Menneskemaskinen

[Kid-a]

Hvem er det som har bestemt at jeg skal løpe som en strikkball fra skole til jobb til lekser til nattmat til senga og fem timer senere stå opp for å begynne på'n igjen. Jeg hater å være maskin, men føler meg tvunget til det.

Hvem har bestemt at samfunnet skal være et helvetes maskineri, hvor du og jeg og mannen i gata skal yte mest mulig på minst mulig tid? Jeg ser ikke logikken. Her er det snakk om å legge feller for seg selv. Det er en grunn til at ventelistene i psykiatrien blir lengre og lengre....

Mon tro om det er for å skaffe arbeidsplasser, så folk for nok å gjøre. Det er konkurranse om å bruke tida si mest mulig effektivt.

Allerede fra barna er bittesmå læres foreldrene opp til at dersom barna ikke er med på nok fritidsaktiveter, blir de dopvrak og havner sannsynligvis på plata før de får sagt bløtkake. Reinspikka sprøyt, selvfølgelig. Dette er bare nok et tullete påfunn fra politikernes side, her læres barna opp til å være menneskemaskin. Man skal tidlig krøkes...

Nuvel. Det er noe i veien når man får dårlig samvittighet av å lese en bok. Fordi man heller burde vasket kjøkkengolvet eller øvd pianolekser eller lest til samfunnslære eller tatt ekstravakter på jobben. Æsj, jeg er drittlei.

Hvem har bestemt at det skal være sånn?

[Gjest dr. ian]

Hmmm..

Du har et point, kid-a.

Men jeg tror det er vi selv som bestemmer, på godt og vondt.

Ingen tvinger oss, selv om samfunnet selvfølgelig er rettet inn mot en slags kommersiell lykke, som krever tilsvarende jobbing/innsats.

Det er dog viktig å huske på at det finnes alternative livsstiler - det finnes tross alt mennesker som lever som bohemer, misjonærer, vagabonds, tiggere eller gjøglere.

Det finnes teater-skuespillere som lever for hver kveld på scenen, diktere som lever for hvert ord på arket og malere som definerer lykken i en liten detalj på et lerret - ingen av dem er rike, få av dem har dette som mål og ser ikke den kommersielle løsningen som noe alternativ (nødvendigvis).

Men de finner jo allikevel et fellesskap med andre?

Noen ganger lurer jeg på om ikke det ser litt snevert ut, livet - spesielt når man ikke har levd så lenge. Ungdomstida er et trangt fellesskap, definert etter ytre, materielle ting som status-skapere, som gjør det litt lavt under taket, hvis du skjønner hva jeg mener.

Ikke rart, siden ungdom har vært målgruppa for kommersiell satsing i flere tiår.

Mye gjelder kampen for tilhørighet en guppe, der vi lures til å tro at det er de ytre faktorer på vellykkethet som gjelder (penger, utseende = makt), mens alle egentlig vet at det er motsatt.

(Hvor finner du den beste venninna? Vel, selvfølgelig er det hun som er tjukk, rødmer for et godt ord og som ikke kan velge og vrake blant gutta. Men: bare hvis du er ute etter ekte vennskap, og ikke bare ser etter ei venninne "det lønner seg å kjenne"...)

Vel, etter å ha kjempet noen slag i kampen for tilhørighet lærer man seg fort hva som teller, for vennskap har en høyere verdi over tid. De smarte lærer seg også å se seg selv med andres øyne, for å skaffe seg denne innsikten om seg selv.

Og det er jo dette som er å bli voksen: nemlig å justere verdinormene sine ut fra fellesskapet - ikke fra sitt ego.

Man kan godt like å hoppe i sølepytter for det

Tror (men, vet ikke) at grunnen til at det er så mye lebensangst blant ungdom er at de ser dette voksne samfunnet nedenfra og tenker: guri, det er bare SÅ overfladisk, hvordan skal jeg greie å leve opp til dette?

For det de ser er jo bare speilbildet av dette voksen-samfunnet, sett i det kommersielle speilet der verdiene er makt, penger og utseende.

Det de ikke ser (åjoda, noen ser jo, da) er at dette voksensamfunnet består av enkeltmennesker m/feil og lyter, men som allikevel er ganske lykkelige. Og de (fleste) er da lykkelige på tross av de kommersielle verdiene - ikke på grunn av dem.

Går det an å være ordentlig lykkelig i dag uten å være millionær?

Ja, jeg tror det

Hva er da den ikke-kommersielle lykken?

Tja, for noen er det å gi av seg selv til partner, barn eller andre, for selvoppofrelse er en mektig motstander til kommersialismen.

Andre igjen (meg ) finner lykken i å bli gode på det de driver med, og lar kanskje drømmen om rikdom spille en viss rolle, men aldri hovedrollen, i livet sitt. (OK, la gå da, jeg drømmer litt om å bli millionær, hehe...)

Men det å finne lykken i jobben tror jeg mange vil se på som viktig.

Jaja, skal ikke skrive noen bok om dette her, men har sett et par innlegg om det i det siste, bl.a. hadde Vinga et for en stund siden.

Uansett: man har selv ansvaret for sine egne valg, og man velger selv hvem man vil være og hvordan man vil leve.

Vi er ikke maskiner, for maskiner har ikke dette valget :blunke:

dorian

[Gjest Janna]

Applaus til dorian 8)

Egentlig, hvis man tenker nøye igjennom det, så har vi ikke noe med å klage over livene våre. Grunnen er at det er kun våre egne valg som har ført oss dit vi er idag, på godt og vondt. Ok, og kanskje noen tilfeldigheter, men forandringer må man regne med, det er like sikkert som døden. Skal vi da klage på noen må vi klage på oss selv!! Men hva er vitsen med det? Da blir man jo gående rundt som en sur tordensky. Og det er ikke gøy?

Nei, ta heller og gjør ditt beste for å få det bedre.

Nå kan du gjerne hate meg mer for dette innlegget men innerst inne vet du nok hva du kan gjøre med livet.

Og det gjelder alle. Også meg.