Overtenker alt og ingenting

[AnonymBruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre...

Det føles som om ingen forstår meg. Det føles som om ingen snakker mitt språk. Jeg overtenker alt og ingenting, og det gjør så utrolig vondt. Som barn var jeg alltid glad og fornøyd, men i dag er det sjeldent jeg kjenner på ren glede.

Alt jeg vil er å være meg selv, men jeg får det ikke til. Pga. tankene mine så får jeg ikke engang prøve. I dag sendte jeg en melding som ønsket noen velkommen, og det var nok til at jeg begynte å kjenne på usikkerheten. "Hva om h*n tror jeg er sarkastisk" "Hva om h*n tenker at jeg er rar". Hva om... Hva om...

Jeg er redd for å såre noen med ord, jeg er redd for hva folk tenker om meg, jeg trenger anerkjennelse fra andre. Jeg overtenker alt og ingenting. Jeg har ti tusen tanker som sirkulerer rundt i hodet mitt konstant. Jeg hater det! Jeg bryr meg så utrolig mye om andre, men jeg klarer å fremstille meg selv som en egoistisk jævel. 

Jeg føler meg som en gal person... Alt dette varierer sykt fra dag til dag. Når jeg har det vondt tenker jeg "jeg trenger hjelp", men plutselig så får jeg et klart perspektiv over situasjonen, og da er alt liksom bra igjen...helt til det smeller igjen.

For noen år siden gikk jeg til legen med dette. Etter to samtaler med h*n hadde jeg det bra i ca. 6mnd...h*n sa at jeg ikke var syk, og at jeg bare slet litt med en form for sosial angst...

Spørsmålet mitt nå er bare... Hvordan i helvete kan dette være en liten form for sosial angst? Jeg hater meg selv for faen! Jeg har tanker som omhandler "Hva hadde skjedd om jeg ikke levde lengre". Jeg tror jeg aldri kunne utført noe. Det er foreløbig bare tanker. Hva om...

Dette kan umulig være greit.. Men det føles ikke rett å spør etter hjelp når ingen forstår. "Hva om jeg ikke trenger hjelp" 

Er det noen som kan relatere/forstå noe av dette? Hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 11836...17f

[KvinneguidenBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke hva jeg skal gjøre...

Det føles som om ingen forstår meg. Det føles som om ingen snakker mitt språk. Jeg overtenker alt og ingenting, og det gjør så utrolig vondt. Som barn var jeg alltid glad og fornøyd, men i dag er det sjeldent jeg kjenner på ren glede.

Alt jeg vil er å være meg selv, men jeg får det ikke til. Pga. tankene mine så får jeg ikke engang prøve. I dag sendte jeg en melding som ønsket noen velkommen, og det var nok til at jeg begynte å kjenne på usikkerheten. "Hva om h*n tror jeg er sarkastisk" "Hva om h*n tenker at jeg er rar". Hva om... Hva om...

Jeg er redd for å såre noen med ord, jeg er redd for hva folk tenker om meg, jeg trenger anerkjennelse fra andre. Jeg overtenker alt og ingenting. Jeg har ti tusen tanker som sirkulerer rundt i hodet mitt konstant. Jeg hater det! Jeg bryr meg så utrolig mye om andre, men jeg klarer å fremstille meg selv som en egoistisk jævel. 

Jeg føler meg som en gal person... Alt dette varierer sykt fra dag til dag. Når jeg har det vondt tenker jeg "jeg trenger hjelp", men plutselig så får jeg et klart perspektiv over situasjonen, og da er alt liksom bra igjen...helt til det smeller igjen.

For noen år siden gikk jeg til legen med dette. Etter to samtaler med h*n hadde jeg det bra i ca. 6mnd...h*n sa at jeg ikke var syk, og at jeg bare slet litt med en form for sosial angst...

Spørsmålet mitt nå er bare... Hvordan i helvete kan dette være en liten form for sosial angst? Jeg hater meg selv for faen! Jeg har tanker som omhandler "Hva hadde skjedd om jeg ikke levde lengre". Jeg tror jeg aldri kunne utført noe. Det er foreløbig bare tanker. Hva om...

Dette kan umulig være greit.. Men det føles ikke rett å spør etter hjelp når ingen forstår. "Hva om jeg ikke trenger hjelp" 

Er det noen som kan relatere/forstå noe av dette? Hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 11836...17f

Så flott at du tar dette opp. Jeg har tenkt sånn som du tenker, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

 

Det som hjalp for meg var å skrive med legen i e-konsultasjon på nett. Jeg klarte å formulere meg skriftlig, men nok ikke bli forstått muntlig da jeg forsøkte det.

 

Jeg har gått i terapi og kan overtenke noen ganger fortsatt,men har langt bedre selvbilde og har lært meg å finne ro. Det tok 8 uker med oppmøte 2 ganger i uken, men var verdt det!

[AnonymBruker]

5 timer siden, KvinneguidenBruker skrev:

Så flott at du tar dette opp. Jeg har tenkt sånn som du tenker, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

 

Det som hjalp for meg var å skrive med legen i e-konsultasjon på nett. Jeg klarte å formulere meg skriftlig, men nok ikke bli forstått muntlig da jeg forsøkte det.

 

Jeg har gått i terapi og kan overtenke noen ganger fortsatt,men har langt bedre selvbilde og har lært meg å finne ro. Det tok 8 uker med oppmøte 2 ganger i uken, men var verdt det!

Takk for svar! Godt å høre at du har det bedre og klarer å finne ro❤️

 

Hva slags terapi var det? 

 

-TS

Anonymkode: 11836...17f

[AnonymBruker]

Mennesker er ulike. Dine meninger er dine meninger, og det er ikke alle som er enig med deg, MEN det betyr ikke at du tenker feil. Det betyr bare at andre har andre meninger enn deg. 
hva andre folk tenker har du ingen kontroll på.. Og du vil aldri få kontroll på det heller.. så det prosjektet må du gi opp å plage deg selv med. 
du er redd for å såre andre? Men hva med deg selv? Jeg tror du sårer deg selv mer enn du sårer andre. Begynn å sett grenser, Vern om deg selv. Hvis du ser deg rundt er de fleste egoistiske og tenker meg meg meg.. tenk på deg selv du også. Du er sjefen i ditt liv 

Anonymkode: 91db0...4cf

[KvinneguidenBruker]

På 13.6.2020 den 11.06, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Godt å høre at du har det bedre og klarer å finne ro❤️

 

Hva slags terapi var det? 

 

-TS

Anonymkode: 11836...17f

Et veldig bra opplegg som finnes her i Bergen hvor jeg bor : http://psykologkontor.no/gruppeterapi/