Føler meg så overkjørt og betydningsløs, både på jobb og privat

[AnonymBruker]

På arbeidsplassen er jeg en lettvekter. Jeg jobber med godt voksne menn i dress og har ofte blitt usynliggjort, uteholdt og overkjørt ( "møter" foregår i forkant av offesielle møter) og siden jeg kan minst, har de kunnskap som medfører robust argumentasjon og tillit på alle ledd. Jeg har lav lønn og har prøvd flere ganger å ta det opp, med gode argumenterer, men det" kokes bort" og "glemmes". Jeg opplever meg som den søte lillesøsteren som aldri tas seriøst, men som duger til referatskriving.

Hele oppveksten var jeg yngstemann i familien, og mine brødre er 10 og 12 år eldre. Da mor skilte seg fra far, satt far godt i det økonomisk innenfor eiendomsutvikling. Jeg har alltid prøvd å besøke begge like mye, men er veldig lei far som aldri ringer. Særlig en av mine brødre har alltid vært fars gullbarn. De er på fjorden sammen og interesserer seg for seiling begge to. Problemet er ikke vennskapet, men at det også her holdes uoffesielle "møter". Fikk nettopp vite at broren min skal kjøpe halve hyttetomten av far for å bygge hytte og at broren min får en god deal fordi han har fikset faren min en annen tjeneste. Dette fikk jeg vite i lang tid etterpå, og jeg merket at det var holdt litt skjult. Husker også at de ofte kunne si" det er ikke noe poeng i å ha med søster fordi hun har null forretningsfortåelse" Da var jeg yngre.Han fikk også første bilen "gratis" ved å reparere den. Deretter ble det hengeren osv osv.

Jeg sitter igjen som taperen også her. Opplever å ikke kunne stole på noen og ønsker meg langt bort fra alle allianser og klikker.

Vet ikke hva jeg skal gjøre for ikke å bli bitrere og bitrere for hver dag som går

Anonymkode: b28f1...e87

[AnonymBruker]

Du prøver litt for hardt med å besøke dine foreldre like mye, er jo ikke noen regel for det.

Du kan prøve å finne deg en annen jobb, må ikke jobbe der du er nå.

Skap deg ditt eget liv, utfra det du skriver har du låst deg fast. På tide å gå videre i livet, livet er så kort. Jeg har vært der selv, sluttet etter 17år i samme jobb. Var drittlei, kuttet ut min egen far. Kun mor jeg har kontakt med nå, av og til bare. Ikke bruk tid på relasjoner som bryter deg ned, det er så bortkastet. En kontakt skal være gjensidig, man skal ha utbytte av det.

Ikke gjør deg til offer, start å lev livet ditt. Uten at du er avhengig av din bror eller far, skap deg ditt eget liv. Ikke vær avhengig av andre som nære venner, bekjentskap er fint. Flytt vekk til et større sted om du bor på et lite sted.

Gjør du ikke noe med dette blir du ei bitter sur kjerring til slutt, som hater alt og alle.

Anonymkode: e76a3...f59

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På arbeidsplassen er jeg en lettvekter. Jeg jobber med godt voksne menn i dress og har ofte blitt usynliggjort, uteholdt og overkjørt ( "møter" foregår i forkant av offesielle møter) og siden jeg kan minst, har de kunnskap som medfører robust argumentasjon og tillit på alle ledd. Jeg har lav lønn og har prøvd flere ganger å ta det opp, med gode argumenterer, men det" kokes bort" og "glemmes". Jeg opplever meg som den søte lillesøsteren som aldri tas seriøst, men som duger til referatskriving.

Hele oppveksten var jeg yngstemann i familien, og mine brødre er 10 og 12 år eldre. Da mor skilte seg fra far, satt far godt i det økonomisk innenfor eiendomsutvikling. Jeg har alltid prøvd å besøke begge like mye, men er veldig lei far som aldri ringer. Særlig en av mine brødre har alltid vært fars gullbarn. De er på fjorden sammen og interesserer seg for seiling begge to. Problemet er ikke vennskapet, men at det også her holdes uoffesielle "møter". Fikk nettopp vite at broren min skal kjøpe halve hyttetomten av far for å bygge hytte og at broren min får en god deal fordi han har fikset faren min en annen tjeneste. Dette fikk jeg vite i lang tid etterpå, og jeg merket at det var holdt litt skjult. Husker også at de ofte kunne si" det er ikke noe poeng i å ha med søster fordi hun har null forretningsfortåelse" Da var jeg yngre.Han fikk også første bilen "gratis" ved å reparere den. Deretter ble det hengeren osv osv.

Jeg sitter igjen som taperen også her. Opplever å ikke kunne stole på noen og ønsker meg langt bort fra alle allianser og klikker.

Vet ikke hva jeg skal gjøre for ikke å bli bitrere og bitrere for hver dag som går

Anonymkode: b28f1...e87

Sånnsett er jeg en taper også. Jeg har gått på lavtlønn i 10 år, småjobber her og der uten å få noe ut av det. Jeg har ingen utdannelse. Jeg er den som har fått minst av familien og alltid blitt utelatt. Så sånn er livet, da må man ta tak i det for å få det bedre. 

Nå er jeg nyoppstartet lærling, lavere lønn enn jeg er vant til akkurat nå, men det må jeg om jeg skal komme noen plass. Jeg leier billig på landet og har en bil som kostet meg 10k. Bare at bilen er verdt veldig mye mer, jeg bare kjøpte den billig og fikset et par ting. Så det har jeg ordnet selv og av egen lomme. Jeg er ikke så flink på slike handy ting, men om man må klare seg selv så må man jo bare. 

Jeg har et barn med en ustabil type, som gjør at jeg må betale alt for ungen min selv. Ja det er en situasjon jeg selv har satt meg i. Jeg kjøper brukt tøy til meg selv når klærne mine er slitne. Ellers prioriterer jeg at barnet mitt har alt han trenger, og det har han. 

Jeg har masse gjeld fra forholdet med den ustabile typen, nok en gang mitt problem. Men selv etter 1 år som ny lærling og lav lønn så har jeg betalt ned 3k i mnd på den gjelden og det begynner å lysne. 

Jeg kunne sikkert satt meg i offer situasjon for dårlig oppvekst hvor jeg aldri fikk noe. Hadde jeg fått mer så hadde jeg nok vært lengre i livet. Jeg må godta at sånn ble det for meg også må jeg jobbe med å få det bedre. Første prioritet var en bolig jeg kan trives i, selv om jeg leier. Andre prioritet var en utdannelse jeg kan stå trygt i lenge, som jeg også liker miljøet i. Nå er det på vei i boks også. Jeg måtte ha en trygg bil, billig i drift og billig kjøp, fikset seg det og. 

 

Du må jobbe for det livet du ønsker selv om det er vanvittig urettferdig slik du har det nå. 

Anonymkode: f3277...523

[AnonymBruker]

Så utrolig kjipt. Jeg skjønner godt hva du mener, da vi har lignende familieforhold. Det får jeg dessverre ikke gjort så mye med. Og din familie er som den er, den også. Det tror jeg vi bare må godta begge to. Så får du vurdere hvor viktig det er å besøke foreldrene dine like mye f.eks.

Det du der imot kan gjøre noe med er jobben din. Hvis du har gått rundt som "referatskriveren" all den tiden du har vært der, tror jeg det blir vanskelig å snu dette. I alle fall umiddelbart. Prøv derfor heller å finn deg en ny jobb, hvor du må sette deg litt mer i respekt fra dag en. 

Anonymkode: e5af6...de2

[Veslemøy22]

En uteligger lærer gjerne langt mer enn en monark i løpet av et liv. Nyt (om ikke, sett pris på) erfaringene på veien 👍