Fikk aldri godteri som barn, nå klarer jeg ikke slutte og spise som voksen

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er 23 år, og klarer ikke slutte og spise. I barndommen min og når jeg var ungdom, fikk jeg aldri kose meg med noe godt som mine andre venner og andre folk, eneste dagen jeg fikk kose meg var lørdager. Når det var sommer, fikk jeg aldri is en dag jeg spurte, så at mange andre spise det. Men jeg fikk ikke, ble nektet det. Mamma sa at jeg ikke fikk spise is / annet godt i hennes hjem. Lurer fortsatt på den dag idag hvorfor. Nå har jeg et usunt forhold til mat pga henne. Hva skal jeg gjøre? Bor alene å bruker for mye penger på mat.

Anonymkode: 1eb9f...1eb

[AnonymBruker]

Om det er et så stort problem at det går ut over økonomi og helse så må du jo skaffe deg hjelp da. Snakk med fastlegen din, så sender han deg kanskje videre til en psykolog som kan gi deg hjelpemidler til å takle «trangen» til å spise alt mulig hele tiden.

Jeg var en av dem som sjeldent fikk noe nytt, fordi jeg hadde en stefar med grep om moren min som mente at det var bortkastet å bruke penger på noe nytt til meg osv, endte med at jeg ble gjeldsslave i en alder av 20 fordi jeg skulle «ta igjen» alt jeg hadde gått glipp av. Tok noen år før jeg fikk alt på rett kjøl igjen, og første steget er å innrømme at man har et problem 

Anonymkode: 62054...e09

[AnonymBruker]

Jeg fikk masse godteri og god mat, og har likevel slitt med overspisingslidelse i 30 år. Jeg må rett og slett jobbe steinhardt hver dag for å ikke spise for mye.

Punkt én er å ta tak i det selv og ikke tenke på fortiden. Den kan du ikke endre. Du har et valg når det gjelder alt, du kan velge å overspise eller velge å ikke gjøre det. Det er du som bestemmer i ditt liv, og jeg anbefaler sterkt å ikke tenke så hardt på hvorfor du er sånn. Det er veldig lett å havne i den fellen at du har noe utenfor deg selv å skylde på, og derfor kan du ikke endre det. Det er det mest lettvinte. Det vanskelige er å ta tak i det. 

Anonymkode: 704fa...43a

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp uten å få en krone til personlig forbruk. Gjennom hele oppveksten måtte jeg se på at alle i omgangskretsen min fikk nye sko, busskort til skolen, tv-spill, lørdagsgodt penger til bursdagsgave, leirskole, lommepenger til fotballturneringer osv. Og det var ikke fordi foreldrene mine var fattige. De mente bare at det bra at jeg lærte meg at penger ikke vokste på trær. Så fort jeg ble voksen har penger blitt en besettelse. Jeg har i dag verdier for et tresiret antall millioner, men har det ikke bra med meg selv. Jeg har aldri klart å ha meniingsfulle relasjoner til andre mennesker, eller meningsfulle jobber hvor penger ikke er i fokus. Alt handler om å samle så mye penger som overhode mulig. Det er som narkomani, jeg klarer ikke slutte eller ha en sunn relasjon til penger. Jeg klandrer mine foreldre. De er døde i dag, og det er jeg glad for. Vet virkelig ikke hva jeg kunnet funnet på om de levde.

Anonymkode: 5139f...846