Venninne med småbarn

[AnonymBruker]

Så, for to år siden så fikk en av de bedre venninnene mine ei datter. Veldig gøy og jeg var/er så glad på hennes vegne selv om jeg selv ikke er spesielt begeistret for barn, hun sa før hun fødte at hun aldri skulle jabbe om barnet non stop og forsto det var irriterende i lengden når man selv ikke hadde barn. Jeg snakket jo selvsagt mye om det, siden det er en vanvittig stor greie for henne og jeg skjønner veldig godt at det er det viktigste som er i livet. Men blir det bare verre og verre etterhvert?
Problemet er at alt dreier seg om barneprat ennå. De fleste venninnene mine har jo barn og det har da aldri skortet på andre samtaleemner eller at man kan finne på noe som ikke involerer barn også.

Skal vi på skogstur med hundene så skal ungen være med. Sover jo uansett i vogna så det er jo ikke noe problem får jeg beskjed om. Men greia er jo at ungen våkner opp på veien og ikke kan sove igjen, så det er jo opp og ned fra vogna hele fordømte tiden fordi hun må jo gå litt selv må vite. Så vi begynner å gå, venninna mi gjør istand vogna og alt (som jo tar år og dag), vi kommer 20 meter vekk fra bilen så hører jeg "Skal du opp å gå litt du kanskjeee?" og da må man jo stå der i 10 min til hun har skifta klær og sko, så setter hun ungen ned på bakken (ungen lærte nettopp å gå...) Vi går 5 meter før vi må stoppe igjen for da sitter jo den ungen på bakken og spiser grus, er på vei ned i en bekk, eller stabber avgårde den veien vi kom fra. Til slutt må vi jo tilbake 10 meter for at ungen hylgrinende blir satt i vogna igjen etter å ikke ha fått viljen sin av å sitte på bakken i all tid. Alt vel! Bortsett fra trossegrininga da selvsagt... Går kanskje i 10 min, det samme gjentar seg, ned, opp, ned opp, grining. Venninna mi så en lekeplass og da var det gjort. Ble vel der i tre kvarter i stedet for å gå tur. Egentlig ganske greit. Er hun på besøk så er det ikke noe annet i verden som er viktigere enn at ungen skal løpe rundt på gårdsplassen og gå inn til fremmede via terrasser osv. Snakking og dulling hele tiden for ungen kan jo ikke finne på å kjede seg. Hun kan ikke sitte i bilen i ett kvarter før hun skriker av full hals i trass, hun blir selvsagt beroliget med "Jaada, jeg vet det er kjedelig! Jaada, kjedelig å sitte i bil ja" Ellers stopper venninna mi midt i veien for hver gård vi kommer til for å distrahere "Seeee på kuaa! Hva sier kua? MØØ!" Biler bak? Drit i det vel Vi skal se på mømø! Hele verden spinner rundt ungen, noe jeg også forstår til en viss grad, men hele fordømte tida? Andre venninner har jo fortsatt litt andre interesser også selv om de har fått barn liksom... Man kan prate om litt andre ting også?

Så jeg fant jo raskt ut at turer, det får man gjøre alene eller med andre heretter. Vi skulle(!) på en weekendtur i våres, men da hun sa at hun skulle ta med kidden så måtte jeg raskt finne på en unnskyldning, for kan bare tenke meg scenarioet. Det er jo veldig synd, for synes jo det er hyggelig til en viss grad og snakker mer enn gjerne om barn, og forstår veldig godt at det er altoppslukendes, men er det slik at man blir totalt blind for noe annet rundt seg etter at man får barn, eller ikke forstår at verden til alle andre også snurrer rundt det? Eller, jeg vet jo at det ikke alltid er tilfelle da jeg har venninner som sjonglerer det veldig bra, så egentlig et retorisk spørsmål blandet med litt lettere frustrasjon som var deilig å få ut og et enda sterkere ønske om å aldri få barn selv.

Anonymkode: 57647...022

[gobbledigook]

Høres ut som mitt verste mareritt (sånn bortsett fra å få barn selv ;-p)! 

Ville egentlig bare kuttet kontakten sakte men sikkert, så hadde hun kanskje innsett at hun må roe seg et par hakk... 

[Alice123]

I fare for å være veldig kjip nå... så er det akkurat sånn veldig mange blir når de får barn (erfaringsmessig SPESIELT de som sa høyt at de ALDRI skulle bli sånn).

Jeg er barnefri i 30-årenene, og har erfart at når en tidligere barnløs venninne blir gravid, mister jeg henne enten i minimum 5 år eller for alltid.

[AnonymBruker]

Mange blir dessverre slik, man må nesten bare vente 10-15 år til ungene er litt større. 

Anonymkode: bb138...e5d

[The Kitten]

 syns du gjengir det veldig morsomt. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Alice123 skrev:

Jeg er barnefri i 30-årenene, og har erfart at når en tidligere barnløs venninne blir gravid, mister jeg henne enten i minimum 5 år eller for alltid.

Dette har jeg også erfart. Blir jo glad på deres vegne for at de er gravide, men inni meg blir jeg også trist fordi jeg vet at det er stor sannsynlighet for at dette vennskapet snart er slutt. 

Anonymkode: 7ef30...c2b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange blir dessverre slik, man må nesten bare vente 10-15 år til ungene er litt større. 

Anonymkode: bb138...e5d

Da får de finne seg andre venner. Jeg sitter ikke klar om femten år for å ta imot en eks-venninne. 

Anonymkode: 7ef30...c2b

[got2go]

Dette hadde jeg aldri giddi...

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så, for to år siden så fikk en av de bedre venninnene mine ei datter. Veldig gøy og jeg var/er så glad på hennes vegne selv om jeg selv ikke er spesielt begeistret for barn, hun sa før hun fødte at hun aldri skulle jabbe om barnet non stop og forsto det var irriterende i lengden når man selv ikke hadde barn. Jeg snakket jo selvsagt mye om det, siden det er en vanvittig stor greie for henne og jeg skjønner veldig godt at det er det viktigste som er i livet. Men blir det bare verre og verre etterhvert?
Problemet er at alt dreier seg om barneprat ennå. De fleste venninnene mine har jo barn og det har da aldri skortet på andre samtaleemner eller at man kan finne på noe som ikke involerer barn også.

Skal vi på skogstur med hundene så skal ungen være med. Sover jo uansett i vogna så det er jo ikke noe problem får jeg beskjed om. Men greia er jo at ungen våkner opp på veien og ikke kan sove igjen, så det er jo opp og ned fra vogna hele fordømte tiden fordi hun må jo gå litt selv må vite. Så vi begynner å gå, venninna mi gjør istand vogna og alt (som jo tar år og dag), vi kommer 20 meter vekk fra bilen så hører jeg "Skal du opp å gå litt du kanskjeee?" og da må man jo stå der i 10 min til hun har skifta klær og sko, så setter hun ungen ned på bakken (ungen lærte nettopp å gå...) Vi går 5 meter før vi må stoppe igjen for da sitter jo den ungen på bakken og spiser grus, er på vei ned i en bekk, eller stabber avgårde den veien vi kom fra. Til slutt må vi jo tilbake 10 meter for at ungen hylgrinende blir satt i vogna igjen etter å ikke ha fått viljen sin av å sitte på bakken i all tid. Alt vel! Bortsett fra trossegrininga da selvsagt... Går kanskje i 10 min, det samme gjentar seg, ned, opp, ned opp, grining. Venninna mi så en lekeplass og da var det gjort. Ble vel der i tre kvarter i stedet for å gå tur. Egentlig ganske greit. Er hun på besøk så er det ikke noe annet i verden som er viktigere enn at ungen skal løpe rundt på gårdsplassen og gå inn til fremmede via terrasser osv. Snakking og dulling hele tiden for ungen kan jo ikke finne på å kjede seg. Hun kan ikke sitte i bilen i ett kvarter før hun skriker av full hals i trass, hun blir selvsagt beroliget med "Jaada, jeg vet det er kjedelig! Jaada, kjedelig å sitte i bil ja" Ellers stopper venninna mi midt i veien for hver gård vi kommer til for å distrahere "Seeee på kuaa! Hva sier kua? MØØ!" Biler bak? Drit i det vel Vi skal se på mømø! Hele verden spinner rundt ungen, noe jeg også forstår til en viss grad, men hele fordømte tida? Andre venninner har jo fortsatt litt andre interesser også selv om de har fått barn liksom... Man kan prate om litt andre ting også?

Så jeg fant jo raskt ut at turer, det får man gjøre alene eller med andre heretter. Vi skulle(!) på en weekendtur i våres, men da hun sa at hun skulle ta med kidden så måtte jeg raskt finne på en unnskyldning, for kan bare tenke meg scenarioet. Det er jo veldig synd, for synes jo det er hyggelig til en viss grad og snakker mer enn gjerne om barn, og forstår veldig godt at det er altoppslukendes, men er det slik at man blir totalt blind for noe annet rundt seg etter at man får barn, eller ikke forstår at verden til alle andre også snurrer rundt det? Eller, jeg vet jo at det ikke alltid er tilfelle da jeg har venninner som sjonglerer det veldig bra, så egentlig et retorisk spørsmål blandet med litt lettere frustrasjon som var deilig å få ut og et enda sterkere ønske om å aldri få barn selv.

Anonymkode: 57647...022

Sånn som du snakker om barnet hennes så høres det ikke akkurat ut som du er glad i barn og da skjønner jeg at du syns det er kjipt når venninner får barn. Er det fordi hun snakker mye om barnet sitt du blir lei eller fordi hun tar de med når dere møtes? Blir du lei av at hun snakker om barna sine så er det vel bedre å si det til henne enn å gå rundt og irritere seg over det.

 

Anonymkode: 431bf...065

[AnonymBruker]

Jeg hatet også sånt før jeg selv fikk barn. Og hater det fremdeles når andre gjør det, men nå skjønner jeg mer hvorfor det fort blir sånn.. 

En ting er om man har mye avlastning. Hvor lett er det for venninnen din å la barnet være igjen med noen andre? Det er forskjell på hvor flink far er til å stille opp, og hvor lett det er å la barnet være hos besteofreldre og sånt så man får venninnetid. Om man har en partner som jobber rare tider, eller av andre grunner ikke kan passet barnet på kveldstid, MÅ man jo ha ungen med overalt.. Selv om man ikke nødvendigvis vil det selv. 

Så er det det å prate om barn.. Jeg merker at i den mest hektiske perioden, når jeg var ufrivillig hjemme i ulønnet perm i påvente av barnehageplass, var jeg verdens kjedeligste person å være sammen med. Jeg hadde ingen venner som var hjemme på dagtid, og ungen min var veldig intens, av typen som måtte ha oppmerksomhet HELE tiden.. Så da hadde jeg omtrent null input fra andre steder, fikk ikke lest bøker eller nyheter eller sett noe særlig på tv eller noe, så jeg hadde jo INGENTING å snakke om, følte jeg. Ungen ble verden min. 

Jeg skjønte ikke helt hvordan det var før jeg selv fikk barn. Ja, det er mange som klarer å ikke snakke om barn, som ikke har med seg ungen overalt, men de har gjerne en annen situasjon enn meg.. 

Anonymkode: b4e6c...f1a

[AnonymBruker]

Er vanlig dette, man snakker jo om det man er opptatt av. Når kvinner får barn, så er det barna de er opptatt av. Derfor bør de omgås mest sine venner MED barn.

Jeg møter kun mine venninner UTEN barna nå i dag, er lei av å høre på alt gnålet om barna non-stop. Alt fra bæsjebleier etc.

Anonymkode: f2915...ad4

[Alice123]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da får de finne seg andre venner. Jeg sitter ikke klar om femten år for å ta imot en eks-venninne. 

Anonymkode: 7ef30...c2b

Jeg har løst det ved å rett og slett bare få meg en del barnefrie venninner. Det fungerer også bra fordi vi har en likere livssituasjon praktisk og økonomisk.

[AnonymBruker]

Hvor finner man flere barnefrie venninner? Jeg føler at uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg en "venninne" som tidligere proklamerte at hun for alltid skulle være barnefri, men i slutten av 30-årene så endret dette seg (og hun var "wooops!" ikke barnefri lenger).

Er det mulig å opprettholde et vennskap med damer som har fått barn, når man selv ikke har barn? Jeg opplever at mine venninner med barn rett og slett driter i meg (altså etter at de fikk barna sine). Men de treffer gjerne ANDRE folk da! DET har de tid til! Men de andre folkene har jo barn de også. Det er som om det vi hadde til felles ikke finnes lenger, og at de nå bare har ting til felles med de andre som også har barn.
Jeg har sagt at jeg ønsker å bli kjent med barna deres og har foreslått ting og aktiviteter vi kan finne på sammen, der de kan ta med barna sine, men dette koker alltid bort i kål. De sier "jaaa, det høres koselig ut", men når jeg prøver å avtale et tidspunkt så passer det aldri.

Jeg opplever at jeg absolutt ikke er viktig lenger, jeg tilhørte et kapittel fra tiden før de fikk barn. Nå har de åpnet et nytt kapittel og lukket kapittelet der jeg var "skrevet inn". Jeg føler (selv om det kan godt være jeg tar feil) at mine tidligere venninner ser på meg som umoden, useriøs og håpløs.

Jeg trenger et "samfunn" av barnløse kvinner rundt meg. For å føle at jeg kan høre til et sted og at min livsstil også har sin plass her i verden. Er det noen her som vet om det finnes noe sånt?
 

Anonymkode: 22d7c...4c3

[Alice123]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

(...)

Jeg opplever at jeg absolutt ikke er viktig lenger, jeg tilhørte et kapittel fra tiden før de fikk barn. Nå har de åpnet et nytt kapittel og lukket kapittelet der jeg var "skrevet inn". Jeg føler (selv om det kan godt være jeg tar feil) at mine tidligere venninner ser på meg som umoden, useriøs og håpløs.

(...)
 

Anonymkode: 22d7c...4c3

Min erfaring vedr. dette er at en del foreldre tror at vi som er barnefrie er i samme livssituasjon som de var i før de fikk barn. Som om vi er evige 25-åringer som shotter halvmetere med jäger i et sydenland, liksom. De tenker ikke over at vi også vokser og utvikler oss, men fordi vårt liv ikke kretser rundt barn og familieliv, så utvikler vi oss i en annen rettning enn de selv gjør.

Jeg møtte faktisk et tidligere vennepar for ikke så lenge siden. De sank i jorden da førstemann ble født for 8 år siden, ig de var helt genuint overrasket over at jeg hadde forandret meg på 8 år! De trodde helt på ekte at fordi jeg selv ikke hadde barn, hadde jeg stått helt stille i tiden.

[Kajo]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor finner man flere barnefrie venninner? Jeg føler at uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg en "venninne" som tidligere proklamerte at hun for alltid skulle være barnefri, men i slutten av 30-årene så endret dette seg (og hun var "wooops!" ikke barnefri lenger).

Er det mulig å opprettholde et vennskap med damer som har fått barn, når man selv ikke har barn? Jeg opplever at mine venninner med barn rett og slett driter i meg (altså etter at de fikk barna sine). Men de treffer gjerne ANDRE folk da! DET har de tid til! Men de andre folkene har jo barn de også. Det er som om det vi hadde til felles ikke finnes lenger, og at de nå bare har ting til felles med de andre som også har barn.
Jeg har sagt at jeg ønsker å bli kjent med barna deres og har foreslått ting og aktiviteter vi kan finne på sammen, der de kan ta med barna sine, men dette koker alltid bort i kål. De sier "jaaa, det høres koselig ut", men når jeg prøver å avtale et tidspunkt så passer det aldri.

Jeg opplever at jeg absolutt ikke er viktig lenger, jeg tilhørte et kapittel fra tiden før de fikk barn. Nå har de åpnet et nytt kapittel og lukket kapittelet der jeg var "skrevet inn". Jeg føler (selv om det kan godt være jeg tar feil) at mine tidligere venninner ser på meg som umoden, useriøs og håpløs.

Jeg trenger et "samfunn" av barnløse kvinner rundt meg. For å føle at jeg kan høre til et sted og at min livsstil også har sin plass her i verden. Er det noen her som vet om det finnes noe sånt?
 

Anonymkode: 22d7c...4c3

Vi får opprette et slikt samfunn!

Det er tøft å stå i at alle venninner dras inn i baby boblen 1 etter 1. Man forstår jo at det blir sånn, og må være sånn. Jeg engasjerer meg i barna deres, og er heldigvis en som har interesse for barns/menneskers utvikling så jeg kan delta i mange av samtalene. Samtidig føles det som at man trår på en tynn snor for å ikke si noe feil "for man har jo ikke barn selv". Ingen av mine venninner som virker som de "ekskluderer" meg av den grunn, de gjør sitt beste for å skape en god dynamikk mellom oss når verden deres har blitt så fundamentalt endret. Enn så lenge har ikke alle fått barn, og de som har kommet er fortsatt babyer. Men jeg ser at det kan bli tyngre i årene fremover. Man får så ulike hverdager og hensyn. Behovet for likesinnede i dette vil nok bare øke.

Tror for øvrig folk gjerne treffer andre med barn fordi barna kan leke sammen. Da trenger de ikke å finne pass, og de trenger ikke å føle at barna tar oppmerksomheten hele tiden i like stor grad. Og barna opplever noe gøy. Blir rett og slett enklere. Men er ikke noe moro å være den som blir oversett når man ikke har gjort noe galt.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Alice123 said:

Min erfaring vedr. dette er at en del foreldre tror at vi som er barnefrie er i samme livssituasjon som de var i før de fikk barn. Som om vi er evige 25-åringer som shotter halvmetere med jäger i et sydenland, liksom. De tenker ikke over at vi også vokser og utvikler oss, men fordi vårt liv ikke kretser rundt barn og familieliv, så utvikler vi oss i en annen rettning enn de selv gjør.

Jeg møtte faktisk et tidligere vennepar for ikke så lenge siden. De sank i jorden da førstemann ble født for 8 år siden, ig de var helt genuint overrasket over at jeg hadde forandret meg på 8 år! De trodde helt på ekte at fordi jeg selv ikke hadde barn, hadde jeg stått helt stille i tiden.

Det er eigentlig sånn eg opplever mine barnefrievenner da... Sikkert ræva holdning, men ho eine er evig student som alltid skal ta ein ny grad eller eit nytt fag. Sjølv om ho er 33 år og leier endå ein hybel i sentrum som er 9-10 kvm. Som farter rundt, drikker, er ung og henger med folk som er 22+. Dei andre er evig single gamere (ingenting galt i det altså). Eg liker også gaming, før eg fekk barn gamet eg masse. Stolt over det, et er ein verdifull hobby som burde bli sidestilt med mange andre hobbiar. Det er ikkje sånn at eg kan (eller vil) prioritera det no som eg har barn, det er ikkje eit savn. Eg ser at dei framleis lever på same måte, det har ikkje vore noko utvikling der bort sett frå i spelverda. Dei har fleire spel, ellers er det det same. Så er eg venner med eit homofilt par, dei driver med det samme. Festing, og meir festing.

Er du sikker på at det ikkje er liiiit sant? Uansett så beviser eg sikkert poenget ditt nå XD

 

Anonymkode: 4b440...8b9

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Alice123 skrev:

Min erfaring vedr. dette er at en del foreldre tror at vi som er barnefrie er i samme livssituasjon som de var i før de fikk barn. Som om vi er evige 25-åringer som shotter halvmetere med jäger i et sydenland, liksom. De tenker ikke over at vi også vokser og utvikler oss, men fordi vårt liv ikke kretser rundt barn og familieliv, så utvikler vi oss i en annen rettning enn de selv gjør.

Jeg møtte faktisk et tidligere vennepar for ikke så lenge siden. De sank i jorden da førstemann ble født for 8 år siden, ig de var helt genuint overrasket over at jeg hadde forandret meg på 8 år! De trodde helt på ekte at fordi jeg selv ikke hadde barn, hadde jeg stått helt stille i tiden.

Takk for disse ordene ❤️

Anonymkode: 22d7c...4c3

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er eigentlig sånn eg opplever mine barnefrievenner da... Sikkert ræva holdning, men ho eine er evig student som alltid skal ta ein ny grad eller eit nytt fag. Sjølv om ho er 33 år og leier endå ein hybel i sentrum som er 9-10 kvm. Som farter rundt, drikker, er ung og henger med folk som er 22+. Dei andre er evig single gamere (ingenting galt i det altså). Eg liker også gaming, før eg fekk barn gamet eg masse. Stolt over det, et er ein verdifull hobby som burde bli sidestilt med mange andre hobbiar. Det er ikkje sånn at eg kan (eller vil) prioritera det no som eg har barn, det er ikkje eit savn. Eg ser at dei framleis lever på same måte, det har ikkje vore noko utvikling der bort sett frå i spelverda. Dei har fleire spel, ellers er det det same. Så er eg venner med eit homofilt par, dei driver med det samme. Festing, og meir festing.

Er du sikker på at det ikkje er liiiit sant? Uansett så beviser eg sikkert poenget ditt nå XD

 

Anonymkode: 4b440...8b9

Uten at jeg ser noe galt i måten disse personene lever på (mind you, mange MED barn lever slik og da kan du begynne å snakke om problematisk...) så kjenner jeg ikke igjen livsstilen du beskriver hverken hos meg (foreløpig barnløs) selv eller mine barnløse venner. Høye utdannelser, snakker flere språk, leser, følger med i samfunnsdebatten, reiser... Tvert imot ser jeg at mange (ikke alle!) av de i omgangskretsen som får barn stagnerer litt. Det er jo forståelig, barn tar ekstremt mye tid og fokus vekk fra andre ting, men de mest givende og interessante samtalene har jeg helt klart med barnløse venner. Hvis jeg noen gang får barn kan det kanskje forandre seg, men jeg håper nesten ikke det. 

 

Anonymkode: 0c1c8...3c9

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er eigentlig sånn eg opplever mine barnefrievenner da... Sikkert ræva holdning, men ho eine er evig student som alltid skal ta ein ny grad eller eit nytt fag. Sjølv om ho er 33 år og leier endå ein hybel i sentrum som er 9-10 kvm. Som farter rundt, drikker, er ung og henger med folk som er 22+. Dei andre er evig single gamere (ingenting galt i det altså). Eg liker også gaming, før eg fekk barn gamet eg masse. Stolt over det, et er ein verdifull hobby som burde bli sidestilt med mange andre hobbiar. Det er ikkje sånn at eg kan (eller vil) prioritera det no som eg har barn, det er ikkje eit savn. Eg ser at dei framleis lever på same måte, det har ikkje vore noko utvikling der bort sett frå i spelverda. Dei har fleire spel, ellers er det det same. Så er eg venner med eit homofilt par, dei driver med det samme. Festing, og meir festing.

Er du sikker på at det ikkje er liiiit sant? Uansett så beviser eg sikkert poenget ditt nå XD

 

Anonymkode: 4b440...8b9

Hehe, du beviser poenget ja! 

Er det sånn at du oppriktig tror at det eneste som kan utvikle livet ditt, utvikle deg som menneske, er at du får barn?

Det kan være at enkelte bare lever den samme tralten dag ut og dag inn, år etter år. Og stagnerer. Jeg har vel litt inntrykket at særlig single menn i gamermiljøet er litt sånn...pardon my fordommer. 

Men de aller fleste vil nok oppleve ting i livene sine som gjør at de gradvis forandres, noen mer enn andre. Du snakker om ei venninne av deg som fortsatt studerer. Mener du at det ikke er utviklende å lære mer, få høyere utdannelse og bli mer attraktiv på arbeidsmarkedet? Og nettopp arbeidsmarkedet er vanskelig for tiden, det er faktisk FORNUFTIG å ta mer utdannelse slik at man kan møte arbeidsmarkedets krav.

Jeg er også litt evig student, men har også full jobb samtidig. Jeg tar noen studiepoeng i året for å stadig utvikle meg. Jeg reiser også mye, til nye steder og land, for å møte nye mennesker og utvide mine horisonter. Det er få ting som er så utviklende på det personlige planet, som å lære nye mennesker å kjenne.

Jeg sørger for å prøve nye ting som er helt ukjente for meg, så ofte jeg kan. Da føler jeg at jeg får nye perspektiver på ting, ved at jeg lærer å tenke på nye måter.

Nå skryter jeg jo veldig av meg selv (pardon det også...), men jeg vil bare prøve å forklare mer konkret hvordan barnløse kan bruke tiden på å utvikle og forandre seg - selv uten å oppleve «det mest forandrende av alt» - å få barn. Det er mulig at folk med barn ikke verdsetter eller anser dette som utvikling. Men jeg kan ærlig si at jeg aldeles ikke lever det samme livet som for ti år siden. Jeg husker ikke sist jeg festet for eksempel. Og min livsstil er i stadig utvikling 😉

Anonymkode: 22d7c...4c3

[Alice123]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er eigentlig sånn eg opplever mine barnefrievenner da... Sikkert ræva holdning, men ho eine er evig student som alltid skal ta ein ny grad eller eit nytt fag. Sjølv om ho er 33 år og leier endå ein hybel i sentrum som er 9-10 kvm. Som farter rundt, drikker, er ung og henger med folk som er 22+. Dei andre er evig single gamere (ingenting galt i det altså). Eg liker også gaming, før eg fekk barn gamet eg masse. Stolt over det, et er ein verdifull hobby som burde bli sidestilt med mange andre hobbiar. Det er ikkje sånn at eg kan (eller vil) prioritera det no som eg har barn, det er ikkje eit savn. Eg ser at dei framleis lever på same måte, det har ikkje vore noko utvikling der bort sett frå i spelverda. Dei har fleire spel, ellers er det det same. Så er eg venner med eit homofilt par, dei driver med det samme. Festing, og meir festing.

Er du sikker på at det ikkje er liiiit sant? Uansett så beviser eg sikkert poenget ditt nå XD

 

Anonymkode: 4b440...8b9

Ja, du bekrefter poenget mitt. Jeg kommer ikke til å delta i en anekdotebasert debatt rundt hvem som stagnerer mest av barnefrie eller foreldre, da jeg ikke tror det har noe for seg.

I innlegget du siterer begynte jeg å skrive på noe som også er et "problem" mtp. en del foreldres syn på barnefrie, men så slettet jeg det for jeg orket ikke ta debatten. Men nå kan jeg jo ikke la være:

Et annet aspekt med overraskende mange foreldre, er at de, bevisst eller ubevisst, faktisk mener at å få barn er den eneste riktige måten å leve et voksenliv på. Deres valg av livsstil (altså å få barn og være foreldre) er det "riktigste og viktigste", og en barnefri livsstil vil alltid være mindre verdt. Det vil derfor ikke spille noen rolle om jeg så får nobelpriser eller kurerer kreft, mitt liv, min livsstil og min person vil alltid være litt mindre verdt for en del, fordi jeg ikke har barn.