Psykisk syk og vennskap

[AnonymBruker]

Har slitt med angst/depresjon ganske lenge, og nylig begynt på antidep. og går til psykolog én gang i uken. Jeg er i 30-årene, hjemmeværende, barn og kjæreste. Jeg har ett par nære venninner, men i perioder føles det slitsomt, fordi alle krever ulike ting av meg. Jeg har en del dårlige dager, hvor jeg er enten umotivert eller har angst, og føler jeg stiller opp for venner mer enn jeg egentlig orker, i form av å hjelpe de med noe, møte de når jeg helst vil være hjemme, sitte timesvis i tlf.

I det siste har en av venninnene mine vært veldig krevende. Hun har lenge følt at hun tar mest initiativ, og får lite tilbake. Hun kan ringe meg hver dag, og snakke i ett par timer, og noen ganger er jeg enten opptatt eller sovner tidlig, og glemmer å gi henne beskjed. Jeg har sagt at jeg ikke har behov for å snakke hver dag. Hun vet også at jeg har begynt på antidep og går til psykolog, og hva jeg sliter med, men virker ikke som hun forstår. Rett etter jeg begynte på antidep. ble hun stille i to uker, fordi hun visstnok hadde ringt meg to ganger én dag og jeg ikke hadde svart. Så fikk vi kontakt igjen, og hun begynte å ringe meg hver dag. Jeg har vært opptatt flere dager på rad, eller sittet i tlf med andre venner, og har ikke hatt tid/overskudd til å snakke med henne når jeg har kommet hjem. Jeg forstår henne delvis, men samtidig klager hun på dette med andre venner også, men folk har jo barn og familie og egne liv, mens hun ringer de midt i middagen hver dag og vil snakke til hun skal legge seg omtrent. Nå er hun sur på meg igjen, fordi jeg ikke hadde tid til å snakke på tlf for noen dager siden, og nå orker jeg ikke mer. Lei av å forsvare meg, så jeg skrev bare til henne at det er ikke alltid det passer.

Jeg vil ikke "bruke" psyken min som en unnskyldning, men føler at jeg må si noe for at hun skal forstå. At om jeg har vært ute å gjort noe krevende en dag, som ga meg angst, så har jeg behov for å slappe av når jeg kommer hjem på kvelden, og at enkelte dager så må jeg få lov til å legge vekk tlf og fokusere på andre ting. Den siste uken har jeg hatt en annen venninne som sliter, som jeg har hatt lange samtaler med på dagtid, og da orker jeg ikke en ny runde med den andre venninna rett etterpå.

Noen som kan relatere, og som kan hjelpe meg med hva jeg kan si til henne? Jeg ønsker å ha henne som venninne, men hun må roe seg med kontakt.. Og jeg er ikke så god til å sette ord på ting, så hun forstår.

Anonymkode: 0c875...069

[AnonymBruker]

En frisk person forstår ikke fullt ut hvordan det er å slite med det du gjør.. kanskje hun tenker at du trenger å komme deg ut eller setter pris på kontakten mellom dere? 
har du angst Hjelper det ikke å isolere deg hjemme og skyve bort venner. 
si det som det er, du har en dritt dag med angst, og hva du trenger.. 

 

Anonymkode: 005db...d92

[AnonymBruker]

Dette er akkurat det samme når det gjelder fysisk sykdom. 

Jeg vet at et par venninner er veldig skuffet over at jeg bare har latt vennskapene gli over, men de har behov for mer kontakt enn jeg faktisk har krefter til. Jeg kan ikke følge opp på det nivået de ønsker og trenger. Ikke for å være vrang og vanskelig, men jeg må prioritere det jeg MÅ ha krefter til (jobber ennå delvis, har barn, mann og hus). 

Heldigvis har jeg andre venner som forstår, og som bare er glade for det når jeg har krefter til å dyrke vennskap. De er der like trofast, uansett om vi ikke får snakket med hverandre eller møtt hverandre så ofte. De vet at jeg gir det jeg klarer, og ofte litt mer, og setter pris på det. 

Det er dessverre noen som har behov for mengdekontakt som ikke er kompatibelt med å forstå at slikt ikke alltid er mulig når man er syk. 

Anonymkode: 5a205...0f6

[AnonymBruker]

Å snakke i telefonen et par timer hver dag hadde jeg aldri orket, med eller uten angst. De fleste er heller ikke tilgjengelig hele tiden og gir beskjed når de ikke er det. Det høres ikke ut som det er deg det er noe "galt" med, men hun som er veldig krevende.

Anonymkode: 94643...01d