Mangler «mammafølelsen»

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det her. Jeg skammer meg over at jeg føler det sånn, og jeg er redd og bekymret for hva som kommer til å skje framover. Det sitter langt inne å innrømme at jeg ikke er noen god mor. 

Jeg ble mor for første gang for 10 dager siden. Men jeg føler ikke noe som helst tilknytning til henne. Det føltes ikke ut som hun var min da hun ble lagt til brystet mitt etter fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med henne. Nå må mannen min tilbake på jobb igjen, og jeg blir alene med henne hele tiden, og det er så fortvilende at jeg bare gråter og er redd. Jeg tror jeg mangler mammafølelsen. Jeg hører alle sier de umiddelbart føler så stor kjærlighet for barnet sitt, men jeg føler det ikke sånn. Jeg vet ikke om jeg liker henne engang. Jeg var så sikker på at alt skulle være perfekt når hun endelig kom, har gledet meg hele graviditeten. Jeg klarer ikke en gang å bestemme meg for navn. Navnet hun egentlig skulle ha synes jeg ikke hun passer til, så jeg vil ikke kalle henne for det. 
Jeg vet det er noe galt med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Jeg er livredd for å mate henne og holde henne, jeg vil ikke være alene med henne. Jeg er lettet hver gang hun sover, og gruer meg til å måtte løfte henne opp hvis hun begynner å gråte og mannen ikke er der. Jeg er redd for å si det til noen, og jeg prøver så godt jeg kan å skjule det. Pappaen er så flink med henne, han holder, mater, trøster, skifter bleier og koser, og alt virker som det kommer helt naturlig. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, men dette får jeg virkelig ikke til. 
Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må jo bli glad i henne etterhvert? 
Vær så snill å ikke døm meg, jeg vet jeg er et monster, men jeg vil ikke være det. 

Anonymkode: e0e01...cd4

[Strikkagenser]

Først av alt - du er ikke alene om dette! Veldig mange opplever det samme som deg og det finnes hjelp å få. Snakk med helsesykepleier. Kan være at du har fått en fødselsdepresjon og da er det viktig at du får hjelp slik at du får en bedre barseltid  

Stor klem! 

[AnonymBruker]

Dette kan være en begynnende fødselsdepresjon. Ta kontakt med jordmor. Og du er ikke et monster ❤️ 

Anonymkode: bd757...f5f

[AnonymBruker]

Det er ikke sant at alle føler denne altoppslukende kjærligheten med en gang. Og det er helt normalt at det ikke kommer før etter en stund. 

Det tok tid til meg, men det kom etter hvert. Måtte bare få hodet litt over vannet, jeg var så stressa og sliten at jeg ikke greide å føle så mye annet. 

Men kommer den ikke og du føler deg nedfor osv, må du ta en prat med helsesøster. Da kan du ha fødselsdepresjon. 

Anonymkode: a2c16...278

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig! Det kan selvsagt være tegn på fødselsdepresjon, men det behøver absolutt ikke være det. Alle tror man skal være kjempeglad og "forelska" fra første sekund, men det er ikke slik for alle. Jeg brukte tid på å bli glad i mine og unger og føle at de var mine. Det tok flere uker før jeg følte noe som helst for den første. Det kan muligens være fordi fødselen ble dramatisk, barnet pustet ikke og de løp ut med ham. Fikk vel derfor en litt dårlig start. Men etter hvert kom følelsene på plass for min del også. Det gikk gradvis. Knyttet meg ikke til den neste med én gang heller, men raskere enn første gang. Jeg er vel bare sånn? Er en helt normal og god mor som elsker barna mine  

Anonymkode: 8de8c...cca

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig. Jeg vet ikke hvor du har det fra at "alle" føler morsfølelse med en gang - mer eller mindre alle bøker jeg leste om svangerskap og babytiden poengterte at det kan ta mange uker før man får denne morsfølelsen. 

Det er også vanlig å være "redd" for sin egen baby, føle seg hjelpeløs, overveldet, usikker, og lei seg. 

Det går seg til. Dette med "nyyyyt babytiden" skal du drite langt i - det er IKKE slik at alle nyyyyter den, og det er helt ok, og ikke noe å skamme seg over. 

Jeg nøt den IKKE. Jeg HATET babytiden, og har aldri grenet så mye i hele mitt liv som jeg gjorde de fire første månedene. 

Men, det blir bedre. Vi syntes det første året var så jævlig at vi ombestemte oss om å få et barn til. Men så ble alt bedre og bedre, og da ungen var to, så vi jo at ting går seg til, og nå har vi jaggu santen fått en til. 

Anonymkode: e6c70...730

[Tesss]

De første ukene var helt forferdelige synes jeg! Alt var nytt og jeg slet med en Berg og dal bane av følelser. Jeg gråt masse og hadde masse dårlig samvittighet for alt og ingenting. Kjærligheten kom etterhvert som tilknytningen ble sterkere og vi kom mer i rute. Dette går bra! Ikke vær redd for å snakke om det du føler, det er helt normalt.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig vanlig. Jeg vet ikke hvor du har det fra at "alle" føler morsfølelse med en gang - mer eller mindre alle bøker jeg leste om svangerskap og babytiden poengterte at det kan ta mange uker før man får denne morsfølelsen. 

Det er også vanlig å være "redd" for sin egen baby, føle seg hjelpeløs, overveldet, usikker, og lei seg. 

Det går seg til. Dette med "nyyyyt babytiden" skal du drite langt i - det er IKKE slik at alle nyyyyter den, og det er helt ok, og ikke noe å skamme seg over. 

Jeg nøt den IKKE. Jeg HATET babytiden, og har aldri grenet så mye i hele mitt liv som jeg gjorde de fire første månedene. 

Men, det blir bedre. Vi syntes det første året var så jævlig at vi ombestemte oss om å få et barn til. Men så ble alt bedre og bedre, og da ungen var to, så vi jo at ting går seg til, og nå har vi jaggu santen fått en til. 

Anonymkode: e6c70...730

Samme her. 

Vil også hive meg på alle som sier at alt "negativt" ikke trenger være fødselsdepresjon, men det er alltid lurt prate med noen og akseptere følelsene sine. 

Anonymkode: 36fcf...f50

[AnonymBruker]

Vet du, det der kunne jeg også skrevet for 2 år siden. Jeg hadde det helt likt. Og det er veldig vanlig fikk jeg vite da❤️ Men vær obs på at det kan utvikle seg til fødselsdepresjon. Kanskje du kan snakke med noen om det? Helsesøster eller jordmor? 
For meg gikk det seg sakte men sikkert til. Mannen var hjemme med oss den første tiden, og etter det måtte vi klare oss alene, det tok litt tid, men gikk seg fint til etterhvert. Måtte bare komme meg over kneika. Den virkelig brennende mammalykken og morsfølelsen kom ikke før etter mange måneder. Også det er visst normalt😉 

Du er ikke ett monster, det må du ikke tenke på❤️

Anonymkode: 04e0b...c8c

[AnonymBruker]

Kunne ha skrevet det selv, du er ikke alene. Man kjenner jo ikke dette nye mennesket og det tar jo tid å bli kjent! Betyr ikke at du er deprimert, bare at du hadde forventninger om hvordan babytiden skulle være - og så ble den ikke slik. Men vil råde deg til å snakke med noen om det er lege, jordmor eller noen som står deg nær.

Anonymkode: 19454...fa9

[AnonymBruker]

Veldig vanlig! Sjekk ut Landsforeningen 1001 dager: https://landsforeningen1001dager.no/

Her finner du god informasjon og hjelp til hvor du kan henvende deg.

Anonymkode: 853ce...c73

[AnonymBruker]

Som de andre sier, det kan være tegn på en begynnende fødselsdepresjon, men det er også helt vanlig. 

Jeg kjente heller ikke noen umiddelbar mamma-følelse for den første datteren min. Hun var svært etterlengtet, jeg hadde gledet meg hele svangerskapet og hadde en helt ok fødsel. Jeg ble skuffet og forvirret da jeg ikke kjente den overveldende kjærligheten jeg hadde hørt om, og også kjent litt på mens hun fortsatt var inne i magen. Den sterke kjærligheten vokste gradvis fram over måneder. Stellet av babyen falt ikke naturlig hverken for meg eller faren, og jeg kjenner igjen dette med at jeg var lettet når hun sov. 

Da jeg fikk nr. to var det annerledes. Da ble jeg overveldet av morskjærlighet fra jeg hadde henne på brystet mens de sydde en rift etter fødselen. Det var virkelig sterkt, og noe helt annet enn første gang. Stell føltes enkelt og greit, vi hadde jo klart det en gang før. Jeg slet litt med dårlig samvittighet en periode for at jeg ikke hadde kjent det slik første gang. Men det er ikke noe man kan styre, og begge deler er normalt. Jeg er akkurat like glad i begge jentene mine i dag. 

 

Anonymkode: d5ba4...bea

[AnonymBruker]

Som så mange skriver- helt normalt, men kan og være eller bli en fødselsdepresjon. Jeg hadde det sånn, og fikk fødselsdepr etterhvert. Lurt å søke hjelp! Fastlege eller helsestasjon. Selv knakk jeg sammen på 6 ukerskontrollen hos fastlegen, som heldigvis sykemeldte meg og samboer tok over permisjon, dvs vi var hjemme begge to. Så det kan være en løsning om det ikke går seg til etter at mannen din begynner å jobbe. Evt mulig for mannen å ta ut ferie eller ubetalt perm en liten periode? For veldig mange går det seg til, og veldig mange gruer seg til partneren skal på jobb igjen, men så går det likevel bra. Elsker jenta mi over alt i verden nå, og rart å tenke på at jeg følte meg fjern fra henne da hun først kom. 

Anonymkode: 79268...128

[Lysistrata]

Du, for et flott menneske du er som klarer å sette ord på dette og be om hjelp mens du står midt oppe i det! Du er en veldig bra mamma, skal jeg si deg. 🥰

Akkurat slik hadde jeg det for over 5 år siden! Jeg hadde absolutt ikke noen stormforelskelse da jeg fikk lille i armene (når sant skal sies kjentes det som om hun ikke hadde noe med meg å gjøre), og det var ikke slik at jeg på magisk vis «bare visste» hva hun trengte osv - sånn som jeg hadde hørt andre snakke om. «Du kjenner barnet ditt best», sa barnepleier, jordmor og helsesøster, og jeg husker jeg tenkte at enten var det der tidenes største løgn, eller også måtte det være noe veldig galt med meg. 
 

Jeg gruet meg til amming, gruet meg til hun skulle våkne, gruet meg til å «måtte» noe som helst overfor henne, og det var en blanding av «hjelp, jeg kan da ikke håndtere en baby» og «det vesenet der tar livet av meg.» Det var som å miste seg selv fordi det liksom var påkrevd, så jeg turte ikke si noe. 
Jeg ville ingenting annet enn at NOEN ANDRE skulle holde, bysse, mate, pludre, for jeg ble helt hul inni meg hver gang jeg måtte late som - og gå der og lure på om noen visste, om lille tok skade av det, om det kom til å være sånn bestandig. Jeg gråt ikke (er ikke typen som gråter over mine egne ting), men gikk rundt i en forbitret, sammenfiltret tåke i mange uker. Hadde skyhøyt stressnivå, fikk ikke sove og ble aldri uthvilt. Jeg våknet aldri når lille gråt om natten (det var far som hadde fått utdelt «morsfølelsen» på det der), skjønte ikke at det hadde noe med meg å gjøre, og hadde alltid beksvart samvittighet for at jeg var en så vanvittig dårlig mamma.

Vi hadde masse komplikasjoner fysisk, så det kan godt være at jeg ville fått hodet over vannet tidligere dersom dette hadde vært eneste problem, men jeg ble ikke ordentlig, helt «ikke-blandet-med-fortvilelse-og-skam»-glad i datteren min før hun var 8-9 måneder. Men de første 4 månedene var verst, og jeg hadde så lyst til å bare spasere ut en dag og skaffe ny identitet at du aner ikke! 
 

Jeg vet veldig godt hvordan du har det, og som de andre her også sier: Man tror man er alene og at det normale er å nyyyyte seg gjennom en jævla insta-vennlig babytid med såååå masse kjærlighet og morsinstinkt og alt på skinner. Men dette som du opplever er faktisk helt normalt det også, statistisk sett. 
 

Det trenger ikke nødvendigvis være slik at du føler det slik fordi du er deprimert - men jeg skal love deg at hvem som helst kan bli deprimert av å gå rundt og ha det sånn som du har det inni deg nå. For det er så mye skam knyttet til akkurat disse følelsene, og det i seg selv kan være veldig ødeleggende. 

Men vet du hva? Jeg bestilte meg en time hos barnets helsesøster, jeg, og fortalte hvordan jeg følte (og ikke følte) det, og de hadde en lavterskel-psykolog der på huset. Jeg fikk komme til henne og helsesøster på 8-9 samtaler, og det var virkelig redningen. 
Og det synes jeg du også burde prøve. 
 

Du har en baby, og du kommer til å få time på flekken - nettopp fordi du har omsorgen for den babyen. Men de timene, de skal du bruke for din egen del. Blås i at de gir deg det for å trygge ungen; DU skal få det bedre fordi DU er et menneske, og ingen fortjener å ha det sånn. 
 

Jeg syntes det var kjempevanskelig å skulle ta kontakt og i praksis si at «jeg tror det er noe galt med installasjonen av programvaren MammaSoftware 1.0 - jeg tror jeg må være feilvare.» Så jeg bestilte time «for å prate om mammarollen bare», og så hadde jeg skrevet en lapp der jeg fortalte. 
 

Dersom du kopierer det du har skrevet her i HI, og leverer det til helsesøster, så kommer du til å få hjelp og forståelse, og fremfor alt forsikringer om at du absolutt ikke er alene om å ha det sånn som dette. 
 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er glad for at du turte å skrive tankene dine her❤. Det er sant, slike tanker og følelser ER veldig vanlig! Du er slett ikke noe monster, du opplever bare noe veldig mange opplever. Jeg følte det akkurat som deg, og fikk etterhvert "påvist" fødselsdepresjon. Det går over, men du gjør lurt i å åpne opp om tankene dine til f.eks. jordmor/helsesykepleier. Du blir IKKE dømt, for tankene du beskriver er mer normale enn man skulle tro. Det er overveldende og hormonene regjerer i kropp og sinn. Prøv å ikke dømme deg selv❤

Anonymkode: c2a18...755

[AnonymBruker]

Hadde det likt med nr 1. Tok +/- 1 år før morsfølelsen og tilknytningen kom. Var tøft men jeg fordi jeg var ekstra redd for å ikke være en god mor/redd for at hun skulle merke det var jeg 110% tilstede for henne hele tiden. Mye mer enn venninner som fikk den følelsen med en gang. Hun skulle få så mye nærhet og kos så hun ikke merket mine følelser for henne nå er hun en ekstremt trygg og fin to åring.

trodde det skulle ble annerledes med barn nr to. Hun et nå 5 månder og det er akkurat likt som med nr en. Føler jeg aldri kal bli like glad i henne som i storesøster som jeg nå syntes er verdens beste og fineste. Men jeg vet det kommer og jeg vet vet kan ta tid. Det første året skal man bare «holde ut» gjøre det beste ut av det så blir det gøyere og bedre etterhvert.

 

ikke bli skremt! 1år er ekstremt. Jordmor og helsesykepleier sa til meg at +/- 4 mnd er helt normalt/gjennomenitt men går det lengre så er det også normal (men dog de sier alt er normalt)

Anonymkode: e38ad...8c3

[Bikbokelsker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det her. Jeg skammer meg over at jeg føler det sånn, og jeg er redd og bekymret for hva som kommer til å skje framover. Det sitter langt inne å innrømme at jeg ikke er noen god mor. 

Jeg ble mor for første gang for 10 dager siden. Men jeg føler ikke noe som helst tilknytning til henne. Det føltes ikke ut som hun var min da hun ble lagt til brystet mitt etter fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med henne. Nå må mannen min tilbake på jobb igjen, og jeg blir alene med henne hele tiden, og det er så fortvilende at jeg bare gråter og er redd. Jeg tror jeg mangler mammafølelsen. Jeg hører alle sier de umiddelbart føler så stor kjærlighet for barnet sitt, men jeg føler det ikke sånn. Jeg vet ikke om jeg liker henne engang. Jeg var så sikker på at alt skulle være perfekt når hun endelig kom, har gledet meg hele graviditeten. Jeg klarer ikke en gang å bestemme meg for navn. Navnet hun egentlig skulle ha synes jeg ikke hun passer til, så jeg vil ikke kalle henne for det. 
Jeg vet det er noe galt med meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Jeg er livredd for å mate henne og holde henne, jeg vil ikke være alene med henne. Jeg er lettet hver gang hun sover, og gruer meg til å måtte løfte henne opp hvis hun begynner å gråte og mannen ikke er der. Jeg er redd for å si det til noen, og jeg prøver så godt jeg kan å skjule det. Pappaen er så flink med henne, han holder, mater, trøster, skifter bleier og koser, og alt virker som det kommer helt naturlig. Jeg vet ikke hva som er galt med meg, men dette får jeg virkelig ikke til. 
Hva skal jeg gjøre nå? Jeg må jo bli glad i henne etterhvert? 
Vær så snill å ikke døm meg, jeg vet jeg er et monster, men jeg vil ikke være det. 

Anonymkode: e0e01...cd4

Åååh det er som å lese om meg selv. Det gjør utrolig vondt når det står på, og følelser som skyld, angst, hjelpeløshet og apati kan oppleves som uendelige. 
Heldigvis vil det ikke alltid være sånn for deg, det kan jeg love deg. Og når følelsene kommer på plass skal du IKKE ha dårlig samvittighet heller. Det å få barn er knallhardt, både for psyken og kroppen. Det er ikke så jævla rosenrødt som alle skal ha det til.
 

Til deg fra meg; dette klarer du. babyen din har en god far som kan gi det du ikke er helt i stand til enda. Hun vil ikke hate deg for det. Ingen mødre er like. Du finner din måte og din vei. Tipset mitt er å gjøre så mye med henne som du klarer. Bade, kose på fanget, skifte klær selv om det er vanskelig. Det hjelper på tilknytning. Det hjalp veldig for meg. Vær ærlig og si at du sliter litt med tilpasning/tilknytning. Ingen dømmer deg for det, det er ganske så normalt. Du er ikke unormal eller syk.

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som svarte meg ❤️ Jeg klarte ikke å svare før nå, men støtten og rådene dere gav meg hjalp så utrolig mye. Turte å snakke med fastlegen min om det, og ble sykemeldt slik at mannen min også måtte være hjemme sammen med meg og baby. Jeg har allerede fått mye bedre kontakt med baby, og jeg tør å være alene med henne nå. Jeg sliter fortsatt med mating, det gjør både meg og baby usikker og frustrert, men jeg jobber med det. Trodde mammarollen skulle falle meg mye mer naturlig enn det har gjort, men det går framover. 

Anonymkode: e0e01...cd4

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk til alle som svarte meg ❤️ Jeg klarte ikke å svare før nå, men støtten og rådene dere gav meg hjalp så utrolig mye. Turte å snakke med fastlegen min om det, og ble sykemeldt slik at mannen min også måtte være hjemme sammen med meg og baby. Jeg har allerede fått mye bedre kontakt med baby, og jeg tør å være alene med henne nå. Jeg sliter fortsatt med mating, det gjør både meg og baby usikker og frustrert, men jeg jobber med det. Trodde mammarollen skulle falle meg mye mer naturlig enn det har gjort, men det går framover. 

Anonymkode: e0e01...cd4

🦋 Så fantastisk bra at du klarte å skaffe deg hjelp! Hvis du stiller deg opp med solen i ryggen nå, så vil du se superheltkappen skyggen din har på seg! 💪🏻 Dette greier du, sammen med dine! 

Anonymkode: 2b4b0...073

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at man ikke automatisk får mammafølelsen. Jeg skjønner ikke helt hvor du har det fra at "alle" er naturlige mammaer sånn i det babyen kommer ut. Jeg var det IKKE. 

Jeg var også redd for å være alene med babyen, følte meg hjelpeløs, og det var en lettelse hver gang noen andre tok ham, så jeg slapp.. Talte sekundene til mannen kom hjem fra jobb, hatet å være i permisjon, og fikk til slutt fødselsdepresjon av hele greien.. 

Jeg sliter fremdeles, 2,5 år senere.. 

Anonymkode: e6c70...730