Må jeg tåle andre barn om jeg får barn selv?

[AnonymBruker]

Jeg liker idéen om å ha mitt eget barn. Jeg har ikke bestemt meg for om det blir, og mye av grunnen er at jeg er redd for å måtte forholde meg til andre barn. Jeg får helt fnatt av å tenke på at det skal være masse fremmede barn i huset her, som skal være frekke og ta seg til rette. Jeg får lettere angst av å tenke på barnebursdag. Med løpende, skitne barn rundt om kring som tegner på vegger og knuser vaser. 

Jeg leser flere tråder om folk som opplever masse nabobarn i hagen som kommer og går som de vil. Det er helt uaktuelt i mitt hode. Vårt hjem er for oss, og dersom jeg ikke forventer noen så ønsker jeg i utgangspunktet ikke besøk. 

Jeg liker forvørig ikke uanmeldt besøk uansett, og er veldig privat av meg. Men er sosial og utadvendt ute blant folk, jeg liker bare å holde mitt eget hjem nettopp mitt eget. Det er bare nære venner og familie jeg orker å ha på besøk hjem til meg feks. 

Er det flere slike som meg som har barn? Hvordan løser dere det? 

Anonymkode: 0e4e1...0a8

[AnonymBruker]

Du bør ikke få barn.

Anonymkode: 9ffdf...f13

[AnonymBruker]

Slapp av. Med holdningen din er det lite attraktivt å ta med seg venner hjem. 

Anonymkode: 8a851...904

[AnonymBruker]

Husk at dette er ting som kommer gradvis, ikke noe som skjer straks du garden baby. Du forholder deg minimalt til andre barb i starten, mye mer etterhvert, og da er du jo også mer vant til barn i samme alder sol dine egne. Man lærer mye underveis og venner seg til helt nye ting underveis i barnas oppvekst. 

Anonymkode: 53b8f...4cb

[AnonymBruker]

Takk. Jeg tar til meg slike tilbakemeldinger selv de er er ganske harde.

Ts 

Anonymkode: 0e4e1...0a8

[AnonymBruker]

Det kommer jo veldig an på nabolaget. Bosetter du deg i et rekkehus/nybygg område, er det gjerne mer sosialt enn i hus på landet. 

Du kan for øvrig endre holdning underveis. Jeg liker barn bedre etter at jeg fikk min egen, men bor slik til at besøk må avtales. 

Anonymkode: e4300...d8a

[AnonymBruker]

Jeg likte ikke barn og alt det innebærer. Klarte ikke prate med dem, og følte jeg ikke forstod dem. 
Men så ble jeg gravid, og tanken og kjærligheten vokste i meg. Og man vokser med barnet, når det begynner i barnehagen og ser hvordan barnet leker med andre og hvor stor glede det gir. Så blir man mer vandt til hvordan man er med barn og så blir det lettere og lettere. Men skal sies, at jeg fortsatt kan føle at jeg ikke helt forstår andre barn. Men forstår min egen og han er fantastisk

Anonymkode: 8b2b6...d4d

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Jeg tar til meg slike tilbakemeldinger selv de er er ganske harde.

Ts 

Anonymkode: 0e4e1...0a8

Så barnet ditt skal være Viggo Venneløs fordi mamma vil ha en baby men ikke ansvaret det medfører? Du tåler harde tilbakemeldinger, vel here it goes: Ja! Du må tåle andre sine unger. Du må suck it up og «fake it til you make it». Det er faktisk ansvaret ditt som voksen, å bidra til at barnet ditt stimuleres både sosialt, psykisk og emosjonelt. Og: Lo and behold: det innebærer faktisk prosesser involverende andre barn. Disse barna kan være barn du overhodet ikke liker, uansett må du være både jovial og raus. Du kan trøste deg med et par ting: 1.)  barn legger seg tidlig, så du slipper stort sett å ha disse uønskede gjestene på besøk langt utover kveldstid. 2.) Når man får barn blir man villig til å akseptere veldig mye man aldri hadde trodd man ville holde ut. Husk: du skal klemme et menneskehode ut av vaginaen din. Du kommer helt sikkert til å takle noen uønskede lekekamerater opp gjennom gullklumpens barndom også. 

[AnonymBruker]

Ja, det må du. 

Men det er ikke sånn at du får huset fullt av unger før du er ferdig med amming. 

Du får en baby. Blir kjent med den. Glad i. Babyen blir smårolling, du kjenner mestringen når barnet lærer nye ting. Barnet begynner å leke med venner i barnehagen i stedet for ved siden av og kommer en dag med et ønske om å ha med bestevennen hjem. Du kontakter barnets foreldre, ordner med bilstol og avtaler tid, henter to barn i stedet for ett... Den fremmede fireåringen trenger like mye (kanskje mer/mindre) hjelp til dobesøk, få servert mat og drikke, tilsyn og veiledning som ditt eget barn. 

Så da må du ikke bare tåle barn som er frekkere enn ditt. Det kan være vennligere enn ditt. Mer pratsom, eller mer sjenert. Du kan risikere å koste opp glasskår og tørke melkesøl etter barnet som ikke er ditt - samme risiko som eget. Og du kan måtte låne bort ditt barns klær om gjesten har et uhell. 

Alt dette må du tåle med varme og medmenneskelighet. Hvis ikke, så får ikke barnet ditt det sosiale livet barnet fortjener 

Var du noensinne hos en venn etter skolen? På overnatting hos andre? Spiste middag med naboen? Vel, får du barn så kommer ditt barn til å reise bort til andre i blant - og du må være vertinne for andre unger i blant. 

Så ja. Du må tåle frekke barn og noen barneselskap. Og kanskje søl etter tiss. Eller andre uhell. Og du må ta vare på små gjester like godt som ditt eget. 

Jeg likte ikke barn så godt på generell basis før jeg fikk egne. Og jeg tenkte litt som deg. Jeg er ikke spesielt fan av å ha tre seksåringer hjemme en tirsdag etter jobb, sammen med en treåring, og skal lage mat til alle og leve i kaoset til de to som ikke er mine blir hentet. 

Men jeg elsker min seksåring, og vet det er viktig og gøy for mitt barn. Da blir det viktig og gøy(ok, ikke gøy, men VERDT DET) for meg også. 

For at barnet mitt har det bra sosialt, er like viktig for meg som at barnet er friskt, mett, sover nok og ikke tegner på kjøleskapet med sprittusj. Om ønsket om barn er sterkt nok, så klarer du nok å svare på dette selv. Vil du ha barn som accessoir, eller vil du oppdra et lite menneske? 

Anonymkode: e5345...b7d

[Cezanne]

Du trenger ikke akseptere alt av uønsket besøk osv eller barn som gjør som de vil i ditt hus. Men en av oppgavene dine som forelder er å legge til rette for et sosialt liv for barnet ditt tilpasset deres alder. Du må gjøre det OK for barnet ditt å bo hos deg, og det vil sannsynligvis innebære at barnet får ha venner på besøk med jevne mellomrom. Og bursdager er viktig for barn så det kan du ikke bare droppe. Du kan jo selvsagt gjøre ting på din måte og på dine premisser, men det må jo også være på barnets premisser eller en gylden middelvei om du vil. 

[AnonymBruker]

Ikkje at eg kjenner deg men eg trur du ville funnet deg i det gradvis. Det er jo og mulig å setja reglar for kva som gjelder i ditt hus. Det gjer eg. Alle barn som kjem inn hit må vaska hender først. Det er ikkje lov å åpna alt av dører og skap f.eks. Vi har ein lekesone som det er lov å gjera masse kjekt som ikkje er så voksenstyrt. Det er lov å stilla krav til andres barn i ditt hus.

Anonymkode: 3316f...76e

[Katten.2.0]

Hvordan vi løste det? Fikk oss hunder. 

[AnonymBruker]

Ja, det tenker jeg at du må. Du bør ikke få barn hvis du ikke takler at det får besøk av venner. Når det er sagt, er det ikke nødvendig med fri flyt av alle ungene i nabolaget hele tiden. De første årene styrer man jo dette selv og barna trenger ikke så mye besøk i barnehagealder. Bursdagsselskap en gang i året må du jo bare holde ut. Ev ha det på lekeland eller noe sånt. Når de begynner på skolen, kan du jo f.eks. avtale faste dager da barnet får ha besøk slik at du er forberedt. 
Det har også litt å si hvordan dere bor. Har dere hage og det bor andre barn rundt, må du regne med besøk i hagen. Bor dere i leilighet med uteplass er det kanskje enklere å sende barna ut. Bor man langt ute på landet må man kanskje avtale kjøring hver gang og det begrenser jo.

Du blir vel også mer vant til barn hvis du får selv. Men dersom du i utgangspunktet synes det bare virker slitsomt å ha barn på besøk, tenker jeg du bør la være.

Anonymkode: 203f5...bfe

[Lønnesirup01]

Dette kommer gradvis.

Altså: ingen har samme toleranse og omsorg for alle andre barn som de har for sitt eget. Det er noe som heter "mine barn og andres unger". Og det vil bestå.

Men ting endrer seg som regel litt. Da min søster fikk barn merket hun gradvis en endring i holdninger. Når hennes barn er mye sammen med et annet barn i barnehagen, liker hun ham også. Det er jo hennes datters "venn"!

Hun kan irritere seg like mye over uoppdragne barn i offentligheten som tidligere, som hyler og sparker og forstyrrer. Men irritasjonen er mer rettet mot barnets foreldre, som ikke har oppdratt dem skikkelig, eller ikke disiplinerer dem. Hun vet jo - av egen erfaring - at det krever mye av en, og at barnet selv ikke er skyld i det.

I tillegg har hun myknet litt i kantene på andre områder. Nå får hun vondt i magen eller kjenner det i brystet, når hun ser nyhetsreportasjer som involverer barn, mishandling, flyktningkriser. Hun var ikke uberørt tidligere, men det var mer et "huff" slik men indignert reagerer på diverse verdenskriser. Nå kjenner hun det mer i kroppen når ulykker involverer barn, selv om det er andres barn. Det er en endring som er kommet med å bli mor.

Jeg tror det kommer til å gå helt fint.

[Nymerïa]

Mannen min er bittelitt som deg, barna har selvfølgelig fått ha besøk men jeg merket at han var rask til å foreslå at besøket var over og finne på grunner til at det ikke passet. Min bekymring var at siden jeg fanget det opp kunne det bli slik at andre gjorde det også og så hadde ikke vårt hjem vært et hyggelig sted å komme til. Barna våre hadde blitt taperne da.

Jeg sa helt rolig til mannen min da han en gang kommenterte hvor godt det var å ikke ha besøk "Dette er deres tid. Det er de som er viktige akkurat nå." Han har tatt seg sammen og innfunnet seg med at har man barn så har man barnas venner i huset innimellom. Og når barnas behov for sosial omgang med andre krasjer med de voksnes behov for komfort, så er det de voksne som må vike. Jeg tror muligens jeg foreslo at han kunne stikke til moren sin også hvis det ble for ille.

Hjemmet ditt er ikke lenger bare ditt hvis du får barn, TS. Du bør være innstilt på at barnet har andre behov enn du har. Og hvis du ikke ønsker å sette deg selv til side for ditt barns lykke så bør du ikke får barn.

Forresten: vi har hatt masse barnebursdager hjemme. Vi har aldri opplevd skriving med kritt på vegger eller knusing av vaser. Hadde vi hatt vaser så hadde vi uansett tatt dem unna før barnebursdagen.

Endret 13. juni 2020 av NymeriaRhoynar

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så voldsomt glad i barn og skulle ikke ha egne barn, men så skjedde det. Jeg elsker selvsagt mine egne barn og har lært å godta andres barn. Fått mer «trening» i å håndtere og ta vare på andres barn med årene. Jeg gleder meg til hver barnebursdag er overstått og er ikke overbegeistret over overnattinger. Men jeg gjør det med et smil fordi det er viktig for barnet mitt. 
Vi bor nå i en blokk uten andre barn på samme alder som mine barn og jeg savner å ha unger springende inn på besøk i tide og utide... Det er en av hovedgrunnene til at vi skal flytte om kort tid! Det er kanskje slitsomt å ha besøk, men barn i nabolaget er gull verdt syns jeg for da trenger man ikke legge så mye innsats i å avtale besøk og henting. 
 

Det viktigste er at man tør å være myndig ovenfor andre barn, ha regler, tørre å si fra, blande seg inn (når de er mindre hvert fall), men samtidig være varm og omsorgsfull. Det krever ikke nødvendigvis så mye, men jeg tror man vinner mye på å bli kjent med vennene til barnet ditt. 
 

Det ordner seg nok hvis du velger å få barn. 

Anonymkode: e061a...91a

[AnonymBruker]

Har hørt om en roman om dette. Tror den het Barnet. Moren der minner om deg, slik du fremstiller deg selv. 

Ærlig talt, så tenker jeg at du bør droppe bekymringen for hva barnets venner evt kan finne på. Det er langt fra sikkert at det du leser på kg blir aktuelt i din situasjon.  Hilsen ab 3

Anonymkode: 8a851...904

[AnonymBruker]

Barn er mye mer høflige og veloppdragne enn jeg hadde trodd faktisk! Aldri vært noe problem! De lærer sosiale omgangsformer allerede i barnehagen, you see, og er vant til å høre på voksne.

Det er veldig viktig at du som forelder legger til rette for at barnet ditt får seg venner, blant annet ved å invitere andre barn hjem gjerne fra barnehagealder av! Det er din jobb rett og slett. Men vet du hva, jeg tror du kommer til å gjøre det med glede. Får du barn er det barnets vel som blir viktigst for deg. 

 

Anonymkode: 3b7d1...8e7

[AnonymBruker]

Når barnet blir større er du glad de har venner. Da slipper du å aktivisere barnet ditt hele veien. Kunne du tenkt å gå hele barndommen uten å få være med venner? 

Anonymkode: 99256...067

[AnonymBruker]

Du har jo lov til å sette grenser selv om det ikke er ditt barn. Du kan jo ha en avtale om at barnet leker med vennene sine på rommet sitt og evt loftsstue feks. Men at barn kommer uanmeldt på døra må du bare finne deg i, de ringer på, og leker med de som er hjemme. Da kommer det fort flere også, fordi at «x er hos y». Det vil jo bli overnattinger også, og som regel går det greit. Av og til vil et barn hjem om natten, men da følger man/kjører man bare barnet hjem etter å ha snakket med foreldre. Du kommer knapt til å merke de etterhvert, fordi de er i sin egen boble og leker og har det gøy. Du kommer også til å sette pris på at barnet ikke er hjemme hele tiden, og at det av og til sover borte. 

Anonymkode: e354d...d2b