Angrer på å ha vært åpen om ivf

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært ufrivillig barnløse i snart 6 år.

En knallhard prosess psykisk. Etter utallige mislykkede forsøk.

Vi fortalte hva vi går gjennom til vår nærmeste familie etter 3 år. Men i ettertid kjenner vi begge på at vi angrer veldig på at vi har fortalt om dette.

Vi får ikke den støtten vi trenger. Har vi dager hvor vi er lei oss pga feks mislykket forsøk, får vi null støtte.

 

Det er nesten som dem driter fullstendig i hvordan vi har det.

Jeg har vært på nippet til å avslutte alt flere ganger.

Psyken min er helt ræva nå etter allt dette styret med ivf. 

 

Anonymkode: a673a...2ab

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min har vært ufrivillig barnløse i snart 6 år.

En knallhard prosess psykisk. Etter utallige mislykkede forsøk.

Vi fortalte hva vi går gjennom til vår nærmeste familie etter 3 år. Men i ettertid kjenner vi begge på at vi angrer veldig på at vi har fortalt om dette.

Vi får ikke den støtten vi trenger. Har vi dager hvor vi er lei oss pga feks mislykket forsøk, får vi null støtte.

 

Det er nesten som dem driter fullstendig i hvordan vi har det.

Jeg har vært på nippet til å avslutte alt flere ganger.

Psyken min er helt ræva nå etter allt dette styret med ivf. 

 

Anonymkode: a673a...2ab

Så vanvittig rart. Hvordan er de på andre områder? Like støttende?

Anonymkode: 3b4b9...96e

[AnonymBruker]

Men kan du forvente at de skal støtte deg på vonde dager? Dette er først og fremst en sak mellom deg og mannen. 

Anonymkode: ec0d6...7b2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men kan du forvente at de skal støtte deg på vonde dager? Dette er først og fremst en sak mellom deg og mannen. 

Anonymkode: ec0d6...7b2

Selvfølgelig forventer man støtte av nærmeste familie også. 

Anonymkode: 3b4b9...96e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men kan du forvente at de skal støtte deg på vonde dager? Dette er først og fremst en sak mellom deg og mannen. 

Anonymkode: ec0d6...7b2

Selvfølgelig forventer jeg at dem skal støtte oss. Dem er familien vår. Og når vi har ventet så lenge med å åpne oss for dem om noe så privat som dette. Så forventer jeg å få støtte ja.

Hadde det vært mine barn som hadde åpnet seg om noe så alvorlig så hadde jeg støttet dem maks.

Anonymkode: a673a...2ab

[AnonymBruker]

Hvordan har de reagert på det dere har fortalt? Og på hvilken måte viser de null støtte? 

Anonymkode: b5127...f50

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har de reagert på det dere har fortalt? Og på hvilken måte viser de null støtte? 

Anonymkode: b5127...f50

Null støtte med at når vi har vært lei oss foran dem når vi har fortalt om mislykkede forsøk, så ignorerer dem temaet og bytter til ett annet emne å snakke om. 

Anonymkode: a673a...2ab

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Null støtte med at når vi har vært lei oss foran dem når vi har fortalt om mislykkede forsøk, så ignorerer dem temaet og bytter til ett annet emne å snakke om. 

Anonymkode: a673a...2ab

De aner vel ikke hva de skal si? Hva er det du vil høre, da? Jeg hadde ikke visst hva du ville høre. "Uffda, det var leit, bedre lykke neste gang"; men altså, det er jo ikke så lett å vite hva mer man skal si og gjøre.. 

Anonymkode: be321...4be

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Null støtte med at når vi har vært lei oss foran dem når vi har fortalt om mislykkede forsøk, så ignorerer dem temaet og bytter til ett annet emne å snakke om. 

Anonymkode: a673a...2ab

Jeg hadde ikke visst hva annet jeg skulle gjøre. Om det tok tre år før dere fortalte hadde jeg trodd dere helst ville holde det privat. 

Dette er et vanskelig tema, og jeg tror støtten er der men at de er usikre på hvordan snakke om det. 

Anonymkode: 40eac...34c

[Daria]

Hva slags støtte forventer du, da? Det er ikke så lett for utenforstående å vite hva som er riktig å si og gjøre når det gjelder så private og sensitive temaer, det trenger ikke bety at de ikke bryr seg.

[AnonymBruker]

Hva vil du de skal si og gjøre da, TS?

Anonymkode: ec0d6...7b2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Daria skrev:

Hva slags støtte forventer du, da? Det er ikke så lett for utenforstående å vite hva som er riktig å si og gjøre når det gjelder så private og sensitive temaer, det trenger ikke bety at de ikke bryr seg.

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva vil du de skal si og gjøre da, TS?

Anonymkode: ec0d6...7b2

Trenger ikke være psykologgeni for å forstå hva som er greit å høre om noen har der vondt. Blir litt matt over en slik passivitet.

Det å uttrykke medfølelse, spørre litt rundt tema, lytte, trøste, dele historier man har hørt eller lest og oppmuntre, burde ikke være så vanskelig.

Ts, kan du og mannen ta det opp (at de unngår tema og det gjør det vondere), hver for dere med de nærmeste en og en? Altså på tomannshånd med din mor, din far, søsken, han med svigermor og -far osv? 

Vet om flere som er kommet i mål etter mer enn seks år så ikke gi opp enda. Vet ikke hva som er deres utfordring mht ivf, men råder dere også til å tenke alternative løsninger også (sæd/eggdonasjon, surrogati, adopsjon, fosterbarn) - ikke legge all lykke i ivf-kurven og så går tiden og de andre mulighetene forsvinner. Vil også anbefale å vurdere ulike klinikker eller regimer om dere ikke har allerede. 

 

Anonymkode: e9fc1...b8c

[Daria]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trenger ikke være psykologgeni for å forstå hva som er greit å høre om noen har der vondt. Blir litt matt over en slik passivitet.

Det å uttrykke medfølelse, spørre litt rundt tema, lytte, trøste, dele historier man har hørt eller lest og oppmuntre, burde ikke være så vanskelig.

Er det noe jeg virkelig hater når jeg sliter med noe, så er det å bli fortalt om historier andre har lest og hørt og kjenner til, enten de hadde det bedre eller verre enn meg, tett fulgt av tomme oppmuntrende fraser og spørsmål alle andre også har stilt... Det er ikke en standard, riktig måte å vise støtte og medfølelse på. Min erfaring da jeg slet med langvarige helseprobemer var at når jeg hadde det tyngst syntes jeg alle reagerte feil, samtidig som jeg egentlig ikke visste hvordan de burde ha reagert - og jeg måtte ha en alvorsprat med meg selv om at når jeg ikke visste selv hva som var "riktig", kunne jeg ikke forvente at andre gjorde det heller.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Trenger ikke være psykologgeni for å forstå hva som er greit å høre om noen har der vondt. Blir litt matt over en slik passivitet.

Det å uttrykke medfølelse, spørre litt rundt tema, lytte, trøste, dele historier man har hørt eller lest og oppmuntre, burde ikke være så vanskelig.

Ts, kan du og mannen ta det opp (at de unngår tema og det gjør det vondere), hver for dere med de nærmeste en og en? Altså på tomannshånd med din mor, din far, søsken, han med svigermor og -far osv? 

Vet om flere som er kommet i mål etter mer enn seks år så ikke gi opp enda. Vet ikke hva som er deres utfordring mht ivf, men råder dere også til å tenke alternative løsninger også (sæd/eggdonasjon, surrogati, adopsjon, fosterbarn) - ikke legge all lykke i ivf-kurven og så går tiden og de andre mulighetene forsvinner. Vil også anbefale å vurdere ulike klinikker eller regimer om dere ikke har allerede. 

 

Anonymkode: e9fc1...b8c

Enig med det du skriver først, men å gi råd om adopsjon og fosterbarn er utrolig lite medfølende. Det er som å si til en som skal da av kreft: Men har du tenkt på å ta cellegift?

Anonymkode: 99033...df1

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med det du skriver først, men å gi råd om adopsjon og fosterbarn er utrolig lite medfølende. Det er som å si til en som skal da av kreft: Men har du tenkt på å ta cellegift?

Anonymkode: 99033...df1

Nå er det heller ingenting som tilsier at jeg ikke skal få til å bli gravid, så vi prøver så mye som vi kan å få egne barn

Anonymkode: a673a...2ab

[frøkna]

Jeg hadde også blitt kjempesåret over dette, TS! Blir ganske overrasket over at flere svarer at det ikke virker noe rart. Kanskje ikke hvis man er i en familie hvor man bare snakker om overfladiske ting som været eller hvor fint kjøkkenet ble etter oppussing. Jeg håper de fleste har nær familie hvor man kan snakke om de vanskelige, private, personlige og flaue tinga. Og bli møtt med støtte, fordi man er jo familie og man elsker hverandre.

Men jeg tenker at det kan være fort gjort å bli usikker på hva man skal si og gjøre i noen sånne vanskelige situasjoner. Jeg har selv opplevd at en venninne/bekjent jeg ikke møter så ofte fortalte meg at hun og mannen hadde prøvd å få barn i 8 år. Jeg ble veldig tatt på senga fordi det ikke hadde falt meg inn at de prøvde en gang. Jeg tror jeg antok at de ville gjøre unna andre ting først, reise eller bare ha hverandre en stund. Jeg husker ikke helt hva jeg antok eller tenkte for jeg kjente ikke om noen som ikke fikk til å bli gravid. Var nok litt utenkelig nesten for meg da at et ungt, friskt, sunt og forelsket par hadde disse utfordringene. Jeg husker jeg sa noe som at "ånei, så kjedelig, det visste jeg ikke. Dere får vel bare fortsette å prøve. Hva sier legen?".

Når jeg la meg den kvelden var jeg full av tanker om hvorfor sa jeg ikke sånn og sånn, og herregud tenk at jeg sa den tingen som hun sikker har hørt tusen ganger før og er så lei av å høre. Jeg fikk tatt opp med henne senere hvordan jeg hadde tenkt på samtalen, og ville bare la henne vite det. Jeg tror mange syns det er vanskelig å snakke om sosiale hendelser som ikke gikk som vi skulle ønske (jeg syns det før, og fortsatt noen ganger), men erfaringsvis ufarliggjør det hele situasjonen.

Jeg har kanskje spora av litt i svaret mitt her nå, men håper at mine tanker og erfaringer gjør perspektivet ditt på din egen situasjon bredere.

Jeg vil råde deg til å snakke på tomannshånd med den i familien din du kanskje snakker mest med. For eksempel mor hvis det er tilfelle, og forklar det akkurat som det er fra hjertet. Forklar gjerne at du har behov for å snakke med andre om det enn mannen din, og at h*n kan være der for deg. Hvis du selv ønsker å være helt åpen om hva som har skjedd i prosessen, så si det. Det kan hende det er spørsmål h*n sitter med, men ikke tør spørre om i frykt for å virke uvitende, fordomsfull eller noe annet. Jeg kan for eksempel huske jeg lurte på om min venninne hadde vurdert adopsjon, men turte ikke spørre fordi jeg tenkte at såklart de hadde vurdert det for alle vet om det. Altså hadde de bestemt seg for å ikke adoptere, og jeg tenkte at grunnene til det hadde ikke jeg noe med. Jeg tror for så vidt ikke at min vurdering her var feil, men jeg tenker at hvis du ønsker et helt åpent, ærlig og støttende familiemedlem(er) om det her så bør du si rett ut at de kan spørre om hva som helst, og at ingen spørsmål er dumme. Det kan være positivt for personer som er redde for å si noe feil som kan såre deg enda mer i en allerede vanskelig situasjon. 

Klem til deg ❤️

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min har vært ufrivillig barnløse i snart 6 år.

En knallhard prosess psykisk. Etter utallige mislykkede forsøk.

Vi fortalte hva vi går gjennom til vår nærmeste familie etter 3 år. Men i ettertid kjenner vi begge på at vi angrer veldig på at vi har fortalt om dette.

Vi får ikke den støtten vi trenger. Har vi dager hvor vi er lei oss pga feks mislykket forsøk, får vi null støtte.

 

Det er nesten som dem driter fullstendig i hvordan vi har det.

Jeg har vært på nippet til å avslutte alt flere ganger.

Psyken min er helt ræva nå etter allt dette styret med ivf. 

 

Anonymkode: a673a...2ab

Vil bare gi deg en varm (digital) klem! IVF er beintøft, og vi har behov for støtte og forståelse fra de rundt oss. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Den ene siden av familien gir oss masse støtte, den andre viser svært liten forståelse for situasjonen vår, og vi har gitt opp at de kommer til å forstå. Jeg gikk en stund og snakket med en psyk.sykepleier, og det kan anbefales. Kan du snakke med familien om hva du/dere trenger fra dem? Ønsker deg uansett lykke til på veien videre!

Anonymkode: 1ee24...e13