Borderline - noen som kan forklare?

[Purple_Pixiedust]

På 20.6.2020 den 21.44, AnonymBruker skrev:

 

Hadde diagnosen tidligere, men det viste seg at det var ADHD i stedet for. Var innlagt på psykiatrisk avdeling en stund tilbake, og psykologen der kom fort frem til at jeg ikke hadde borderline. Hun fortalte at pasientene med borderline var dramatiske, manipulerende og krevde mye av de ansatte. Selvmordsforsøk på avdelingen etc, og hun måtte skrive dem raskt ut, da de ble dårligere av å være innlagt. 

Anonymkode: 8131a...d67

Hva i all verden er dette for en nedsettende og stigmatiserende ting å si? 

EUPF kommer til uttrykk på utrolig mange måter og kombinasjoner. Noen er slik din behandler beskrev, men langt fra alle. 

Jeg har EUPF, borderline type og jeg er langt fra manipulerende, jeg er definitivt ikke en krevende pasient når jeg er innlagt og jeg har ALDRI førsøkt å ta livet mitt inne på avdelingen. 

Jeg blir heller ikke skrevet ut umiddelbart fordi jeg drar nytte av stabiliserende innleggelser, og 1-2 dager er ikke nok for å få hodet over vannet. De to siste innleggelsene mine har vært på 2 og 3 uker. Men jeg har andre diagnoser i tillegg. 

Jeg har ikke et veldig ustabilt følelsesliv. Går ikke fra å være dypt deprimert og suicidal til lykkelig den neste. Mesteparten av tiden er jeg deprimert, men kan lyse opp hvis jeg gjør noe hyggelig med en venn. Også har jeg 1-2 ganger i året en periode på 10-14 dager med stabilt forhøyet stemningsleie. 

Jeg er aldri i konflikt med vennene mine. Jeg er en stabil, støttende og omsorgsfull venninne. 

Jeg har aldri gjort noen destruktive stunt for å oppnå omsorg eller reaksjoner fra de rundt meg. 

Nå skal jeg prøve å få fram hvordan denne diagnosen derimot er for meg. 

Jeg har et kronisk lavt selvbilde og jeg føler meg tom innvendig. 

Jeg sliter med å være lei av livet og når min tilbakevendende depressive lidelse slår til for fullt så kan jeg bli akutt suicidal. Jeg har vært en hårsbredd unna å miste livet i selvmord. 

Periodevis sliter jeg med selvskading, og det kan være av ekstrem karakter. Ikke for oppmerksomhet på noen måte. Jeg hater oppmerksomheten det gir. Hater å dra på legevakten. Men det er en destruktiv mestringsstrategi når følelsene blir for sterke. Jeg har et trykk inni meg av vanskelige og vonde følelser, og til slutt blir trykket så stort at det blir et vulkanutbrudd. Jeg blir ikke vippet over pinnen av bagateller. Jeg har reelle problemer som ville vært veldig vondt for alle. 

Jeg har ikke vært i forhold på 4 år, men når jeg er i forhold så er jeg livredd for å bli forlatt. Så redd at jeg har funnet meg i både mishandling og utroskap. 

Jeg er veldig var for avvisning, men dette er noe jeg holder inni meg. Bortsett fra i terapirommet. 

Jeg har dårlig impulskontroll når det kommer til selvskading og rus. Har vært i rusbehandling og har nylig vært i en fase med oppblussing av alkoholrusen. Så det tar jeg tak i nå. 

Jeg sliter ekstremt med å holde ut med meg selv. Jeg er ensom og jeg takler det dårlig. Jeg har et uendelig selvhat og det er veldig vondt å være meg. 

Jeg er en introvert og stille person, men når jeg blir overmannet av følelsene mine og tyr til alkohol så blir jeg det motsatte og jeg er godt kjent for politiet for å si det sånn. 

Jeg har lavterskel avtale om akuttinnleggelse i psykiatrien fordi når jeg mister kontrollen så mister jeg den veldig. Derfor har jeg et slikt opplegg for at jeg skal få rask hjelp når jeg trenger det. Og jeg blir tatt på alvor. Har aldri truet med å ta selvmord eller lignende, men jeg har vært ærlig om graden av selvmordstanker og da får jeg hjelp. Har som sagt nesten dødd i selvmord og det kan fort bli farlig hvis jeg ikke får hjelp når det blir for ille. Til høsten skal jeg legges inn i 8 uker på DPS, for jeg trenger mer enn kun poliklinisk behandling. Jeg har et veldig komplisert sykdomsbilde med flere diagnoser så jeg har et litt annerledes opplegg enn det som er "retningslinjene" for behandling av EUPF. 

Man kan ikke si at de med EUPF er slik og sånn. For det første er det to undertyper. Den impulsive typen og borderline type. Jeg har selv borderline. Heldigvis vil jeg si, med tanke på at det som er symptomene på den impulsive typen ikke er noe jeg vil identifiseres med. Men også i de to undertypene så er det en drøss av kombinasjoner av symptomer som utgjør det hele bildet for den enkelte. Og dette ser det ut til å være ufattelig vanskelig for enkelte å forstå. Vi er ikke alle sammen like! Vi er ikke alle sammen manipulerende og dårlig og ustabil mot andre. 

Jeg er fryktelig slem mot meg selv. Men det stopper altså der. Derfor har jeg heller aldri blitt forlatt av noen for at jeg har oppført meg dårlig. 

Endret 29. juni 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

On 6/21/2020 at 12:49 AM, AnonymBruker said:

Det står at boken omhandler psykopater når jeg søker den opp. Er det noe mer i den om andre PF?

Anonymkode: eaa81...ae7

Denne er nyere og mer målrettet mot eufp og skrevet av en som behandler mennesker med eufp.

https://www.norli.no/utvikling-personlighet-og-borderline

Anonymkode: 77768...27b

[AnonymBruker]

1 hour ago, Porter said:

Spot on, tatt ut fra egne erfaringer som den andre parten i en tett relasjon.  Plusser vi på den skjulte narsissisten, the covert narcissist, så er det bare å sette to streker under svaret. Overlappingen med borderline er statistisk høy, spesielt blant kvinner. 

Er i tillegg dissosiasjon inne i bildet blir helvete komplett. Man blir virvlet inn i en surrealistisk verden hvor det er komplett umulig å områ seg - virkeligheten vil overgå enhver fantasi. Sluttresultat kan bli livsfarlig, vi snakker her om mekanismer og reaksjoner milevis bortenfor kjærlighetssorg og den slags.

 

 

 

 

Har du noen kilder som viser den statistiske sammenhengen? Skulle vært interessant å lese om det.

 

Anonymkode: 77768...27b

[Porter]

Ikke på stående fot, men jeg har sett det godt dokumentert flere steder. Bokmerker jeg etter hvert har slettet for å bevege meg bort fra hele problematikken. Men ser du i kommentarfeltet her så påstår eksempelvis Anita Sweeney at det ligger på ca 30%.

At dissosiasjon, eller grader av, også forekommer forårsaket av traumer som overgrep i barndom etc er også veldokumentert.

Det er bare å lete i vei.

https://frilanser.tjenester.org/2015/06/05/forskjeller-pa-psykopater-og-narsissister/

 

Endret 29. juni 2020 av Porter

[AnonymBruker]

13 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Hva i all verden er dette for en nedsettende og stigmatiserende ting å si? 

EUPF kommer til uttrykk på utrolig mange måter og kombinasjoner. Noen er slik din behandler beskrev, men langt fra alle. 

Jeg har EUPF, borderline type og jeg er langt fra manipulerende, jeg er definitivt ikke en krevende pasient når jeg er innlagt og jeg har ALDRI førsøkt å ta livet mitt inne på avdelingen. 

Jeg blir heller ikke skrevet ut umiddelbart fordi jeg drar nytte av stabiliserende innleggelser, og 1-2 dager er ikke nok for å få hodet over vannet. De to siste innleggelsene mine har vært på 2 og 3 uker. Men jeg har andre diagnoser i tillegg. 

Jeg har ikke et veldig ustabilt følelsesliv. Går ikke fra å være dypt deprimert og suicidal til lykkelig den neste. Mesteparten av tiden er jeg deprimert, men kan lyse opp hvis jeg gjør noe hyggelig med en venn. Også har jeg 1-2 ganger i året en periode på 10-14 dager med stabilt forhøyet stemningsleie. 

Jeg er aldri i konflikt med vennene mine. Jeg er en stabil, støttende og omsorgsfull venninne. 

Jeg har aldri gjort noen destruktive stunt for å oppnå omsorg eller reaksjoner fra de rundt meg. 

Nå skal jeg prøve å få fram hvordan denne diagnosen derimot er for meg. 

Jeg har et kronisk lavt selvbilde og jeg føler meg tom innvendig. 

Jeg sliter med å være lei av livet og når min tilbakevendende depressive lidelse slår til for fullt så kan jeg bli akutt suicidal. Jeg har vært en hårsbredd unna å miste livet i selvmord. 

Periodevis sliter jeg med selvskading, og det kan være av ekstrem karakter. Ikke for oppmerksomhet på noen måte. Jeg hater oppmerksomheten det gir. Hater å dra på legevakten. Men det er en destruktiv mestringsstrategi når følelsene blir for sterke. Jeg har et trykk inni meg av vanskelige og vonde følelser, og til slutt blir trykket så stort at det blir et vulkanutbrudd. Jeg blir ikke vippet over pinnen av bagateller. Jeg har reelle problemer som ville vært veldig vondt for alle. 

Jeg har ikke vært i forhold på 4 år, men når jeg er i forhold så er jeg livredd for å bli forlatt. Så redd at jeg har funnet meg i både mishandling og utroskap. 

Jeg er veldig var for avvisning, men dette er noe jeg holder inni meg. Bortsett fra i terapirommet. 

Jeg har dårlig impulskontroll når det kommer til selvskading og rus. Har vært i rusbehandling og har nylig vært i en fase med oppblussing av alkoholrusen. Så det tar jeg tak i nå. 

Jeg sliter ekstremt med å holde ut med meg selv. Jeg er ensom og jeg takler det dårlig. Jeg har et uendelig selvhat og det er veldig vondt å være meg. 

Jeg er en introvert og stille person, men når jeg blir overmannet av følelsene mine og tyr til alkohol så blir jeg det motsatte og jeg er godt kjent for politiet for å si det sånn. 

Jeg har lavterskel avtale om akuttinnleggelse i psykiatrien fordi når jeg mister kontrollen så mister jeg den veldig. Derfor har jeg et slikt opplegg for at jeg skal få rask hjelp når jeg trenger det. Og jeg blir tatt på alvor. Har aldri truet med å ta selvmord eller lignende, men jeg har vært ærlig om graden av selvmordstanker og da får jeg hjelp. Har som sagt nesten dødd i selvmord og det kan fort bli farlig hvis jeg ikke får hjelp når det blir for ille. Til høsten skal jeg legges inn i 8 uker på DPS, for jeg trenger mer enn kun poliklinisk behandling. Jeg har et veldig komplisert sykdomsbilde med flere diagnoser så jeg har et litt annerledes opplegg enn det som er "retningslinjene" for behandling av EUPF. 

Man kan ikke si at de med EUPF er slik og sånn. For det første er det to undertyper. Den impulsive typen og borderline type. Jeg har selv borderline. Heldigvis vil jeg si, med tanke på at det som er symptomene på den impulsive typen ikke er noe jeg vil identifiseres med. Men også i de to undertypene så er det en drøss av kombinasjoner av symptomer som utgjør det hele bildet for den enkelte. Og dette ser det ut til å være ufattelig vanskelig for enkelte å forstå. Vi er ikke alle sammen like! Vi er ikke alle sammen manipulerende og dårlig og ustabil mot andre. 

Jeg er fryktelig slem mot meg selv. Men det stopper altså der. Derfor har jeg heller aldri blitt forlatt av noen for at jeg har oppført meg dårlig. 

Jeg ble nokså satt ut selv av den kommentaren, selvfølgelig er ikke alle med borderline slik. En del er riktig nok dramatiske, omsorgssøkende, og har en tendens til å ødelegge for seg selv og andre, noe som kan vær slitsomt for dem rundt, og for dem selv selvfølgelig. De jeg kjenner med borderline er veldig omsorgssøkende og overdramatiske. Truer med selvmord, står på broer uten å egentlig ville hoppe, gjentatte overdoser hvor de gang på gang selv ringer etter hjelp og lyver om hvor mange piller de faktisk har tatt. Det er selvsagt bra at de selv ringer etter hjelp, men etter hvert blir det tydelig at overdosene er rop om hjelp. Disse ropene om hjelp er også ofte handlinger utført for å få omsorg/oppmerksomhet, som ikke tar slutt ved å få omsorg og oppmerksomhet. De trenger å lære å ta ansvar for sine egne liv. 
 

Mange er dog mer som deg, symptomene går nesten bare utover dem selv, og de lever i et smertehelvete uten å dra andre inn i det. Å være redd for å bli avvist eller forlatt trenger ikke nødvendigvis å føre til dramatiske trusler, handlinger eller lignende for alle med borderline. Noen er mer «eksplosive», og noen har en «stille» variant. 

Anonymkode: 8131a...d67

[Purple_Pixiedust]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble nokså satt ut selv av den kommentaren, selvfølgelig er ikke alle med borderline slik. En del er riktig nok dramatiske, omsorgssøkende, og har en tendens til å ødelegge for seg selv og andre, noe som kan vær slitsomt for dem rundt, og for dem selv selvfølgelig. De jeg kjenner med borderline er veldig omsorgssøkende og overdramatiske. Truer med selvmord, står på broer uten å egentlig ville hoppe, gjentatte overdoser hvor de gang på gang selv ringer etter hjelp og lyver om hvor mange piller de faktisk har tatt. Det er selvsagt bra at de selv ringer etter hjelp, men etter hvert blir det tydelig at overdosene er rop om hjelp. Disse ropene om hjelp er også ofte handlinger utført for å få omsorg/oppmerksomhet, som ikke tar slutt ved å få omsorg og oppmerksomhet. De trenger å lære å ta ansvar for sine egne liv. 
 

Mange er dog mer som deg, symptomene går nesten bare utover dem selv, og de lever i et smertehelvete uten å dra andre inn i det. Å være redd for å bli avvist eller forlatt trenger ikke nødvendigvis å føre til dramatiske trusler, handlinger eller lignende for alle med borderline. Noen er mer «eksplosive», og noen har en «stille» variant. 

Anonymkode: 8131a...d67

Ja, det er stor forskjell blant mennesker med EUPF, og det er så viktig å huske på. 

[Gjest Koya]

37 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Ja, det er stor forskjell blant mennesker med EUPF, og det er så viktig å huske på. 

Jeg går selv i behandling for EUPF og det er så viktig å huske på at vi med denne sykdommen er forskjellige. Jeg er prikk lik som deg på flere av punktene du har ramset opp, og det er også flere av de jentene jeg kjenner med borderline.  I min terapigruppe så er vi 8 jenter med lidelsen og det er utrolig stor forskjell på oss. Dessverre så er disse fordommene om at alle med borderline er manipulerende, dramatiske og oppmerksomhetssøkende ganske tungt inngrodd hos både helsepersonell og andre. Jeg har selv fått beskjed fra helsepersonell at de nektet å tro på at jeg hadde borderline fordi " du lider jo i det stille og er en flink pike. De med EUPF skriker og tar plass "

[Purple_Pixiedust]

2 minutter siden, Koya skrev:

Jeg går selv i behandling for EUPF og det er så viktig å huske på at vi med denne sykdommen er forskjellige. Jeg er prikk lik som deg på flere av punktene du har ramset opp, og det er også flere av de jentene jeg kjenner med borderline.  I min terapigruppe så er vi 8 jenter med lidelsen og det er utrolig stor forskjell på oss. Dessverre så er disse fordommene om at alle med borderline er manipulerende, dramatiske og oppmerksomhetssøkende ganske tungt inngrodd hos både helsepersonell og andre. Jeg har selv fått beskjed fra helsepersonell at de nektet å tro på at jeg hadde borderline fordi " du lider jo i det stille og er en flink pike. De med EUPF skriker og tar plass "

Jeg har heldigvis stort sett vært heldig med behandlere. Blir tatt på alvor og blir sett som den jeg er. Jeg har skadet meg alvorlig flere ganger, men det har aldri handlet om oppmerksomhet eller vært et rop om hjelp. Jeg er ærlig om mine problemer og jeg overdriver aldri. Så når jeg da ber om hjelp så får jeg det. Og jeg spør aldri om innleggelse hvis jeg må på legevakten for å få behandling for skade. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg selvskader som et middel for å legges inn. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Hva i all verden er dette for en nedsettende og stigmatiserende ting å si? 

EUPF kommer til uttrykk på utrolig mange måter og kombinasjoner. Noen er slik din behandler beskrev, men langt fra alle. 

Jeg har EUPF, borderline type og jeg er langt fra manipulerende, jeg er definitivt ikke en krevende pasient når jeg er innlagt og jeg har ALDRI førsøkt å ta livet mitt inne på avdelingen. 

Jeg blir heller ikke skrevet ut umiddelbart fordi jeg drar nytte av stabiliserende innleggelser, og 1-2 dager er ikke nok for å få hodet over vannet. De to siste innleggelsene mine har vært på 2 og 3 uker. Men jeg har andre diagnoser i tillegg. 

Jeg har ikke et veldig ustabilt følelsesliv. Går ikke fra å være dypt deprimert og suicidal til lykkelig den neste. Mesteparten av tiden er jeg deprimert, men kan lyse opp hvis jeg gjør noe hyggelig med en venn. Også har jeg 1-2 ganger i året en periode på 10-14 dager med stabilt forhøyet stemningsleie. 

Jeg er aldri i konflikt med vennene mine. Jeg er en stabil, støttende og omsorgsfull venninne. 

Jeg har aldri gjort noen destruktive stunt for å oppnå omsorg eller reaksjoner fra de rundt meg. 

Nå skal jeg prøve å få fram hvordan denne diagnosen derimot er for meg. 

Jeg har et kronisk lavt selvbilde og jeg føler meg tom innvendig. 

Jeg sliter med å være lei av livet og når min tilbakevendende depressive lidelse slår til for fullt så kan jeg bli akutt suicidal. Jeg har vært en hårsbredd unna å miste livet i selvmord. 

Periodevis sliter jeg med selvskading, og det kan være av ekstrem karakter. Ikke for oppmerksomhet på noen måte. Jeg hater oppmerksomheten det gir. Hater å dra på legevakten. Men det er en destruktiv mestringsstrategi når følelsene blir for sterke. Jeg har et trykk inni meg av vanskelige og vonde følelser, og til slutt blir trykket så stort at det blir et vulkanutbrudd. Jeg blir ikke vippet over pinnen av bagateller. Jeg har reelle problemer som ville vært veldig vondt for alle. 

Jeg har ikke vært i forhold på 4 år, men når jeg er i forhold så er jeg livredd for å bli forlatt. Så redd at jeg har funnet meg i både mishandling og utroskap. 

Jeg er veldig var for avvisning, men dette er noe jeg holder inni meg. Bortsett fra i terapirommet. 

Jeg har dårlig impulskontroll når det kommer til selvskading og rus. Har vært i rusbehandling og har nylig vært i en fase med oppblussing av alkoholrusen. Så det tar jeg tak i nå. 

Jeg sliter ekstremt med å holde ut med meg selv. Jeg er ensom og jeg takler det dårlig. Jeg har et uendelig selvhat og det er veldig vondt å være meg. 

Jeg er en introvert og stille person, men når jeg blir overmannet av følelsene mine og tyr til alkohol så blir jeg det motsatte og jeg er godt kjent for politiet for å si det sånn. 

Jeg har lavterskel avtale om akuttinnleggelse i psykiatrien fordi når jeg mister kontrollen så mister jeg den veldig. Derfor har jeg et slikt opplegg for at jeg skal få rask hjelp når jeg trenger det. Og jeg blir tatt på alvor. Har aldri truet med å ta selvmord eller lignende, men jeg har vært ærlig om graden av selvmordstanker og da får jeg hjelp. Har som sagt nesten dødd i selvmord og det kan fort bli farlig hvis jeg ikke får hjelp når det blir for ille. Til høsten skal jeg legges inn i 8 uker på DPS, for jeg trenger mer enn kun poliklinisk behandling. Jeg har et veldig komplisert sykdomsbilde med flere diagnoser så jeg har et litt annerledes opplegg enn det som er "retningslinjene" for behandling av EUPF. 

Man kan ikke si at de med EUPF er slik og sånn. For det første er det to undertyper. Den impulsive typen og borderline type. Jeg har selv borderline. Heldigvis vil jeg si, med tanke på at det som er symptomene på den impulsive typen ikke er noe jeg vil identifiseres med. Men også i de to undertypene så er det en drøss av kombinasjoner av symptomer som utgjør det hele bildet for den enkelte. Og dette ser det ut til å være ufattelig vanskelig for enkelte å forstå. Vi er ikke alle sammen like! Vi er ikke alle sammen manipulerende og dårlig og ustabil mot andre. 

Jeg er fryktelig slem mot meg selv. Men det stopper altså der. Derfor har jeg heller aldri blitt forlatt av noen for at jeg har oppført meg dårlig. 

Jeg synes du selv er med på å opprettholde fordommer mot din egen sykdom når du sier noe slikt. Dette er ikke fint sagt av deg.

Anonymkode: 6edb1...e7c

[Gjest Koya]

Akkurat nå, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg har heldigvis stort sett vært heldig med behandlere. Blir tatt på alvor og blir sett som den jeg er. Jeg har skadet meg alvorlig flere ganger, men det har aldri handlet om oppmerksomhet eller vært et rop om hjelp. Jeg er ærlig om mine problemer og jeg overdriver aldri. Så når jeg da ber om hjelp så får jeg det. Og jeg spør aldri om innleggelse hvis jeg må på legevakten for å få behandling for skade. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg selvskader som et middel for å legges inn. 

Jeg har heldigvis blitt møtt med helt nye øyne etter jeg begynte hos personlighetspoliklinikken. Før det hadde jeg helt gitt opp å bli forstått i psykiatrien, så det var nesten sjokkerende å møte helsepersonell som faktisk forstod at det å ha borderline er liiiiitt mer komplisert enn " Dramatisk og oppmerksomhetssjuk ". Jeg har aldri vært innlagt før så der har jeg dessverre ingen erfaring, men hører ofte at man blir skrevet ut fort fordi man ikke har godt av innleggelse ( igjen, en fordom som henger igjen hos mange ). Har kun erfaring fra BUP, DPS og privatpraktiserende psykiater.

Jeg er glad du stort sett har vært heldig med behandlerne dine

[AnonymBruker]

Jeg slår ikke lenger ut å borderline i det hele tatt. Sånn "dramatisk og manipulerende " og sterkt omsorgssøkende og alt det negative der, var jeg slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Nå, som voksen er det ingen som ville trodd meg om jeg hadde sagt at jeg tidligere hadde borderline personlighetsforstyrrelse. For min del viste det seg at jeg sleit med tung traumelidelse etter mange tap og grov omsorgssvikt. Jeg aner ikke hvordan folk her tenker man skulle taklet flere overgrep og tusen sadistiske voldshendelser av de som skulle vært omsorgsgivere? Traumelidelser forårsaker ofte tap av fungeringsevne. Manipulering er ofte et uttrykk for avmakt. Jeg skjønner godt at folk tar avstand når det står på som verst, men samtidig så skjønner jeg ikke at ikke flere har litt empati eller forståelse for hvilket helvete det er å leve med 1000 traumer som man ikke aner hvordan man skal takle. Å ha null trygghet i livet, i seg selv, i sin egen kropp. 

Jeg kjenner et-par med borderline som ikke har opplevd noe spes traumatisk, og begge de har vært selvdestruktive, men aldri latt det gå utover andre enn seg selv. Og de har som regel blitt friskere mye fortere enn de av oss som er ustabile pga mange og tunge traumelidelser.

Anonymkode: 48315...61e

[Purple_Pixiedust]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du selv er med på å opprettholde fordommer mot din egen sykdom når du sier noe slikt. Dette er ikke fint sagt av deg.

Anonymkode: 6edb1...e7c

Det er ikke fordomsfullt å si at jeg ikke vil bli satt i bås sammen med symptomer jeg ikke har og som går ut over andre. Jeg synes den impulsive typen og borderline type skulle vært to ulike diagnoser da jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i symptomene til impulsiv type. Det er da ikke ufint sagt at en ikke vil identifiseres med symptomer en ikke har. Det er symptomer ved borderline type jeg heller ikke vil identifiseres med. 

23 minutter siden, Koya skrev:

Jeg har heldigvis blitt møtt med helt nye øyne etter jeg begynte hos personlighetspoliklinikken. Før det hadde jeg helt gitt opp å bli forstått i psykiatrien, så det var nesten sjokkerende å møte helsepersonell som faktisk forstod at det å ha borderline er liiiiitt mer komplisert enn " Dramatisk og oppmerksomhetssjuk ". Jeg har aldri vært innlagt før så der har jeg dessverre ingen erfaring, men hører ofte at man blir skrevet ut fort fordi man ikke har godt av innleggelse ( igjen, en fordom som henger igjen hos mange ). Har kun erfaring fra BUP, DPS og privatpraktiserende psykiater.

Jeg er glad du stort sett har vært heldig med behandlerne dine

Så bra at du har blitt møtt på en bedre måte på poliklinikken. Det med at mange blir skrevet fort ut og ikke har godt av å være innlagt er sant. For noen. For andre igjen er det annerledes.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Det er ikke fordomsfullt å si at jeg ikke vil bli satt i bås sammen med symptomer jeg ikke har og som går ut over andre. Jeg synes den impulsive typen og borderline type skulle vært to ulike diagnoser da jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i symptomene til impulsiv type. Det er da ikke ufint sagt at en ikke vil identifiseres med symptomer en ikke har. Det er symptomer ved borderline type jeg heller ikke vil identifiseres med. 

Så bra at du har blitt møtt på en bedre måte på poliklinikken. Det med at mange blir skrevet fort ut og ikke har godt av å være innlagt er sant. For noen. For andre igjen er det annerledes.

Jeg synes det er ufint og fordomsfullt. Ikke det at du ikke kjenner deg igjen og ønsker seperasjon, men måten du snakker om den andre typen på. Det er skikkelig fordomsfullt.

Anonymkode: 6edb1...e7c

[Purple_Pixiedust]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er ufint og fordomsfullt. Ikke det at du ikke kjenner deg igjen og ønsker seperasjon, men måten du snakker om den andre typen på. Det er skikkelig fordomsfullt.

Anonymkode: 6edb1...e7c

Deg om det. Det er nok heller du som tolker meg feil. Jeg har ikke skrevet noe om den impulsive typen annet enn at jeg ikke vil identifiseres med den. Da jeg tross alt ikke passer inn i den boksen. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er ufint og fordomsfullt. Ikke det at du ikke kjenner deg igjen og ønsker seperasjon, men måten du snakker om den andre typen på. Det er skikkelig fordomsfullt.

Anonymkode: 6edb1...e7c

Jeg tolket ikke det som fordomsfullt, det er ikke tvil om at det finnes mennesker med borderline som er oppmerksomhetssyke, omsorgssøkende, manipulerende og slitsomme å være rundt. Å ikke ville bli satt i samme bås er ikke fordomsfullt. 

Anonymkode: 8131a...d67

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tolket ikke det som fordomsfullt, det er ikke tvil om at det finnes mennesker med borderline som er oppmerksomhetssyke, omsorgssøkende, manipulerende og slitsomme å være rundt. Å ikke ville bli satt i samme bås er ikke fordomsfullt. 

Anonymkode: 8131a...d67

Det ene er ikke bedre enn det andre. Begge lider av samme sykdom og begge har sannsynligvis samme traumatiserende bakgrunn. Du er også fordomsfull.

17 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Deg om det. Det er nok heller du som tolker meg feil. Jeg har ikke skrevet noe om den impulsive typen annet enn at jeg ikke vil identifiseres med den. Da jeg tross alt ikke passer inn i den boksen. 

 

Anonymkode: 6edb1...e7c

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg slår ikke lenger ut å borderline i det hele tatt. Sånn "dramatisk og manipulerende " og sterkt omsorgssøkende og alt det negative der, var jeg slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Nå, som voksen er det ingen som ville trodd meg om jeg hadde sagt at jeg tidligere hadde borderline personlighetsforstyrrelse. For min del viste det seg at jeg sleit med tung traumelidelse etter mange tap og grov omsorgssvikt. Jeg aner ikke hvordan folk her tenker man skulle taklet flere overgrep og tusen sadistiske voldshendelser av de som skulle vært omsorgsgivere? Traumelidelser forårsaker ofte tap av fungeringsevne. Manipulering er ofte et uttrykk for avmakt. Jeg skjønner godt at folk tar avstand når det står på som verst, men samtidig så skjønner jeg ikke at ikke flere har litt empati eller forståelse for hvilket helvete det er å leve med 1000 traumer som man ikke aner hvordan man skal takle. Å ha null trygghet i livet, i seg selv, i sin egen kropp. 

Jeg kjenner et-par med borderline som ikke har opplevd noe spes traumatisk, og begge de har vært selvdestruktive, men aldri latt det gå utover andre enn seg selv. Og de har som regel blitt friskere mye fortere enn de av oss som er ustabile pga mange og tunge traumelidelser.

Anonymkode: 48315...61e

Det er min situasjon. Fikk diagnosen da jeg var 24,og den ble fjernet da jeg var 32. Psykologen min sa også at det er større sjanse for å bli frisk om man får diagnosen ung, fordi man forandrer seg vanvittig mye mere personlighetsmessig i 20 åra enn 30+ åra. 

Anonymkode: 0b4ad...ff2

[Purple_Pixiedust]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ene er ikke bedre enn det andre. Begge lider av samme sykdom og begge har sannsynligvis samme traumatiserende bakgrunn. Du er også fordomsfull.

 

Anonymkode: 6edb1...e7c

Ja begge grupper har det veldig vondt og har ofte opplevd veldig tunge ting. Begge grupper lider mye og trenger, og fortjener hjelp. Men at jeg ikke vil bli satt i en bås med negative synptomer jeg ikke har, det er ikke fordomsfullt i det hele tatt. Ville du likt å bli pålagt egenskaper du ikke har, bare fordi du har en diagnose hvor det er en del av mulige symptomer? Du ser jo rundt omkring på forum hvor ekstremt negativt EUPF blir omtalt. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er på en måte jeg ikke er. Jeg er en ekstremvariant når det kommer til selvskading, og det er jo et svært negativt symptom. Men det er nå et symptom jeg har og som jeg kan stå for at jeg må jobbe for å legge av meg. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Ja begge grupper har det veldig vondt og har ofte opplevd veldig tunge ting. Begge grupper lider mye og trenger, og fortjener hjelp. Men at jeg ikke vil bli satt i en bås med negative synptomer jeg ikke har, det er ikke fordomsfullt i det hele tatt. Ville du likt å bli pålagt egenskaper du ikke har, bare fordi du har en diagnose hvor det er en del av mulige symptomer? Du ser jo rundt omkring på forum hvor ekstremt negativt EUPF blir omtalt. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg er på en måte jeg ikke er. Jeg er en ekstremvariant når det kommer til selvskading, og det er jo et svært negativt symptom. Men det er nå et symptom jeg har og som jeg kan stå for at jeg må jobbe for å legge av meg. 

Og med dette bidrar du til hvor negativt borderline blir oppfattet, når du selv "hater" på dine egne. Det er dette jeg reagerer på.

Anonymkode: 6edb1...e7c

[Purple_Pixiedust]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og med dette bidrar du til hvor negativt borderline blir oppfattet, når du selv "hater" på dine egne. Det er dette jeg reagerer på.

Anonymkode: 6edb1...e7c

Er det mulig å tolke ting mer negativt. Nei jeg "hater" ikke på "mine egne". Men jeg vil ikke bli påprakket symptomer jeg ikke har!