Er det noen hendelser fra barndommen og ungdommen du tenker tilbake på? Som kan få deg til å gråte

[AnonymBruker]

Jeg husker en gang som barn at jeg skulle ta bussen med noen venner. Vi hadde vært på tur. Havnet litt bak de så da jeg kom til busstoppet så hadde de reist og jeg måtte ta bussen alene. Aldri følt meg mer ensom enn den jeg gjorde den dagen.

Det er så rart å tenke på. Hvorfor ble jeg så lei av meg av det. Det var kanskje ikke unaturlig at de ikke ventet. De ønsket vel å komme seg hjem.

 Men jeg følte meg ensom fra før og det var nesten som at det var et bevis på at jeg ikke var verdt å vente på. Og jeg hadde rett. Vi mistet mer og mer kontakten og jeg ble overlatt til meg selv. Klarte aldri å få noen skikkelige venner igjen. 

Anonymkode: 4447c...f6e

[AnonymBruker]

Det var en episode som alltid gjorde meg trist, men jeg har akseptert det nå og jeg blir ikke følsom over det lenger. Gikk i 2.klasse, klassen min lagde kafé der foreldre eller besteforeldre skulle komme og kjøpe kake og kaffe, for å tjene inn til klassekassen. For det første ble min oppgave å gå rundt og tørke opp på bordene, av en eller annen grunn var dette helt grusomt for meg, og så hadde jeg så lyst å være en av dem som tok i mot pengene😂 uansett, foreldre og slektninger rullet inn, og jeg gledet meg sånn til å se mamma. Men ingen kom av mine nærmeste! Så satt jeg meg i vinduet og stirret ut på den tomme skolegården med klump i halsen og tårer. 

Denne episoden dukket opp i hytt og pine helt uti 20årene. Men jeg driver ikke og ser tilbake på ting nå lenger, som er skikkelig deilig og befriende. Og så påstår min mor at det var meningen bestemoren min skulle møte opp den dagen, men hun hadde skrevet ned feil dato. Hvorvidt det stemmer vet jeg ikke. 

I tenårene mistet min bestevenninne sin far i en arbeidsulykke. De første par årene var surrealistiske - jeg tilbrakte veldig mye tid med henne og familien allerede, da de alle var nær min familie. Fra første dagen vi fikk vite det, der min mor fikk telefon om dødsfallet. Vi ringte min far og ba han komme hjem med en gang - han og den avdøde hadde vært bestevenner siden barndommen og forlovere i hverandres bryllup. Da far kom inn døra, brast han ut i gråt, den mest sårede gråten jeg noen gang har hørt. Wow, nå begynte jeg å sippe litt mens jeg skriver. Begravelsen var mektig, forferdelig og samtidig noe av det vakreste jeg har sett, en fantastisk hyllest til hans liv. Og å se min bestevenninne sveve inn og ut av realiteten, gråte, bryte sammen, for så å ha bedre dager før hun igjen svevet hen. Jeg pleide å drømme om at noen sa "lurte deg!" og at avdøde kom inn en dør og bare "jeg lever altså!"..... 

Anonymkode: a6f65...b66

[AnonymBruker]

Ja, selvsagt er det det, men det gjør jo ikke akkurat ting bedre å sitte og gnure på det. 

Anonymkode: f482d...30d

[Dupers]

Jeg har to ting. Eller teknisk sett mange, men mange av de var i samme situasjon. 

Den ene var da jeg var på allidrett ved en naturlekeplass, vi var to som planla å gå hjem sammen og jeg gleda meg veldig. Så kom ei til og inviterte hun jeg skulle gå med hjem til å sove over og sitte på med dem dit. hun jeg skulle gå med sa at jeg måtte få alene for hun hadde bedre planer. Det knuste meg (var omtrent 7år og den eneste jenta i klassen uten bestevenninne) 

De mange gangene i samme situasjon var i bursdagene mine. Ikke nok med at de var i fellesferien, og halvparten av de jeg inviterte ikke kunne komme. I tilegg var en av de jeg måtte invitere (fordi foreldrene våre var venner og vi var venner da det bare var oss to)  stor på å ta all oppmerksomheten, og mente alltid at mine planer for dagen var kjedelig og dårlige. Tror ikke jeg hadde en eneste bursdag som var fin før jeg var 12 år. Det morsomme er at jeg har fått skikkelig bursdagskomplekser og feira ikke bursdag med venner mellom jeg var 15 og 23. etter et par voksenbursdager ( er 27 nå) hvor gjestene endte med å klage på enten det ene eller det andre har jeg insert at jeg ikke bør feire bursdag.  

[AnonymBruker]

Den gangen stefaren min drepte kjæledyret mitt. Orker aldri prate om det, og må blokkere for å klare å skrive det her. 

Anonymkode: 9793e...842

[AnonymBruker]

Nei ikke en bestemt hendelse, men heller som i en situasjon, i en tanke, i en innskytelse, at det faller bare over meg, følelsen av tapt tid, tapte opplevelser og jeg blir uendelig trist og tårene kommer hver gang. 

Anonymkode: c4939...efd

[GammelKaktus]

Nei, og det er egentlig litt merkelig for jeg har opplevd både det ene og det andre og blir jo bare mer følsom med åra. Min egen barndom var som den var og jeg er så fornøyd med livet mitt som det er nå og jeg hadde ikke tatt de valgene jeg har tatt og møtt de jeg har møtt uten at ting var som det var. Og hadde det ikke vært slik så hadde jeg ikke hatt det barnet jeg har i dag, så ja... Ble litt langt her men sånn er det. 😄 

Men hvis jeg tenker på visse situasjoner og tenker "tenk hvis mini hadde opplevd det" da kan tårene trille, men det er jo ikke noe jeg sitter å gjør. 

[AnonymBruker]

En situasjon som kom tilbake til meg i mange år, men som ikke dukker opp så ofte lenger. Jeg skjønte det ikke da det sto på, men i ettertid har jeg forstått at jeg ble mobbet av en lærer de første årene på barneskolen, og det er spesielt en av de tingene som skjedde jeg dvelte mye ved i mange år. Hun oppførte seg generelt som om jeg var et fryktelig brysomt og vanskelig barn, et barn det var mye problemer med, og fordi jeg ble mobbet ellers også så bare godtok jeg det.

Denne gangen hadde hun startet en diskusjon/samtale i klassen, man fikk ordet ved å rekke opp hånden og vente i kø. Jeg brukte ikke å si så mye i klassen, ville helst slippe å dra oppmerksomhet til meg selv, men denne gangen gjaldt det et tema jeg kunne noe om og som engasjerte meg, ironisk nok husker jeg ikke i dag hva det var, jeg husker bare følelsen. Så jeg rakk opp hånden. Og hun overså meg fullstendig. De andre fikk si det de skulle, flere kom til orde flere ganger. En gutt prøvde å si at det var min tur før ham, men hun insisterte på at han skulle snakke. Jeg satt med hånden oppe i nesten en hel skoletime, hun så på meg flere ganger, men ba meg aldri snakke. Jeg husker veldig godt følelsen av å ikke få sagt det jeg skulle si, som sikkert var veldig viktig for meg som 2.-klassing. 

Da timen var over rant tårene og jeg ville fort ut, så jeg bumpet inn i en av de andre, da kjeftet hun på meg for at jeg var så voldsom og uforsiktig, og det var alltid noen problemer med meg. 

Mot slutten av ungdomsskolen ble det snakket om mobbing og at man også kunne mobbes av lærere, først da jeg kom hjem etter den dagen skjønte jeg hva som hadde skjedd de første tre årene på skolen. Denne episoden fortsatte å komme tilbake til meg ofte til jeg var langt inn i 20-årene. En stund plaget jeg meg selv med at jeg ikke sa noe til noen da det sto på, for jeg var nok ikke det eneste offeret hennes. Tenker heldigvis lite på det nå.

Anonymkode: ac2a6...b83

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En situasjon som kom tilbake til meg i mange år, men som ikke dukker opp så ofte lenger. Jeg skjønte det ikke da det sto på, men i ettertid har jeg forstått at jeg ble mobbet av en lærer de første årene på barneskolen, og det er spesielt en av de tingene som skjedde jeg dvelte mye ved i mange år. Hun oppførte seg generelt som om jeg var et fryktelig brysomt og vanskelig barn, et barn det var mye problemer med, og fordi jeg ble mobbet ellers også så bare godtok jeg det.

Denne gangen hadde hun startet en diskusjon/samtale i klassen, man fikk ordet ved å rekke opp hånden og vente i kø. Jeg brukte ikke å si så mye i klassen, ville helst slippe å dra oppmerksomhet til meg selv, men denne gangen gjaldt det et tema jeg kunne noe om og som engasjerte meg, ironisk nok husker jeg ikke i dag hva det var, jeg husker bare følelsen. Så jeg rakk opp hånden. Og hun overså meg fullstendig. De andre fikk si det de skulle, flere kom til orde flere ganger. En gutt prøvde å si at det var min tur før ham, men hun insisterte på at han skulle snakke. Jeg satt med hånden oppe i nesten en hel skoletime, hun så på meg flere ganger, men ba meg aldri snakke. Jeg husker veldig godt følelsen av å ikke få sagt det jeg skulle si, som sikkert var veldig viktig for meg som 2.-klassing. 

Da timen var over rant tårene og jeg ville fort ut, så jeg bumpet inn i en av de andre, da kjeftet hun på meg for at jeg var så voldsom og uforsiktig, og det var alltid noen problemer med meg. 

Mot slutten av ungdomsskolen ble det snakket om mobbing og at man også kunne mobbes av lærere, først da jeg kom hjem etter den dagen skjønte jeg hva som hadde skjedd de første tre årene på skolen. Denne episoden fortsatte å komme tilbake til meg ofte til jeg var langt inn i 20-årene. En stund plaget jeg meg selv med at jeg ikke sa noe til noen da det sto på, for jeg var nok ikke det eneste offeret hennes. Tenker heldigvis lite på det nå.

Anonymkode: ac2a6...b83

Fy, nå ble jeg sint!

Anonymkode: dc09b...5bb

[Nuttery]

Ikke akkurat får meg til å gråte, men..

Husker i barndommen et par stk som alle var ekle mot. Nå i voksen alder ser jeg at de hadde det utrolig vanskelig, og bodde under dårlige forhold hjemme med lite oppfølging.

Får ordentlig vondt i magen av å tenke på det. 

[AnonymBruker]

Da min ene besteforelder døde, gjør meg fremdeles ofte trist. Trygge personen som aldri mer var der.

Episoder med mobbing, utestengelse og drapstrusler som barn/ ungdom kan også gjøre meg trist og redd..

Anonymkode: a9295...bd9

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg hadde bearbeidet det meste fra ungdomsårene som var litt en sår tid for meg. 

Jeg sliter med depresjon og angst og oppsøkte en person som drev med TFT behandling. 

Da hun begynte å behandle meg så dukket det opp ett minne fra barndommen som jeg hadde skyvet godt under teppe. Jeg skulle flytte til et annet land, og mens jeg satt i bilen etter at jeg hadde sagt farvel til venninne mine, så begynte jeg å hyl gråte (inne i meg). Jeg snakket aldri om den sorgen til noen. For jeg innså da at jeg kanskje aldri kom til å se venninna mi igjen.

Så for første gang på over 25 år så satt jeg og hylgråt hos terapeuten pga denne episoden som skjedde meg da jeg var ti år.

Vi bodde ikke så lenge i dette landet, var glad for å flytte tilbake til mine venninner

Anonymkode: f59c7...af2

[AnonymBruker]

Da jeg var 16 døde min lillebror i en ulykke.. 

Anonymkode: c9ea2...b37

[AnonymBruker]

Ja, mange, jeg vokste opp med en uegnet mor som bedrev psykisk og fysisk vold. 

Anonymkode: 275e6...ec9

[AnonymBruker]

Mange, jeg har ikke hatt den beste oppveksten for å si det pent. En ting jeg fikk lyst til å fortelle om etter at jeg leste om hun over som ble mobbet av lærer:  Da jeg gikk på VGS for mange år siden, hadde lærerne såkalte veiledningstimer, det vil si at man kunne komme innom og få hjelp til lekser og ellers spørre om faglige ting. Jeg benyttet dette mye og fikk kjempegod hjelp fra alle utenom én lærer. Jeg var flink i fagene hennes og ville gjerne ha ekstra utfordringer. En dag gikk jeg til veiledningstimen hennes og spurte om noe som var litt utenfor pensum, men likevel absolutt faglig relevant, og ble bryskt avvist med at dette var ikke hennes ansvar å lære meg, noe jeg godt visste, og jeg var bare en sånn som ville få svar på ting uten å gidde å jobbe for det. Jeg var i ferd med å gå da en av de mer populære jentene i klassen kom inn og ba læreren om å korrekturlese et brev som faren hennes (!) hadde skrevet til en eller annen, dette ble møtt med et smil og «ja, selvfølgelig skal jeg se på det». Det er lenge siden jeg gikk på VGS, men denne episoden sitter spikret. 

Anonymkode: 816af...702

[AnonymBruker]

Mange ting som jeg husker. Spesielt fra skolen både barne/ungsdomskolen da jeg sjelden ble inkludert. Ble mobba på skoleveien. Sa aldri noe hjemme. Dårlig selvtillit. Ungdomsskolen var et mareritt, ene læreren kjefta på meg foran alle elvene da jeg skulle skrive på tavla og ikke fikk til mattestykket. Han hadde ikke trua på at det ble noe utav meg. Han hakket mye på meg da vi hadde undervisning når jeg ikke fikk ting til. Utvikla spiseforstyrrelser da jeg var 15 år og kjempa i over 20 år med det. Først da jeg var 18 år fant man ut at jeg har dysleksi. Ikke noe jeg tenker på i det daglige, dette er 40 år siden. Det kommer opp når jeg leser mobbesaker da mobbing i dag er nok mye mer voldelig. Men for meg var det ille. Mesteparten av ungdom og 20 årene ble ødelagt pga bulimien.  Tror nok dårlig selvtillit ødela mye og enkelte av de såkalte vennene mine som jeg fikk de trykka meg veldig ned da jeg sjelden turde og si imot. 

Anonymkode: f46ab...347

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på ungdomskolen ble jeg sparket hardt i skrittet av en gutt i en annen klasse, han likte meg ikke av en eller annen grunn. Han kalte meg Hore og sa at jeg fortjente å dø. Etter sparket sa han at jeg bare kunne drite i å si det til noe eller gå til legen. Jeg hadde så vondt at jeg sa det til mamma, og hun bestilte legetime. Hun snakket også med noen på skolen, men husker ikke om det skjedde noe videre. Denne gutten må jo ha hatt problemer, men det unnskylder ikke det han gjorde. Når jeg tenker på det han gjorde og sa så gråter jeg.

Anonymkode: 1c343...0fa

[jordbær86]

Av at lærere på vgs  sa at jeg ikke kom til å klare å utdanne meg til noe. Senere har jeg møtt en av dem og fortalt hva jeg driver med i dag (jeg har utdannelse), da virket det nesten som hun ble skuffet. Jeg vet ikke hvorfor hun virket skuffet. Men jeg synes det er veldig sårende.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på et relativt lite sted. Det var en slags slektsfeide på gang, og jeg hadde en kvinnelig lærer som var på motsatt side av denne feiden. Jeg ante ikke noe om dette i det hele tatt, og skjønte ikke hvorfor hun ignorerte meg totalt i timene. Jeg fikk aldri hjelp, husker at jeg gikk frem til kateteret slik de andre gjorde, de fikk hjelp, men hun lot som hun ikke så meg. Moren hennes hadde jeg i et annet fag og hun ga meg en lavere karakter pga. en eneste feil jeg hadde gjort i løpet av hele skoleåret. Jeg husker at jeg spurte henne hvorfor jeg fikk nedsatt karakter, og da svarte hun at det var den ene feilen. At det går an å være lærere for barn og oppføre seg slik! 

Anonymkode: 365e5...214

[AnonymBruker]

Har mange minner om utestenging, blitt spytta på, mobbet gjennom hele barneskolen egentlig.

Men det er ett minne som har brent seg fast. Det var en kveld hvor jeg som 7-8 åring var på en nettside og en av de eldre mennene fikk meg til å føre gjenstander inni meg selv... Det er nok bilder av meg der ute også fra da jeg var barn. Noe jeg aldri kommer til å snakke med noen om, noen sinne.. 

Anonymkode: a93b5...995