Kommer jeg alltid til å savne den imaginære datteren min?

[AnonymBruker]

Når jeg ser små jenter tenker jeg på hvordan min datter ville sett ut og vært som person. Det kjennes ut som om noe mangler. Jeg har alltid sett for meg å få en datter, bli mormor osv. Da jeg fikk gutt nr 2 sa mine nærmeste at drømmen om en datter ville blekne så snart jeg fikk gutten min på brystet, det skjedde ikke. Savnet er like stort som for 5 år siden. 

Venninna mi fikk nettopp ei jente etter tre gutter. Jeg er så sjalu. Mannen vil ikke ha flere barn, jeg forstår jo det, men det er så sårt. Noen i samme situasjon? Kan det hjelpe meg å snakke med noen? Håper ingen halshugger meg her inne nå. Det er mine følelser, jeg kan ikke noe for dem

Anonymkode: a7749...f2e

[AnonymBruker]

Ingen kan noe for hvordan man føler, så du skal ikke skamme deg over å føle det slik. 

Jeg følte noe lignende da vi fikk en gutt, og ikke en jente. Jeg måtte jobbe masse med å aktivt se etter negative ting med å ha jenter, og positive ting med å ha gutter. Og nå er jeg gravid igjen, og håper innerst inne jeg ikke får en jente 😛 

Du må nok bare ta tiden til hjelp, og jobbe med egne tanker. 

Anonymkode: 2fd74...baf

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje du alltid vil kunne føle det slik hvis du ikke jobber med dette. Du sier jo selv at det er en imaginær datter, og vet at den eventuelle datteren din ikke nødvendigvis hadde blitt slik du så for deg.

Kanskje kan det hjelpe å snakke med andre guttemødre, eller jentemødre som hadde ønsket seg gutter? Å legge merke til og fokusere på gode mor-sønn forhold som du ser rundt deg? Jeg skjønner følelsene, jeg har ikke hatt det helt slik med kjønn selv. Men jeg har to døtre, hvor den yngste er baby og den eldste ikke er lik mammaen sin. Jeg var en litt forsiktig bokorm med masse fantasi som barn, eldstedatteren min er en aktiv eventyrer. Jeg så for meg å lese masse bøker for barnet mitt, og jeg så for meg at jeg kom til å få et litt sjenert barn som var lett for meg å forstå og støtte. Men barnet har ikke tid til å sitte i ro og bla i ei bok, og hun elsker folk og snakker med alle. Så å ha ei datter, er ikke slik jeg så for meg. Jeg kan synes det er litt utfordrende til tider at vi er så ulike, men jeg hadde definitivt aldri byttet bort henne eller noen av egenskapene hennes. På ei av de første sidene i babyboka vi fikk på barsel står det noe ala at "barnet kommer gjennom deg, men ikke fra deg". Vi får noen barn, og de er seg selv, ikke de vi bestemmer eller så for oss at de skal være. Og så er det vår oppgave å ta imot og elske akkurat de vi får. For noen blir barna akkurat som de hadde sett for seg, og for andre så kommer det noen man ikke helt forstår seg på sånn uten videre. 

Forøvrig har mannen min et helt nydelig forhold til moren sin. Svigermor er også litt samme typen som eldstedatteren her, og de er nære. 

Anonymkode: b4d38...b49

[AnonymBruker]

Det du ser for deg er en drøm. Du har ingen garanti for at det å få en datter blir som du ser for deg i den drømmen. 

Anonymkode: 3a3db...685

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror kanskje du alltid vil kunne føle det slik hvis du ikke jobber med dette. Du sier jo selv at det er en imaginær datter, og vet at den eventuelle datteren din ikke nødvendigvis hadde blitt slik du så for deg.

Kanskje kan det hjelpe å snakke med andre guttemødre, eller jentemødre som hadde ønsket seg gutter? Å legge merke til og fokusere på gode mor-sønn forhold som du ser rundt deg? Jeg skjønner følelsene, jeg har ikke hatt det helt slik med kjønn selv. Men jeg har to døtre, hvor den yngste er baby og den eldste ikke er lik mammaen sin. Jeg var en litt forsiktig bokorm med masse fantasi som barn, eldstedatteren min er en aktiv eventyrer. Jeg så for meg å lese masse bøker for barnet mitt, og jeg så for meg at jeg kom til å få et litt sjenert barn som var lett for meg å forstå og støtte. Men barnet har ikke tid til å sitte i ro og bla i ei bok, og hun elsker folk og snakker med alle. Så å ha ei datter, er ikke slik jeg så for meg. Jeg kan synes det er litt utfordrende til tider at vi er så ulike, men jeg hadde definitivt aldri byttet bort henne eller noen av egenskapene hennes. På ei av de første sidene i babyboka vi fikk på barsel står det noe ala at "barnet kommer gjennom deg, men ikke fra deg". Vi får noen barn, og de er seg selv, ikke de vi bestemmer eller så for oss at de skal være. Og så er det vår oppgave å ta imot og elske akkurat de vi får. For noen blir barna akkurat som de hadde sett for seg, og for andre så kommer det noen man ikke helt forstår seg på sånn uten videre. 

Forøvrig har mannen min et helt nydelig forhold til moren sin. Svigermor er også litt samme typen som eldstedatteren her, og de er nære. 

Anonymkode: b4d38...b49

Takk for et fint og nyansert innlegg. Ja, det er veldig sant at hobbyer og egenskaper opptrer uavhengig av kjønn. Jeg er veldig lik i personlighet som den ene sønnen min. 

Anonymkode: a7749...f2e

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik. Ser små jenter og lurer på hvordan hun hadde sett ut og vært som person. Den tanken vil nok alltid ligge der, siden det på et vis føles som å miste noen du aldri har hatt. Høres rart ut for mange sikkert, men du kan sikkert relatere. Men drømmen, for det er jo en drøm, har bleknet. En kan jo også spørre seg hvorfor man har den drømmen. Jeg har tenkt en del på det, og merker at det har gjort at jeg forsvarer det å være guttemamma. 
Det som hjelper for min del, er at jeg har et utrolig godt forhold til guttene mine. Vi har masse felles interesser, vi har like personligheter og kan snakke i timesvis. Har venninner der jeg ser at jentene er like viltre som gutter (fordi barn er barn). De kan ha helt motsatt personlighet som mor. Ingen felles interesser og ikke det moren hadde sett for seg. Personlighet og kjemi er ikke avhengig av et kjønn. Min bestemor har kjempeforhold til sin sønn, og det er alltid drama og krangel med døtrene. 
Det handler også om å akseptere følelsene. Og aktivt gå inn for å gjøre noe med dem. Jobb for relasjonen til guttene. Og jobb for å se at oppfatningen av en datter har med stereotypier og kjønnsrollemønster å gjøre. Mange rundt meg sier dessverre negative ting om å ha sønner. Men jeg tror det er litt hva du gjør det til selv. 
 

Anonymkode: 3b88a...8b4

[AnonymBruker]

Min tante har tre gutter. Hun er åpen om at hun alltid ønsket seg ei jente, men det ble bare ikke sånn. Det er noe ironisk men nå er hun lykkelig farmor til 4 jenter, da alle hennes gutter fikk jenter.  Og tror også alle ser ut som mini versjoner av sin far i jenteform.  Hennes drøm har altså oppfylt seg, det tok bare en ekstra generasjon, sier hun.  

Anonymkode: 47364...9f6

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler det helt likt. Det er 10 år siden jeg fikk siste barn. Alle sa til meg også at jeg ville glemme det med en gang barnet kom. Det skjedde ikke! 

Anonymkode: 8f8c2...564

[AnonymBruker]

Jeg har to jenter, og tenker i ny og ne på hvordan det hadde vært å ha en lillebror. Hvis jeg "dykker ned i det" kan det jo bli sårt, men det er nok best å ikke dyrke slike følelser. Kanskje jeg får barnebarn som blir gutter? Mine to er veldig forskjellige av både utseende og personlighet, så et imagnært barn er jo  akkurat det: en fantasi. Hvis du hadde hatt en datter ville hun ikke vært noe mer slik og sånn enn dine sønner er. Utseende, vært som person: som dine sønner er eller ikke er.  Du kan like gjerne fantasere om hvordan din ideelle elsker ville vært (nå tenker jeg i ditt dypeste, stille sinn), eller drømmehytta, eller storfamilien. Det du er ute etter i en datter, må du forsøke å finne i dine sønner. De har vel like fint utseende og interessant personlighet som en ikke-eksisterende dagdrøm?

Anonymkode: 72b55...7b4

[AnonymBruker]

Du må nok jobbe med det ja. Jeg har to gutter som nå er tenåringer. Han ene er skikkelig mammagutt og er veldig lik meg (som guttevarianten i utseende). Det er helt rart å se hvor lik han kan være meg i væremåte også. Men dette går jo på person og ikke kjønn. Vi har et kjempegodt forhold. Min andre sønn er ikke så lik meg, men vi har også et godt forhold. Når alt kommer til alt så er mamma best (selv om han aldri ville ha innrømmet det).

Hva er det du savner med jente? En gutt er ofte veldig knyttet til sin mor, på lik linje som en datter. Er det kun det å bli mormor? Da tenker jeg du må investere ekstra og faktisk snakke med sønnene dine når de blir større at du er redd for at de skal flytte langt unna og at du ikke skal få den gode kontakten med barnebarna. Hvis dette er noe de er klar over så skal du ikke se bort i fra at det blir tatt hensyn til. 

Jeg har flere nieser og det er ikke en dans på roser akkurat, og det gjelder alle aldre. 

Anonymkode: 8cadc...d9f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må nok jobbe med det ja. Jeg har to gutter som nå er tenåringer. Han ene er skikkelig mammagutt og er veldig lik meg (som guttevarianten i utseende). Det er helt rart å se hvor lik han kan være meg i væremåte også. Men dette går jo på person og ikke kjønn. Vi har et kjempegodt forhold. Min andre sønn er ikke så lik meg, men vi har også et godt forhold. Når alt kommer til alt så er mamma best (selv om han aldri ville ha innrømmet det).

Hva er det du savner med jente? En gutt er ofte veldig knyttet til sin mor, på lik linje som en datter. Er det kun det å bli mormor? Da tenker jeg du må investere ekstra og faktisk snakke med sønnene dine når de blir større at du er redd for at de skal flytte langt unna og at du ikke skal få den gode kontakten med barnebarna. Hvis dette er noe de er klar over så skal du ikke se bort i fra at det blir tatt hensyn til. 

Jeg har flere nieser og det er ikke en dans på roser akkurat, og det gjelder alle aldre. 

Anonymkode: 8cadc...d9f

Jeg savner vel litt felles interesser og opplevelser. Jeg og mine søstre reiser ofte på langweekend- turer på shopping. Broren min drar for å se fotballkamp med vår far. Jeg merker allerede nå at guttene er nærere faren på mange områder. Og ja, det hadde vært fantastisk å følge en egen datter gjennom en graviditet

Anonymkode: a7749...f2e

[AnonymBruker]

Jeg er den jenta farmor og mamma drømte om.

 

Farmor hadde alltid ønsket seg en datter. Etter 4 sønner hadde hun rett og slett ikke økonomi til flere barn.  Da de fire sønnene ble voksne fikk de i tur og orden to sønner hver. 

 

Mamma har alltid ønsket seg en datter. Hun fikk to sønner, hun klarte ikke gi slipp på drømmen om en datter. Så kom jeg. Attpåklatten. Min farmor og min mor ante ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Diller og dullet og vet ikke hva. Endelig en jente. 

 

Det er bare det at jeg er og har aldri vært en jentete jente. Jeg ville ikke ha på meg kjole, jeg hadde ikke tid til å få hverken gre eller flette håret. Jeg likte blå bedre enn rosa. Mamma meldte meg inn på turn, jeg ville spille fotball og ishockey. Farmor klarte ikke gå forbi en lekebutikk uten å kjøpe en dukke til meg, jeg likte best å leke med biler. «Jeg har aldri sett en jente som roter så mye på rommet sitt,» sa farmor.

Jeg har alltid levde med følelsen av å ikke være god nok. Jeg var jenta de hadde drømt om, men jeg var ikke den jenta. Selv om du få en datter en gang Ts vil hun ikke være lik fantasidatteren din. For alles del må du gi slipp på denne fantasien og ta vare på de barna du har. 

Anonymkode: b1623...5a6

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg savner vel litt felles interesser og opplevelser. Jeg og mine søstre reiser ofte på langweekend- turer på shopping. Broren min drar for å se fotballkamp med vår far. Jeg merker allerede nå at guttene er nærere faren på mange områder. Og ja, det hadde vært fantastisk å følge en egen datter gjennom en graviditet

Anonymkode: a7749...f2e

Du må gi slipp. Du forventer at et barn som ikke en gang er unnfanget vil velge å gå gravid 🤔

Anonymkode: b1623...5a6

[AnonymBruker]

On 6/23/2020 at 12:38 PM, AnonymBruker said:

Når jeg ser små jenter tenker jeg på hvordan min datter ville sett ut og vært som person. Det kjennes ut som om noe mangler. Jeg har alltid sett for meg å få en datter, bli mormor osv. Da jeg fikk gutt nr 2 sa mine nærmeste at drømmen om en datter ville blekne så snart jeg fikk gutten min på brystet, det skjedde ikke. Savnet er like stort som for 5 år siden. 

Venninna mi fikk nettopp ei jente etter tre gutter. Jeg er så sjalu. Mannen vil ikke ha flere barn, jeg forstår jo det, men det er så sårt. Noen i samme situasjon? Kan det hjelpe meg å snakke med noen? Håper ingen halshugger meg her inne nå. Det er mine følelser, jeg kan ikke noe for dem

Anonymkode: a7749...f2e

Er det deg I gjen? Hvorfor valgte du og I det heletatt få barn når det er 50%50 sjans for jente/gutt? Jeg synes synd på barna dine som ikke er ønsket av deg fordi du vil ha jente! Herregud jeg blir så oppgitt over kvinner som får barn og anger etterpå tenker på de som ikke kan få barn hvordan tror du de føler det? Gå til psykolog 

Anonymkode: 34a21...858

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er den jenta farmor og mamma drømte om.

 

Farmor hadde alltid ønsket seg en datter. Etter 4 sønner hadde hun rett og slett ikke økonomi til flere barn.  Da de fire sønnene ble voksne fikk de i tur og orden to sønner hver. 

 

Mamma har alltid ønsket seg en datter. Hun fikk to sønner, hun klarte ikke gi slipp på drømmen om en datter. Så kom jeg. Attpåklatten. Min farmor og min mor ante ikke hva godt de kunne gjøre for meg. Diller og dullet og vet ikke hva. Endelig en jente. 

 

Det er bare det at jeg er og har aldri vært en jentete jente. Jeg ville ikke ha på meg kjole, jeg hadde ikke tid til å få hverken gre eller flette håret. Jeg likte blå bedre enn rosa. Mamma meldte meg inn på turn, jeg ville spille fotball og ishockey. Farmor klarte ikke gå forbi en lekebutikk uten å kjøpe en dukke til meg, jeg likte best å leke med biler. «Jeg har aldri sett en jente som roter så mye på rommet sitt,» sa farmor.

Jeg har alltid levde med følelsen av å ikke være god nok. Jeg var jenta de hadde drømt om, men jeg var ikke den jenta. Selv om du få en datter en gang Ts vil hun ikke være lik fantasidatteren din. For alles del må du gi slipp på denne fantasien og ta vare på de barna du har. 

Anonymkode: b1623...5a6

Synes du setter ord på noe veldig viktig. Når voksne ikke er selv-bevist på egne behov/følelser og det påvirker barnet negativt. Får vondt når jeg leser at du ikke følte deg bra nok spesielt når du var så ønska. Men jeg forstår jo hvor følelsene dine kommer fra når du blir møtt med så høye forventninger til å fylle en rolle du ikke kjenner deg igjen i.

Jeg mista moren min i ung alder, og etter 2 gutter ble sorgen stor at jeg aldri vil oppleve mor-datter relasjonen. Men jeg har tenkt på at min egen sorg kunne fort ført til en negativ dynamikk med en eventuell datter. Det er så urettferdig å forvente at barn skal leve opp til og dekke over voksens behov. Noen ganger blir jeg lei meg når jeg ser venner med jenter og den nærheten de har i ditt fellesskap. Jeg er veldig feminin av meg og guttene er veldig guttete. Og hva med å følge en evt datter i et svangerskap? Men da må jeg bare ta utfordringen å bli kjent med andre sider av megselv og engasjere meg i de guttene jeg har for å bygge en god relasjon. Og jo mer fokusert jeg er på det jo mindre blir savnet etter en jente.

Anonymkode: 2ef28...8de

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg savner vel litt felles interesser og opplevelser. Jeg og mine søstre reiser ofte på langweekend- turer på shopping. Broren min drar for å se fotballkamp med vår far. Jeg merker allerede nå at guttene er nærere faren på mange områder. Og ja, det hadde vært fantastisk å følge en egen datter gjennom en graviditet

Anonymkode: a7749...f2e

Men hvordan kan du vite allerede nå at dere ikke kan ha felles interesser og opplevelser? Er ikke guttene små?

Og shopping? Slik som verden utvikler seg er kanskje storbytur for å shoppe litt på vei ut.  Skjønner at det var et eksempel altså. Men jeg tror du må snu litt på tankegangen. Greit at broren din drar på tur med far. Men det betyr jo ikke at ikke du kan reise til Berlin med guttene? Eller hva med London, New York, Barcelona? Kaféer, musikaler, store parker, lekeplasser, store lekebutikker, akvarium og sjokoladebutikker. Museer, marked, teater, kino, fornøyelsespark og jeg vet ikke hva. Se på nettsiden og planlegge reisen sammen. Dra bare du og gutten(e). Gjør det til deres greie. Gutter blir med på spa også, om det er det du ønsker. Handlingsrommet er så mye større enn «må ha jente for å dra på shoppingtur med». 

Anonymkode: 3b88a...8b4

[AnonymBruker]

Jeg har tre gutter, og på ul med siste sa de at han var jente. Stor stas siden vi hadde to gutter fra før, og dette var siste barn! Ut kom en gutt, gitt🥰 Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde en slags merkelig sorgprosess oppi gleden over den vesle broren. Det hadde ikke noe med skuffelse å gjøre, og jeg elsket han like mye som de andre fra første sekund! Likevel "mistet" jeg på en måte jenta mi.. Det er ikke noe jeg har tenkt på i ettertid, da. Sånn ble det bare🙂

Anonymkode: 1df35...797

[AnonymBruker]

På 23.6.2020 den 12.38, AnonymBruker skrev:

Når jeg ser små jenter tenker jeg på hvordan min datter ville sett ut og vært som person. Det kjennes ut som om noe mangler. Jeg har alltid sett for meg å få en datter, bli mormor osv. Da jeg fikk gutt nr 2 sa mine nærmeste at drømmen om en datter ville blekne så snart jeg fikk gutten min på brystet, det skjedde ikke. Savnet er like stort som for 5 år siden. 

Venninna mi fikk nettopp ei jente etter tre gutter. Jeg er så sjalu. Mannen vil ikke ha flere barn, jeg forstår jo det, men det er så sårt. Noen i samme situasjon? Kan det hjelpe meg å snakke med noen? Håper ingen halshugger meg her inne nå. Det er mine følelser, jeg kan ikke noe for dem

Anonymkode: a7749...f2e

Forstår deg godt, har selv flere jenter. For noen, er det noe spesielt å være jentemamma. Men du; prøv å ha en mer praktisk (ikke følelsesmessig) tilnærming til det: du kan ikke få alt du ønsker deg. Det er slik nå og ellers i livet. Jobb med deg selv for å ikke la sjalusien ta overhånd. Når barna blir større, glemmer du det litt. Det vil ikke alltid ta så stor plass som nå.

Anonymkode: 80e07...70d