Slankepiller - noen som har prøvd?

[MollyJones]

Noen som har prøvd slankepiller på resept?

Del gjerne erfaringer - hjalp det?

Jeg jobber og jobber med hodet, men går på smell gang på gang - og føler kroppen jobber veldig i mot meg. Har egentlig alltid vært redd for å begynne å slanke meg, for har aldri møtt noen som faktisk har klart det og holdt vekten nede. Alle går ned seks-syv kilo og opp åtte-ni-ti kilo. Og sånn blir man jo bare større. Nå er jeg på "jojo-kjøret" og ønsker virkelig å stoppe.

Jeg er nå 115 kilo - og var egentlig sånn noenlunde fornøyd når jeg lå rundt 104 (der lå jeg i nesten ti år - men så ble det to gravideter, slanking, og nå ...ja.).

 

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker å stoppe jojoslankingen, må du si nei til "raske løsninger". Slankepiller virker ikke. Jeg har gått ned mange kilo og holder vekta etter flere år. Kroppen din jobber ikke imot deg, det er mulig hodet ditt gjør det, men ikke kroppen din. Du spiser rett og slett for mye.

Anonymkode: 794a1...8a1

[Kvinne87Rogaland]

Jeg gikk ned 22 kilo og har ikke gått opp. Det er nå 15 år siden. 

Jeg spiser sunt og holder meg i aktivitet. 

Jeg har en mor og en søster som har holdt på som deg i 10 år, opp og ned med alskens dustete dietter. Jeg bare himler med øynene hver gang de skal på "diett" de har prøvd alle. Går ned 5 kilo, så gir de opp og går opp igjen.

Raske løsninger funker ikke! 

Livsstilsendring. Resten av livet. Og nei,  det er ikke fælt å opprettholde vekta. Jeg liker sunn mat, spiser meg mett og skeier ut av og til. Går en ekstra lang tur kanskje. Elsker det å være frisk, slank, mye energi, lettere til beins og fornøyd med speilbilde MYE mer enn å trøkke inn ostepop og sjokolade. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, MollyJones skrev:

Noen som har prøvd slankepiller på resept?

Del gjerne erfaringer - hjalp det?

Jeg jobber og jobber med hodet, men går på smell gang på gang - og føler kroppen jobber veldig i mot meg. Har egentlig alltid vært redd for å begynne å slanke meg, for har aldri møtt noen som faktisk har klart det og holdt vekten nede. Alle går ned seks-syv kilo og opp åtte-ni-ti kilo. Og sånn blir man jo bare større. Nå er jeg på "jojo-kjøret" og ønsker virkelig å stoppe.

Jeg er nå 115 kilo - og var egentlig sånn noenlunde fornøyd når jeg lå rundt 104 (der lå jeg i nesten ti år - men så ble det to gravideter, slanking, og nå ...ja.).

 

Finnes det slankepiller på tesept?😮

Anonymkode: 36845...8ee

[MollyJones]

9 timer siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Jeg gikk ned 22 kilo og har ikke gått opp. Det er nå 15 år siden. 

Jeg spiser sunt og holder meg i aktivitet. 

Jeg har en mor og en søster som har holdt på som deg i 10 år, opp og ned med alskens dustete dietter. Jeg bare himler med øynene hver gang de skal på "diett" de har prøvd alle. Går ned 5 kilo, så gir de opp og går opp igjen.

Raske løsninger funker ikke! 

Livsstilsendring. Resten av livet. Og nei,  det er ikke fælt å opprettholde vekta. Jeg liker sunn mat, spiser meg mett og skeier ut av og til. Går en ekstra lang tur kanskje. Elsker det å være frisk, slank, mye energi, lettere til beins og fornøyd med speilbilde MYE mer enn å trøkke inn ostepop og sjokolade. 

Så flink du har vært!

Selvsagt vet jeg at det finnes mennesker som går ned i vekt. 

Jeg klarte å slutte å røyke veldig fint. Lett som en plett faktisk. Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at det for noen er vanskeligere enn det var for meg, og noen kommer ikke til å klare det, eller at jeg ser ned på dem.  (Noe jeg får inntrykk av at du gjør...).

 

 

[Kvinne87Rogaland]

11 timer siden, MollyJones skrev:

Så flink du har vært!

Selvsagt vet jeg at det finnes mennesker som går ned i vekt. 

Jeg klarte å slutte å røyke veldig fint. Lett som en plett faktisk. Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at det for noen er vanskeligere enn det var for meg, og noen kommer ikke til å klare det, eller at jeg ser ned på dem.  (Noe jeg får inntrykk av at du gjør...).

 

 

Takk!

Jeg ser ikke ned på noen, men jeg kan bli oppgitt. Jeg har som sagt levd med en mor og søster som alltid er på diett, men aldri går ned i vekt.

Man må endre hele synet på vektnedgang. Hva man ser for seg i hodet på en måte. De ser på vektnedgang som en midlertidig fase. En diett man gjennomfører og blir ferdig med. Det er derfor det aldri går, for da går man tilbake til gamle vaner når dietten er over, og man er like langt. Det var jo den livsstilen som gjorde en tjukk i utgangspunktet. Da kan man ikke gå tilbake til det.

Nå sier ikke jeg at du har samme innstilling som de. Men det at du vurderer slankepiller er jo tegn på det. Du kan jo ikke gå på de hele livet?

[Jdz]

Den eneste slankepillen med dokumentert effekt er Mysimba, som fås på resept, men heller ikke den er noen mirakelkur.

[AnonymBruker]

2 hours ago, Jdz said:

Den eneste slankepillen med dokumentert effekt er Mysimba, som fås på resept, men heller ikke den er noen mirakelkur.

Dokumentert kan være så mangt. Hadde det vært vitenskapelig bevist hadde dette vært en gullgruve

Anonymkode: 7337d...05a

[AnonymBruker]

Ikke for å være frekk men....hvordan kan man være fornøyd med vekta om man veier 104 kg?   Med gjennomsnittshøyde har man da en helseskadelig overvekt. En er jo 30 + kg for tung. 

Anonymkode: fd71d...537

[AnonymBruker]

Jeg synd det er utrolig at de ikke greier å lage en pille man reduserer matlysten på!

Anonymkode: fd71d...537

[Jdz]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dokumentert kan være så mangt. Hadde det vært vitenskapelig bevist hadde dette vært en gullgruve

Anonymkode: 7337d...05a

Det er jo vitenskapelig bevist. Kravene til dokumentasjon for at noe skal godkjennes som legemiddel er strenge og det finnes god dokumentasjon for at dette fungerer. Poenget er at det ikke er noen mirakelkur, men et hjelpemiddel som kan supplere en livsstilsendring, men den har som de fleste andre legemidler også bivirkninger. En magisk pille som lar deg overspise og likevel gå ned i vekt finnes ikke.

Det finnes andre legemidler som er enda mer effektive i forhold til vekttap, som for eksempel amfetaminer, men av åpenbare årsaker foreskrives ikke dette som slankemiddel.

[MollyJones]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være frekk men....hvordan kan man være fornøyd med vekta om man veier 104 kg?   Med gjennomsnittshøyde har man da en helseskadelig overvekt. En er jo 30 + kg for tung. 

Anonymkode: fd71d...537

Nå er jeg noe høyere enn gjennomsnitt, men joda, på 104 var jeg fortsatt overvektig.

 

Nå skal jeg ikke tolke deg frekt, men heller prøve å forklare. Jeg var normalvektig og tynn hele ungdommen. Så ble jeg deprimert - veldig deprimert - og levde i ti år i det dypeste mørket. Jeg var selvskadende, hadde alltid for lite penger, ingen trygghet, ingen selvkjærlighet ingenting. I denne perioden fikk jeg noen medisiner, Zyprexa, som er kjent for å gi rask vektoppgang. Så iløpet av veldig kort tid, type tre måneder gikk jeg opp disse tredve kiloene - men jeg var så medisinert at jeg klarte ikke å bry meg. Når jeg sluttet på medisinene beholdt jeg vekten.

Da jeg så ble frisk så bestemte jeg meg for å IKKE å slanke meg. Jeg ville ikke begynne på jojo-kjøret, samtidig så hadde jeg det så godt med meg selv at noe overvekt ikke plaget meg. Jeg var glad, og harmonisk, og det var jaggu bedre enn å være tynn. Jeg kunne fortsatt bruke XL i klær, og skammet meg ikke over kroppen min. 

Etter to graviditeter er jeg nå 114 kilo, og kjenner at jeg burde gå ned, fordi kroppen min er for tung. Det jeg klarte lett før er blitt tyngre. Men så har jeg ikke lyst til å slanke meg, i tradisjonell forstand, fordi i mine kretser så er slankekur noe man gjør tre ganger i året, man går ned ti kilo og så opp 12. Dette har jeg ikke lyst til. 

Derfor lurte jeg på om noen hadde erfaring med slankepiller - jeg leste om en nå som stagget sulten, og gjorde at man ble fortere mett. Etter den første og eneste slankekuren jeg har vært på så er det som om kroppen er helt desperat etter å fylle seg på med mat igjen og jeg fyser HELE tiden på gjærbakst, sjokolade og fett. Hue er egentlig på plass, jeg jobber godt med det mentale, for det er jeg egentlig blitt god på, men så svikter det jo når jeg møter denne sult/fysenheten - og jeg kaster i meg - og fortsetter å gå opp. 

For meg var det å veie 104 fire kilo, men være depresjonsfri så himmelsk deilig. Jeg klarte virkelig ikke å la "noen kilo ekstra" være en demper på det hele, så dermed var jeg fornøyd med vekta. Men - jeg tror nok jeg har en heldig kropp - kiloene lå jevnt, samt at jeg er høy. Nå føler jeg at de ti kiloene jeg er gått opp alle ligger rundt magen - det gjør det også vanskelig å kle seg. 

Men - jeg er heller 114 kilo og frisk mentalt, enn 75 kilo og deprimert. Og jeg lar heller ikke vekta plage meg så mye i hverdagen. Jeg er god mamma, flink student, god kjæreste. (Kanskje en litt dårlig venn for tiden, da tiden ikke strekker til - og det plager meg MYE mer enn kiloene...). 

[MollyJones]

14 timer siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Takk!

Jeg ser ikke ned på noen, men jeg kan bli oppgitt. Jeg har som sagt levd med en mor og søster som alltid er på diett, men aldri går ned i vekt.

Man må endre hele synet på vektnedgang. Hva man ser for seg i hodet på en måte. De ser på vektnedgang som en midlertidig fase. En diett man gjennomfører og blir ferdig med. Det er derfor det aldri går, for da går man tilbake til gamle vaner når dietten er over, og man er like langt. Det var jo den livsstilen som gjorde en tjukk i utgangspunktet. Da kan man ikke gå tilbake til det.

Nå sier ikke jeg at du har samme innstilling som de. Men det at du vurderer slankepiller er jo tegn på det. Du kan jo ikke gå på de hele livet?

Jeg er jo egentlig ikke ute etter en slankekur, men en hjelp til livsstilsendring. Føler som sagt at kroppen min jobber mot denne endringen jeg hver dag prøver å gjøre, og at jeg kanskje kunne fått noe hjelp i å dempe sult/fysenheten. 

Men, jeg ville høre om noen hadde noen erfaringer med noe av dette og kunne forklare meg mer hvordan de fungerte for dem, og hvorvidt vektnedgangen forble varig - fordi livsstilsendringen ble varig. 

[AnonymBruker]

1 time siden, MollyJones skrev:

Nå er jeg noe høyere enn gjennomsnitt, men joda, på 104 var jeg fortsatt overvektig.

 

Nå skal jeg ikke tolke deg frekt, men heller prøve å forklare. Jeg var normalvektig og tynn hele ungdommen. Så ble jeg deprimert - veldig deprimert - og levde i ti år i det dypeste mørket. Jeg var selvskadende, hadde alltid for lite penger, ingen trygghet, ingen selvkjærlighet ingenting. I denne perioden fikk jeg noen medisiner, Zyprexa, som er kjent for å gi rask vektoppgang. Så iløpet av veldig kort tid, type tre måneder gikk jeg opp disse tredve kiloene - men jeg var så medisinert at jeg klarte ikke å bry meg. Når jeg sluttet på medisinene beholdt jeg vekten.

Da jeg så ble frisk så bestemte jeg meg for å IKKE å slanke meg. Jeg ville ikke begynne på jojo-kjøret, samtidig så hadde jeg det så godt med meg selv at noe overvekt ikke plaget meg. Jeg var glad, og harmonisk, og det var jaggu bedre enn å være tynn. Jeg kunne fortsatt bruke XL i klær, og skammet meg ikke over kroppen min. 

Etter to graviditeter er jeg nå 114 kilo, og kjenner at jeg burde gå ned, fordi kroppen min er for tung. Det jeg klarte lett før er blitt tyngre. Men så har jeg ikke lyst til å slanke meg, i tradisjonell forstand, fordi i mine kretser så er slankekur noe man gjør tre ganger i året, man går ned ti kilo og så opp 12. Dette har jeg ikke lyst til. 

Derfor lurte jeg på om noen hadde erfaring med slankepiller - jeg leste om en nå som stagget sulten, og gjorde at man ble fortere mett. Etter den første og eneste slankekuren jeg har vært på så er det som om kroppen er helt desperat etter å fylle seg på med mat igjen og jeg fyser HELE tiden på gjærbakst, sjokolade og fett. Hue er egentlig på plass, jeg jobber godt med det mentale, for det er jeg egentlig blitt god på, men så svikter det jo når jeg møter denne sult/fysenheten - og jeg kaster i meg - og fortsetter å gå opp. 

For meg var det å veie 104 fire kilo, men være depresjonsfri så himmelsk deilig. Jeg klarte virkelig ikke å la "noen kilo ekstra" være en demper på det hele, så dermed var jeg fornøyd med vekta. Men - jeg tror nok jeg har en heldig kropp - kiloene lå jevnt, samt at jeg er høy. Nå føler jeg at de ti kiloene jeg er gått opp alle ligger rundt magen - det gjør det også vanskelig å kle seg. 

Men - jeg er heller 114 kilo og frisk mentalt, enn 75 kilo og deprimert. Og jeg lar heller ikke vekta plage meg så mye i hverdagen. Jeg er god mamma, flink student, god kjæreste. (Kanskje en litt dårlig venn for tiden, da tiden ikke strekker til - og det plager meg MYE mer enn kiloene...). 

Godt sagt. Kjenner meg igjen💖

Anonymkode: c1d21...9c0

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt praten med fastlegen. Det er hun/han som avgjør om du får resept. Da jeg var på mitt tyngste, 122 kilo og 178 cm, ba jeg om slankepiller. Men det fikk jeg ikke, hun henviste meg bare til ernæringsfysiolog. Jeg fikk avslag, noe jeg synes var utrolig teit den gangen. Heldigvis greide jeg å ta tak i det selv, og har gått ned 35 kilo. Men anbefaler altså fastlegen, vedkommende vet mye mer om dette enn oss. Selv om jeg skjønner hvorfor du spør, det er ikke noe galt i å få med seg noen erfaringer fra folk som har brukt det. Men som sagt, jeg fikk ikke resept.

Anonymkode: c8df1...a00

[AnonymBruker]

På 10.6.2020 den 19.55, MollyJones skrev:

Noen som har prøvd slankepiller på resept?

Del gjerne erfaringer - hjalp det?

Jeg jobber og jobber med hodet, men går på smell gang på gang - og føler kroppen jobber veldig i mot meg. Har egentlig alltid vært redd for å begynne å slanke meg, for har aldri møtt noen som faktisk har klart det og holdt vekten nede. Alle går ned seks-syv kilo og opp åtte-ni-ti kilo. Og sånn blir man jo bare større. Nå er jeg på "jojo-kjøret" og ønsker virkelig å stoppe.

Jeg er nå 115 kilo - og var egentlig sånn noenlunde fornøyd når jeg lå rundt 104 (der lå jeg i nesten ti år - men så ble det to gravideter, slanking, og nå ...ja.).

 

Ja, ikke mye vilje hos deg å spore.

Snarveier finnes ikke. Spise mat i riktige porsjoner, ikke skyld på graviditet. Det har ingenting med overvekt å gjøre.

Anonymkode: 446f4...cbf

[MollyJones]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, ikke mye vilje hos deg å spore.

Snarveier finnes ikke. Spise mat i riktige porsjoner, ikke skyld på graviditet. Det har ingenting med overvekt å gjøre.

Anonymkode: 446f4...cbf

 

Absolutt - det er umiddelbar belønning i form av mat, kontra langsiktig belønning som vinner. Så enkelt, så vanskelig.

Må være fint oppe på din høye hest  Kan bli langt å falle, dog.