Skuffet over kjønn på ultralyd

[AnonymBruker]

Barnet du får nå er ikke en erstatning for jenta du mista (som du skriver om i den andre tråden din), det er et eget barn med en unik personlighet og en egen verdi og det bør slippe å noensinne måtte oppleve å bli sammenlignet med eller målt mot sin døde søster. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg og at illusjonen om at det nye barnet vil fylle plassen til det du mistet perfekt nå brast, men du trenger profesjonell hjelp nå med en gang, i dag, helst i går. Hvis ikke tror jeg du vil møte veggen kraftig og det vil ikke bare gå ut over deg, men mest av alt over barnet du venter og forholdet til ham og også til henta du allerede har. Er du ærlig med hvordan du har det med partneren din? 

Anonymkode: c3e2e...545

[Gjest Chroma]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo unektelig litt sprøtt, og ikke helt normalt, å reagere så sterkt på «feil kjønn» at man hulkegråter mens man pakker ned jenteklær og mister tilknytningen til barnet i magen. Når du som voksen dame argumenterer med at du interesserer deg for rosa, blonder og ponnier i tillegg blir liksom galskapen komplett. Er du veldig dramatisk?

Når det er sagt, er det jo slik at barn er rimelig kjønnsløse frem til en viss alder, og da er man jo så glad i de at man automatisk fatter en viss interesse for det de er interessert i. Jeg var ikke spesielt interessert i dinosauruser og gravemaskiner før jeg fikk en liten gutt, nå kommer jeg med begeistrede utrop hver gang jeg ser en anleggsmaskin🤷🏻‍♀️ Man forandrer seg, og når det elskede barnet ditt synes noe er gøy skal det godt gjøres å ikke bli revet med. 

Anonymkode: ba66a...520

Dette! 
 

Jeg har heller aldri interessert meg for kjøretøy eller dinosaurer, men det er som du sier at man forandrer seg med barnet og dets interesser.  

[AnonymBruker]

På grunn av nesten utelukkende dårlig erfaring med gutter i oppveksten hadde jeg en lik reaksjon da jeg fikk vite gutt. Hadde aldri glede eller forventning i svangerskap. Tilknytningsproblemer etter fødsel. Litt deprimert kanskje. Det er ikke sant at kjærligheten kommer automatisk. 
Men det positive er at det gikk over. Og jeg fikk omsider øynene opp for at barn er barn, ikke kjønn. Det handler mye om hvilke forventninger og roller vi pakker ungene inn i. En liten kosete gutt som elsker å lese, sitte i fanget og snakke med mammaen sin er supert. Ikke alle gutter elsker dinosaurer og biler. Noen elsker å perle, pynte seg og kose med bamsene sine. Teselskap og caféturer i byen. Blomster fra en liten guttehånd. ❤️ Det er med hånden på hjertet helt fantastisk å ha gutt. Jeg ser også rundt meg at mange ikke får nært bånd selv om de har samme kjønn. Og døtrene til venninner kan ha helt forskjellig personlighet enn moren. Venninner har faktisk sagt de er litt misunnelig på forholdet jeg har til gutten min. Vi er så like. Men jeg vet også at jeg har jobbet for det. Jobbet med meg selv og aktivt funnet våre felles interesser. 

Anonymkode: cfaf9...dac

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg bevege meg inn i et giftig og tabubelagt emne. Jeg ser det finnes noen andre lignende tråder her, så for å ikke kuppe andres tråder starter jeg en selv.

Jeg har en datter som kom av prøverør, og venter nå nummer 2. Av økonomiske årsaker blir dette siste.
Datteren min er 2 år. Jeg har sett for meg en søster til henne, sikkert mye fordi jeg har en søster selv som jeg står fryktelig nærme.
Tidlig ultralyd antydet jente, og ordinær ultralyd gjorde også det. Lykken var stor og jeg følte livet endelig var komplett.
Jeg tok ned klærne til storesøster fra loftet og gledet meg til å bruke de igjen. Jeg var på en ekstra ultralyd nå i uke 30 pga en medisin jeg bruker. Da fikk jeg plutselig beskjed om at dette er en gutt. Det er forferdelig å si det, men verden min raste nesten sammen.
Jeg har hele veien knytt meg til det jeg trodde var datteren min, og nå er hun ikke der likevel. Datteren min får ingen søster, men en bror. Jeg burde være takknemlig for et friskt barn, jeg er fullstendig klar over det, men jeg føler en enorm sorg akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det rett og slett. Jeg vet også med sikkerhet at dette er det siste barnet, og jeg får da ikke disse to døtrene som jeg har sett for meg så lenge. All gleden med å være gravid forsvant. Jeg strigråter når jeg pakker bort jenteklærne igjen. Jeg kjenner ingen tilknytning til barnet i magen lenger. Jeg har sittet og strøket magen når barnet har sparket, smilt og gledet meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg er så ekstremt skuffet. Jeg har så levende forestilt meg disse to jentene, leke sammen, alt vi skal gjøre sammen...

Det henger nok også sammen med at jeg er en veldig jente-jente selv. Jeg liker rosa, blonder, sløyfer, glitter, sminke, ponnier osv. Jeg hater biler, sverd og bråkete gutter generelt. Jeg synes det er sååå koselig å handle ting til datteren min. Å handle kjedelige ting til en gutt er langt ifra det samme. Så dette har mye med interesse å gjøre også. I tillegg til sorgen over at datteren min ikke får det søster-forholdet som jeg har til min søster. Jeg har ikke en gang orket å tenke på å handle noe til han, jeg bare gråter av tanken mens jeg hulkende pakker bort de gamle klærne til 2-åringen som jeg trodde jeg skulle få bruke igjen.

Nå er jeg livredd for at denne følelsen ikke skal gå over. Tenk om jeg ikke blir glad i gutten! Jeg har strålt i månedsvis og gledet meg som et barn, vært helt i lykkerus. Nå har alt bare rast sammen. Jeg er rett og slett i en massiv sorgprosess.

Jeg burde være vanvittig takknemlig for at jeg får 2 friske barn. Det er folk her som ikke er like heldige. Det er også tråder (har jeg sett) med kvinner som er litt triste fordi de bare får gutter. Jeg har tross alt en datter. Men det hjelper ikke å tenke slik heller. Så hva i alle dager gjør jeg? Jeg regner med jeg får skikkelig tyn her nå, og det skjønner jeg. Jeg er fullstendig klar over galskapen selv. Jeg føler meg som et grusomt menneske, og sånn sett er det ikke nødvendig å kjefte på meg, det klarer jeg fint selv. Jeg er mer ute etter oppmuntrende ord, om at dette går over. For nå føles det ikke sånn.... og jeg skulle så inderlig ønske at jeg gledet meg til prinsen kommer. Men sorgen over at det ikke blir 2 jenter likevel, overskygger fullstendig gleden over gutten!

Anonymkode: 971a0...355

Jeg tror det går over når du får vent deg til tanken. Og når gutten blir født, vil du nok elske han like mye som din datter. Og vet du. Kan jo hende at du får bruk for noen av klærne etter Storesøster likevel da. Må jo ikke være sånn jente =rosa og gutt =blått opplegg. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg a!

Anonymkode: 37ac4...2bd

Du og Ts må skjerpe seg, å opp konstruer en personlighet på et ufødt barn er helt vilt. 

Anonymkode: dd7fd...098

[Gjest HegeMarie]

Kjenner min sympati går til den stakkars gutten 😳

[AnonymBruker]

10 minutter siden, HegeMarie skrev:

Kjenner min sympati går til den stakkars gutten 😳

Enig. Stakkars gutt. Jeg kan godt forstå at man kan "sørge" over et kjønn man ikke får, men når man faen meg hulkegråter på grunn av det da er det noe som er alvorlig galt.

Anonymkode: 29075...7ec

[AnonymBruker]

Ja huff, tenk å få det sterke og oppegånde kjønn...

Krise

Anonymkode: 3f33f...318

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Stakkars gutt. Jeg kan godt forstå at man kan "sørge" over et kjønn man ikke får, men når man faen meg hulkegråter på grunn av det da er det noe som er alvorlig galt.

Anonymkode: 29075...7ec

Det verste er at hun ønsker jente for å prakke på ungen sløyfer, blonder og rose. Det er et individ uansett kjønn. Tenker den førstefødte får kjørt seg nok.

Anonymkode: 3f33f...318

[AnonymBruker]

Jeg var heeelt sikker på at jeg skulle få en gutt, hadde sett alt for meg 😅 Tenkte jeg var en guttemamma, som bare skulle ha gutter. Fikk vite på UL at det var en jente, ble helt på gråten. Jeg skjønner ikke hvorfor det ble så sjokkerende, men bildet jeg hadde i hodet ble så forstyrret... 

Jeg er enda skuffet over meg selv. Jeg fikk en jente, og kunne gjerne bare fått jenter. Jeg forstår ikke lenger hvorfor folk ønsker seg kjønn. De er jo unike barn uansett, og helt fantastiske på sin måte, med sine egne "små" (les: store) personligheter.

Anonymkode: 3a88b...160

[AnonymBruker]

Da jeg ble gravid hadde jeg alltid sett for meg at jeg skulle få jente. Vi er flere søstre i familien og jeg hadde ikke tenkt tanken at det kunne bli gutt. Jeg fikk beskjed om at det var gutt, og ble litt satt ut med en gang, men gledet meg veldig. Gutten ble helt nydelig. Så ble jeg gravid igjen og ønsket meg gutt. Fikk enda en gutt. Jeg bare elsker å være guttemamma.
 

Synes livet blir så ukomplisert og oppdragelsen enklere med gutter, og disse to fantastiske guttene mine elsker jeg over alt på jord. Hadde aldri ville byttet for noe annet i hele verden. 

Anonymkode: aa8ca...f90

[AnonymBruker]

42 minutter siden, HegeMarie said:

Kjenner min sympati går til den stakkars gutten 😳

Me too. 

Anonymkode: dfdcd...4ac

[AnonymBruker]

Vi er to søstre, men opp gjennom oppveksten hadde vi ikke noe nært forhold. Vi var for ulike. 

Mamma måtte forholde seg til at hun hadde en jente som virkelig ikke var typisk jentete i mentalitet og interesser. Jeg tror det var mer utfordrende for henne enn om jeg hadde vært gutt. 

Min nivø og niese, og flere venninner og brødre, har mye tettere forhold enn jeg og min søster hadde. 

Kanskje er det egentlig bra at du fikk skuffelsen nå, og litt tid på å forberede deg, for dine forventninger om hvordan det skulle bli med to jenter hadde kanskje likevel ikke slått til, og det er verre å oppleve skuffelse når barn er store nok til å få det med seg. Det var VONDT å ha en mor som ikke klarte å skjule at hun hadde forventet at jeg var annerledes enn jeg var. Hun taklet guttejenta svært dårlig. 

Ellers vil jeg si at jeg ikke fordømmer deg. Jeg fikk fødselsdepresjon da jeg fødte første. Svært lang og tung fødsel, og da de omsider la babyen på magen min var det "feil baby". Ikke kjønn, det visste jeg, men følelsesmessig var det ikke samme baby som jeg hadde ventet på, allerede elsket og så slik frem til å møte. Det var bare en fremmed baby. Skjønn, men følelsesmessig ikke min baby. 

Jeg gikk i sorg over babyen jeg hadde "mistet". Den som hadde vært i magen min, og måtte late som om jeg var glad i den "de hadde gitt meg". 

Logisk sett visste jeg at det var samme, men jeg følte ikke det, og skammet meg så mye over det at jeg ikke våget å si det til noen. 

Til slutt sprakk jeg og fortalte, og først da begynte ting å gå bedre. Riktig vei. 

Jeg anbefaler deg derfor å snakke med noen om dette. Om helsesøster blir for vanskelig er en privat psykolog verdt å betale for. Å bære dette alene vil ikke gjøre deg godt! 

Håper det løser seg! ❤️

Anonymkode: 0995e...3fd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barnet du får nå er ikke en erstatning for jenta du mista (som du skriver om i den andre tråden din), det er et eget barn med en unik personlighet og en egen verdi og det bør slippe å noensinne måtte oppleve å bli sammenlignet med eller målt mot sin døde søster. Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg og at illusjonen om at det nye barnet vil fylle plassen til det du mistet perfekt nå brast, men du trenger profesjonell hjelp nå med en gang, i dag, helst i går. Hvis ikke tror jeg du vil møte veggen kraftig og det vil ikke bare gå ut over deg, men mest av alt over barnet du venter og forholdet til ham og også til henta du allerede har. Er du ærlig med hvordan du har det med partneren din? 

Anonymkode: c3e2e...545

Det er to forskjellige tråder. Her har TS vært på ultralyd i uke 30, mens hun som startet den andre tråden var på overtidskontroll. To forskjellige trådstartere, men lignende historie. 

Anonymkode: b6c1c...80c

[AnonymBruker]

Det var en nesten lik tråd om dette i går. Bare da var en som hadde mistet en av tvillingjenter rett etter fødsel. Er du den samme?

 

Anonymkode: f271d...757

[AnonymBruker]

Du liker ponnier og glitter, altså? 😂 Jeg er dame selv og har aldri drømt om brudekjole, bryllup, glitter, fletter, neglelakk, men jeg liker å trene, har hestehale, går med sneakers på kontorjobben min, hører på dokumentarer på radio og fikk to gutter som eeelsker å sitte i fanget mitt og se på «Elsa», de liker å bake og gå i butikker. Jeg misliker både musikaler og dramatiske filmer, og var heller ikke glad i å bake før jeg måtte lære meg det. Vi er ikke kjønnet vårt, vi er individer. Jobb med forventningene dine eller ta kontakt med helsevesenet for hjelp. 

Anonymkode: f7a38...662

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du liker ponnier og glitter, altså? 😂 Jeg er dame selv og har aldri drømt om brudekjole, bryllup, glitter, fletter, neglelakk, men jeg liker å trene, har hestehale, går med sneakers på kontorjobben min, hører på dokumentarer på radio og fikk to gutter som eeelsker å sitte i fanget mitt og se på «Elsa», de liker å bake og gå i butikker. Jeg misliker både musikaler og dramatiske filmer, og var heller ikke glad i å bake før jeg måtte lære meg det. Vi er ikke kjønnet vårt, vi er individer. Jobb med forventningene dine eller ta kontakt med helsevesenet for hjelp. 

Anonymkode: f7a38...662

Å høre på dokumentarer på radio vil jeg ikke si er en maskulin ting å gjøre, hvis det var poenget.

Anonymkode: f271d...757

[AnonymBruker]

Hei! Følelsene du har er normale, jeg vet hvordan det kjennes ut. Jeg har to gutter og nummer to var jeg sikker på var jente. Jeg gråt i noen uker etterpå. Jeg orket ikke å se på klær til gutten, han fikk bare arve etter broren. Alle de nydelige kjolene jeg hadde tittet på var bare å glemme. Det hjelper ikke at moren min hadde snakket om at det hadde vært koselig med et jentebarnebarn. 
 

Jeg synes du er heldig som i det hele tatt har fått oppleve å ha jente. Men jeg forstår skuffelsen. Hvis den tar overhånd er det lurt å søke hjelp. Men jeg må innrømme at selv 5 år etter er jeg ikke særlig glad i gutteavd i klesbutikker. 

Anonymkode: 403ae...10d

[Cinnamondiva]

Hei, vel, jeg skjønner godt at du er skuffet over nyheten, siden du fikk høre at du egentlig skulle ha ei jente og så ble det en gutt, men fortvil ikke, det kan bli en feminim gutt hvem vet? Du blir nok å elske gutten like mye som datteren din. Sender deg en varm trøsteklem😇❤️ Og ikke minst gratulerer så mye med graviditeten.❤️

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. Jenter er jo det beste å få.

Anonymkode: f271d...757