Inspirert av en annen tråd: hvordan var dine besteforeldre?

[AnonymBruker]

Min mormor var 62 år da jeg ble født, men døde før jeg ble kjent med henne. 

Min farmor var like gammel som mormor, og hun var en fantastisk kvinne. 

Hun var yrkesaktiv frem til hun døde i en alder av 69. 
Hun var snill og omsorgsfull, men hun var også av den typen som glemte sine egne fordi hun var så opptatt av å hjelpe andre. (Alle kjenner vel ordtaket om at "skomakerens barn har de dårligste skoene"?  Hun var skomakeren!)
Hun kunne gi bort klærne jeg hadde på min kropp til en annen, uten å tenke på at da ble jeg kald.   (pappa var akkurat lik, jeg har ikke tall på hvor mye av mitt han ga bort til andre, uten å tenke på at da ble jeg sittende uten) Farmor kunne også glemme at jeg var på besøk fordi hun var så opptatt med andre ting.  En gang hun passet meg (jeg var 4 år) ble jeg tjoret fast på utsiden, og glemt.  Ikke av vond vilje, men fordi det var så mange andre som hun ville hjelpe.

Jeg var veldig glad i farmor, og har mange gode minner om henne, men noen god mor eller bestemor var hun ikke!

 

Morfar var den snilleste mannen jeg noen gang har møtt, og jeg tilbrakte så mye tid sammen med ham som jeg kunne.  Til ham kom alle, fattige og rike, fylliker og avholdsmenn, og alle ble tatt like godt i mot, servert kaffe og noe godt å bite i.  Vi hadde mange dype samtaler, så dype samtaler som et barn under 10 år kan ha med en gammel mann, og han lærte meg mye mens jeg satt på kjøkkenbenken og så på at han ryddet eller laget mat. 

Han lærte meg at jeg aldri skulle plystre inne, men selv plystret han hele tiden mens han stelte på kjøkkenet.
Han lærte meg at svidde brødskorper ville gi meg pen sangstemme, men selv skar han av det som var svidd.
Han lærte meg at når jeg rettet pekefingeren mot andre, var det alltid 3 fingre som pekte tilbake på meg selv!
Han lærte meg om nordlyset og torden, om kristendom og medmenneskelighet.
Han lærte meg at senger ikke måtte være for store (lange), for vi måtte ha noe (endregjerde) å sparke i mot på natten.

Vi hadde det mest fantastiske forhold noe barn kunne ha med sin bestefar.  Han døde dessverre da jeg var 10 år, men minnene er gode.

 

Farfar var også snill, men på en helt annen måte.  Han var mer på den tøysete, morsomme, lekne, bråkjekke måten.  Jeg husker den brautende latteren hans, og de utrolige fantasifulle historiene hans.  Jeg var et stille barn, og han var nok litt for brautende for meg når jeg var liten, men når han var rolig elsket jeg å sitte i armkroken hans og la fantasien løpe løpsk.  Sammen laget vi de mest utrolige historiene.  .

Jeg var så heldig at jeg fikk beholde farfar til jeg var 27 år gammel, og vi fikk et godt forhold de siste årene. 

Hvordan var deres besteforeldre?

Anonymkode: 1ee61...0ef

[AnonymBruker]

Vokste opp med mormor. Min mamma var en ung mamma og var mest opptatt av jobb og være med vennene sine. Så jeg tilbrakte mye av barndommen med min mormor. Hun var rundt 40år når jeg ble født. Døde av kreft av når hun var 52. Alltid tid til meg, jeg var med på alt hun gjorde. Handlet, vasket, stelte i hagen. Hun var av den oppfatning at barn var barn, så fikk lov til mye, men hadde litt grenser.. Bodde hos mormor om sommeren, og hver helg. 

Vi dro på hytteturer sammen, stranda, Danmark, etc. Hun var ei tøff dame med ben i nesa. 

Anonymkode: b4792...745

[AnonymBruker]

Hadde verdens beste bestefar , men han døde da jeg var 6 år dessverre. Har masse gode minner fra han.

 

bestemor døde før jeg ble født 

morfar da heg var ett år 

 

mornor hadde jeg ikke noe forhold til , det er et valg hun tok pga favorisering av annet barn og barnebarn 

Anonymkode: b31bb...20f

[AnonymBruker]

Jeg husker best min mormor. Hun var i 70-åra mens jeg var barn. Hun var varm og trygg i sine blomstrete kjoleforklær. Snill og beskjeden. Hun hadde vært skoleflink, og var stolt av å kunne engelsk. Litt småintellektuell i et tøft arbeiderklassemiljø på 70-tallet. Elsket historiske romaner og serier. Hun lærte meg å spille sjakk, og jeg lærte meg å lese hos henne (hjemmet og Allers). 
Vi var ikke så fysisk aktive, og aktivitetene var begrenset til å gå på butikken 200 m unna. Vi hengte dog opp klesvask og spilte badminton. 
 Når hun lå på divanen og snorket og sov middag, da holdt jeg på med mitt, tegnet og leste. 
Det beste trekket hennes var at hun alltid trodde godt om folk. Hun dømte aldri noen på forhånd. Et tvers igjennom godt menneske. 

Anonymkode: 08198...291

[Skiftenøkkel]

Nøysomme arbeidsjern alle sammen. Og ikke noe tull, tvers gjennom gode mennesker. Foreldre forteller om en litt annen barneoppdragelse enn dagens standard, men slikt merket ikke vi barnebarna noe til.

[AnonymBruker]

Likte besteforeldrene på pappas side best. Dessverre bodde de langt borte, og vi så dem ikke ofte nok.

Bestemor på pappa sin side er jeg veldig glad i. Tror jeg må ringe henne snart. Hun på mamma sin side vil jeg ikke ha kontakt med, for hun forteller alle hun kan komme på alt du har sagt (dvs. Det hun tror du har sagt). Det er så slitsomt. Orker ikke.

Anonymkode: 67a93...526

[AnonymBruker]

Glemte å si at begge bestefedrene mine dessverre er døde.

Anonymkode: 67a93...526

[Lykkeligliten]

Min farfar var en herlig mann, han var bare god, desverre ble han veldig innesperra når farmor døde. Men vi hadde mange koselige stunder.

Min farmor husker jeg lite av, men jeg husker hun som veldig god og omsorgsfull. Selvom jeg ikke hadde et nært forhold til henne.

Min mormor stiller alltid opp for de rundt om det er noe, men hun var lite tilstede som mormor for meg i barndommen. Hun er av den typen som dømmer og snakker stygt om alt og alle uten og feie for sin egen dør. Så jeg takler henne bare i små doser.

Morfar har jeg ikke noe frivillig kontakt med.  Jeg inviterer han i bursdager osv fordi han er en del av familien, men kan ikke fordra mannen, han har hele barndommen valgt ut sine favoritt barnebarn, andre har det ikke brydd seg noe om. 

 

Mitt barns mormor er en besteforelder jeg gjerne selv skulle hatt. Hun engasjerer seg og viser barnebarnet hver eneste gang de er sammen hvor høyt elsket og ønsket barnet mitt er! Tar med seg barnebarnet sitt  på turer, shopping, besøk og er veldig flink til å skape minner når de er sammen. Mammaen min har gjerne barnet mitt en gang i uka, ikke fordi jeg trenger det, men fordi jeg ser hvor mye kjærlighet de begge gir hverandre. Og jeg blir rett og slett rørt over hvordan mamma forguder barnet mitt

[Million]

Jeg har dessverre ikke vokst opp med noe tett og godt forhold til mine besteforeldre, hverken på farssiden eller morssiden.

Mormor døde et par år før jeg ble født av kreft.

Morfar likte ikke unger. Selv om vi tilbragte hver eneste skoleferie (alle åtte ukene hver sommer og en uke i vinterferien) og derfor så han relativt mye, tatt i betraktning at han bodde på vestlandet og vi på østlandet, så ble det ikke noe nært forhold mellom han og noen av barnebarna hans. Han var mest opptatt av å kjefte og plukke vekk tingene sine så vi ikke skulle ta på det. Husker han alltid kjeftet og ropte "Honen pitle meg! Ikkje noke kan ein få ha i fred!" Minstebroren min krabbet rundt en gang og fant et pornoblad i et skap som han rev ut og satt på gulvet og rev i biter. Da ble morfar både flau OG sint. 

Jeg har sett i albumet vårt at morfar (vi kalte han bestefar) hadde en unge på fanget en gang i blant, men det må ha vært for bildeknipsingens skyld og ikke noe annet. Jeg kan ikke huske han frivillig hadde noen barnebarn på fanget, nei.

Farfaren min døde mens faren min var veldig ung, bare barnet, så han har jeg naturligvis aldri møtt. Bare sett noen dårlige sort/hvitt bilder fra 40-tallet eller deromkring.

Farmor, som vi kalte bestemor, var jeg imidlertid veldig glad i, selv om hun bodde langt unna og vi ikke så henne så ofte. Den sommeren jeg var syv år, tilbragte jeg to uker alene på gården hennes med henne langt ute på landet. Jeg fikk kusma, og hovnet opp kraftig på den ene siden av ansiktet og det gjorde vondt. Istedenfor å ta meg til legen, kjeftet hun på meg og beskyldte meg for å ha spist for mye godteri! (når skulle jeg ha gjort det, hun kjøpte jo ikke noe!)

En annen gang da jeg gikk i t-skjorte uten ermer, fikk hun øye på en litt "utdratt", blekbrun, stor føflekk jeg har på ene overarmen. Å jasså! Skitt og møkk, ropte hun, du må bades straks! Jeg prøvde fortvilet å si at det ikke var møkk, det var et fødselsmerke. Men hun hørte ikke på meg, og gjorde klar badestampen. Hun skrubbet meg hardt med børste så jeg ble helt rød, men det hersens fødselsmerket ville naturligvis ikke gå bort.... Hun måtte til slutt innse at jeg hadde snakket sant, og la vekk skrubbebørsten. 

Jeg var oppkalt etter min bestemor, så jeg følte meg knyttet til henne. Navnene våre var nesten like, så ikke direkte oppkalt, men én bokstav forskjell bare. Hun sa også at jeg hadde fått en sau av henne da jeg ble født, noe jeg var sprekkferdig av stolthet over. Hver gang vi var i fjøset, ba jeg henne peke ut sauen "min" (selv om den sikkert var slaktet for lengst...) og hun pekte da alltid ut en sau og sa at "der er den!" Så måtte jeg da klappe og kose sauen "min" da, som jeg som barn var hellig overbevist om at levde til den døde av elde.

Det var også denne bestemoren som tvang i meg en klump med brunost da jeg var liten, fordi jeg sa jeg ikke likte det. Jeg hadde aldri smakt det, så hun tvang opp munnen min og dyttet inn en sammenrullet kladd med brunost. Noe så ekkelt og vondt! Den klebet seg til ganen. Jeg hatet smaken og konsistensen, og siden har jeg aldri smakt brunost. Takket være min kjære bestemor.

Hun døde da jeg var rundt 27-28.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Min mormor var verdens beste bestemor. Barnslig, morsom, kunne fortelle historier fra gamle dager. Leste bøker for oss, hadde formingsaktiviteter. Var hos henne i perioden da mamma og pappa ble skilt, og vi måtte finne et nytt sted å bo. De månedene der er noen av de fineste barndomsminnene mine. Dessverre fikk hun kreft og døde et par år etterpå, og de siste årene var ikke livskvaliteten hennes veldig høy.

Hun var gift med morfaren min som eide eget trykkeri, og jobbet mye, men var likevel en kjempeengasjert bestefar som tok med hele familien på hytteturer, sydenturer og Danmarksturer. Hotellferier og badeland. Fisketurer på hytta og fotballkamper. Han var arbeidsom og bygget hele hytta med litt hjelp fra familie. Han var den av mine besteforeldre som levde lengst, og den eneste oldeforelderen barna mine husker(de var 7 og 3 da han døde).

Farmoren min var en klassisk gammel bestemor med forklekjole som holdt seg mest på kjøkkenet. Dagene gikk til å lage mat og vaske opp. Hun var veldig omsorgsfull, og hadde vært svært populær blant gutta i ungdommen. Dessverre hadde hun mye helseproblemer, og måtte amputere benet da hun var i 70-årene. Etter det kom hun på sykehjem, men beholdt sitt gode humør som hun alltid hadde hatt, og hadde alltid en skrønehistorie på lager. Røyket til det siste, noe alle på den siden av familien gjorde.

Farfaren min, som var gift med farmor, er vel den besteforeldren jeg hadde dårligst forhold til. Han var glad i oss på sin måte, ved at han stakk til oss penger i ny og ne, og kunne kjøpe en is til oss. Men det jeg husker var at han var en svært dominerende bestefar, som kunne være veldig streng, sur og tverr. Hvis noen var uenig med han, så gikk han inn på rommet og furtet. Han ødela mang en julefeiring og bursdagsselkap med sitt dårlige humør. I tillegg kuet han farmoren min, og jeg tror ikke de hadde noe godt ekteskap.

Anonymkode: 6fec6...32c

[AnonymBruker]

1 time siden, Million skrev:

Jeg har dessverre ikke vokst opp med noe tett og godt forhold til mine besteforeldre, hverken på farssiden eller morssiden.

Mormor døde et par år før jeg ble født av kreft.

Morfar likte ikke unger. Selv om vi tilbragte hver eneste skoleferie (alle åtte ukene hver sommer og en uke i vinterferien) og derfor så han relativt mye, tatt i betraktning at han bodde på vestlandet og vi på østlandet, så ble det ikke noe nært forhold mellom han og noen av barnebarna hans. Han var mest opptatt av å kjefte og plukke vekk tingene sine så vi ikke skulle ta på det. Husker han alltid kjeftet og ropte "Honen pitle meg! Ikkje noke kan ein få ha i fred!" Minstebroren min krabbet rundt en gang og fant et pornoblad i et skap som han rev ut og satt på gulvet og rev i biter. Da ble morfar både flau OG sint. 

Jeg har sett i albumet vårt at morfar (vi kalte han bestefar) hadde en unge på fanget en gang i blant, men det må ha vært for bildeknipsingens skyld og ikke noe annet. Jeg kan ikke huske han frivillig hadde noen barnebarn på fanget, nei.

Farfaren min døde mens faren min var veldig ung, bare barnet, så han har jeg naturligvis aldri møtt. Bare sett noen dårlige sort/hvitt bilder fra 40-tallet eller deromkring.

Farmor, som vi kalte bestemor, var jeg imidlertid veldig glad i, selv om hun bodde langt unna og vi ikke så henne så ofte. Den sommeren jeg var syv år, tilbragte jeg to uker alene på gården hennes med henne langt ute på landet. Jeg fikk kusma, og hovnet opp kraftig på den ene siden av ansiktet og det gjorde vondt. Istedenfor å ta meg til legen, kjeftet hun på meg og beskyldte meg for å ha spist for mye godteri! (når skulle jeg ha gjort det, hun kjøpte jo ikke noe!)

En annen gang da jeg gikk i t-skjorte uten ermer, fikk hun øye på en litt "utdratt", blekbrun, stor føflekk jeg har på ene overarmen. Å jasså! Skitt og møkk, ropte hun, du må bades straks! Jeg prøvde fortvilet å si at det ikke var møkk, det var et fødselsmerke. Men hun hørte ikke på meg, og gjorde klar badestampen. Hun skrubbet meg hardt med børste så jeg ble helt rød, men det hersens fødselsmerket ville naturligvis ikke gå bort.... Hun måtte til slutt innse at jeg hadde snakket sant, og la vekk skrubbebørsten. 

Jeg var oppkalt etter min bestemor, så jeg følte meg knyttet til henne. Navnene våre var nesten like, så ikke direkte oppkalt, men én bokstav forskjell bare. Hun sa også at jeg hadde fått en sau av henne da jeg ble født, noe jeg var sprekkferdig av stolthet over. Hver gang vi var i fjøset, ba jeg henne peke ut sauen "min" (selv om den sikkert var slaktet for lengst...) og hun pekte da alltid ut en sau og sa at "der er den!" Så måtte jeg da klappe og kose sauen "min" da, som jeg som barn var hellig overbevist om at levde til den døde av elde.

Det var også denne bestemoren som tvang i meg en klump med brunost da jeg var liten, fordi jeg sa jeg ikke likte det. Jeg hadde aldri smakt det, så hun tvang opp munnen min og dyttet inn en sammenrullet kladd med brunost. Noe så ekkelt og vondt! Den klebet seg til ganen. Jeg hatet smaken og konsistensen, og siden har jeg aldri smakt brunost. Takket være min kjære bestemor.

Hun døde da jeg var rundt 27-28.

 

 

 

 

Hahahahaha

 

Anonymkode: 67a93...526

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var hardarbeidende bønder, vant til å arbeide hele livet dagen lang, uten lek og andre unødvendigheter. Så de har ikke lekt med oss barna, men vi hadde det likevel fint der på gården om somrene for det var dyr der, og andre barn. Husker mest at bestefar var i fjøset eller ute på åkeren eller reparerte skurtrøsker eller fiskebåten hver dag. Og bestemor sto på kjøkkenet dagen lang, eller hengte opp vask på klessnora. Og etter middag, kl 13, sov de middagslur. Da måtte vi barna være ue, slik at vi ikke vekket dem. Tror knapt jeg har pratet med dem noengang, på ordentlig... Selv om vi var der hver sommer hele oppveksten.

Men har bare gode minner, altså. Folk er forskjellige.

Anonymkode: 73387...4f1

[AnonymBruker]

Mormor: anorektisk gammel dame som røykte de tynneste rullingensene du kan tenke deg. Levde og snylta på slle rundt seg, var ikke akkurat noe kjære bestemor. Døde for noen år siden av kreft. 

Morfar: skitten gammel dævvhørt alkis, lever fortsatt. Tilbrakte dagens sine som yngre ved å drikke og banke unga sine. 

Farmor: hyperkristen hobbyalkoholiker som var vanvittig opptatt av fasade. Skremte oss barnebarna kristne når vi var små, vi var livredde for å ligge i jorda og råtne og havne i helvete. Sjenka oss rødvin i en alder av 5 år fordi hu syntes det var gøy å se reaksjonen vår. Dama sov nesten sittende for å ikke ødelegge ihjelspraya permanentsveisen sin. Lukta av elnett og parfyme var veldig tung. Kunne ligge på alle fire for plukke ett og ett hundehår fra det persiske teppet sitt. Døde for noen år siden. 

Farfar: den eneste "normale" av besteforeldrene. Han er noe sær og blitt slitsom på sine eldre dager, forteller gjerne den samme historien hver eeeeneste gang man ser han. Men han er god og snill så da går det liksom greit 

Anonymkode: 32290...e9b

[Gjest EmKay]

Farmor og farfar var fantastiske mennesker (farmor lever og er like fantastisk enda). Jeg vokste opp med dem i nabohuset. Hos dem var alltid døren åpen for alle, familie eller ei. De var nok litt streng, men også fylt med kjærlighet og omsorg. Vi fikk alltid disket opp mat, og gjerne litt snop på lur - men samtidig visste vi at vi måtte oppføre oss ordentlig hos dem. De lærte oss mye, fra matlaging til snekring og fiske, og hadde mange spennende historier å fortelle. Farfar fra da han løy på alderen og snek seg med på sjøen alt for ung, fra russiske fangeleire og verdensomspennende reiser, og farmor fra da hun forelsket seg i en ung tysk soldat, som hun aldri så igjen, til årene var arbeidende mor hjemme med 5 rakkerunger (og farfar på reise) og de gangene hun var med farfar på reisejobber. Min far og hans søsken var noen ordentlige drittunger når de var unge, men likevel var det alltid rom for vennene deres om hadde det vanskelig hjemme, eller bare ikke kom seg hjem fra en fest. De er mine helter, og jeg ville aldri vært dem foruten! Jeg håper at jeg klarer å være like hjertelig og inkluderende som dem gjennom hele livet. Farfar døde brått av kreft for 5 år siden, og jeg savner han hver eneste dag.

Mormor og morfar bodde noen timer unna oss, og har alltid vært litt mer "dannede" mennesker. De var glade i oss alle selvsagt, men var ikke like flink å vise det. Morfar var veldig streng, og jeg kan faktisk ikke huske at jeg noen sinne har hatt en samtale med ham. Han bare var der liksom, i bakgrunnen. Mormor var hakket mer kjærlig, men det var alltid tydelig at det var morfar som bestemte, og hun måtte innrette seg etter det. Nå lever ikke morfar lenger, og mormor er blitt en mye mer sprudlende person. Både jeg og mamma har et mye bedre forhold med henne nå enn tidligere. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde verdens beste besteforeldre. Mormor og morfar var velstående, og var mye utenlands. (Fikk også være med mange ganger da jeg ble litt eldre) de tok alltid med seg masse gaver når de kom hjem fra tur, og jeg var masse på besøk. Alle ferier (hytteturer, sydenturer, campingturer) jeg var på hvert år som liten var i regi av dem, mamma og pappa hadde bare en inntekt så vi var heldige som kunne være med dem på ferie. Hadde godt forhold til farmor og farfar som liten også, mange gode minner derfra og. Dessverre så har ikke foreldrene mine noe godt forhold til de lenger (av mange årsaker) men jeg besøker dem fortsatt, og de er veldig glade i og opptatt av barnet mitt. (Det er gjensidig) mormor og morfar er døde dessverre. 
jeg har vokst opp med oldeforeldre også, hadde faktisk 4 oldeforeldre i live til jeg var over 20. (Er 32 nå) Så har mange gode minner med dem også. 

Anonymkode: 3616c...67f

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var ganske gamle når jeg ble født, og hadde begynt å få en del aldersplager og sykdommer, men var snille og gode mennesker alle sammen. 

Mormor var verdens snilleste dame, og hun hadde alltid noe godteri i skapet som vi fikk. Hvis vi kom innom uten at mamma hadde avtalt det på forhånd, og mormor ikke hadde godteri gikk hun alltid sammen med oss til kiosken i enden av gata og vi fikk godteri, når vi ble eldre fikk vi en femmer for å gå bort å kjøpe selv. Hun var alltid velstelt hadde masse fine klær og høye hæler som vi barna elsket å kle oss ut i. Hun var som sagt over svekket av alder og sykdom, så kan ikke huske at hun lekte noe særlig med oss. Hun påstod at glassene vi fikk å drikke av var av krystall, og at hun hadde egne glass kun til oss barnebarna i krystall.. (Det var vanlige ikea-glass med utskjæringer.. Trodde de var krystall helt til hun døde og jeg fikk arve glassene). Døde når jeg var 20. 

Morfar var en mann som elsket oppmerksomhet og alltid fortalte masse skrøner om hans bragder under krigen, og hans tid som sjømann. (Sant skal sies; han var med på noe motstandsarbeid, men relativt anonym, måtte riktignok rømme til Sverige.. Tiden som sjømann er snakk om EN reise som førstereis-dekksgutt... Men ifølge han hadde han jo vært kaptein 🤣) Han elsket øl, MÅTTE ha øl, men var aldri full eller sur, bare elsket å være midtpunkt å fortelle historier. Han også var ganske svekket av alder og sykdom, så han lekte heller ikke med oss, men var historiefortelleren. 

Farmor var en ganske sta dame, hadde vært alenemor i mange år, og strevet for å få endene til å møtes på den tiden, så hun var ganske gjerrig. Hadde jobbet som kokk, og lagde maten på gamlemåten, dvs fra bunnen av og uten smak Stod mye på kjøkkenet, bakte verdens beste skolebrød, men hadde for seg at man ikke skulle ha sukker i vaffelrøra, for det tok man på etterpå, så de var sure og vonde. Strikket mye og var veldig flink til å tegne og lage figurer som hun solgte. Hadde ikke andre kanaler enn NRK før langt utpå 90-tallet så var veldig kjedelig å være der på besøk. 

Min ekte farfar døde før jeg ble født, men farmor fikk en mann som ble farfaren vår. Han var bare snill, men veldig gammel, satt i sin egen verden å tvinnet tommeltotter, og smilte. Fikk alltid noe godteri av han, (farmor mente godteri var tull) også kjøpte han en gammel bil som vi fikk leke med. Den var ikke like morsom etter at vi klarte å starte den og kjørte ned skråningen 🤣 Han døde når jeg var veldig liten, så husker ikke så mye av han.. 

 

Anonymkode: f51d2...069

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har svart.  Her får vi innsikt i mange ulike personligheter hos besteforeldre, og det var det jeg håpet på å se :)

 

Anonymkode: 1ee61...0ef

[AnonymBruker]

Mormor var streng. Hun syntes foreldrene mine var for slappe i oppdragelsen, så hun prøvde å kompensere for det når jeg var hos henne. Var ikke der så mye... Morfar holdt seg litt i bakgrunnen og var alltid sur.

Farfar holdt seg også i bakgrunnen, men var blid de gangene han snakket med meg. Farmor var fantastisk, hun ga meg masse oppmerksomhet, lekte med meg og var alltid i godt humør, ble aldri sint. Jeg elsket å være hos henne. Alle burde ha en besteforelder som henne. ❤️ Jeg var en skikkelig morgenfugl som barn, men hun var alltid stått opp når jeg våknet og puslet med ett eller annet på kjøkkenet og trallet og sang. Så var det bare oss to et par timer til de andre stod opp. Det var så koselig.

Jeg har fått vite i voksen alder at farmor og moren min hadde sine konflikter, men det merket jeg aldri noe til. Det er jeg veldig takknemlig for, for jeg hadde også et veldig nært forhold til mamma, og hadde nok hatt et litt annet syn på farmor hvis jeg hadde visst det.

Anonymkode: e727e...415

[AnonymBruker]

Bestemor: en hardtarbeidende, lun, varm og raus dame. 

Bestefar: døde før jeg ble født.

Farfar: såvidt sett noen få ganger da jeg var baby.

Farmor: samme som farfar.

Anonymkode: 66598...691

[AnonymBruker]

Morfar: Verdens snilleste. Døde da jeg var åtte.

Mormor: Ekstremt rasistisk og dømmende. Har ikke hatt kontakt på noen år da hun valgte å støtte min onkel da hun fikk høre at han forgrep seg på meg og søsteren min som barn.

Farfar: Arbeidsjern. Han kom til Oslo med ingenting og greide å bygge opp tre suksessrike bedrifter. Han har overlevd både hjernesvulst og hjerteinfarkt og er i dag ganske gammel og trenger mye hjelp.

Farmor: I utrolig god form for alderen. Hun har nesten aldri vært syk og er i god form. Hun er veldig snill og litt naiv og liker å ta seg av familien.

Anonymkode: 7f1ea...6c1