Skuffet over kjønn på ultralyd

[AnonymBruker]

Nå skal jeg bevege meg inn i et giftig og tabubelagt emne. Jeg ser det finnes noen andre lignende tråder her, så for å ikke kuppe andres tråder starter jeg en selv.

Jeg har en datter som kom av prøverør, og venter nå nummer 2. Av økonomiske årsaker blir dette siste.
Datteren min er 2 år. Jeg har sett for meg en søster til henne, sikkert mye fordi jeg har en søster selv som jeg står fryktelig nærme.
Tidlig ultralyd antydet jente, og ordinær ultralyd gjorde også det. Lykken var stor og jeg følte livet endelig var komplett.
Jeg tok ned klærne til storesøster fra loftet og gledet meg til å bruke de igjen. Jeg var på en ekstra ultralyd nå i uke 30 pga en medisin jeg bruker. Da fikk jeg plutselig beskjed om at dette er en gutt. Det er forferdelig å si det, men verden min raste nesten sammen.
Jeg har hele veien knytt meg til det jeg trodde var datteren min, og nå er hun ikke der likevel. Datteren min får ingen søster, men en bror. Jeg burde være takknemlig for et friskt barn, jeg er fullstendig klar over det, men jeg føler en enorm sorg akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det rett og slett. Jeg vet også med sikkerhet at dette er det siste barnet, og jeg får da ikke disse to døtrene som jeg har sett for meg så lenge. All gleden med å være gravid forsvant. Jeg strigråter når jeg pakker bort jenteklærne igjen. Jeg kjenner ingen tilknytning til barnet i magen lenger. Jeg har sittet og strøket magen når barnet har sparket, smilt og gledet meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg er så ekstremt skuffet. Jeg har så levende forestilt meg disse to jentene, leke sammen, alt vi skal gjøre sammen...

Det henger nok også sammen med at jeg er en veldig jente-jente selv. Jeg liker rosa, blonder, sløyfer, glitter, sminke, ponnier osv. Jeg hater biler, sverd og bråkete gutter generelt. Jeg synes det er sååå koselig å handle ting til datteren min. Å handle kjedelige ting til en gutt er langt ifra det samme. Så dette har mye med interesse å gjøre også. I tillegg til sorgen over at datteren min ikke får det søster-forholdet som jeg har til min søster. Jeg har ikke en gang orket å tenke på å handle noe til han, jeg bare gråter av tanken mens jeg hulkende pakker bort de gamle klærne til 2-åringen som jeg trodde jeg skulle få bruke igjen.

Nå er jeg livredd for at denne følelsen ikke skal gå over. Tenk om jeg ikke blir glad i gutten! Jeg har strålt i månedsvis og gledet meg som et barn, vært helt i lykkerus. Nå har alt bare rast sammen. Jeg er rett og slett i en massiv sorgprosess.

Jeg burde være vanvittig takknemlig for at jeg får 2 friske barn. Det er folk her som ikke er like heldige. Det er også tråder (har jeg sett) med kvinner som er litt triste fordi de bare får gutter. Jeg har tross alt en datter. Men det hjelper ikke å tenke slik heller. Så hva i alle dager gjør jeg? Jeg regner med jeg får skikkelig tyn her nå, og det skjønner jeg. Jeg er fullstendig klar over galskapen selv. Jeg føler meg som et grusomt menneske, og sånn sett er det ikke nødvendig å kjefte på meg, det klarer jeg fint selv. Jeg er mer ute etter oppmuntrende ord, om at dette går over. For nå føles det ikke sånn.... og jeg skulle så inderlig ønske at jeg gledet meg til prinsen kommer. Men sorgen over at det ikke blir 2 jenter likevel, overskygger fullstendig gleden over gutten!

Anonymkode: 971a0...355

[AnonymBruker]

Jeg venter jente nummer 4 nå, så er kanskje ikke rette personen til å svare. Elsker å være jentemamma og har alltid ønsket meg jenter. Meeen- jeg har også fått erfare at to jenter tett i alder slettes ikke bare trenger å være fryd og gammen, snarere tvert imot til tider😅 Har to jenter med to år mellom seg, og de har hele veien vært veldig katt og hund. Bestevenner ene øyeblikket og full krangel i neste. Nå siste årene har kranglingen bare økt på, delvis fordi de har så ulik personlighet og delvis pga intern konkurranse dem imellom. Så det er heftige dager til tider og slettes ingen skjønn, stille og rolig jenteharmoni😂

Poenget er vel bare at det ene trenger ikke være bedre enn det andre, og at personlighet også spiller inn, ofte i mye større grad enn kjønn kanskje. Tror nok det blir topp med en gutt jeg, og håper du klarer å finne glede i den siste tiden nå også. Og tro meg, kjønn blir ubetydelig i det du får baby klasket på brystet etter fødselen- klisje men sant💛

Anonymkode: a83f3...f9c

[stan]

Du har på en måte lurt deg selv. Du har bygget opp forventninger uten noe grunnlag i virkeligheten. Når forventningen brast føler du skuffelse. Men det er jo ikke barnet sin skyld, du har narret deg selv.

Så lag deg nå noen nye forventninger som inkluderer en nydelig liten gutt. 

Vi hadde og ønske om ei jente som nummer to. Men den gutten som kom passer så utrolig bra i familien. Han er mye mer kosen og fangbarn enn storesøster, samtidig vilter, støyende og utadvendt. 

Tenk på alle de fine tingene dere har foran dere som familie. For de fleste av tingene betyr kjønn ingenting. Samtidig vil gutten utvide familiens horisont når det gjelder biler, dinosaurer og andre ting gutter gjerne fasineres av. 

Livet blir ikke bestandig som vi tenker det. Ofte blir det mye bedre. Lykke til. 

[AnonymBruker]

Så utrolig heldig du er som får en av hver, du får oppleve gleden ved å bli mamma til både gutt og jente (og kanskje også både mormor og farmor)!

Anonymkode: 903ac...44e

[AnonymBruker]

Det er helt ok å føle det slik. Du kan ikke noe for hvordan du føler. Det eneste du kan gjøre, er å jobbe med hvordan du håndterer disse følelsene.

Jeg hadde det litt likt. Jeg har alltid sett for meg å ha to jenter. Sikkert fordi jeg vokste opp med en søster. Det hjelper heller ikke på at nesten alle små gutter jeg har kjent, har vært ufordragelige. 

Jeg trodde jeg skulle takle det bra, at ok, det er jo viktigst at barnet er friskt, det er ikke SÅ viktig med kjønn, osv. 

Men da jeg fikk beskjeden om at det var gutt, raste verden litt sammen. Jeg ble så utrolig lei meg! Jeg grein i dagesvis, og var bitter på alle som fikk jenter. 

Jeg måtte rett og slett jobbe mye med meg selv. Fokusere på alle de positive sidene ved å ha gutter, og se aktivt etter ufordragelige jentunger 😛 Se det positive i at nå slipper jeg styre med langt hår og upraktiske kjoler og fjas. 

Det går seg nok til, om du går litt inn for å se det positive i å bli guttemamma. 

For mitt vedkommende virket det nesten for godt; jeg er gravid igjen nå, og kjenner at det kan bli litt krise der en stund om det er en jente, for nå har jeg jo brukt så mye tid på å se alt dritet med jenter 😛 

Anonymkode: 8a123...0a7

[AnonymBruker]

Du må prøve å skape nye forventninger. Legg vekk alle tanker om to jenter sammen. Se for deg storesøster som hjelper lillebror. Tenk så heldig lillebror er som får lære av storesøster! De guttene som blir "opplært" av søstre har mer forståelse for følelser, samliv og blir ofte litt roligere enn hvis de har brødre. 

Jeg synes du er heldig 🧡

Anonymkode: d0619...87d

[AnonymBruker]

Hvis du føler deg grusom som har de følelsene du har så kan du faktisk bare få det værre og værre. Du må prøve å forstå at du er hormonell og følelsene dine er ganske voldsomme nå.

Men du må ikke skjule følelsene dine. For selv om de er voldsomme så er de reelle. Det er viktig at du prater om dette med noen du er trygg på. Jordmor kanskje? 

Det er viktig å behandle følelsene dine så du ikke plutselig er midt i en depresjon som går utover deg selv, datteren din, lille gutten din og mannen din. 

Ta vare på deg selv

Anonymkode: d0619...87d

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt.

Anonymkode: 83a78...4d8

[AnonymBruker]

Har ikke du en tråd om det samme fra før?

Som trøst kan jeg si at jeg har to brødre, og det er veldig fint. Jeg ble alltid beskyttet, de har fikset bilene mine, hjulpet meg når jeg skulle kjøpe hus (litt mer tekniske av seg), gjort meg tøffere og sterkere (ja fysisk også)  og modigere, de har alltid støttet meg, aldri sladret osv. Jeg drikker kaffe med en av de nesten hver dag, han passer også barnet mitt når vi trenger det. 

Jeg har en venninne med en søster, de krangler nesten alltid, og søsteren blander seg i alt hun gjør.

Min mor han en bror, de har mye kontakt og har alltid vert venner.

Jeg har 2 tanter (søstre) som knapt snakker sammen.

Det jeg mener er, du skal ikke være lei deg på vegne av barnet ditt, det er ikke gitt at en søster er den beste matchen. Det er fantastisk med brødre 😊 Venter barn nr. 2 selv, har en jente fra før. Jeg håper de blir nærme hverandre, uavhengig av kjønn.

Anonymkode: 3a88b...160

[AnonymBruker]

Kjenner jeg er glad du ikke er moren min, som barn mislikt jeg alt du knytter til jente oppdragelse. Hadde du fått en jente som meg hadde fått noen tøffe med mye skuffelse og opprør. 

Anonymkode: dd7fd...098

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg bevege meg inn i et giftig og tabubelagt emne. Jeg ser det finnes noen andre lignende tråder her, så for å ikke kuppe andres tråder starter jeg en selv.

Jeg har en datter som kom av prøverør, og venter nå nummer 2. Av økonomiske årsaker blir dette siste.
Datteren min er 2 år. Jeg har sett for meg en søster til henne, sikkert mye fordi jeg har en søster selv som jeg står fryktelig nærme.
Tidlig ultralyd antydet jente, og ordinær ultralyd gjorde også det. Lykken var stor og jeg følte livet endelig var komplett.
Jeg tok ned klærne til storesøster fra loftet og gledet meg til å bruke de igjen. Jeg var på en ekstra ultralyd nå i uke 30 pga en medisin jeg bruker. Da fikk jeg plutselig beskjed om at dette er en gutt. Det er forferdelig å si det, men verden min raste nesten sammen.
Jeg har hele veien knytt meg til det jeg trodde var datteren min, og nå er hun ikke der likevel. Datteren min får ingen søster, men en bror. Jeg burde være takknemlig for et friskt barn, jeg er fullstendig klar over det, men jeg føler en enorm sorg akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det rett og slett. Jeg vet også med sikkerhet at dette er det siste barnet, og jeg får da ikke disse to døtrene som jeg har sett for meg så lenge. All gleden med å være gravid forsvant. Jeg strigråter når jeg pakker bort jenteklærne igjen. Jeg kjenner ingen tilknytning til barnet i magen lenger. Jeg har sittet og strøket magen når barnet har sparket, smilt og gledet meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg er så ekstremt skuffet. Jeg har så levende forestilt meg disse to jentene, leke sammen, alt vi skal gjøre sammen...

Det henger nok også sammen med at jeg er en veldig jente-jente selv. Jeg liker rosa, blonder, sløyfer, glitter, sminke, ponnier osv. Jeg hater biler, sverd og bråkete gutter generelt. Jeg synes det er sååå koselig å handle ting til datteren min. Å handle kjedelige ting til en gutt er langt ifra det samme. Så dette har mye med interesse å gjøre også. I tillegg til sorgen over at datteren min ikke får det søster-forholdet som jeg har til min søster. Jeg har ikke en gang orket å tenke på å handle noe til han, jeg bare gråter av tanken mens jeg hulkende pakker bort de gamle klærne til 2-åringen som jeg trodde jeg skulle få bruke igjen.

Nå er jeg livredd for at denne følelsen ikke skal gå over. Tenk om jeg ikke blir glad i gutten! Jeg har strålt i månedsvis og gledet meg som et barn, vært helt i lykkerus. Nå har alt bare rast sammen. Jeg er rett og slett i en massiv sorgprosess.

Jeg burde være vanvittig takknemlig for at jeg får 2 friske barn. Det er folk her som ikke er like heldige. Det er også tråder (har jeg sett) med kvinner som er litt triste fordi de bare får gutter. Jeg har tross alt en datter. Men det hjelper ikke å tenke slik heller. Så hva i alle dager gjør jeg? Jeg regner med jeg får skikkelig tyn her nå, og det skjønner jeg. Jeg er fullstendig klar over galskapen selv. Jeg føler meg som et grusomt menneske, og sånn sett er det ikke nødvendig å kjefte på meg, det klarer jeg fint selv. Jeg er mer ute etter oppmuntrende ord, om at dette går over. For nå føles det ikke sånn.... og jeg skulle så inderlig ønske at jeg gledet meg til prinsen kommer. Men sorgen over at det ikke blir 2 jenter likevel, overskygger fullstendig gleden over gutten!

Anonymkode: 971a0...355

Sånn er livet, mange som ønsker barn får ikke barn i det hele tatt.

Takknemlighet er en dyd. 

Anonymkode: 6eea0...60c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner jeg er glad du ikke er moren min, som barn mislikt jeg alt du knytter til jente oppdragelse. Hadde du fått en jente som meg hadde fått noen tøffe med mye skuffelse og opprør. 

Anonymkode: dd7fd...098

Skjerp deg a!

Anonymkode: 37ac4...2bd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er livet, mange som ønsker barn får ikke barn i det hele tatt.

Takknemlighet er en dyd. 

Anonymkode: 6eea0...60c

Empati er også en dyd!

Anonymkode: 37ac4...2bd

[AnonymBruker]

Det er jo ikke gitt at selvom du oppdrar jenta di «rosa» at hun kommer til å like rosa og være «jente-jente» og det kan godt hende gutten elsker rosa og vil gå med kjole liksom. Og de to kan jo få et like godt forhold til hverandre som det søstre kan, er ikke automatisk at alle søstre er bestevenner livet ut. Mange krangler hele oppveksten, og blir ikke særlig gode venner i voksen alder heller. Så du må roe forventningene dine, være glad for de barna du får, og prat gjerne masse om det før han er født, han har ikke bedt om å bli født og jeg vil tro at du vil bli like glad i en gutt som du ville blitt i ei jente.
 

Jeg fikk en gutt først, som jeg elsker av hele mitt hjerte, og ønsket meg en jente neste gang jeg ble gravid, for å kunne oppleve en av hver, og fordi jeg selv er jente og ville kunne kjøpe kjoler osv. Det ble en gutt igjen, og jeg skal være ærlig på at jeg i starten kjente på en skuffelse, og fryktelig dårlig samvittighet for at jeg følte det sånn. Den gutten endte opp med å dø i magen, og jeg måtte igjennom en dødfødsel.. Du kan tro skyldfølelsen gnagde i meg. Endte opp med flere spontanaborter etter det, så når jeg tilslutt ble gravid igjen, kunne jeg ikke brydd meg mindre om kjønn, bare jeg får en levende baby. Er gravid i uke 25 nå, og får gutt igjen. Har slått meg til ro om at jeg bare lager gutter 😅 

Anonymkode: 8eb5c...13a

[AnonymBruker]

Så du trodde dine døtre ville få samme vennskap som du og din søster? Litt av et press, når det ikke er sikkert de hadde likt hverandre en gang. 

Anonymkode: f1fd1...85d

[AnonymBruker]

Det er jo unektelig litt sprøtt, og ikke helt normalt, å reagere så sterkt på «feil kjønn» at man hulkegråter mens man pakker ned jenteklær og mister tilknytningen til barnet i magen. Når du som voksen dame argumenterer med at du interesserer deg for rosa, blonder og ponnier i tillegg blir liksom galskapen komplett. Er du veldig dramatisk?

Når det er sagt, er det jo slik at barn er rimelig kjønnsløse frem til en viss alder, og da er man jo så glad i de at man automatisk fatter en viss interesse for det de er interessert i. Jeg var ikke spesielt interessert i dinosauruser og gravemaskiner før jeg fikk en liten gutt, nå kommer jeg med begeistrede utrop hver gang jeg ser en anleggsmaskin🤷🏻‍♀️ Man forandrer seg, og når det elskede barnet ditt synes noe er gøy skal det godt gjøres å ikke bli revet med. 

Anonymkode: ba66a...520

[AnonymBruker]

Dette er nok en helt normal reaksjon! I så mange uker har man rukket å forberede masse, både når det gjelder innkjøp og planer inni hodet. Når man oppriktig tror det er ei datter der inne så blir man selvfølgelig skuffet når denne datteren plutselig fordufter, det krever litt å omstille seg og forberede seg på en gutt.

Bruk litt tid på å "sørge" over jenta, også planlegg nyfødt tiden med en gutt. De vil nok få et godt forhold når de er så nære i alder uansett, og det blir til hva dere gjør det til. Jeg vet om søstre med dårlig forhold og søstre med bra forhold uavhengig av aldersforskjellen. 

Nå får du en av hver, og du trenger ikke lure på hvordan det hadde blitt om dere fikk en gutt. Alle disse sorgene vil nok forsvinne når du får den lille på brystet ditt, dere kan nok ikke se for dere et liv uten han ❤️❤️

Anonymkode: 41025...4f8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Empati er også en dyd!

Anonymkode: 37ac4...2bd

Må man være empatisk med alle slags ytringer og følelser? Kan man ikke bare få realitetsorientere bittelitt uten å vise så veldig mye empati? Jeg synes HI gjør det svært vanskelig å være veldig empatisk, og tror heller hun trenger noen som kan riste litt fornuft i henne. 

Anonymkode: ba66a...520

[AnonymBruker]

Så likt meg. Hadde jente og påultralyd med nr to sa de jente.Så ny ul rett før fødsel sa de gutt. Vart skuffa. Er. Bare ett år mellom de.Trorat siden de sa feil først har vi tenkt og spunnet masse tanker om de to små jentene, derav skuffelse. Nå er mine store og de har hatt og har eit fantastisk forhold. og kan med hele meg si at skuffelsen gjekk fort over etter fødsel og eg og gutten har et like nært forhold som meg og jenta. 😍

Anonymkode: cf670...022

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt normalt å føle det sånn, gjorde det selv når jeg fant ut at nr to var gutt. Vi hadde jente fra før. Jeg klarte å glede meg, men trodde ikke at jeg kunne bli like glad i dette barnet som det vi hadde. Gud bedre så feil jeg tok! Jeg ble så forelsket i den lille gutten fra første stund, ble fullstendig tatt på senga❤️ Han er en fantastisk liten person på snart to år nå og finner på så mye rart og morsomt, alle elsker han! Jenta vår elsker alt som er jentete og vil helst ha på prinsessekjole og vinger hele tida, mens gutten leker med biler og fly og lager motorlyd hele tida, virkelig rake motsetninger. Men de leker mye sammen likevel. Og husk at on du hadde fått ei jente til, så er det ikke gitt at hun blir jentejente. Har ei venninne som fikk jenteønskebarnet sitt, hun liker ingenting som heter kjole, rosa, pynt, dukker etc. Vil ha kort hår, blå klær og leker med "gutteleker".. Så du vet aldri hva du får. 

Anonymkode: 24fa9...077