Adopterte barn = dårlig psyke pga traumatisk start på livet?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ønsker å høre fra dere som har erfaring med å adopsjon. Jeg er fullstendig klar over at de fleste barna som blir adoptert fra utlandet, bærer med se en eller annen form for bagasje. Mange av dem har opplevd traumatiske ting, samt å miste/bytte omsorgssperson opp til flere ganger. Spørsmålet er om det er det mulig å gjøre opp for de tidlige årene, ved å ta seg godt av et barn som kommer hit mens de er 0-5 år, eller er det garantert at de vil slite med psyken resten av livet uansett? Del gjerne deres erfaringer!

Anonymkode: fae7e...d82

[AnonymBruker]

Jeg er en 32 år gammel kvinne som ble adoptert fra Sør-Korea da jeg var 1,5 år. 

Jeg hadde gode, kjærlige foreldre som tok vare på meg på alle måter og de har alltid ønsket gode ting for meg og min søster. Jeg har likevel aldri følt kjærlighet for de, siden jeg meget ung begynte å arbeide aktivt mot å bli knyttet til de.

Søsteren min og jeg har klart oss bra i livet. God utdannelse (PhD), gode jobber, familieliv. Jeg kommer nok aldri til å føle meg god nok uansett hvor mye jeg jobber, eller hva jeg oppnår. Føler jeg må fortjene å leve. Inni meg skulle jeg ønske jeg var abortert. Jeg har vært i terapi ved 3 forskjellige anledninger, og har også vært suicidal. Utad virker jeg nok glad, suksessfull og ressurssterk. 

Jeg ønsker å bli gravid i disse dager. Men tenker at jeg i en eventuell graviditet kommer til å slite en del med negative følelser. Er redd jeg kommer til å slite med dårlig samvittighet. Tenk så fælt min biologiske mor må ha følt det. Og i løpet av mine 1,5 leveår var jeg helt alene i verden. 

I tillegg føler jeg mer og mer på rasisme og det å ikke vært akseptert i det norske samfunnet. Jeg kommer aldri til å bli Sør-Koreansk heller. Det er tøft å ikke høre hjemme noe sted. 

Anonymkode: 3b75a...c3b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 32 år gammel kvinne som ble adoptert fra Sør-Korea da jeg var 1,5 år. 

Jeg hadde gode, kjærlige foreldre som tok vare på meg på alle måter og de har alltid ønsket gode ting for meg og min søster. Jeg har likevel aldri følt kjærlighet for de, siden jeg meget ung begynte å arbeide aktivt mot å bli knyttet til de.

Søsteren min og jeg har klart oss bra i livet. God utdannelse (PhD), gode jobber, familieliv. Jeg kommer nok aldri til å føle meg god nok uansett hvor mye jeg jobber, eller hva jeg oppnår. Føler jeg må fortjene å leve. Inni meg skulle jeg ønske jeg var abortert. Jeg har vært i terapi ved 3 forskjellige anledninger, og har også vært suicidal. Utad virker jeg nok glad, suksessfull og ressurssterk. 

Jeg ønsker å bli gravid i disse dager. Men tenker at jeg i en eventuell graviditet kommer til å slite en del med negative følelser. Er redd jeg kommer til å slite med dårlig samvittighet. Tenk så fælt min biologiske mor må ha følt det. Og i løpet av mine 1,5 leveår var jeg helt alene i verden. 

I tillegg føler jeg mer og mer på rasisme og det å ikke vært akseptert i det norske samfunnet. Jeg kommer aldri til å bli Sør-Koreansk heller. Det er tøft å ikke høre hjemme noe sted. 

Anonymkode: 3b75a...c3b

Uff, dette var trist lesning. Sannsynligvis følte moren din ikke at hun hadde noen valg, for å gi vekk barnet sitt er nok ikke noe lett valg for noen... Lever dine foreldre enda? Det er vel aldri for sent å skape en god relasjon? Foreldrene dine adopterte deg jo fordi de virkelig, virkelig ønsket seg deg, og du er jo selvfølgelig en del av deres familie. Håper det blir bedre, og at du får den hjelpen du trenger! ❤️

Anonymkode: fae7e...d82

[AnonymBruker]

Takk for svar ❤️

De aller fleste dagene mine er gode, altså. Jeg har en fin mann, gode venner og to søte kattepuser. Men noen dager er tunge.

Foreldrene mine er gode mennesker, men de er involvert i et veldig religiøst miljø (som forøvrig er ganske kjent for å adoptere). I deres liv er man enten fullstendig inni dette eller utenfor. Jeg velger å ikke leve sånn, så derfor har jeg sunn avstand til de. Jeg treffer de ca 2 ganger i året. Dette kan også være grunn til at jeg ikke knyttet meg til de. 

Psykologen min mener det vil være reparerende for meg å skape min egen familie og se fremover. Jeg prøver så godt jeg kan

Anonymkode: 3b75a...c3b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Foreldrene mine er gode mennesker, men de er involvert i et veldig religiøst miljø (som forøvrig er ganske kjent for å adoptere). I deres liv er man enten fullstendig inni dette eller utenfor.

Anonymkode: 3b75a...c3b

Jeg tipper dette kan ha like mye å gjøre med den vanskelige oppveksten din framfor det at du er adoptert.

Jeg kjenner flere som er adopterte, og de er trygge, harmoniske og glade mennesker med egne, fine barn.

Anonymkode: 0d7be...4b7

[AnonymBruker]

For meg har det å skape sin egen familie løftet livet mitt på veldig mange måter, langt utover det jeg trodde eller kunn se for meg. Har også dårlig forhold til foreldrene mine.

Anonymkode: 415ce...e41

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tipper dette kan ha like mye å gjøre med den vanskelige oppveksten din framfor det at du er adoptert.

Jeg kjenner flere som er adopterte, og de er trygge, harmoniske og glade mennesker med egne, fine barn.

Anonymkode: 0d7be...4b7

Så stygt skrevet! 💔

Anonymkode: 5d063...652

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

For meg har det å skape sin egen familie løftet livet mitt på veldig mange måter, langt utover det jeg trodde eller kunn se for meg. Har også dårlig forhold til foreldrene mine.

Anonymkode: 415ce...e41

Godt å høre!

Anonymkode: 3b75a...c3b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Så stygt skrevet! 💔

Anonymkode: 5d063...652

Det er jo ikke stygt skrevet? Å vokse opp i et strengt religiøst miljø kan være svært skadelig.

Anonymkode: df597...444

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo ikke stygt skrevet? Å vokse opp i et strengt religiøst miljø kan være svært skadelig.

Anonymkode: df597...444

 

Jeg syns ikke det var stygt skrevet. Men som adoptert har jeg aldri truffet en annen adoptert som ikke har hatt noen form for psykisk utfordring. Dette er gjerne ting vi snakker om med andre adopterte. 

Adopterte er gjerne "overachievers", og det er grunnen til at traumene deres ikke blir sett. Mange undertrykker også disse følelsene, og blir konfrontert med de når de selv får barn f.eks.

Anonymkode: 3b75a...c3b

[AnonymBruker]

Men kan dette skyldes utenforskapet? Som i rasistiske holdninger i samfunnet og fra mennesker rundt, og en tilhørende følelse av å ikke ha "noen plass" (altså at "etnisk norske" er rasister og ikke lar deg føle at du hører til, samtidig som du ikke har noen andre "egne" å søke mot heller. Jeg lurer oppriktig.

Lurer også fordi dette kanskje er en problematikk det i så fall ikke snakkes nok om. Har sett en sjelden kronikk, men føler det bare koker bort i grøten. Men det er jo høyst aktuelt igjen nå, med drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og demonstrasjoner og debatter som foregår rundt rasisme generelt.

Har ei venninne som ble adoptert da hun var baby - men hun var født i Norge og et blondt barn med blå øyne. Livet hennes har vært opp og ned, for all del, men det gjelder jo mange av oss.

Poenget mitt er vel at mange lukker øynene for at det foregår MYE rasisme mot folk som i prinsippet er norske (vokst opp i Norge, norske foreldre, innlemmet i norsk kultur), men har annen hudfarge/utseende.

Anonymkode: 415ce...e41

[AnonymBruker]

Har ei venninne som er adoptert fra Korea. Og en annen bekjent som også er adoptert. Begge har hatt rusproblemer. Vil ikke si de hadde noe spesielt bra foreldre. Men mange adopterte på 70-tallet, og forsåvidt 80-tallet, fikk ikke nødvendigvis så gode foreldre. Det var mindre kunnskap om tilknytningsteori, og tilknytningsoppdragelse - blant alle foreldre. Men det fikk litt verre konsekvenser for adopterte fordi de kom hit med minst 2 traumer allerede (tap av mor og tap av hjemland). Mange klarer seg godt (Fredrik Solvang, og han "Hotell Cesar"-skuespilleren bl.a.), men det er høyere tall blant adopterte med psykisk uhelse og selvmordstall, enn blant "vanlige" folk. 

Anonymkode: df597...444

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo ikke stygt skrevet? Å vokse opp i et strengt religiøst miljø kan være svært skadelig.

Anonymkode: df597...444

Men det har ingenting med tilknytning å gjøre, spesielt ikke når barnet bare er 1,5 år.

Anonymkode: 604ad...43f

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Men kan dette skyldes utenforskapet? Som i rasistiske holdninger i samfunnet og fra mennesker rundt, og en tilhørende følelse av å ikke ha "noen plass" (altså at "etnisk norske" er rasister og ikke lar deg føle at du hører til, samtidig som du ikke har noen andre "egne" å søke mot heller. Jeg lurer oppriktig.

 

Jeg har lest noen bøker om adopsjon. Som spedbarn er man jo fysisk knyttet til sin biologiske mor. Barnet kjenner hennes stemme, hennes blod har strømmen gjennom barnets blod. Studier har vist at spedbarn blir stresset av å bli fysisk separert fra sin biologiske mor. Alle andre mennesker er på dette tidspunktet fremmede, selv biologisk far. Adopterte som blir adoptert fra dag 1 har traumer, selv de som ikke vet at de er adoptert. Mye av dette kan repareres med å knytte stabile omsorgsreaksjoner. Men utenlandsadopterte har kanskje blitt utsatt for omsorgssvikt, har bodd på barnehjem, har ikke hatt omsorgspersoner i det hele tatt. Så skaden har allerede skjedd når de kommer hit.

Men det betyr ikke at traumer er umulige å bearbeide. Det tar bare mye tid og krefter. Jeg er veldig for at adoptivforeldre får oppfølging før og etter at barnet har kommet. Da jeg vokste opp på 90-tallet var det ingen informasjon om dette i det hele tatt.

Anonymkode: 3b75a...c3b

[AnonymBruker]

Jeg er adoptert og kjenner mange andre som er det. Vil si det er litt 50/50 hva som slår igjennom. Den traumatiske starten på livet, eller det at de aller fleste kommer til iver middels gode foreldre i Norge. Jeg kjenner liksom litt for mange leger og advokater og litt for mange som er rusmisbrukere. Forbausende få i midten. 

Anonymkode: dd0d1...cdd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg ønsker å høre fra dere som har erfaring med å adopsjon. Jeg er fullstendig klar over at de fleste barna som blir adoptert fra utlandet, bærer med se en eller annen form for bagasje. Mange av dem har opplevd traumatiske ting, samt å miste/bytte omsorgssperson opp til flere ganger. Spørsmålet er om det er det mulig å gjøre opp for de tidlige årene, ved å ta seg godt av et barn som kommer hit mens de er 0-5 år, eller er det garantert at de vil slite med psyken resten av livet uansett? Del gjerne deres erfaringer!

Anonymkode: fae7e...d82

Jeg ble adoptert når jeg var 3 år. Er etnisk norsk, jeg opplevde omsorgssvikt de første årene av livet mitt narkomane foreldre som ikke kunne ta seg av meg, jeg ble flyttet til beredskapshjem hvor «foreldrene» hadde adoptert to gutter som ikke var etnisk norske, det ble mye sjalusi på meg og det var rett og slett jævlig å bo der. Så ble jeg flyttet til mamma og pappa, det var veldig sårt fordi man blir gjerne sett på rar om jeg kan si det sånn, det er ikke(eller var hvertfall ikke på den tiden) akseptert å være adoptert. For min del har jeg fått verdens fineste familie, en mamma som forguder barnet mitt, og alltid stiller opp. Men det var sårt når jeg var liten, for foreldre som adopterer starter de familien sin, mens for barnet kan det føle og slite med at familien deres ble bryti opp. Det var vanskelig når folk skulle påpeke hvor forskjellig jeg og pappaen min var og sårt at det ikke er min biologiske familie. Men alt i alt kunne jeg ikke fått en bedre barndom, og jeg har alle forutsetninger for å gi barnet mitt en god barndom. Ville ikke hvert foruten mine foreldre ❤️

Anonymkode: abbe8...b91

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne som ble adoptert fra Sør-Korea, og hun slet med å finne sin egen identitet i livet. Foreldrene hadde i tillegg to andre biologiske barn (yngre og eldre), og til og med for oss vennene var det helt tydelig at hun som adoptivbarn var mindre verdt. Foreldrene var mye strengere med henne enn de andre barna. Som ungdom soset hun litt rundt, men har nå skapt sin egen familie langt fra hjembyen. Forholdet til både foreldre og søsken er meget distansert.

Tanken om å adoptere er god, men det er litt som å åpne pandoras eske; man vet ikke hva som er oppi.

Anonymkode: 34e9a...693

[AnonymBruker]

Sjekk ut instagramkontoen @stulen_identitet, de belyser noen av de problematiske sidene ved internasjonal adopsjon. Det er MYE grums i den bransjen.

Anonymkode: dd0b0...7d2

[AnonymBruker]

Kjenner til 3 som er adoptert:

- Ei fra vestasiatisk land som 2åring. Foreldrene var i 40årene og meget kristne, og meget gjerrige, men snille og vennlige. Føltes mer ut som et barn og slektning-forhold heller enn foreldre. Så de aldri klemme eller si glad i deg eller noe. Hun avviste dem mye og testet grenser. Fikk aldri nye ting eller ekstra klær, som gjorde at hun følte seg utenfor i nabolaget. Resten av oss var ikke kjemperike, men vi fikk sykler, spill, stereoanlegg osv når det trengtes. Hun opplevde myyye rasisme, oftest fordi hun startet krangler med barn som ikke hadde noe bedre comeback enn bruning, neger, pakkis osv. Selv om det var tydelig at hun ikke var afrikansk eller fra midtøsten. Vi er voksne, men hun blir fremdeles utsatt for rasisme av samme grunn. Og hun har problemer med alkohol, ansvar, penger, relasjoner, følelser. Får aldri orden på livet. 

- ei annen adoptert fra Vest-asia, men kjenner henne ikke så godt og aldri møtt foreldrene. Men hun kalte dem ved fornavn og var kald og tilbaketrukken. Sent i tenårene begynte hun å studere hjemlandet sitt og dets tradisjoner. Er i dag voksen og utdannet, sammen med en fra samme land som henne. 

- en gutt fra afrikansk land. Virker å være oppegående og fornøyd, godt likt og populær. Har lederstilling i en kommune der mørkhudede gjerne ikke blir ansatt en gang. Har sett litt av hans omgang med foreldrene, de var mer positive og sprudlende, investert i hans fotball-lag og skolearrangementer. Gav bekreftelse i form av glede og oppmuntring, ros og berøring som en hånd på skulderen osv. 

Ellers har jeg hørt om at det er lurt å bruke tid på å snakke og lære om sitt eget hjemland gjennom hele oppveksten. Alltid si at foreldrene er de som er heldige og skal være takknemlige, og ikke barnet fordi det fikk komme fra et fattig land/dårlig hjem. Det kan føre til skam over å ikke være takknemlig nok osv når de har normale følelser som sinne og skuffelse. 

Anonymkode: a8495...909

[Pås]

Oj, her var mange negative erfaringer... jeg har to i slekten som er adoptert, de er to helt normale, høflige tenåringer som virker like glade i foreldrene sine som alle andre! De utfordringene de har/har hatt er verken mindre eller større enn andre tenåringer.