Jeg, 16 år, er sjalu på kommende halvsøsken

[AnonymBruker]

Mine 2 småsaken gleder seg. Prater ikke om annet. Jeg ligger og griner daglig over det.

Jeg har vært deprimert i 2 år (vært frisk i 6 mnd nå). Er veldig var for forandringer og har et enormt behov for å føle på kontroll. Jeg er nylig startet i behandling for anoreksi og jeg bare føler at livet ikke spiller på lag med meg nå.

Jeg gruer meg så inderlig til å se barnet vokse opp i en lykkelig familie, med foreldre som elsker hverandre og har god økonomi. Lykklige foreldre som sparer opp til ungen blir voksen og tar den med på ferieturer og opplevelser fra dag 1. Ja, jeg er dødssjalu. Sikkert et dårlig menneske også. Men det gjør så vondt. Jeg fikk aldri 2 foreldre som elsket hverandre. Ingen voksne har spart opp noe penger til meg. Økonomien hos pappa(som skal få dette barnet) ble ikke god før jeg var rundt 12 år. Mamma har en veldig dårlig økonomi. Jeg har vært på 4 utenlandsferier ila mitt 16 år gamle liv. Dette nye barnet får ihvertfall én årlig. Jeg vil ikke se at barnet får tilbringe all sin tid med pappa mens jeg bare får 50%. Jeg hater at den skal få tilbringe alle julaftener, bursdager og ferier med pappa og jeg bare halvparten. Jeg er så sinnsykt misunnelig på at barnet skal slippe å føle på den dårlige samvittigheten jeg konstant føler på når jeg feirer jul/bursdag/påske hos den ene forelderen istedenfor den andre.

Jeg føler meg så dritt, så slem som tenker sånn, så drittunge. Men det er sånn jeg føler det, og jeg har det ikke noe bra med meg selv nå. 

Måtte få det ut til noen. Er noen enige i at jeg er et rævva menneske som tenker sånn?

Anonymkode: c2332...2fa

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes det er en naturlig reaksjon. Jeg er 23 og hadde en lignende oppvekst som deg, bare at jeg så faren min en-to ganger i året. På noen måter har det gjort meg sårbar, men det har herdet meg på andre områder. Jeg forstår uansett godt at det er vanskelig for deg, spesielt i den alderen du er i som allerede er vanskelig nok fra før.  En ting er ihvertfall sikkert: enten går det bra, eller så går det over. 

Anonymkode: 805ea...977

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er helt naturlige tanker og følelser. ❤️

Anonymkode: 92d71...7c8

[AnonymBruker]

Kan dels sette meg inn i hvordan du har det. Det er ikke negativt å anerkjenne de følelsene man har!

har selv vokst opp uten min far, og blitt kjent med mine søsken først som godt voksen. Det var ingen som sparte til meg heller, tok meg med på flotte ferier hverken innen eller utenlands. 
 

men jeg har et valg om hvordan jeg vil ha det i dag og fremover. Mye av det som har vert og ikke har vert har jeg slitt veldig med. Jeg velger ta avstand til det som gjør meg vondt, takker for det som har vert bra og fokuserer på det som er bra for meg og mine fremover.

har du noen snakke med fra bup event? Jeg råder deg til å be om hjelp til å sortere tanker og følelser. Lykke til

Anonymkode: bb213...074

[AnonymBruker]

Du har lov til å føle dette! Opplevde det samme da jeg var 15. Ville absolutt ikke ha en ny halvbror og var sjalu på alt de fikk. Nektet å være i nærheten av han og hatet han som pesten. Jeg var jo egentlig bare sur på faren min (og stemoren min) og tok det utover en baby. Det tok noen år, men jeg er så glad i lillebroren min nå. Han er verdens søteste! Faren min er derimot en drittsekk fortsatt... 🙃

Kan du snakke med behandleren din om dette? Og familien din, bor du hos faren din? Du er i en vanskelig alder hvor mange valg blir tatt for deg. Synes du skal tenke på deg selv. Fokuser på å bli frisk og kom deg gjennom VGS.  Om noen få år, når du flytter hjemmefra kan du bestemme hvem du vil omgås med. Tror også det blir lettere å snakke med familien din om noen år, ettersom voksne sjeldent tar tenåringer på alvor. 

Anonymkode: a1fa0...de3

[AnonymBruker]

Om 2 år er du voksen, og kan reise på alle de utenlandsferien du ønsker. Da kan du evt også invitere med din far. Jobb hardt, tjen pengene dine selv, så skal du se at det ikke er noe å være misunnelig på

Anonymkode: 73eb5...493

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du har lov til å føle dette! Opplevde det samme da jeg var 15. Ville absolutt ikke ha en ny halvbror og var sjalu på alt de fikk. Nektet å være i nærheten av han og hatet han som pesten. Jeg var jo egentlig bare sur på faren min (og stemoren min) og tok det utover en baby. Det tok noen år, men jeg er så glad i lillebroren min nå. Han er verdens søteste! Faren min er derimot en drittsekk fortsatt... 🙃

Kan du snakke med behandleren din om dette? Og familien din, bor du hos faren din? Du er i en vanskelig alder hvor mange valg blir tatt for deg. Synes du skal tenke på deg selv. Fokuser på å bli frisk og kom deg gjennom VGS.  Om noen få år, når du flytter hjemmefra kan du bestemme hvem du vil omgås med. Tror også det blir lettere å snakke med familien din om noen år, ettersom voksne sjeldent tar tenåringer på alvor. 

Anonymkode: a1fa0...de3

ser du skrev at du ser faren din 50%. On du har et godt forhold til han, kanskje du kan foreslå at dere to kan dra på en tur sammen? Så kan dere snakke sammen uten at stemor og baby krever oppmerksomhet.

Anonymkode: a1fa0...de3

[AnonymBruker]

Du får tenke det en kompis av meg sa da faren kom ut av skapet: «flaks for meg at han ikke gjorde det før, skal være glad for at jeg ble til».

 

Anonymkode: c1eeb...6a4

[AnonymBruker]

Jeg var 10 år da jeg var på min første og eneste utenlandstur med mamma og pappa. Pappa jobbet mye borte og var lite hjemme. Var en kort tur innom Danmark og Sverige med mamma. Var ikke utenlands  igjen før jeg var voksen, og godt opp i 20 årene. Aldri tenkt over det før. 

Prøve å snu tankegangen din. Hva kan jeg gi til dette barnet. Det er ikke barnet sin feil at det blir født. 

Anonymkode: a1c94...5e2

[AnonymBruker]

Stor klem til deg. Nei, du er ikke noe dårlig menneske.

Anonymkode: e39b5...8fc

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Mine 2 småsaken gleder seg. Prater ikke om annet. Jeg ligger og griner daglig over det.

Jeg har vært deprimert i 2 år (vært frisk i 6 mnd nå). Er veldig var for forandringer og har et enormt behov for å føle på kontroll. Jeg er nylig startet i behandling for anoreksi og jeg bare føler at livet ikke spiller på lag med meg nå.

Jeg gruer meg så inderlig til å se barnet vokse opp i en lykkelig familie, med foreldre som elsker hverandre og har god økonomi. Lykklige foreldre som sparer opp til ungen blir voksen og tar den med på ferieturer og opplevelser fra dag 1. Ja, jeg er dødssjalu. Sikkert et dårlig menneske også. Men det gjør så vondt. Jeg fikk aldri 2 foreldre som elsket hverandre. Ingen voksne har spart opp noe penger til meg. Økonomien hos pappa(som skal få dette barnet) ble ikke god før jeg var rundt 12 år. Mamma har en veldig dårlig økonomi. Jeg har vært på 4 utenlandsferier ila mitt 16 år gamle liv. Dette nye barnet får ihvertfall én årlig. Jeg vil ikke se at barnet får tilbringe all sin tid med pappa mens jeg bare får 50%. Jeg hater at den skal få tilbringe alle julaftener, bursdager og ferier med pappa og jeg bare halvparten. Jeg er så sinnsykt misunnelig på at barnet skal slippe å føle på den dårlige samvittigheten jeg konstant føler på når jeg feirer jul/bursdag/påske hos den ene forelderen istedenfor den andre.

Jeg føler meg så dritt, så slem som tenker sånn, så drittunge. Men det er sånn jeg føler det, og jeg har det ikke noe bra med meg selv nå. 

Måtte få det ut til noen. Er noen enige i at jeg er et rævva menneske som tenker sånn?

Anonymkode: c2332...2fa

Du er ikke et dårlig menneske. 

Det ser ut som du kanskje har falt ned i en litt tung spiral av lite konstruktive tanker. 

Utenlandsferier: Er det slik at du ville fått flere utenlandsferier om ikke barnet kom? Eller er du bare sjalu på fremtidige ferier dette barnet kan komme til å reise på? Isåfall, har du tenkt på hva du egentlig er sjalu på? 

Om du er med på å skape et godt bånd mellom deg, bonusmamma og barnet, kan hun kanskje spandere tur på deg også, selv om du er nesten voksen. 

Høytider: Veldig mange barn har delt familieog feirer annenhver. Dette skal du ikke ha dårlig samvittighet for! Hva skulle du ha gjort annerledes liksom? 

Det er heller ingen garanti for at dette barnet, som ennå ikke er født, aldri kommer til å oppleve å få skilte foreldre. Hva tenker du om det? 

Den tiden du ikke er med pappa er du kanskje med mamma? Du er heldig som får kvalitetstid med begge! 

Din far har fremdeles et ansvar for å ta seg tid til deg og være der for deg. Kanskje du kan snakke med ham om dette nå, før babyen kommer og det blir lite søvn i et par måneder? 

Anonymkode: 634d0...dc4

[sstinemor]

Du er ikke en drittunge, og det er helt naturlige tanker du tenker❤️
Du kunne ikke pratet med en voksen om dette? Tror du tenker deg selv ihjel om du skal bære på det alene. 
Klem🥰

[AnonymBruker]

Dette er helt naturlige tanker, men du bør forsøke å snu tankegangen din. 
Om 2 år er du 18 og kan reise hvor du vil. Jobber du godt med skolearbeidet kan du utdanne deg til hva du vil og tjene godt selv, slik at du kan reise på ferie langt oftere enn 1 gang i året, om du ønsker det. Dersom du føler at noe er «tapt» fra barndommen din så har du faktisk resten av livet til å gjøre opp for det  

Anonymkode: 9456e...4d7

[minister-mio]

Hadde det ikke vært verre om barnet skulle mangle det du følte du manglet da du var barn?

Å spare til barn er det mange som ikke gjør.

[AnonymBruker]

Stor klem til deg. Jeg hadde heller ikke blitt det minste glad for å få et lite småsøsken, så skjønner deg godt. Du er absolutt ikke et dårlig menneske ❤️

Anonymkode: b4ae7...43e

[AnonymBruker]

Hvis dette er helt naturlige tanker, som mange her inne påstår, så må jo jeg være en helgen som aldri har tenkt sånn. Jeg har vært i nøyaktig samme situasjon som Ts, bare med enda litt dårligere omstendigheter. Ingen utenlandsturer før jeg ble voksen, foreldre som ikke var trygge foreldre osv. Det er helt vanlig i våre dager at foreldre skiller seg og får nye familier. Når man er 16 år bør man egentlig takle dette helt fint, så jeg tenker det er de psykiske utfordringene Ts har/har hatt som er problemet her. En frisk 16-åring takler dette helt fint. 

Anonymkode: 33c06...b2d

[AnonymBruker]

Det er naturlige følelser, og det er fint å anerkjenne dem. Du bør likevel prøve å ikke bli sittende fast i dette, det blir bare vondt for deg. De aller fleste mennesker lever med noen form for bagasje, men for å få et godt liv er det avgjørende å komme videre. Du må gjerne snakke med lege eller psykolog, og så kan du prøve å:

1) Rydde litt i tankene dine. Det er lov å sørge over at barndommen ikke ble slik du kunne ønske, og at foreldrene dine er skilt. Manglende utenlandsreiser bør derimot ikke være noe å ta så tungt. 4 utenlandsreiser er ikke så lite som du tror. 
2) Tenke etter om det gjør noen forskjell for deg at du nå skal få et lite søsken. Hvis du ikke skulle få et søsken, ville jo barndommen din så langt uansett ha vært den samme. 
3) Tenke etter om det finnes noe fint med å få et lite søsken. Hva slags relasjon kan dere ha? Dere kan ha en relasjon helt uavhengig av foreldrene dine

4) Når jeg er nedfor prøver jeg å tenke gjennom det jeg har i livet mitt som jeg er glad for: kanskje har du gode venner? Besteforeldre du er glad i? En hund? Tanken på det jeg har, gjør det lettere å bære sorgen over det jeg savner 

 

Lykke til TS! Tenk mindre på hvorvidt du er et dårlig menneske, og mer på hvordan du kan få det bedre med det selv. ❤️

Anonymkode: 58fe4...dbe

[AnonymBruker]

Vet du, sånn hadde jeg det også. Jeg var 17 år da minstemann kom som et sjokk på oss alle, men veldig hjertelig velkommen av alle. Jeg var delvis glad i begynnelsen og så kjente jeg sjalusien stige. Og det var så sårt at pappa skulle få et barn til (han har 2 yngre enn meg som han har fått med en ny). 

Jeg ble så sjalu at jeg nektet å komme i dåpen av alle ting. Jeg orket ikke se den lykkelige familien. Kjente også på hvordan mine 2 yngre søsken fikk alt de pekte på og mer til. En mor og far sammen i et godt forhold osv. 

Jeg kom meg litt og litt over sjalusien, men når de har dratt på ferie til flere eksotiske land så har jeg stille tenkt inni meg, "hvorfor kan ikke jeg også være med og oppleve noe så veldig fint som å dra på ferie med pappa". 

Etter hvert som jeg ble mer og mer voksen og deretter fikk egne barn så kom jeg mer og mer over det. Og jeg klarte å bli enda mer glad i både faren min og min stemor enn jeg hadde trodd. 

Så skjedde det utenkelige.. At min stemor nå er død. Og det er så sårt, for jeg anså henne som min tredje forelder. Hun jeg kunne snakke med om alt jeg ikke turde snakke med foreldrene mine om. Jeg savner henne sårt. Og enda vet jeg, at jeg har 2 små søsken som vokser opp uten sin mor. Og jeg var så egoistisk å være sjalu på det livet de hadde. 

Jeg forstår at du ikke klarer å sette deg inn i det siden jeg har ikke samme liv som deg. Men tenk deg godt om. Den tiden du har med hver av foreldrene dine er verdifull, uansett om du ser de bare 50/50 hver. En dag har du ikke dem mer, og søsknene dine er alt du har. En dag så innser du at du også er verdifull for foreldrene dine.

At ikke økonomien var/er på plass forstår jeg er vanskelig, men de begge ble kanskje satt i en vanskelig situasjon. 

Det har ikke noe verdi om du er fattig eller rik. Verdien i livet ditt bør ligge i de personene som er i livet ditt og som gir deg tiden sin, uavhengig av å være fattig eller rik. Når du blir mer voksen så innser du at alt ikke handler om deg. Men om måten du er på mot andre uansett hva de har gitt til deg. 

God klem ❤️

Anonymkode: 6458d...b09

[AnonymBruker]

Jeg er 24 og føler akkurat på det samme!! Faren min har flyttet, giftet seg på nytt og klar for å starte familie helt på nytt igjen, nå med super økonomi og et mye mer stabilt liv. Det er ikke lenge før de kommer til å planlegge å få barn. Jeg er helt sinnsykt sjalu, pga akkurat de samme grunnene du nevner. Ikke så mye man får gjort med det, desverre, men det hjelper jo å høre at andre er i lignende situasjoner ❤️ 

Anonymkode: 1fd93...822

[AnonymBruker]

Helt naturlig reaksjon  Og følelser, altså, man kan jo ikke forby eller nekte de. Du Føler det og det er helt greit, så lenge du ikke skader kommende babyen liksom. 

Men, jeg forteller alikevel. Jeg er nå snart forti, men jeg har vært gjennom noe av det samme. Jeg er et «uhell barn», foreldrene mine fikk meg svart tidlig. Utrolig nok, forble de sammen, og ti år senere, skaffet de meg en lillebror. Og litt av det samme situasjon, som du sikkert skjønner, pga alderen, ble det helt forskjellig økonomisk situasjon rundt min oppvekst, og oppvekst av min lillebror. Men vi er kjempegode venner i dag! Han fikk nylig sitt første barn, og jeg er superglad å bli ei tanke (har egne barn også, men å være tante er jo stas uten altfor mye jobb).

Det tok et par år kanskje, før jeg så en verdi i ham som menneske, så jeg kan ikke love deg umiddelbart forelskelse  Men seriøst, menneskerelasjoner er jo det vi lever for. Dette barnet kommer til å se opp til deg og beundre deg fra dag en, bare fordi du er der, og er familie, og er så stor, og sterk, og smart. Foreldrene dine skaffet nå deg din største fan for flere år fremover. Bare det er litt kult.  

Anonymkode: c0206...7c7