Helt satt ut av overgangen til to barn

[Stella84]

Hei! 

Jeg er nybakt tobarnsmamma og etter noen få dager hjemme med hele flokken holder det på å rakne helt for meg 😥. Eldstemann er nettopp fylt 3 år, og synes ikke det er noe greit med lillesøster. Vi prøvde å forberede han godt i forkant, og var realistiske på hva en baby er. Han var veldig spent og stolt da han møtte henne første gangen, men det gikk ikke mange timene før han prøvde å slå / klore / kaste leker på henne. Han er mye lei seg. Jeg øser på med kjærlighet og bruker mesteparten av tiden etter barnehage på han, foruten amming. Pappaen gjør det samme. I dag ba barnehagen oss om å hente han tidlig fordi han virket så lei seg og sliten. Han tester veeeldig mye, og vi har hatt utallige episoder disse dagene. 

Så er det skrikende baby, hund som må luftes og husarbeid som må gjøres. Pupper må pumpes. Jeg har aldri hendene ledig, samme med mannen. Når storebror omsider sovner for kvelden må lillesøster få alt det tapte, og når hun sovner så sitter hunden der og ser på meg med bedende øyne. Ja, så skulle jeg helst spist litt og tatt en dusj, men det ble visst ikke i kveld heller. 

Og da rakner det, tårene spruter og jeg føler meg så intenst trist. Jeg savner tiden da vi bare hadde det ene barnet, savner friheten til å kunne gå på do, trene, treffe venner. Slik ståa er her i huset nå virker det som ingen av oss voksne vil kunne forlate huset noen gang. Klokka er nå 2330 og mannen har tatt med seg hylende baby opp en etasje bare for å la meg få puste litt. Og så føler jeg på en stor kjærlighetssorg på vegne av eldstemann, fordi jeg elsker han så intenst og føler så med han. Og samtidig sorg på vegne av den nyfødte som trenger mammaen sin, og hunden som heller ikke får det hun trenger. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette men denne overgangen setter meg helt ut av spill, jeg får ikke puste og jeg gråter helt ukontrollert. Ikke får jeg snakket med mannen om det, fordi han også har fullt kjør. Og når det endelig roer seg så må vi prøve å få de få timene søvn vi kan. 

Finnes det noen trøstende ord, noen lifehacks eller tips? Jeg vet virkelig ikke hvordan dette skal gå, og føler at livet aldri vil bli det samme igjen 😭. 

Endret 12. juni 2020 av Stella84

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Overgangen til to barn ble for mye her også. Min eldste blir også 3 år da lillesøster kom. 

Jeg kjente på en enorm kjærlighetssorg ovenfor storebror. Fordi når jeg gikk gravid med lillesøster sa alle at "hjertet ditt utvider seg og du elsker barna like mye". Og ja, jeg elsker de like mye. Men hjertet mitt ble ikke utvidet. Det ble delt i to, lik plass til de begge. Og derfor følte jeg at storebrors plass ble minimert. Fryktelig vondt. 

Men hei. Det er bare noen dager siden du fødte. Kroppen din er i høygir og full av hormoner. Livet med en nyfødt er tøft, spesielt med søsken rundt. Men det blir bedre. Ikke med det første, men det blir lettere og lettere. Hold ut, og tenk at dette varer ikke for alltid ❤️ 

Anonymkode: ffcb6...933

[AnonymBruker]

Åååh. Hjelper det å høre at dette er veldig vanlige tanker og følelser? Jeg ble oppspist av dårlig samvittighet da jeg kom hjem med nummer to, og av sorg på vegne av sønnen min, og på vegne av livet mitt . Men det gikk seg fort til. Mine er også 3 år mellom, 6 og 9 nå, de er absolutt bestevenner og elsker hverandre mer enn de elsker oss, slik har det vært lenge. 

Dessuten er du full av hormoner. Det er kanskje bare provoserende at jeg nevner det, og jeg mener ikke å undergrave følelsene dine, men det er nok en realitet at mye det du føler på nå er på grunn av hormonstorm. 

Hold ut, elsk ungene dine, drit i husarbeid (seriøst), og så går det snart bedre!!

Anonymkode: ccdd9...d75

[DMS]

For der fyrste, det du oppleve er vanleg. For det andre er du full i hormon som er både til hjelp og ulempe. For det tredje så går det seg litt til, for både deg, 3-åringen, babyen og pappaen. Og vonleg hunden også  

Lukke til og gratulerer så mykje med baby. 

[AnonymBruker]

Det har vært mange endringer på kort tid for treåringen din. Med koronastengt barnehage, kohorter, mamma med stor mage, og så en liten lillesøster. 

Dette er mye å takle for en liten kropp. Men det kommer til å gå helt fint. Eldstemann er så liten at han svært raskt vil glemme at han noengang har vært enebarn. 

Om noen uker vil tilværelsen være helt annerledes enn nå. Og om noen måneder vil ingen få lillesøster til å le så høyt som storebror når han gjør ablegøyer. 

Du er nå full av hormoner og dårlig samvittighet for alle. (Og kanskje full av barseltårer). Dette kommer til å gå over.  Det kommer til å bli skikkelig bra. Livet blir som før, bare bedre. Du overlevde forrige spedbarnstid, og vil overleve denne. 

Og bare vent til hvor lykkelig du kommer til å bli når det etterhvert blir et samspill mellom barna dine. 

Alt vil bli bra igjen. Kanskje bedre allerede fra i morgen av. 😊

Anonymkode: 98327...94e

[AnonymBruker]

Så vondt å høre. Nå er du nok full i hormoner og ting vil sikkert gå seg litt til. 

Jeg har alltid lurt på om jeg virkelig ønsker to barn, ditt innlegg fikk meg til å innse at jeg ikke vil ha en til. Det holder i massevis med han vi har nå. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 22a4c...e9c

[AnonymBruker]

Men kjære deg, det blir selvfølgelig bedre! Du har nettopp fått et nytt barn, det kreves ofte litt innkjøring før familien AS er i rute igjen. Jeg syntes også det var skikkelig vanskelig å komme hjem med barn nummer 2. Med førstemann så hadde vi jo bare han å fokusere på, men nå hadde vi plutselig to barn. Jeg kunne ikke for alt i verden fatte hvordan jeg feks skulle komme meg ut med en baby i vogn og en treåring i verste trass. Men det gikk seg til, stol på meg. Nå er det kaos, men så får dere mer dreisen på det etterhvert. Fortsett å gi storebror oppmerksomhet, det er viktig. Han kommer ikke til å pælme leker på lillesøster for alltid. Dette klarer dere! Nå er mine fem og to år og hvordan det føles nå å ha 2 barn kan ikke sammenlignes med den første tiden altså. 

Anonymkode: bdf6a...271

[AnonymBruker]

Har ingen erfaringer å dele av, dessverre, men dette hørtes beintøft ut. En ting jeg kom på er at dere kan få avlastning med hunden, på sider som passop.no (finnes sikkert flere) kan du legge ut annonse og så kan interesserte hundepassere i området melde seg. Da slipper dere i hvert fall å ha den bekymringen oppi det hele!

Og som andre sier, drit i husarbeidet. Hjelp kan leies på det området og. Kjør på med takeaway, Grandis og Fjordland, og ikke ha dårlig samvittighet om storebror får litt ekstra ipad-tid. En dusj-hack jeg har hørt fra venninner med barn er å enten ta med barnet i dusjen (3-åringen da, hehe) eller sette ham i badebalje/badekar med morsomt skum og badeleker imens du dusjer. Evt bade sammen om dere har stort badekar. Blir ikke mer alenetid av det, men får vasket håret i det minste...

Ellers går det seg helt sikkert til, selv om det er mager trøst når man står midt oppi det. ❤️ 

Anonymkode: e12e4...276

[AnonymBruker]

Mitt tips uten det som er nevnt over er å fordele dere. Far kan ta med den større og hund ut på tur, så kan du få konsentrere deg om babyen. Du skriver at du pumper? Hvorfor pumper du? Kan du ikke bare amme når baby krever det? Samsoving med baby og liggende amming kan hjelpe på søvn også. Så kan dere bytte når du er klar. Det viktigste at tiden med babyen er en fin tid for deg og den nyfødte. Denne tiden er deres. Når baby sover og du føler deg opplagt, kan du være med 3-åringen. Dere bør dele på oppgavene. 

Anonymkode: 6e22a...975

[AnonymBruker]

Åh, det er ikke enkelt å få nr 2 altså! Nr 1 er en omveltning, men nr 2 er verre (nr 3 merket vi nesten ikke 🤣).

Anbefaler at du prioriterer lillesøster på dagen når eldste er i barnehagen og på kvelden når han har lagt seg, og så overlater henne til pappa når dere kommer hjem. Ta med storebror med på stell og bading og sånn med lillesøster slik at han får litt positive opplevelser, og gi ham så mye oppmerksomhet dere får til. Søskensjalusi er veldig vanlig, men det går seg til!! ❤️ Ta Evt kontakt med helsestasjon og pedleder i barnehagen - de har kanskje tips og triks på lur? Alenetid med storebror, gjør noe kult med ham utenfor husets fire vegger (svømmehall, gårdsbesøk, turntrening, lekeland)?

Og så anbefaler jeg at du ringer etter vaskehjelp i morgen og ellers overlater husarbeidet til mannen! Han kan lage mat og også lufte hunden med barnevogna på slep! Eller få noen til å gå tur med hunden eller passe den en uke eller to kanskje? Det er viktigere ting enn husarbeid og hund nå - det er BETYDELIG lengre ned på prioriteringslista! To barn er kjempetravelt - men man vender seg fort, og det går seg til! Ikke uten grunn man lurer på hva i alle dager man brukte tiden på når man bare hadde et barn 😅🤔

Klem fra en trebarnsmor som også til tider skulle ønske jeg var en blekksprut med flere hoder og at jeg kunne være flere steder samtidig!

Anonymkode: c9d42...b56

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt tips uten det som er nevnt over er å fordele dere. Far kan ta med den større og hund ut på tur, så kan du få konsentrere deg om babyen. Du skriver at du pumper? Hvorfor pumper du? Kan du ikke bare amme når baby krever det? Samsoving med baby og liggende amming kan hjelpe på søvn også. Så kan dere bytte når du er klar. Det viktigste at tiden med babyen er en fin tid for deg og den nyfødte. Denne tiden er deres. Når baby sover og du føler deg opplagt, kan du være med 3-åringen. Dere bør dele på oppgavene. 

Anonymkode: 6e22a...975

Jeg pumpet litt slik at far kunne gi flaske. I starten var det mye baby baby baby, men min da treåring trengte også tid med mamma. 

Anonymkode: bdf6a...271

[Stella84]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mitt tips uten det som er nevnt over er å fordele dere. Far kan ta med den større og hund ut på tur, så kan du få konsentrere deg om babyen. Du skriver at du pumper? Hvorfor pumper du? Kan du ikke bare amme når baby krever det? Samsoving med baby og liggende amming kan hjelpe på søvn også. Så kan dere bytte når du er klar. Det viktigste at tiden med babyen er en fin tid for deg og den nyfødte. Denne tiden er deres. Når baby sover og du føler deg opplagt, kan du være med 3-åringen. Dere bør dele på oppgavene. 

Anonymkode: 6e22a...975

Jeg er brystredusert og har for lite melk. Forrige gang klarte jeg å opprettholde melkeproduksjonen takket være amming og pumping. Så om jeg skal ha sjans i havet denne gangen må det pumpes ja. Men så langt har det ikke blitt noe pumping når 3åringen har vært våken / hjemme, heller ingen hud mot hud. Har vurdert å bare stoppe med pumpinga, men da vet jeg at hun blir mme-barn i løpet av noen få uker. Og amminga føles viktig for meg, nettopp på grunn av den nærheten 😥❤️.

Men ja, jeg er redd for å miste denne verdifulle babytiden også samtidig som jeg føler at de få timene jeg har med storebror i uka også er hellige 😥. Lengter etter han her og nå, her resten av oss ligger sammen i våkenatta mens han ligger alene på rommet sitt. Føler ikke at jeg kan vinne her, jeg klarer ikke å være god nok for begge to på en gang. 

[AnonymBruker]

Er det noen i familien som hunden kjenner og trives med som kan ta den i noen uker? Jeg vil ikke anbefale å sende den til fremmede på en app, for hunden har jo også vært gjennom endringer den siste tiden, og dyr trenger trygghet/stabilitet de også. Må man, så må man, men kanskje prøv nærmeste krets først? Hvis dere ønsker det i det hele tatt da.

Anonymkode: 25cf7...a8f

[AnonymBruker]

2 timer siden, Stella84 skrev:

Hei! 

Jeg er nybakt tobarnsmamma og etter noen få dager hjemme med hele flokken holder det på å rakne helt for meg 😥. Eldstemann er nettopp fylt 3 år, og synes ikke det er noe greit med lillesøster. Vi prøvde å forberede han godt i forkant, og var realistiske på hva en baby er. Han var veldig spent og stolt da han møtte henne første gangen, men det gikk ikke mange timene før han prøvde å slå / klore / kaste leker på henne. Han er mye lei seg og vil bare ha mamma, ikke pappa. Jeg øser på med kjærlighet og bruker mesteparten av tiden etter barnehage på han, foruten amming. Pappaen gjør det samme. I dag ba barnehagen oss om å hente han tidlig fordi han virket så lei seg og sliten. Han tester veeeldig mye, og vi har hatt utallige episoder disse dagene. 

Så er det skrikende baby, hund som må luftes og husarbeid som må gjøres. Pupper må pumpes. Jeg har aldri hendene ledig, samme med mannen. Når storebror omsider sovner for kvelden må lillesøster få alt det tapte, og når hun sovner så sitter hunden der og ser på meg med bedende øyne. Ja, så skulle jeg helst spist litt og tatt en dusj, men det ble visst ikke i kveld heller. 

Og da rakner det, tårene spruter og jeg føler meg så intenst trist. Jeg savner tiden da vi bare hadde det ene barnet, savner friheten til å kunne gå på do, trene, treffe venner. Slik ståa er her i huset nå virker det som ingen av oss voksne vil kunne forlate huset noen gang. Klokka er nå 2330 og mannen har tatt med seg hylende baby opp en etasje bare for å la meg få puste litt. Og så føler jeg på en stor kjærlighetssorg på vegne av eldstemann, fordi jeg elsker han så intenst og føler så med han. Og samtidig sorg på vegne av den nyfødte som trenger mammaen sin, og hunden som heller ikke får det hun trenger. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette men denne overgangen setter meg helt ut av spill, jeg får ikke puste og jeg gråter helt ukontrollert. Ikke får jeg snakket med mannen om det, fordi han også har fullt kjør. Og når det endelig roer seg så må vi prøve å få de få timene søvn vi kan. 

Finnes det noen trøstende ord, noen lifehacks eller tips? Jeg vet virkelig ikke hvordan dette skal gå, og føler at livet aldri vil bli det samme igjen 😭. 

Kanskje det kan være greit at pappaen tar med seg sønnen ut på noen utflukter alene sånn at han får være i fokus og sånn at babyen får ha mammaen sin. Fordi nå i starten så trenger faktisk babyen mammaen sin. Ja klart det er trist å ikke ha tid å dulle med eldste barnet slik man gjorde før men man må også passe på hvilket inntrykk man gir til det eldre barnet hvis man "bekrefter" barnets følelse om at babyen bare er en okkupant. Det er viktig at du viser ham tydelig at du har en positiv holdning til babyen og prater om pupper og melk og baby og bleier og heller lar han være tilskuer når du gir baby mat (på trygg avstand slik at det er umulig for ham å skade barnet hvis han brått og plutselig skulle finne på noe). Babyen trenger mammaen sin nå i starten og det er helt normalt og at det er tøft for en treåring når trassalderen og det kommer på samme tida vil jeg så gjerne tro.. Men at babyens hjerne utvikler seg veldig mye første året og at babyen første 3mnd trenger mest mulig nærhet og fysisk kontakt og mammen sin inntil seg og ved siden av seg for å bli trygget og for å takle overgangen fra inni magen til utav magen det er veldig sikkert og visst. Så nå synes jeg at pappaen må være den aktive rundt storebror den neste tiden og at du kan gi ham av tida de her og der men uten at det tar tid fra babyen. Du kan også fint se ham mens du holder babyen. Jeg har en 4åring med 2 yngre søsken, første kom før 2,5års alderen og den var en unge med kolikk og greier. Likevel har vår gutt aldri vært sjalu og vært glad i de små søsknene fra start. Men jeg er veldig bevisst på å se alle og når det kommer en ny baby i hus så får de større søsknene masse susser og kosing og jeg går til å behandle dem litt som babyene mine de også og det har hatt veeeeeldig god innvirkning på hvordan de har taklet dette. Så masse kyssing og sussing og masse dulleri og dullera og så f.eks. si fine ting til babyen som at du er så glad i babyen og kysse babyen og sånn. Og så omgående rett etterpå selv om storebror "ikke hører" (tro meg han hører og føler) så kysser du masse overdrevet ut i lufta og sier masse søte ting og mamma er så glad i deg og smaske lyder osv osv. Hvis han ser skeptisk ut eller negativ så gjenta det noen ganger. Så avslutter du med f.eks "mamma er så glad i begge babyene sine. Mamma er glad i ..... og mamma er glad i ....". Det fungerer kjempe fint!! Jeg anbefaler det på det sterkeste. Så er det veldig viktig å vise storebroren at selv om mamma har lyst å være med ham så har mamma lyst å være med babyen også. Fordi barnet kan fort få dårlige følelser i forhold til babyen og ved å bare se store søskenet så vil det være som å bekrekte at babyen er bare i veien og det er IKKE positivt. Jeg vet du prøver kjempe godt men bare vær obs fordi det er ikke alltid unger tenker slik som oss og de føler med hjertet og de tar ofte det vi gjør som fakta osv osv. Så bare vær kjempe obs gjennom dagen men for all del, IKKE gi store inntrykk av at babyen er i veien eller at du gjerne legger bort baby når baby trenger deg. Snakk også med far om at far må ta storebroren med seg på aktiviteter og være mye mer aktiv med storebror. Så er det viktig at du kan gjennom dagen gi han 15 minutter hvor du har 100% fokus kun på ham. Det må da være på et tidspunkt babyen ikke trenger det og ikke at babyen gråter etter mammen sin i mens. Masse lykke til. Hva kan jeg si, det er tøft å dele seg i 2 eller 3 eller 4, men man klarer det man må bare være obs på hvordan man går frem hvert sekund av dagen. Også når du snakker sammen med far så husk at store kanskje lytter til hva du sier så husk å ikke si noe som kan misoppfattes og bygg en positiv relasjon mellom store og lille og la store se på puppingen og bleieskriftet og det og fortell om at han fikk det samme. Kanskje vise ham bilde også. Det er jo koselig. De blir ofte sjokkerte hehe. Nei det har gått overraskende bra med søskenforholdene her og det er jeg glad for med tanke på alle de utfordringene vi har hatt og HAR og vil for alltid fortsette og ha med andre barnet (genfeil, autisme osv osv osv).

Anonymkode: 16211...436

[AnonymBruker]

Hund har vi også forresten, vi har hatt den hos familie i perioder faktisk i uker om gangen. Det har fungert bra fordi det blir slit for hunder også med alle disse baby greiene og det og da kan de få bli kosa med av noen de kjenner som har tid til dem så blir det litt avlastende for mor og far så man kan fokusere på barna iallefall første månedene...

Anonymkode: 16211...436

[AnonymBruker]

Dette var akkuratt som å lese om vår situasjon! Sitter og ammer lillesøster på 2 uker og klarer ikke sove selv om jeg er utslitt. Tiden etter fødsel har vært så krevende, med mye tårer og følelsen av at jeg ikke er god nok. Storebror på 3 år har krevd så mye fra meg og jeg føler samvittigheten min rives i to 

Mitt råd som fersk tobarnsmor er å be om hjelp. Mannen min jobber lange vakter og jeg er mye alene. Svigers og mine foreldre har passer hund på skift, hjulpet med henting i barnehagen og passet storebror litt. Hvis det ikke er mulig å be om hjelp fra familie tenker jeg vaskehjelp og hundepasser. Og ikke minst snakk med helsesøster eller legen hvis følelsen av utilstrekkelighet ikke gir seg! Jeg fikk en depresjon etter sist svangerskap, og skal gjøre alt jeg kan for å ikke måtte gå gjennom det igjen, og jeg tror en stor del av det er å ikke slite seg ut og sitte alene med negative tanker osv . Skulle skrevet mer men må prøve å få litt søvn. Lykke til ❤️

Anonymkode: 5a445...819

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Stella84 skrev:

Jeg er brystredusert og har for lite melk. Forrige gang klarte jeg å opprettholde melkeproduksjonen takket være amming og pumping. Så om jeg skal ha sjans i havet denne gangen må det pumpes ja. Men så langt har det ikke blitt noe pumping når 3åringen har vært våken / hjemme, heller ingen hud mot hud. Har vurdert å bare stoppe med pumpinga, men da vet jeg at hun blir mme-barn i løpet av noen få uker. Og amminga føles viktig for meg, nettopp på grunn av den nærheten 😥❤️.

Men ja, jeg er redd for å miste denne verdifulle babytiden også samtidig som jeg føler at de få timene jeg har med storebror i uka også er hellige 😥. Lengter etter han her og nå, her resten av oss ligger sammen i våkenatta mens han ligger alene på rommet sitt. Føler ikke at jeg kan vinne her, jeg klarer ikke å være god nok for begge to på en gang. 

Forresten.. Jeg vil tipse om det kan kanskje være en ide og ta juniorsengen inn på deres soverom slik at han føler seg nærmere dere alle. ❤️ Særlig nå med nykomlingen og greier. ❤️

Anonymkode: 16211...436

[Gjest Albbas]

Ååå kjære deg. Det blir bedre, jeg lover, vet bare ikke når... ♥️

Du har fått mange gode råd, så mine få innspill:

- Bæretøy. Plasser baby i sjal og gå tur ut med treåringen så ofte du greier. Hvis baby roer seg hos far kan han gjøre det samme, av og til med treåringen, av og til blir treåringen hjemme med deg 

- hud mot hud i bæresjal mens du sitter på gymball og "bumper" (hvis babyen trenger bevegelse) samtidig som du og treåring ser film, leser, spiller eller leker med noe på kjøkkenbordet, eller baker 

- ikke undervurder nærheten man får ved å sove sammen, med treåringen, hvis mulig 

-det kommer straks en pumpe i ammebutikken.no som kan puttes i bh-en og så pumper den mens du gjør andre ting. Spinndyr da.. 

- er det andre i familien som kan steppe inn og gi treåringen gode opplevelser? Ta han på overnatting? Telttur? Leke? Noen som kan overøse han med god oppmerksomhet? 

- kan treåringen trille vogna? Kan han få dukke og vogn og trille med sin egen baby? Min gutt likte å bære dukka si i "sjal" (ryggsekk på magen) da jeg bar lillesøster. 

- nettbrett eller bok til treåringen mens du ammer. Med Cozyfix ammepute kan det gå an å lese samtidig. Eller høre lydbok.

- la far ta seg mye av treåringen, la dem finne på noe gøy, vær i forkant, at de går ut før treåringen er i dårlig humør 

-du er ikke mislykket hvis ingen av disse rådene fungerer. 

[AnonymBruker]

Kansje noen kunne passet hunden noen uker så slipper du iallfall å ha dårlig samvittighet for den? ❤️ Når det angår resten.. be familie og venner om støtte hvis du har noe❤️ Det blir bedre

Anonymkode: 4f807...421

[AnonymBruker]

Jeg er ikke flerbarnsmamma og skal ikke mene noe om det, men jeg fikk mitt første barn for bare noen måneder siden og hele verden har raknet sånn ca annenhver dag siden. Jeg også savner livet før, av mange ulike årsaker, og det du skriver er ganske beskrivende for hvordan jeg har hatt det de siste månedene og jeg har bare et barn! 
 

men - jeg skal gjenta det jeg har fått høre selv: det blir bedre. Plutselig kommer du ut av tunnelen, og på andre siden der er det lyst, med frisk og klar luft som føles så godt i lungene. Du aner ikke når, og det kan føles som en evighet til, men plutselig en dag får du puste igjen, og du ser på de to barna dine og gledes. Plutselig har storebror lillesøster i armkroken og hjertet ditt sprenges av lykke. Han skal ha henne i armkroken resten av livet. De to mot verden. 
 

Siden du er mor vet du så alt for godt at tiden går fort. Fortere enn du vil av og til, men nå går den sakte. MEN! Den går fremover, uten at du trenger å gjøre noe som helst for at den skal gå fremover. Din eneste jobb nå er å henge med på lasset og la tiden gå. Overleve.
 

Drit i husarbeidet. Jeg er den første til å innrømme at det er vondt og vanskelig. Men la mannen få ansvaret for det mest nødvendige (arbeidsfordeling. Du har den minste å ta vare på med amming og pumping), be om hjelp av familie/en venninne du stoler på med resten. Be om hjelp! 

Hvis ammingen er viktig for deg er det helt innafor å kjempe for å få den til! Det gjorde jeg. Jeg kjempet i to måneder, gråt, googlet og ba om hjelp. Nå funker det bedre og jeg er glad jeg kjempet. Men mitt tips er å sette deg en dato: «når mini er feks tre måneder skal jeg åpne for å slutte, men frem til det skal jeg kjempe». Da slipper du å bruke energi på å vurdere amming frem og tilbake eller deppe over at det er en kamp. 
 

Sist, men ikke minst; du er en helt fantastisk mamma! Det er det ingen tvil om! Du er helt rå! For en kvinne du er! Om ti år sitter du på trappen til huset ditt med en venninne og to gode kopper kaffe og ser på barna leke. Dere kommer til å snakke om sommeren 2020 og le og riste på hodet. Snakke om at det var tøft, men herregud se på barna da. Det var verdt det. Og du kommer til å le av sammenbruddene du har nå, og ikke huske hvor vondt det var.

Fokus på trappa nå. Vi heier på deg!

Anonymkode: 3d664...7f1