sier han, men da må vi komme opp med en god grunn siden han har røpet bryllupsdatoen til flere av sine gjester allerede. For meg vil ikke flytting av dato bety noe så lenge rammen rundt og den svære gjestelisten forblir den samme.

Hva i all verden gjør jeg videre nå?  

Anonymkode: 25fa1...094

[Crema]

Edit: hva om dere har en liten vielse med påfølgende middag helga før det store bryllupet? Hva med færre tilstede på vielsen før stor bryllupsfest på kvelden? Eller omvendt?

Om han ikke klarer å komme til ett kompromiss med deg på dette ville jeg utsatt bryllupet på ubestemt tid. Dere har bestemt dere for å være partnere for resten av livet, og dere kan ikke starte ekteskapet med at han trumfer igjennom ett bryllup som bruden sjøl overhode ikke ønsker.

At han skal få alle sine ønsker oppfylt (kirke, lokalet, antall gjester) og alle dine ønsker blir ignorert er ikke akseptabelt. Bli enige om hva dere er villig til å "ofre" slik at begge to kan ha ett fint bryllup, eller bare drit i hele greia spør du meg. 🤷🏼‍♀️

Endret 27. juni 2020 av Crema

[AuroraB]

Det er ikke alt man kan ombestemme seg på og så tenke at det er greit for den andre. Dere må prøve å komme til et kompromiss. Du må legge fra deg tanken på det lille, intime bryllupet og han må legge fra seg tanken om det store med 100 gjester, og så må dere prøve å møtes på midten et sted. I og med at dere har ønsker som er så i hver deres ende av skalaen, så er det urimelig å tenke at den ene, enten det er deg eller han, skal ofre alle sine ønsker for dagen. Ville du, helt ærlig ha kost deg med den lille vielsen og middag med 10 stykker når du visste at dette hadde du trumfet gjennom og at han sitter der skuffet? Det samme gjelder selvsagt han, men der er det kanskje litt verre i og med at du har vært med på de store planene men ombestemt deg. Begynn på nytt, begge to, og finn noe dere begge kan glede dere til, men vær villig til å gi mer enn dere tar i planlegginga, og ingen trumfer den andre. Kanskje du kan få den intime vielsen, men må ha festen med de 45 slektningene hans. 

Endret 29. juni 2020 av AuroraB

[AnonymBruker]

På 25.6.2020 den 20.32, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde det klart fra dag én at jeg ville Ha et lite bryllup. Min man respekterte det, men var ikke enig, og familiene våre syntes heller ikke det var helt greit selvom de aldri sa det rett ut. De sa aldri noe, men jeg så det likevel. Bryllupet vårt var en big deal for alle rundt oss.

derfor endte det med at det ble et (i mine øyne) gedigent bryllup. 80 gjester til middag, og 110 til kaffe/kaker/fest.

bryllupet var uten tvil fantastisk, en drøm, helt perfekt. Alt stemte. Likevel var det ikke meg. Jeg gjorde det for alle andre, ikke for meg. I dag har jeg blandede følelser vedr bryllupet. Alle andre snakker om det som tiårets begivenhet, men jeg var ikke komfortabel. Alt ble så stort og flott. Jeg klarer ikke se på bildene fra bryllupet uten å være litt trist. I grunnen angrer jeg ikke fordi det tross alt var veldig fint, of storfamilien elsket det, men likevel... angrer jeg litt... det var ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha tinghuset og ti gjester. 

Anonymkode: 5876a...c0d

AKKURAT det føler jeg om mitt eget bryllup også! Har ikke hørt om noen andre som har turt å innrømme den følelsen. Hadde jeg kunne skru tiden tilbake så hadde jeg blånektet det store bryllupet, og heller hatt et lite og uformelt bryllup som jeg kunne hatt som et koselig minne, fremfor et som føles som en diger kamel selv 17 år senere.

Anonymkode: 10006...006

[AnonymBruker]

Kjære deg, han må møte deg litt på midten her. Ellers sier jeg som ei over, at jeg hadde satt bryllupet på vent. Det er meningen at man skal kunne inngå kompromisser og ønske at den andre har det bra. Kan forloveden din gå med på kun familie, og noen få venner så tallet blir nærmere 30 for eksempel? Eller 25? 

Jeg forstår at han føler han MÅ ha det bryllupet og det er det han ønsker, men samtidig så må man godta at den andre endrer mening. Hva hadde du gjort om det var motsatt? Hadde du sagt nei, vi skal ha MITT bryllup, jeg vil ikke høre på deg, eller ville du ha prøvd å justere? Jeg tipper det siste. Men det kan være verd å tenke over hvordan du selv ville ha møtt deg på midten

Jeg håper det ordner seg, det er ikke en grei situasjon. Bryllupet skal være deres (begges) fine dag, hvor dere begge er fornøyd, og som dere kan tenke tilbake på med glede.

Anonymkode: 40371...b3d

[Gjest Lama_Drama]

Da hadde jeg sagt at han får gifte seg alene. Et bryllup er for to, og da skal begge ha en fin dag. Kjører han sololøp får han gjøre det i kirka og. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, han må møte deg litt på midten her. Ellers sier jeg som ei over, at jeg hadde satt bryllupet på vent. Det er meningen at man skal kunne inngå kompromisser og ønske at den andre har det bra. Kan forloveden din gå med på kun familie, og noen få venner så tallet blir nærmere 30 for eksempel? Eller 25? 

Jeg forstår at han føler han MÅ ha det bryllupet og det er det han ønsker, men samtidig så må man godta at den andre endrer mening. Hva hadde du gjort om det var motsatt? Hadde du sagt nei, vi skal ha MITT bryllup, jeg vil ikke høre på deg, eller ville du ha prøvd å justere? Jeg tipper det siste. Men det kan være verd å tenke over hvordan du selv ville ha møtt deg på midten

Jeg håper det ordner seg, det er ikke en grei situasjon. Bryllupet skal være deres (begges) fine dag, hvor dere begge er fornøyd, og som dere kan tenke tilbake på med glede.

Anonymkode: 40371...b3d

Takk! Ja vi har blitt enige om å møtes litt mer på midten. At han har 10 flere gjester enn meg er greit, men føler det blir rart om det er 30 flere.
 

Vi har diskutert destinasjonsbryllup (noe ingen av oss egentlig vil ha) og en intim vielse med kun oss, med påfølgende fest.  Men jeg vil jo gjerne gifte meg med gjester tilstede. Bare ikke det er 60-70 stk. 
 

Er også i gang med å se etter andre lokaler. Dette blir nok en vanskelig prosess. Han sier han vil jeg skal få et bryllup jeg føler meg komfortabel med, og det er jo bra. Men jeg ville helst utsatt til 2022. Han mener det blir rart å utsette 1 år. Dessuten har han gjester som pga flybilletprisene bør få vite datoen 1 år i forkant, derfor føler jeg veldig på press på å måtte bestemme nå om det blir en annen dato eller ei. Føler at andres (hans gjester) sine behov og ønsker hele tiden skal settes først. Mulig jeg overreagerer litt, men..

Anonymkode: 25fa1...094