Kjæresten har vært deprimert lenge, hvor lenge skal man holde ut?

[AnonymBruker]

Vi er i slutten av 20-åra. 

Kjæresten/samboeren min har vært deprimert i halvannet år. Det siste året har det vært ille. Jeg er sliten, og lei. Lei av å være i et forhold som ikke er som et forhold fordi han ikke orker å finne på ting med meg. Ikke slipper meg inn. Han går i terapi, han jobber med gamle traumer, han strever og står på. Men han er jo også deprimert, irritabel og initiativløs. Ja, alt som følger med en depresjon. Tidligere har jeg tenkt at "men det er jo bare han jeg vil være med", så da står man den av. Støtter den man elsker. Blir og er tålmodig. Nå vet jeg ikke. 

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke orker mer. At jeg er ulykkelig i forholdet. Lei av å bli ignorert og avvist SÅ. MANGE. GANGER. Og selv om jeg vet at det er depresjonen som prater så begynner jeg å tenke negativ om HAM. At det er ikke depresjonen, det er HAN som er sånn... Og det går sikkert ut over den støtten jeg greier å gi ham. 

Så nå var jeg ute i går. Jeg og en venninne, og vi flørta med noen gutter. Fikk oppmerksomhet. Jeg gikk ikke over noen grense. Men jeg kjente at jeg hadde lyst. Ikke fordi de guttene var kremen, men fordi det var så deilig å LEVE, å være begjært og føle seg attraktiv. Hadde lyst til å kysse! Snakka med en fyr og han så på meg som jeg var spesiell, og det er jo patetisk, for det skal vel strengt tatt ikke så mye til, men smuler var nok for meg. Jeg ELSKET å få høre kompliment om mine sterke sider, og det blir det ikke så mye av fra kjæresten. Han sier jeg er fin, og søt og flink, men ingenting sånn på det som jeg faktisk er. Sånn "så spennende å diskutere med deg, du er reflektert" eller hva enn. Så når denne fyren så på meg som at jeg var spesiell ville jeg bare ha mer av det. Og jeg ville være fri. Ikke at jeg vil være uten kjæresten min. Men jeg vil bare ikke at en så stor del av livet mitt skal være ... ingenting på en måte. Det handler ikke om sex, jeg kan greie meg LENGE uten sex. Men det handler om å føle at man er god nok da. At noen liker meg. På en annen måte enn vennene mine gjør. At noen ser på meg som "ei bra dame". Og noen har lyst til å kysse meg! Og lyst til å ha det gøy med meg... 

Kanskje dette virker patetisk. Men det gjør noe med meg. Jeg har sluttet å snakke om mine ting med kjæresten for han har vel nok med sitt. Jeg vil selvsagt være en heiagjeng men jeg er så lei av jeg er en sånn "så bra at du dusja i dag!". Jeg vil at vi skal gjøre ting sammen, leve sammen, og det er ikke realiteten nå. Og jeg aner ikke når det vil bli det. Og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å bli lenger. Men så elsker jeg ham. Den han er når han ikke er syk. Og det handler ikke om at jeg ikke vil tåle sykdommen hans mer, men den går så innmari ut over livskvaliteten min. 

Det jeg vil aller mest er at kjæresten skal bli frisk. Bli seg. Bli min fantastiske godgutt. Vokse, ha drømmer igjen. Ha lyst igjen! Og at vi skal leve livet sammen, og få barn sammen. Men nå føler jeg at jeg "er på vent", selv om jeg dedikerer meg til utdanningen min, hobbyene mine og vennene mine og utvikler meg selv på mange områder. 

Lang utblåsning her. Jeg er virkelig fortvilet og håper noen har erfaringer eller råd som kan hjelpe. 

Anonymkode: 7b32c...20e

[CMHuser]

Jeg tror du er nødt til å prate med ham om dette, da gir du hvertfall han og forholdet ett forsøk!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, CMHuser skrev:

Jeg tror du er nødt til å prate med ham om dette, da gir du hvertfall han og forholdet ett forsøk!

Takk for svar.

Når du sier "dette" mener du at jeg var ute i går og hadde lyst til å kysse andre menn? Og at jeg følte meg fri og ville bare være fri for jeg er så sliten av forholdet? Det har jeg ikke sagt. 

Men alt det andre har jeg jo sagt. Han VET at jeg er ulykkelig i parforholdet. At jeg trenger at vi gjør noe sammen. Men han har ikke noe å gi. Han vil veldig, han vil at jeg skal være lykkelig. Men han har så nok med seg selv. Og jeg blir så skamfull for hva da, skal jeg sitte og sutre over at kjæresten min ikke orker å være med meg når han går i terapi og er kjempedeprimert og bare vil dø... 

TS

Anonymkode: 7b32c...20e

[CMHuser]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Når du sier "dette" mener du at jeg var ute i går og hadde lyst til å kysse andre menn? Og at jeg følte meg fri og ville bare være fri for jeg er så sliten av forholdet? Det har jeg ikke sagt. 

Men alt det andre har jeg jo sagt. Han VET at jeg er ulykkelig i parforholdet. At jeg trenger at vi gjør noe sammen. Men han har ikke noe å gi. Han vil veldig, han vil at jeg skal være lykkelig. Men han har så nok med seg selv. Og jeg blir så skamfull for hva da, skal jeg sitte og sutre over at kjæresten min ikke orker å være med meg når han går i terapi og er kjempedeprimert og bare vil dø... 

TS

Anonymkode: 7b32c...20e

Nei, jeg mente bare at du må fortelle han det samme du skriver her 😊

Tror nok ikke jeg ville ha fortalt en deprimert kjæreste at du vil ha andre enn ham, men alt kommer an på hvordan du legger det frem. Istedenfor å si at "jeg hadde så lyst til å kysse ham", kan du heller si "jeg så ett kjærestepar ute i går som danset, flørtet og kysset, jeg skulle ønske det var oss, tror du vi kan få det sånn(igjen)?" Men jeg kjenner ikke kjæresten din, historien hans, depresjonen, så det er du som må veie opp hvilke ord du legger frem, eller om du i det hele tatt skal si det!

[AnonymBruker]

12 minutter siden, CMHuser skrev:

Nei, jeg mente bare at du må fortelle han det samme du skriver her 😊

Tror nok ikke jeg ville ha fortalt en deprimert kjæreste at du vil ha andre enn ham, men alt kommer an på hvordan du legger det frem. Istedenfor å si at "jeg hadde så lyst til å kysse ham", kan du heller si "jeg så ett kjærestepar ute i går som danset, flørtet og kysset, jeg skulle ønske det var oss, tror du vi kan få det sånn(igjen)?" Men jeg kjenner ikke kjæresten din, historien hans, depresjonen, så det er du som må veie opp hvilke ord du legger frem, eller om du i det hele tatt skal si det!

Ja, jeg skjønner hva du mener. Jeg har også tenkt at "bare vi snakker om det så må det bli bra". At å være ærlig om hvordan man har det i forholdet vil gjøre at vi kan løse det. Men slik jeg ser det er det ingen løsning akkurat nå. Han må få tid til seg selv, og å jobbe i terapi og bli litt bedre ... jeg må bare vente. For jeg har jo sagt slike ting tidligere. "Har du håp om at vi kan få det bra igjen?" osv. Men det ender bare med at han føler seg utilstrekkelig fordi han ikke makter å gi noe til forholdet... jeg ser ingen gode løsninger. 

Takk for at du svarer meg.  

Anonymkode: 7b32c...20e

[AnonymBruker]

Hei,

Fint at du tar opp denne problemstillingen. 
Jeg skjønner at dette er tungt for deg og samtidig er du i din beste alder nå. Det å være deprimert kan legge en enorm demper på livet og det meste i seg selv, så at du følte deg fri er ikke spesielt rart. Det er heller ikke rart at du hadde de tankene om å bli anerkjent på byen samt få oppmerksomhet. Du fortjener tross alt å høre at du er fin, har gode kvaliteter osv. 

Det eneste du kan gjøre, tror jeg, er å ta en prat med han om hvordan du føler deg om dagen. At du også føler at dette er tungt, men at du ønsker å leve og at du vil gjøre det nå. Det viktigste i et forhold er å være ærlige om hvilke følelser man har. Du er utvilsomt glad i typen din mtp. at du skriver som du gjør. 

Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. 🙂

Anonymkode: 33d33...758

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i slutten av 20-åra. 

Kjæresten/samboeren min har vært deprimert i halvannet år. Det siste året har det vært ille. Jeg er sliten, og lei. Lei av å være i et forhold som ikke er som et forhold fordi han ikke orker å finne på ting med meg. Ikke slipper meg inn. Han går i terapi, han jobber med gamle traumer, han strever og står på. Men han er jo også deprimert, irritabel og initiativløs. Ja, alt som følger med en depresjon. Tidligere har jeg tenkt at "men det er jo bare han jeg vil være med", så da står man den av. Støtter den man elsker. Blir og er tålmodig. Nå vet jeg ikke. 

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke orker mer. At jeg er ulykkelig i forholdet. Lei av å bli ignorert og avvist SÅ. MANGE. GANGER. Og selv om jeg vet at det er depresjonen som prater så begynner jeg å tenke negativ om HAM. At det er ikke depresjonen, det er HAN som er sånn... Og det går sikkert ut over den støtten jeg greier å gi ham. 

Så nå var jeg ute i går. Jeg og en venninne, og vi flørta med noen gutter. Fikk oppmerksomhet. Jeg gikk ikke over noen grense. Men jeg kjente at jeg hadde lyst. Ikke fordi de guttene var kremen, men fordi det var så deilig å LEVE, å være begjært og føle seg attraktiv. Hadde lyst til å kysse! Snakka med en fyr og han så på meg som jeg var spesiell, og det er jo patetisk, for det skal vel strengt tatt ikke så mye til, men smuler var nok for meg. Jeg ELSKET å få høre kompliment om mine sterke sider, og det blir det ikke så mye av fra kjæresten. Han sier jeg er fin, og søt og flink, men ingenting sånn på det som jeg faktisk er. Sånn "så spennende å diskutere med deg, du er reflektert" eller hva enn. Så når denne fyren så på meg som at jeg var spesiell ville jeg bare ha mer av det. Og jeg ville være fri. Ikke at jeg vil være uten kjæresten min. Men jeg vil bare ikke at en så stor del av livet mitt skal være ... ingenting på en måte. Det handler ikke om sex, jeg kan greie meg LENGE uten sex. Men det handler om å føle at man er god nok da. At noen liker meg. På en annen måte enn vennene mine gjør. At noen ser på meg som "ei bra dame". Og noen har lyst til å kysse meg! Og lyst til å ha det gøy med meg... 

Kanskje dette virker patetisk. Men det gjør noe med meg. Jeg har sluttet å snakke om mine ting med kjæresten for han har vel nok med sitt. Jeg vil selvsagt være en heiagjeng men jeg er så lei av jeg er en sånn "så bra at du dusja i dag!". Jeg vil at vi skal gjøre ting sammen, leve sammen, og det er ikke realiteten nå. Og jeg aner ikke når det vil bli det. Og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å bli lenger. Men så elsker jeg ham. Den han er når han ikke er syk. Og det handler ikke om at jeg ikke vil tåle sykdommen hans mer, men den går så innmari ut over livskvaliteten min. 

Det jeg vil aller mest er at kjæresten skal bli frisk. Bli seg. Bli min fantastiske godgutt. Vokse, ha drømmer igjen. Ha lyst igjen! Og at vi skal leve livet sammen, og få barn sammen. Men nå føler jeg at jeg "er på vent", selv om jeg dedikerer meg til utdanningen min, hobbyene mine og vennene mine og utvikler meg selv på mange områder. 

Lang utblåsning her. Jeg er virkelig fortvilet og håper noen har erfaringer eller råd som kan hjelpe. 

Anonymkode: 7b32c...20e

Har dere ikke barn sammen så ville jeg gått videre. Gamle traumer kan sitte i lenge, jeg vet for jeg jobber med det samme selv. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer meg ut av mine problemer. 

Anonymkode: 86d06...5af

[AnonymBruker]

I mitt forhold er jeg den deprimerte. Jeg er gift da, så er nok ikke så lett for min mann å gå. Men han har iallefall fått være med til psykologen. Snakket om behandlingen, hva han trenger, hva jeg trenger, hvordan vi kan snakke sammen. Det var veldig greit for oss iallefall. 

Anonymkode: 0e7f7...b21

[Apis]

Har han hatt en form for progresjon i tiden dere har vært sammen? har han vært frisk og så blitt syk, vært syk fra dere møttes så hatt en stigende kurve eller har kurven vært flat hele tiden? Er det ting utenfor eller kommer sykdommen innenfra? Det er utrolig tungt å være pårørende til psykisk syke og det er en sykdom som ikke nødvendigvis er noe som det er en kvikk fiks på, spesielt vis det er innenfra. Det er ikke sikkert det er noe lettere for barn av psykisk syke og det er også en genetisk faktor å tenke på. 

Edit. Ble litt brutalt, det er selvsagt også muligheter for å jobbe seg gjennom depresjonen og komme ut som både et friskt og sterkere menneske, men det er også funnet at psykisk sykdom som bla depresjon kan ha en arvelig sammenheng. 

 

Endret 14. juni 2020 av Apis

[AnonymBruker]

Jeg tror du må redde deg selv her, før han drar deg under...

I medisinen snakker man om kroniske sykdommer hvis de har vart i mer enn 2 år.

Kjæresten din vil kanskje bli bedre, men for å være ærlig ser det ikke lyst ut hvis han etter 1.5 år ikke har grunnleggende hygiene på plass.

Jeg vet ikke om du har lyst på barn? Men du må aldri finne på å få barn med denne fyren. Han vil ikke takle det

Anonymkode: a77ec...a39

[AnonymBruker]

Jeg er også sammen med en som er deprimert. Vi er gift og har et lite barn, og jeg føler meg så fanget. Han har slitt i flere år, men er først det siste halvåret han har fått hjelp. Jeg kjenner jeg snart ikke klarer mer, men jeg synes det er så fælt for ham og barnet. Han prøver jo selv om det av og til ikke føles sånn. Men jeg føler meg ensom, sliten av å ta meg av alt av hus og barn og ham, er mye lei meg, må ta så mye hensyn til ham, osv. Jeg føler at livet mitt er på vent, og jeg får helt klaustrofobi av det.

Jeg tror, med alderen din og varigheten av sykdommen hans, at jeg ville ha gått. Evt levd fra hverandre en stund for å gi hverandre litt rom. Det hadde vært drømmen min, å være særbo i denne tunge tiden.

Håper du kommer fram til det som er best for deg ❤

Anonymkode: a738c...9d5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg og jeg synes du har fått noen gode tilbakemeldinger her.

Det høres ut som du på mange måter har satt livet på vent, at du venter på at han skal bli "seg selv igjen". Jeg undrer om du har fått være med til psykologen han går til, og kanskje fått snakket litt med psykologen alene?
Har han vært deprimert før, eller hva var det som utløste depresjonen?

Som flere sier er det uhyre krevende å være i en nær relasjon med en som er psykisk syk. Jeg traff for en del år siden en mann som viste seg å være alvorlig psykisk syk, men jeg må oppriktig si at jeg ikke skjønte hvor alvorlig det var før jeg for lengst var "hektet på kroken" for han var jo ikke særlig åpen om det. Jeg måtte oppleve selv, litt etter litt og var vel tilnærmet "hjernevasket". Jeg hadde jo mine greier også, men etterhvert som tiden gikk fikk jeg liksom skylden og ansvaret for hans "nedturer" - om jeg bare hadde gjort annerledes, ikke presset han så hardt, tatt enda mer ansvar hjemme, ikke krevd at han skulle fungere som pappa, - vel, bare latt han ligge i senga eller på sofaen eller holdt på med det lille han orket... Og, mine verste sider kom jo frem, for det er jo krevende å være med en som er så tung hele tiden uten å forvente at de skal fungere. Være tålmodig, sette seg selv og egne behov til siden. Min mann klarte - tildels i hvertfall - å fungere på jobb, det betydde visstnok mer enn oss hjemme. Han brant alt kruttet på jobb og kom hjem og fungerte ikke mer.
Hans familie var mer opptatt av det, at det var bra for han å komme seg ut, være på jobb og "normal" - men skjønte vel ikke da samtidig at han brant alt han hadde der og ikke hadde noe mer på hjemmebane.
Da jeg møtte han var han uten jobb, sett i ettertid burde han ha vært ufør - han hadde mer enn nok med seg selv, men det er en så stor skam i samfunnet vårt. Og, han fikk jo også mestring på jobb når han hadde gode perioder. For all del, men det betydde også at det var helvete hjemme. For, han fungerte jo ikke. Jeg også var glad når han orket å dusje, hurra. Men da han var uten jobb orket han jo mer hjemme, det var enkelt å se.
Tenk så glad jeg var da han innimellom orket å være pappa, leke litt med barnet vårt på gulvet. Men, jeg har knapt et minne av at han faktisk gjorde det, eller at han skiftet på barnet uten misnøye. Jeg har flere minner om turer jeg dro han med på som ble så vonde og vanskelige for han gikk som en zombie og surmulte, var tung. Og, det er vanskelig å være den som skal holde alle hjulene i gang og alle oppe.
Han kunne være sengeliggende, men kom seg merkelig nok på jobb (ofte orket han ikke den heller og mistet vel et par tre jobber på de årene jeg "kjente" han). Likevel var det med jobb viktigere enn å fungere hjemme og for all del - samvær med barn fra tidligere forhold skulle gjennomføres uansett hva slags form han var i. Enda en jeg skulle holde hjulene i gang for og holde oppe. 
Jeg mistet meg selv fullstendig, tenkte det meste var min feil også - for han var god på å bruke mine svake sider mot meg. 

I ettertid har jeg vel skjønt at jeg faktisk skulle stilt krav, og det er her jeg anbefaler - som andre også gjør - at du stiller krav. Bli med til psykologen, snakk med vedkommende først kanskje. Men, du må ikke miste deg selv - det er ikke slik at kjæresten din kan kreve at du er tålmodig og at du skal sette deg selv og dine behov til siden. Sette livet på vent. Ingen skal kunne kreve noe slikt av en annen person. Det er han og de som må ta ansvar selv, og her høres det kanskje ut som at kjæresten din ikke orker?
Jeg ønsket så inderlig at han skulle bli "seg selv", men psykdommen var en del av han. Den hadde vært der lenge før han møtte meg og rett og slett var han. Han orket ikke å stå i det og gjøre noe med det heller, selv om han kunne love meg at han skulle ta tak, gå i behandling m.m. Det hjelper lite når en ikke ønsker å utfordre de tunge tankene, fordi det gjør for vondt.

I dag er jeg alene med barnet jeg fikk med min eksmann. Hans verden var et svært mørkt sted og han valgte å forlate livet for noen få år tilbake. Det er kanskje rart å si det, men det er en lettelse at han ikke lever lenger. Men han utsatte oss for et sant helvete fordi han - og hans familie - krevde at jeg og andre skulle forholde oss til han som at han var en velfungerende mann og pappa med god omsorgsevne for barn. På dette punktet kom jeg nemlig, etter flere år etter brudd - "krangling" og et par år i rettsapparatet - til en grense. Nei, han kunne ikke ha mye samvær med barnet vårt for nei - han var ikke velfungerende (han kom seg jo knapt i dusjen og evnet ikke å se eller møte barnet på de mest basale behovene barn kan ha).  Jeg har kjempet en kamp så tøff og tung og livene våre, til barnet mitt og meg, er så preget av dette fortsatt. Jeg jobber for at barnet mitt skal få et så godt utgangspunkt i livet som det kan, men etter så mange år med psykisk sykdom og det eksmannen utsatte oss/meg for så er jeg helt kjørt. Jeg har knapt overskudd selv, jeg venter fortsatt på å "bli med selv igjen" og har vel innsett at jeg nok ikke kommer dit. Energien er ikke der lenger, jeg må ligge på sofaen og slappe av og hente meg inn, jeg er ikke så kreativ og flink til å finne på ting - som jeg var før.
Heldigvis vet jeg å be om hjelp og har avlastning til barnet mitt, for at det skal ha gode opplevelser ikke bare med meg men også med andre. 

Jeg håper og tror en ikke kan få det verre i et parforhold med en psykisk syk enn slik jeg har hatt det. Faktisk var det enda verre etterpå, for det var så ustabilt mht. samvær/ikke samvær, han kom ruset dit vi bodde og utsatte barnet for mange skremmende og uheldige opplevelser. Aldri aldri aldri skal jeg i et parforhold med en psykisk syk person igjen, antagelig ikke i et parforhold noensinne igjen - jeg ble så lurt at det skal mye til å våge ha tillit til en annen person på et så nært plan igjen. 
Familien hans har fortsatt hodet i sanden, alt er min skyld... Det er vanskelig med psyksisk sykdom for de som står nær, også for foreldre pg søsken, men det er verst i en nær relasjon - en får ingen pauser, en lever i håp om bedring som ikke kommer etc.

Ikke sett livet ditt på vent, men snakk med psykologen hans før du tar en avgjørelse. Ønsker han ikke leve lenger så allier deg med hans lege/psykolog, familie og venner om du velger å gå. Og, ikke dra det ut i så fall - ikke vent å se. 

Ikke meningen å legge så altfor mye ut, men som du skjønner kan det gå fra vondt til verre. Du må vite hva du har med å gjøre, du kan ikke bli holdt utenfor - du må være inkludert i behandlingen hans. Så sette grenser for hva du mener du kan leve med og hva du må kunne forvente. Orker han ikke bidra med noe så er det lov å si at det fungerer ikke for deg, selv om han er psykisk syk. Psykisk sykdom er ikke en unnskyldning overfor omverdenen for at man ikke skal bidra med noe.

Tvi tvi, føler så veldig med deg.
 

Anonymkode: 3106d...f9f

[tangent]

Å være pårørende er veldig vanskelig. Man tar på seg så mye for å holde skuta flytende, og så føler man allikevel at det ikke hjelper. Veldig mange forhold ryker pga det. Pass på at du får støtten du trenger også. Og pass på at du ikke blir ingen forholdet fordi du føler deg fanget og at du må for å være støtte for ham. Hvis du fremdeles har følelser og vet at du fremdeles vil være sammen med han skjønner jeg at du ikke går, men hvis du blir kun fordi du "må", så er det kanskje på tide å si farvel. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg og jeg synes du har fått noen gode tilbakemeldinger her.

Det høres ut som du på mange måter har satt livet på vent, at du venter på at han skal bli "seg selv igjen". Jeg undrer om du har fått være med til psykologen han går til, og kanskje fått snakket litt med psykologen alene?
Har han vært deprimert før, eller hva var det som utløste depresjonen?

Som flere sier er det uhyre krevende å være i en nær relasjon med en som er psykisk syk. Jeg traff for en del år siden en mann som viste seg å være alvorlig psykisk syk, men jeg må oppriktig si at jeg ikke skjønte hvor alvorlig det var før jeg for lengst var "hektet på kroken" for han var jo ikke særlig åpen om det. Jeg måtte oppleve selv, litt etter litt og var vel tilnærmet "hjernevasket". Jeg hadde jo mine greier også, men etterhvert som tiden gikk fikk jeg liksom skylden og ansvaret for hans "nedturer" - om jeg bare hadde gjort annerledes, ikke presset han så hardt, tatt enda mer ansvar hjemme, ikke krevd at han skulle fungere som pappa, - vel, bare latt han ligge i senga eller på sofaen eller holdt på med det lille han orket... Og, mine verste sider kom jo frem, for det er jo krevende å være med en som er så tung hele tiden uten å forvente at de skal fungere. Være tålmodig, sette seg selv og egne behov til siden. Min mann klarte - tildels i hvertfall - å fungere på jobb, det betydde visstnok mer enn oss hjemme. Han brant alt kruttet på jobb og kom hjem og fungerte ikke mer.
Hans familie var mer opptatt av det, at det var bra for han å komme seg ut, være på jobb og "normal" - men skjønte vel ikke da samtidig at han brant alt han hadde der og ikke hadde noe mer på hjemmebane.
Da jeg møtte han var han uten jobb, sett i ettertid burde han ha vært ufør - han hadde mer enn nok med seg selv, men det er en så stor skam i samfunnet vårt. Og, han fikk jo også mestring på jobb når han hadde gode perioder. For all del, men det betydde også at det var helvete hjemme. For, han fungerte jo ikke. Jeg også var glad når han orket å dusje, hurra. Men da han var uten jobb orket han jo mer hjemme, det var enkelt å se.
Tenk så glad jeg var da han innimellom orket å være pappa, leke litt med barnet vårt på gulvet. Men, jeg har knapt et minne av at han faktisk gjorde det, eller at han skiftet på barnet uten misnøye. Jeg har flere minner om turer jeg dro han med på som ble så vonde og vanskelige for han gikk som en zombie og surmulte, var tung. Og, det er vanskelig å være den som skal holde alle hjulene i gang og alle oppe.
Han kunne være sengeliggende, men kom seg merkelig nok på jobb (ofte orket han ikke den heller og mistet vel et par tre jobber på de årene jeg "kjente" han). Likevel var det med jobb viktigere enn å fungere hjemme og for all del - samvær med barn fra tidligere forhold skulle gjennomføres uansett hva slags form han var i. Enda en jeg skulle holde hjulene i gang for og holde oppe. 
Jeg mistet meg selv fullstendig, tenkte det meste var min feil også - for han var god på å bruke mine svake sider mot meg. 

I ettertid har jeg vel skjønt at jeg faktisk skulle stilt krav, og det er her jeg anbefaler - som andre også gjør - at du stiller krav. Bli med til psykologen, snakk med vedkommende først kanskje. Men, du må ikke miste deg selv - det er ikke slik at kjæresten din kan kreve at du er tålmodig og at du skal sette deg selv og dine behov til siden. Sette livet på vent. Ingen skal kunne kreve noe slikt av en annen person. Det er han og de som må ta ansvar selv, og her høres det kanskje ut som at kjæresten din ikke orker?
Jeg ønsket så inderlig at han skulle bli "seg selv", men psykdommen var en del av han. Den hadde vært der lenge før han møtte meg og rett og slett var han. Han orket ikke å stå i det og gjøre noe med det heller, selv om han kunne love meg at han skulle ta tak, gå i behandling m.m. Det hjelper lite når en ikke ønsker å utfordre de tunge tankene, fordi det gjør for vondt.

I dag er jeg alene med barnet jeg fikk med min eksmann. Hans verden var et svært mørkt sted og han valgte å forlate livet for noen få år tilbake. Det er kanskje rart å si det, men det er en lettelse at han ikke lever lenger. Men han utsatte oss for et sant helvete fordi han - og hans familie - krevde at jeg og andre skulle forholde oss til han som at han var en velfungerende mann og pappa med god omsorgsevne for barn. På dette punktet kom jeg nemlig, etter flere år etter brudd - "krangling" og et par år i rettsapparatet - til en grense. Nei, han kunne ikke ha mye samvær med barnet vårt for nei - han var ikke velfungerende (han kom seg jo knapt i dusjen og evnet ikke å se eller møte barnet på de mest basale behovene barn kan ha).  Jeg har kjempet en kamp så tøff og tung og livene våre, til barnet mitt og meg, er så preget av dette fortsatt. Jeg jobber for at barnet mitt skal få et så godt utgangspunkt i livet som det kan, men etter så mange år med psykisk sykdom og det eksmannen utsatte oss/meg for så er jeg helt kjørt. Jeg har knapt overskudd selv, jeg venter fortsatt på å "bli med selv igjen" og har vel innsett at jeg nok ikke kommer dit. Energien er ikke der lenger, jeg må ligge på sofaen og slappe av og hente meg inn, jeg er ikke så kreativ og flink til å finne på ting - som jeg var før.
Heldigvis vet jeg å be om hjelp og har avlastning til barnet mitt, for at det skal ha gode opplevelser ikke bare med meg men også med andre. 

Jeg håper og tror en ikke kan få det verre i et parforhold med en psykisk syk enn slik jeg har hatt det. Faktisk var det enda verre etterpå, for det var så ustabilt mht. samvær/ikke samvær, han kom ruset dit vi bodde og utsatte barnet for mange skremmende og uheldige opplevelser. Aldri aldri aldri skal jeg i et parforhold med en psykisk syk person igjen, antagelig ikke i et parforhold noensinne igjen - jeg ble så lurt at det skal mye til å våge ha tillit til en annen person på et så nært plan igjen. 
Familien hans har fortsatt hodet i sanden, alt er min skyld... Det er vanskelig med psyksisk sykdom for de som står nær, også for foreldre pg søsken, men det er verst i en nær relasjon - en får ingen pauser, en lever i håp om bedring som ikke kommer etc.

Ikke sett livet ditt på vent, men snakk med psykologen hans før du tar en avgjørelse. Ønsker han ikke leve lenger så allier deg med hans lege/psykolog, familie og venner om du velger å gå. Og, ikke dra det ut i så fall - ikke vent å se. 

Ikke meningen å legge så altfor mye ut, men som du skjønner kan det gå fra vondt til verre. Du må vite hva du har med å gjøre, du kan ikke bli holdt utenfor - du må være inkludert i behandlingen hans. Så sette grenser for hva du mener du kan leve med og hva du må kunne forvente. Orker han ikke bidra med noe så er det lov å si at det fungerer ikke for deg, selv om han er psykisk syk. Psykisk sykdom er ikke en unnskyldning overfor omverdenen for at man ikke skal bidra med noe.

Tvi tvi, føler så veldig med deg.
 

Anonymkode: 3106d...f9f

Det var jeg som skrev om mannen min rett over innlegget ditt, og jeg kjenner meg sånn igjen! Han går på jobb, men da er han ferdig. Han er helt fraværende når han kommer hjem, og jeg blir så glad når han gir sønnen sin oppmerksomhet. Han gjør ingenting hjemme, og stiller jeg krav bryter han helt sammen. Jeg foreslo å være med til psykologen for å se på om vi kan avtale hvordan vi skal gjøre det i de dårlige periodene hans (som er omtrent hele tida), men det var han ikke så interessert i. Men jeg blir så lei meg når jeg hører at eksen din ikke er her lenger, er livredd for at det skal skje om jeg drar. Jeg ser ikke for meg at han alene har ressurser til å holde seg flytende selv. Og det er vondt, det er tross alt egentlig en veldig snill og god mann, pappaen til barnet mitt og en jeg er veldig glad i.

Ikke meningen å kuppe tråden, TS! Var bare så spesielt å lese om en situasjon som ligner sånn på min.

Anonymkode: a738c...9d5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var jeg som skrev om mannen min rett over innlegget ditt, og jeg kjenner meg sånn igjen! Han går på jobb, men da er han ferdig. Han er helt fraværende når han kommer hjem, og jeg blir så glad når han gir sønnen sin oppmerksomhet. Han gjør ingenting hjemme, og stiller jeg krav bryter han helt sammen. Jeg foreslo å være med til psykologen for å se på om vi kan avtale hvordan vi skal gjøre det i de dårlige periodene hans (som er omtrent hele tida), men det var han ikke så interessert i. Men jeg blir så lei meg når jeg hører at eksen din ikke er her lenger, er livredd for at det skal skje om jeg drar. Jeg ser ikke for meg at han alene har ressurser til å holde seg flytende selv. Og det er vondt, det er tross alt egentlig en veldig snill og god mann, pappaen til barnet mitt og en jeg er veldig glad i.

Ikke meningen å kuppe tråden, TS! Var bare så spesielt å lese om en situasjon som ligner sånn på min.

Anonymkode: a738c...9d5

Så vondt å høre at du kjenner deg igjen i det jeg skrev, vi er nok dessverre mange som har (hatt) lignende opplevelser og erfaringer.

Det høres ut som at du også bør sette noen grenser og stille noen krav. Hvorfor er han ikke så interessert i at du skal være med til behandleren hans? Det er et ordentlig rødt flagg! Eksmannen min var heller ikke interessert i det, men jeg «presset» meg vel med og innså sånn sett at jeg fikk mye av skylden for hans tyngre perioder. Jeg begynte selv også i behandling etterhvert, for faren med å leve med en som er psykisk syk er at en selv blir syk.. og min mann ble med til min behandler. Hun forsto mer enn jeg orket å ta inn, behandleren jeg gikk til. Hun sa ganske så klart at hun var sikker på at han aldri kom til å bli bedre om han ikke kanskje nådde budd, virkelig bunn, og valgte å ta grep da - men at det fordret som minimum samlivsbrudd m.m. Jeg trodde han faktisk var der, et par måneder etter jeg klarte å flytte ut, men det var ikke varig - den gangen heller..

Fra andre behandlere fikk han også høre spørsmålet - hva venter du på, du har fått all behandling som finnes. Hva skal til for at du tar i bruk verktøyene du har fått i denne behandlingen?

Sett i ettertid tror jeg ingen kan fatte det mørke han var i, hvor ille det var. For meg er det slik at psykisk sykdom er en sykdom en kan dø av, det er ikke alle en kan hjelpe.

Så langt nede og så sliten jeg var etter alle årene med han, både i et forhold og etterpå, så er det slik at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg selv hadde orket å stå i dette noe mer. Heldigvis skjønte retten, etter mange runder og endelig en oppegående dommer, mer av situasjonen og at det ble verre og verre for barnet vårt med ustabiliteten til faren, men jeg tror ikke jeg hadde orket noe mer. Kreftene var ikke der, og er fortsatt ikke der. Jeg husker jeg på et tidspunkt vurderte om barnet vårt kunne kommet til en ny familie, bare så det skulle få slippe å bli utsatt for noe mer. Hverken fra faren eller meg, og at det ville vært bedre for barnet.

Så sett grenser og still krav, det er en viktigere jobb å fungere hjemme enn på jobb. Dessverre er min erfaring at det er lite/begrenset med hjelp om en på papiret fremstår for oppegående. Min eksmann ble avslått mange ganger, han var jo delvis i jobb, med kone og barn. Etter bruddet fikk han tilbud, delvis sykemeldt fra jobb, uten samvær med barn og separert..

Anonymkode: 3106d...f9f

[Virrevirrevapp]

Få behandling. Privat hvis det offentlige ikke strekker til.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er i slutten av 20-åra. 

Kjæresten/samboeren min har vært deprimert i halvannet år. Det siste året har det vært ille. Jeg er sliten, og lei. Lei av å være i et forhold som ikke er som et forhold fordi han ikke orker å finne på ting med meg. Ikke slipper meg inn. Han går i terapi, han jobber med gamle traumer, han strever og står på. Men han er jo også deprimert, irritabel og initiativløs. Ja, alt som følger med en depresjon. Tidligere har jeg tenkt at "men det er jo bare han jeg vil være med", så da står man den av. Støtter den man elsker. Blir og er tålmodig. Nå vet jeg ikke. 

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke orker mer. At jeg er ulykkelig i forholdet. Lei av å bli ignorert og avvist SÅ. MANGE. GANGER. Og selv om jeg vet at det er depresjonen som prater så begynner jeg å tenke negativ om HAM. At det er ikke depresjonen, det er HAN som er sånn... Og det går sikkert ut over den støtten jeg greier å gi ham. 

Så nå var jeg ute i går. Jeg og en venninne, og vi flørta med noen gutter. Fikk oppmerksomhet. Jeg gikk ikke over noen grense. Men jeg kjente at jeg hadde lyst. Ikke fordi de guttene var kremen, men fordi det var så deilig å LEVE, å være begjært og føle seg attraktiv. Hadde lyst til å kysse! Snakka med en fyr og han så på meg som jeg var spesiell, og det er jo patetisk, for det skal vel strengt tatt ikke så mye til, men smuler var nok for meg. Jeg ELSKET å få høre kompliment om mine sterke sider, og det blir det ikke så mye av fra kjæresten. Han sier jeg er fin, og søt og flink, men ingenting sånn på det som jeg faktisk er. Sånn "så spennende å diskutere med deg, du er reflektert" eller hva enn. Så når denne fyren så på meg som at jeg var spesiell ville jeg bare ha mer av det. Og jeg ville være fri. Ikke at jeg vil være uten kjæresten min. Men jeg vil bare ikke at en så stor del av livet mitt skal være ... ingenting på en måte. Det handler ikke om sex, jeg kan greie meg LENGE uten sex. Men det handler om å føle at man er god nok da. At noen liker meg. På en annen måte enn vennene mine gjør. At noen ser på meg som "ei bra dame". Og noen har lyst til å kysse meg! Og lyst til å ha det gøy med meg... 

Kanskje dette virker patetisk. Men det gjør noe med meg. Jeg har sluttet å snakke om mine ting med kjæresten for han har vel nok med sitt. Jeg vil selvsagt være en heiagjeng men jeg er så lei av jeg er en sånn "så bra at du dusja i dag!". Jeg vil at vi skal gjøre ting sammen, leve sammen, og det er ikke realiteten nå. Og jeg aner ikke når det vil bli det. Og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å bli lenger. Men så elsker jeg ham. Den han er når han ikke er syk. Og det handler ikke om at jeg ikke vil tåle sykdommen hans mer, men den går så innmari ut over livskvaliteten min. 

Det jeg vil aller mest er at kjæresten skal bli frisk. Bli seg. Bli min fantastiske godgutt. Vokse, ha drømmer igjen. Ha lyst igjen! Og at vi skal leve livet sammen, og få barn sammen. Men nå føler jeg at jeg "er på vent", selv om jeg dedikerer meg til utdanningen min, hobbyene mine og vennene mine og utvikler meg selv på mange områder. 

Lang utblåsning her. Jeg er virkelig fortvilet og håper noen har erfaringer eller råd som kan hjelpe. 

Anonymkode: 7b32c...20e

Kjenner på det samme. Ikke at min er deprimert, men han er kjedelig. Så fint vær, så mye liv, så godt badevann. Alt han bryr seg om er å henge hjemme. 

Anonymkode: dac99...2f8

[AnonymBruker]

Det er veldig tungt å være pårørende til en som er alvorlig syk. Og det er kjempeviktig at du får avlastning og får noen positive opplevelser utenfra. At din hverdag består av mer enn bare hans mørke. Det optimale vil jo være å ha en hverdag som er fylt med mer positive ting enn negative ting, men det er ikke alltid så lett å oppnå. Men du bør absolutt gjøre noek endringer for å få mer positivitet inn i livet ditt. Ellers er det fare for at du også blir syk, og hvis du blir syk vil du hvertfall ikke kunne våre noen god støtte for ham. Jeg tenker at den beste løsningen for dere kanskje er å bli særboere. Jeg vet ikke hva du tenker om det? Det kan kanskje virke litt uvanlig og skummelt til å begynne med, men det er ikke så uvanlig som man gjerne tror. Mange velger f.eks. å ta seg jobb i en annen by sånn at de må pendle, eller en jobb som har mange reisedøgn. Det kan være deilig å få litt pause fra hverandre, og faktisk få tid til å savne hverandre litt. Men for deg er det viktig at du får pauser fra mørket hans, at du får fylt opp kvoten din med latter og letthet. Kun da vil du kunne være en god støtte for ham. Man må ta vare på seg selv, før man kan hjelpe andre. Klem❤️

Anonymkode: b3899...fd5