Kan man bli gal av å ønske barn?

[AnonymBruker]

Jeg er så verpesyk at det begynner å bli en psykisk påkjenning...

Jeg er så frustrert over at jeg må vente at jeg kan gråte av frustrasjon.

Hver eneste celle i kroppen min bare lengter etter å bli gravid, lage en baby inni den voksende magen... Det kjennes så sterkt, nesten dyrisk eller instinktvist. Det er helt rart å si det, men jeg merker faktisk veldig tydelig hva kroppen min vil at jeg skal gjøre for den. Det føles som en så sterk kraft, nesten utenfor meg selv. Som et nådeløst behov som nekter å gi seg før den blir dekket! Kan jeg sidestille det med når en rusavhengig bare må ha rusen sin...?

Er dette normalt...? Begynner å bli bekymret fordi jeg mister snart fatningen her...

Anonymkode: ad0d1...53a

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Det er det eneste jeg egentlig vil.

Anonymkode: f2d6d...017

[AnonymBruker]

Ja, men gal blir man jo bare hvis man dyrker det. Prøve å flytte fokus? Har selv opplevd at det ikke er konstant, og at det kan gå opp og ned i perioder. Prøv å unngå bestemte miljøer, hehe akkurat som en rusmisbruker.

Anonymkode: 67f1f...ea3

[AnonymBruker]

Hadde det forresten veldig sånn, og ble gravid, da. Følte meg nesten litt "lurt" av kroppen min etterpå. Også hodet egentlig. Jeg var døv og blind for alt som ikke var i rosa-nyanser. Det blir en besettelse. Dyrisk. 

Anonymkode: 67f1f...ea3

[AnonymBruker]

Jeg også har det sånn. Våkner jeg om nettene så tenker jeg på det, hele dagen går stortsett til å drømme meg vekk i baby planer. Men desverre går det ikke akkurat nå, jeg prøver å flytte fokuset på noe annet men det er vanskelig når jeg er arbeidsledig og går hjemme. Jeg kan ikke bli gravid på en god stund, veldig sårt å se alle rundt som får barn og annonserer graviditeter. 

Anonymkode: 755ce...eb5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også sånn. Det er det eneste jeg egentlig vil.

Anonymkode: f2d6d...017

Har du mulighet å bli gravid i nærmeste framtid?

 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men gal blir man jo bare hvis man dyrker det. Prøve å flytte fokus? Har selv opplevd at det ikke er konstant, og at det kan gå opp og ned i perioder. Prøv å unngå bestemte miljøer, hehe akkurat som en rusmisbruker.

Anonymkode: 67f1f...ea3

Jo, jeg har tenkt tanken på om coronasituasjonen gjorde at babyfeberen ble forsterket, drev jo aktivt med jobb og hobby tidligere som opptok all tid og energi. Jeg ønsket fremdeles barn da, men tanken på å vente noen år var tålelig. Det er som om det er en kombinasjon av at jeg prøver å fylle livet med mening igjen og at ledig tid = forsterket babyønske. Vet ikke om det stemmer da. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det forresten veldig sånn, og ble gravid, da. Følte meg nesten litt "lurt" av kroppen min etterpå. Også hodet egentlig. Jeg var døv og blind for alt som ikke var i rosa-nyanser. Det blir en besettelse. Dyrisk. 

Anonymkode: 67f1f...ea3

Passet det ikke å få baby da, eller "glemte" du liksom at det også ikke bare er dans på roser?

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også har det sånn. Våkner jeg om nettene så tenker jeg på det, hele dagen går stortsett til å drømme meg vekk i baby planer. Men desverre går det ikke akkurat nå, jeg prøver å flytte fokuset på noe annet men det er vanskelig når jeg er arbeidsledig og går hjemme. Jeg kan ikke bli gravid på en god stund, veldig sårt å se alle rundt som får barn og annonserer graviditeter. 

Anonymkode: 755ce...eb5

Når begynte du å få babyfeber? 

Leit å høre ❤️

 

TS

Anonymkode: ad0d1...53a

[Druid]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det forresten veldig sånn, og ble gravid, da. Følte meg nesten litt "lurt" av kroppen min etterpå. Også hodet egentlig. Jeg var døv og blind for alt som ikke var i rosa-nyanser. Det blir en besettelse. Dyrisk. 

Anonymkode: 67f1f...ea3

Vel, siden du faktisk ble "lurt", så er i alle fall din rasjonelle kapasitet tilbake på fungerende nivå. 

Det er bekymringsfullt at så mange ikke forstår hvor mye kroppen din styrer dette. Det er ingen rasjonalitet i dette; det er hauger med hormoner som pumpes ut med ett mål; få det til å spire.

Og det andre er jo at det er dette som skiller kvinner og menns ønske om baby: Kvinners er styrt av hormoner , menn av kulturell kondisjonering.

Menns tilsvarende hormonelle situasjon ligger i behovet for sex, "å få tømt seg". Ikke unødvendig mye rasjonelle vurderinger som går her heller.   

 

Til svar til TS: Ja, det er de som blir gal etter behovet for barn, det er mange som gjør irrasjonelle og skadelige handlinger, men jeg tror ikke man skal fokusere så mye på det, heller fokusere på å bygge en plan.

Det er enklere å takle biologiske forventninger med en rasjonell kanal for utløsning. Det er slik man takler de fleste sånne utfordringer. 

Endret 10. juni 2020 av Druid

[AnonymBruker]

3 timer siden, Druid skrev:

Vel, siden du faktisk ble "lurt", så er i alle fall din rasjonelle kapasitet tilbake på fungerende nivå. 

Det er bekymringsfullt at så mange ikke forstår hvor mye kroppen din styrer dette. Det er ingen rasjonalitet i dette; det er hauger med hormoner som pumpes ut med ett mål; få det til å spire.

Og det andre er jo at det er dette som skiller kvinner og menns ønske om baby: Kvinners er styrt av hormoner , menn av kulturell kondisjonering.

Menns tilsvarende hormonelle situasjon ligger i behovet for sex, "å få tømt seg". Ikke unødvendig mye rasjonelle vurderinger som går her heller.   

 

Til svar til TS: Ja, det er de som blir gal etter behovet for barn, det er mange som gjør irrasjonelle og skadelige handlinger, men jeg tror ikke man skal fokusere så mye på det, heller fokusere på å bygge en plan.

Det er enklere å takle biologiske forventninger med en rasjonell kanal for utløsning. Det er slik man takler de fleste sånne utfordringer. 

Jeg er glad for å lese dette innlegget, og også for TS sitt åpningsinnlegg. For nå skjønner jeg forskjellen på meg og de som ønsker seg barn. Jeg kjenner meg på ingen måte igjen i TS sitt innlegg. Det finnes ikke er celle i kroppen min som ønsker seg barn, faktisk er det mer sånn at de stritter imot. Jeg er vel mer som en mann da, eller jeg har mangel på hormoner kanskje? Jeg er i slutten av 30-åra, så jeg tror nok at dersom jeg egentlig var en sånn som hadde lyst på barn uten å vite det selv, ville nok ønsket om barn ha dukket opp lenge før.
Jeg har lenge følt på at jeg ødelegger livet mitt med å få barn, jeg har aldri noensinne ønsket å gå gravid, føde, eller være mor. Samtidig har jeg vært redd for at jeg EGENTLIG ville ha barn, uten å skjønne det selv. Men på grunn av TS sitt åpningsinnlegg, som beskriver så godt hvordan det føles å ønske seg barn, og på grunn av ditt innlegg som beskriver hvordan dette med å få barn (eller ikke få dem) har med hormoner å gjøre, så er jeg litt mindre redd for at jeg egentlig ønsker meg barn.
Jeg stoler faktisk mer på at jeg vet hva jeg selv vil. For det er ikke et fnugg av meg som kjenner meg igjen i den følelsen som TS beskriver.

Anonymkode: 9fb7f...2d4