Hvordan overlever dere andre?

[AnonymBruker]

Still mannen din et ultimatum. Han må enten ta seg sammen eller så går du. Det er nok av økonomiske støtteordninger for aleneforeldre så du klarer deg helt fint alene. Ja, noen babyer er veldig krevende. Søk hjelp på helsestasjon, homestart eller annet i nærheten. Prøv bæretøy igjen. Sett han på ryggen. 

Anonymkode: 311e4...bc6

[Emilie2019]

Hvor i landet bor du?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nøyaktig som deg. Var helt på felgen, baby sov aldri, kunne ikke legges ned, hatet bæretøy, hadde ingen avlastning, osv. Sov maks én time sammenhengende på 10 måneder. Bedside crib var ingen vits, han skulle ligge i armkroken. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg gjennom den tida, men det løsnet litt her da han ble 10 måneder og han havnet på eget rom. Til å begynne med våknet han hver time, men å få ligge alene var magisk. Da han ble ett år begynte han å sove natten gjennom. Livet er absolutt mye bedre! Så vil si til deg at alt med barn er en fase. Det kommer til å gå over og forandre seg. Det lover jeg ❤

Mannen din har ikke noen form for depresjon eller lignende? Det viste seg at min hadde/har det, og det var grunnen til at han meldte seg ut da baby ble født. Han maktet rett og slett ikke noe annet enn å være på jobb.

Anonymkode: 0ef12...49d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du ikke var overvektig tidligere så vil du være sykelig undervektig med 30 kilo mindre, så her er det noe som ikke stemmer. 

Du må snakke med helsestasjon om situasjonen din,du kan ikke gå slik som dette. Du trenger hjelp og avlastning. 

Anonymkode: 4e2d8...4b4

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, du var garantert overvektig fra før hvis du har gått ned 22 kg fra startvekten og ikke dødd/fått organsvikt etc. Til sammenligning ville jeg, som er gjennomsnittlig høy og har en BMI på 21, veid 36 kg hvis jeg gikk ned 22 kg. Normalvektspennet for min høyde er forøvrig 17 kg fra nedre til øvre del av skalaen. 

Anonymkode: f0c76...3ad

Hvorfor så bastante når dere ikke vet hvem jeg er? Jeg er 180 høy og kraftig bygget, veide 80 kg før = bmi 24,7 som er i øvre sjiktet av normalvektig. Veier nå 58 som er helt på grensa til undervekt. 

Anonymkode: ebdde...148

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

"økonomiske årsaker".. 

Ja, men de blir ikke bedre av å holde ut. Det er ikke verre enn å finne en leilighet/hybel og flytte. Lån osv ordner seg selv til slutt. Tenker du at du må ordne et depositum så skjønner jeg jo. 

Nei, barnet bør kanskje sjekkes litt nøye av helsesøster for å utelukke at noe kan være galt. Sikker på han ikke har noen mat/melkeallergier? Kolikk enda, har du prøvd å massere magen godt før du legger han? Stryke mot klokka over magen og legge barnet over skuldra og klappe forsiktig på rumpa til det kommer ut luft? Som sagt låsninger osv.. 

Og han der mannen altså 🤐 arg.. Nei, skjønner du står veldig alene. Og ikke blir det bedre heller. 

Samvær med en far som stiller 0 opp kan han jo bare glemme. Skaff bevis og gå til retten mot han.. 

Anonymkode: 9c37b...4e5

Ja men det finnes flere kompliserende faktorer, som at jeg nå er i ulønnet permisjon og lever på han, eller at han skylder meg en hel del penger jeg aldri får tilbake hvis jeg går fra han... Depositum må jeg også spare til, men får ikke spart noe nå som jeg er ulønnet 😣 

Baby er sjekket av både helsesøster og lege, men de finner ingenting galt med han.. Kolikk har han ikke hatt, han slutter jo å gråte så snart jeg tar han opp. Virker ikke som det er noe spesifikt som plager han, han både fiser og bæsjer som normalt. Han virker bare «redd» for å være alene? Vet ikke.. Har vært til kiropraktor også som ikke fant noe, er ikke manuellterapeut her jeg bor  

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gå fra ham. Da har du vel krav på bidrag til barnet? Og tenk litt mer over hvem du får barn med neste gang 🙂 Her og nå: jeg ville forsøkt veldig å få hjelp av en venn, nabo el. Og prøvd å huske på at det blir bedre.. lykke til. 

Anonymkode: 4a261...f52

Jeg hadde helt sikkert fått barn med han igjen hvis vi startet på scratch nå, det hadde Sikkert du også i min situasjon. Han var en super mann før som gledde seg stort til å bli pappa. 

6 timer siden, Emilie2019 skrev:

Hvor i landet bor du?

Vestlandet

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det nøyaktig som deg. Var helt på felgen, baby sov aldri, kunne ikke legges ned, hatet bæretøy, hadde ingen avlastning, osv. Sov maks én time sammenhengende på 10 måneder. Bedside crib var ingen vits, han skulle ligge i armkroken. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg gjennom den tida, men det løsnet litt her da han ble 10 måneder og han havnet på eget rom. Til å begynne med våknet han hver time, men å få ligge alene var magisk. Da han ble ett år begynte han å sove natten gjennom. Livet er absolutt mye bedre! Så vil si til deg at alt med barn er en fase. Det kommer til å gå over og forandre seg. Det lover jeg ❤

Mannen din har ikke noen form for depresjon eller lignende? Det viste seg at min hadde/har det, og det var grunnen til at han meldte seg ut da baby ble født. Han maktet rett og slett ikke noe annet enn å være på jobb.

Anonymkode: 0ef12...49d

Takk ❤️ 
Ja jeg mistenker en depresjon for han var super hele svangerskapet og han var enestående de første ukene da jeg var veldig medtatt etter en tøff fødsel. Så snudde det. Men jeg har nevnt dette ti tusen ganger, jeg har mast og kjeftet og grått og bedd på mine knær om at han skaffer seg en legetime - men han blånekter, sier bare han er sliten (HAN er sliten, han som sover 8-10 timer hver eneste natt 😡) skylder på puppen for hver gang ungen gråter og lar det skure og gå. Og når han nekter å hjelpe seg selv er han bare ubrukelig. Vet depresjon er en sykdom og alt det der - men da får han pelle seg til legen da.. Han burde allefall hatt såpass respekt for meg at han dro til legen, når ting er som de er og han ikke evner å stille opp. Men han nekter. 

Anonymkode: ebdde...148

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du ikke var overvektig tidligere så vil du være sykelig undervektig med 30 kilo mindre, så her er det noe som ikke stemmer. 

Du må snakke med helsestasjon om situasjonen din,du kan ikke gå slik som dette. Du trenger hjelp og avlastning. 

Anonymkode: 4e2d8...4b4

Det her kan da fint stemme. Skjønner ikke hvorfor du kverulerer på noe som fint går opp. 

Anonymkode: 1798b...eda

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men det finnes flere kompliserende faktorer, som at jeg nå er i ulønnet permisjon og lever på han, eller at han skylder meg en hel del penger jeg aldri får tilbake hvis jeg går fra han... Depositum må jeg også spare til, men får ikke spart noe nå som jeg er ulønnet 😣 

Baby er sjekket av både helsesøster og lege, men de finner ingenting galt med han.. Kolikk har han ikke hatt, han slutter jo å gråte så snart jeg tar han opp. Virker ikke som det er noe spesifikt som plager han, han både fiser og bæsjer som normalt. Han virker bare «redd» for å være alene? Vet ikke.. Har vært til kiropraktor også som ikke fant noe, er ikke manuellterapeut her jeg bor  

Jeg hadde helt sikkert fått barn med han igjen hvis vi startet på scratch nå, det hadde Sikkert du også i min situasjon. Han var en super mann før som gledde seg stort til å bli pappa. 

Vestlandet

Takk ❤️ 
Ja jeg mistenker en depresjon for han var super hele svangerskapet og han var enestående de første ukene da jeg var veldig medtatt etter en tøff fødsel. Så snudde det. Men jeg har nevnt dette ti tusen ganger, jeg har mast og kjeftet og grått og bedd på mine knær om at han skaffer seg en legetime - men han blånekter, sier bare han er sliten (HAN er sliten, han som sover 8-10 timer hver eneste natt 😡) skylder på puppen for hver gang ungen gråter og lar det skure og gå. Og når han nekter å hjelpe seg selv er han bare ubrukelig. Vet depresjon er en sykdom og alt det der - men da får han pelle seg til legen da.. Han burde allefall hatt såpass respekt for meg at han dro til legen, når ting er som de er og han ikke evner å stille opp. Men han nekter. 

Anonymkode: ebdde...148

Du får overgangsstønad (15.000 i mnd) og evt økonomisk sosialhjelp (ikke hvis du får overgangsstønad, men sosialhjelp er akutthjelp/penger ila en uke, mat i poser hvis det er akutt..).

Bostøtte. 

Barnetrygd + en ekstra

Bidrag fra far. 

Kontantstøtte på 7500 fra barnet er 13-23 mnd med mindre barnet går i bhg

+++ bare søk på nav 

Hvis barnet virker redd for å være alene så hjelper det å snakke med barnet om hva du gjør, vis at du er der, snakk med beroligende stemme. 

Spis hver gang du klarer, sov når du klarer og gå på do når du klarer. 

Ofte er det ikke de mest bråkete lekene som er mest spennende for barna. Ofte kan en slikkepott være super siden den kan de tygge litt på.. Evt bare noen klosser eller litt duplo. 

Hold ut kjære deg ❤️

I en periode. Hvis det er fryktelig vanskelig å få til å smøre en skive så lag smoothie eller bare næringsdrikker (Nutrilett osv) kun for å få i deg noe mat og næring. Alt er bedre enn ingenting. Når du er såpass på randen så godta hva slags mat som helst i en periode. 

De pengene han evt skylder deg får du bare sette under "tap" 

Si til han at enten går han til legen ellers så drar du for godt. For du kan ikke leve sånn med en mann som ikke tar sin egen helse på alvor, spesielt når du blir stående alene i en situasjon som spiser deg opp. Det går utover deg og barnet at han ikke stiller opp. Han må vise at han er en mann som kan ta vare på familien sin. 

Anonymkode: 9c37b...4e5

[Lykkerusen]

Her hvor  jeg  bor kan man få husmorvikar som feks triller tur med baby. Da får du sovet et par timer . 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, du var garantert overvektig fra før hvis du har gått ned 22 kg fra startvekten og ikke dødd/fått organsvikt etc. Til sammenligning ville jeg, som er gjennomsnittlig høy og har en BMI på 21, veid 36 kg hvis jeg gikk ned 22 kg. Normalvektspennet for min høyde er forøvrig 17 kg fra nedre til øvre del av skalaen. 

Tilbake til det du spør om: Babyen din oppfører seg ikke normalt. Det er normalt at babyer kan være slik du beskriver deler av tiden, men ikke HELE tiden. Jeg mistenker at din misnøye, som igjen utrståler stress og misnøye gjør babyen usikker. Rolige og harmoniske foreldre har ofte rolige og harmoniske babyer. Nå sier jeg ikke at det er din feil, for det er åpenbart at mannen er hovedproblemet her. Manglende hjelp fra han, samt ditt ditt sinne mot hans udugelighet gjør deg til en dårligere mor. 

Anonymkode: f0c76...3ad

Gi nå faen! Du er ikke noe ekspert.

 

TS: du gjør en fantastisk jobb!! 
snakk med helsesøster og undersøk mulighetene dine. Det er mye bedre å være alene enn med en sånn fyr! Pluss du får jo bedre økonomi selv av å gå fra han. Nå har du ingen inntekt. Om du går fra han, så får du overgangsstønad..og kanskje utvidet barnetrygd?

Anonymkode: 517f9...949

[AnonymBruker]

Er han villig til å bli med på familievernkontoret? Kan ikke se for meg det utifra det du har fortalt, men.

Hvis du ikke har gjort det ennå ville jeg uansett kommet meg til helsesøster og snakket om situasjonen, jeg har hørt om helsestasjoner som har tilbud til slitne mødre. 

Anonymkode: 0ef12...49d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hvorfor så bastante når dere ikke vet hvem jeg er? Jeg er 180 høy og kraftig bygget, veide 80 kg før = bmi 24,7 som er i øvre sjiktet av normalvektig. Veier nå 58 som er helt på grensa til undervekt. 

Anonymkode: ebdde...148

Da forstår jeg. Det du skrev tidligere var nemlig ikke mulig; du antydet at du hadde vært innenfor normalvekt og fortsatt er det. Det at du er høy gjør selvsagt normalvektspekteret større, men dette spekteret er fortsatt "bare" på 20 kg (60-80 kg) for din høyde. Tidligere var du 1 kg fra overvekt, og nå er du ikke på grensen til undervekt, du ER undervektig. 

Uansett: Du kan ikke fortsette å være sammen med denne barnefaren. Han gjør deg psykisk sliten, som igjen fører til at babyen fanger opp dine negative følelser, som igjen fører til en vanskelig baby som sliter deg enda mer ut. Du trenger en mer harmonisk hverdag.

Anonymkode: f0c76...3ad

[Ellevill]

Stakkars, det høres ikke ut som noen god babytid. 😔 Håper helsestasjonen kan hjelpe deg, det høres ut som om babyen er spesielt krevende. Av egen erfaring vet jeg at rådet du får om at mannen bare MÅ hjelpe deg, er umulig å etterkomme i en slik situasjon. Håper du har mulighet til å kunne stå på egne ben økonomisk og flytter fra denne fyren, livet er for kort for slike forhold. Krysser fingrene for deg og babyen. 

[AnonymBruker]

Du er tøff som står i dette! Det vil.bli bedre.

 

Men i mellomtiden har du anledning til å betale for hjelp. Det finnes firma som tilbyr barnevakt, facebooksider, noen menigheter, søke etter reservebesteforeldre?

Skal lille i barnehagen i august? Da nærmer du deg ihvertfall litt egentid.  

Anonymkode: 805da...8e4

[AnonymBruker]

Nå er jeg nok djevelens advokat, men jeg vil råde deg til å ikke ta noen drastiske avgjørelser som å flytte akkurat enda. Vent til barnet er 1 år værtfall. Helt utrolig hvor mange som er kjappe med å si at ts må flytte. Ikke rart det blir mange alenemødre? Og er det virkelig så mange som får barn med udugelige menn? Det skulle ikke vært lov å flytte fra hverandre det første året med baby, nettopp pga hormoner, søvnmangel, at man skal komme inn i foreldrerollen osv! 

Skjønner du har det jævlig, ts. Kan du snakke med familievernkontoret/helsesøster/ svigermor som igjen kan snakke med din mann? Han må ta seg sammen, gi han en tidsfrist (for eksempel at du kommer til å flytte når barnet fyller 1 hvis det ikke blir bedring. Konkret og han får en sjanse). 

Når det er sagt, observerer jeg at mange mener at mannen skal stille like mye opp som den som er hjemme, samtidig som han skal fungere i full jobb. Det er på mange måter urimelig, den som er i permisjon og ikke skal opp tidlig å fungere på jobb må ta det meste. På samme måte som når mannen skal være hjemme, må han ta nettene og hovedansvaret. Lykke til ts (skjønner at dette er et ekstremt tilfelle, og mannen får se og ta baby når han er hjemme mens du spiser/dusjer/tar en hvil.)!

Anonymkode: 39a20...f6d

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg nok djevelens advokat, men jeg vil råde deg til å ikke ta noen drastiske avgjørelser som å flytte akkurat enda. Vent til barnet er 1 år værtfall. Helt utrolig hvor mange som er kjappe med å si at ts må flytte. Ikke rart det blir mange alenemødre? Og er det virkelig så mange som får barn med udugelige menn? Det skulle ikke vært lov å flytte fra hverandre det første året med baby, nettopp pga hormoner, søvnmangel, at man skal komme inn i foreldrerollen osv! 

Skjønner du har det jævlig, ts. Kan du snakke med familievernkontoret/helsesøster/ svigermor som igjen kan snakke med din mann? Han må ta seg sammen, gi han en tidsfrist (for eksempel at du kommer til å flytte når barnet fyller 1 hvis det ikke blir bedring. Konkret og han får en sjanse). 

Når det er sagt, observerer jeg at mange mener at mannen skal stille like mye opp som den som er hjemme, samtidig som han skal fungere i full jobb. Det er på mange måter urimelig, den som er i permisjon og ikke skal opp tidlig å fungere på jobb må ta det meste. På samme måte som når mannen skal være hjemme, må han ta nettene og hovedansvaret. Lykke til ts (skjønner at dette er et ekstremt tilfelle, og mannen får se og ta baby når han er hjemme mens du spiser/dusjer/tar en hvil.)!

Anonymkode: 39a20...f6d

Han er ikke i full jobb, han jar vært permittert i månedsvis. Så han har ingen unnskyldninger. 

Og som jeg skriver klarer han ikke ta ungen 5 min en gang. Så nei, han evner ikke å se til den så jeg får hvilt eller spist. Jeg er fullstendig 100% alene med dette barnet. Og forholdet vårt er dødt og over uansett om dette går seg til eller ikke. Jeg tåler ikke trynet på denne mannen, aldri noen sinne har jeg følt meg så sviktet som dette. Så forholdet ryker så snart jeg har funnet ut av det økonomiske. Jeg klarer heller ikke i min villeste fantasi se for meg at han tar nettene (eller noe annet) i pappapermen heller. Blir vel å leie en dagmamma på dagtid, så må jeg ta resten + full jobb. Han kjenner jo ikke barnet! 

Anonymkode: ebdde...148

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er ikke i full jobb, han jar vært permittert i månedsvis. Så han har ingen unnskyldninger. 

Og som jeg skriver klarer han ikke ta ungen 5 min en gang. Så nei, han evner ikke å se til den så jeg får hvilt eller spist. Jeg er fullstendig 100% alene med dette barnet. Og forholdet vårt er dødt og over uansett om dette går seg til eller ikke. Jeg tåler ikke trynet på denne mannen, aldri noen sinne har jeg følt meg så sviktet som dette. Så forholdet ryker så snart jeg har funnet ut av det økonomiske. Jeg klarer heller ikke i min villeste fantasi se for meg at han tar nettene (eller noe annet) i pappapermen heller. Blir vel å leie en dagmamma på dagtid, så må jeg ta resten + full jobb. Han kjenner jo ikke barnet! 

Anonymkode: ebdde...148

Okei, da skjønner jeg. Lite som unnskylder han da. Han virker jo nesten lettere utviklingshemmet! Var han lat og tiltaksløs før dere fikk barn? Folk endrer seg ikke nødvendigvis så mye selv om man får et barn.. 

Anonymkode: 39a20...f6d

[AnonymBruker]

En ting til, hvis han er permittert og har vært det lenge, HVA gjør han om dagene? Sitter han i sofaen og stirrer på dere eller? Det er jo helt høl i hue at man tenker å leie dagmamma når man samtidig har en far som går hjemme! Han har jo da hatt allverdens tid til å bli kjent med barnet! Blir helt matt! 

Anonymkode: 39a20...f6d

[AnonymBruker]

Hei du! Dette høres helt forferdelig ut, sender en stor klem og masse medfølelse.

1) kan du prøve å sette deg ned med mannen din når begge er rolige og i så godt humør dere får blitt om dagen? Forklar han hvor nære du er å bryte helt sammen, at du vurderer samlivsbrudd fordi du føler deg så alene i denne situasjonen og høre med han hvordan han opplever det. Å orke å høre på hans versjon uten å fyre deg opp kan kreve mye av deg (kanskje for mye, gitt hvor skjev fordeling dere har akkurat nå?) men om det er mulig, kan det fungere for å få en ærlig og konstruktiv samtale om hva dere skal gjøre.

2) gå til legen din og få en sykemelding. Du er ikke i stand til å ta godt nok vare på deg selv, i tillegg til barnet ditt, akkurat nå. Blir du sykemeldt et par uker kan han bidra, om ikke annet enn med å lage og gi deg mat.

3) snakk med HS og spør om de har psykologhjelp el til dere som par. De skal ha muligheter for å gi dere hjelp med å løse dette, det er ikke noe galt i å ta i mot den hjelpen. Kanskje pappaen kan bli sendt på COS-kurs?

4) min jente er også lik din gutt i væremåte. Det går opp og ned hvor ille det er, men jeg vet hvor slitsomt det er å aldri få «fri» hjemme. Skal jeg være i fred må jeg dra hjemmefra og la pappaen ta det. HS sa til meg at babyer som tidlig opplever «smerte», min slet litt med ammingen og var mye sulten de første ukene, gjerne får høyere volum og lavere terskel for å skrike på maks. Husker ikke helt hvorfor, men forklaringen ga i grunn mening. Min begynte ikke å sutre/smågråte før hun var 10 mnd tror jeg. Før det var det enten blid som ei sol eller full alarm. Vi har øvd på å la henne gråte litt, si at nå smører mamma seg en skive, jeg hører deg og skjønner at du er lei deg. Jeg kommer snart. Og så kose henne på hodet, gi blikk-kontakt osv, men ikke plukke henne opp. Oftere og oftere har hun sluttet å gråte med bare stemme som trøst, og distrahert seg selv med en leke. Min leker også bedre uten meg når vi er med andre barn, så vi møter barselgruppe/venner med barn/drar i åpen barnehage eller lekeplass så ofte som mulig. Blir enklere også når han kan forflytte seg selv litt, vil jeg tro. Gjorde en del med humøret Og selvstendighet  her hvertfall. 
 

5) øv på å sove i stille vogn. Jeg trilla 20 km om dagen før vi fikk til dette, var så sliten at jeg bare gikk og gråt. Trikset vi fikk (som funka til slutt!) var å følge med på øynene mens vi trillet. Med en gang de glir igjen, stansa vi vogna. Beveg vogna igjen med en gang han blir urolig, og gjenta mange ganger! Kommer til å virke umulig i starten, og krever en skikkelig innsats, men funka her tilslutt. Nå sover hun to timer etter å ha trillet 2 min. 
 

Masse masse lykke til. Håper du og mannen får løst opp litt, sånn at du får den støtten du fortjener. 

Anonymkode: 367ca...cd4

[AnonymBruker]

Mannen min er fantastisk, så der kan jeg ikke relatere. Jeg fikk dog et barn som kun sov 10 minutter av gangen de første 9 mnd, med hylgråt, byssing og bæring hele natten. Min mann måtte passe på vår da 2,5 år gamle datter som selvfølgelig også ble vekt om natten. Det første jeg lærte meg i den veldig krevende tiden var å mestre soving med baby oppå meg. Jeg var så utslitt av jeg sov ved en hver anledning jeg fikk, og inntil baby var jo den eneste muligheten. Vi fikk forresten påvist melkeproteinallergi ved 9 mnd alder, noe som endret mye for oss etterpå. Hun hadde i tillegg kroniske ørebetennelser som vi fikk orden på med dren ved ca 1,5 års alder. Den natten etter operasjonen er den første natten vi kunne legge henne ned i senga uten at hun hylgråt på vei ned mot madrassen. Bare et tips hvis baby virker å ha ubehag ved legging/soving. Vi ga F i alle rutiner rundt legging og soving, og gjorde det som tross alt ga oss noe hvile. Det er tøft, men jeg sto tross alt ikke alene i det hele. Jeg føler med deg!

Anonymkode: fff06...8e4

[AnonymBruker]

Jeg føler så med deg. Er i samme situasjon selv vedr tiltaksløs barnefar. Her er baby 5 mnd å jeg er omtrent alene med baby 24 timer i døgnet. Ser alle sier du skal gå fra han men jeg ser du skriver det ikke er mulig per nå. 
 

du må rett og slett ta ett valg. Enten må du fortsette livet i samme hus som han men late som han ikke eksisterer. Ignorer han fullstendig og ikke la han påvirke deg. Litt som at du later som om du er alenemamma. Det høres umulig ut men bestemmer du deg går det overraskende fint i løpet av ett par dager. Baby merker sinnsykt godt hvis du irriterer deg over noe relatert til han. Selv har jeg irritert meg så inn i helvette over far her i huset som nekter å stå opp før kl 12 i helger, tilbringer 0 tid med baby, skal kun game wow på pcn, trener nå hver dag etter wt sentrene åpnet igjen. Jeg har bannet og svartet han opp og ned i mente inni meg, da har også baby vært sykt urolig. Når jeg ig ordere faren og bare fokuserte på meg og baby så gikk det mye bedre men selvsagt ikke helt optimalt.  
 

jeg gikk for den løsningen en periode frem til jeg ble fullstendig lei trynet på far. Hadde ikke dusja på 5 dager for min baby hyler til det utrøstelige om jeg går i dusjen. Jeg ba han holde baby in2 sekunder før jeg gikk på badet og låste døra. Jeg ropte vel ut at nå må jeg dusje, dere får finne ut sv det. Ungen grinte men jeg måtte bare ignorere det. De to må bli kjent å han har bare godt av å stå litt alene slik at han også lærer. 
 

nå tar han ikke imot ungen om jeg ber han holde i 2 sek 😂 men vi har innført en avtale om at jeg skal få dusje hver dag pluss spise tre måltider hvor han må ta baby. Jeg tror han lettere kan akseptere å passe sin egen unge så sant han vet det er for en kort stund av gangen. Det ser også ut til at han har knekt koden med å heller skru på smilet ovenfor baby fremfor å erge seg over å være stuck med baby som jo hjelper på stemningen deres, er ikke like mye hyl nå som for 1 mnd siden. 
 

min fyr har vært deprimert siden dag 2 på barsel. Han har nektet å søke hjelp, nekter enda.

Anonymkode: ba7c4...76d