Ikke så interesserte besteforeldre

[AnonymBruker]

Mine foreldre møter gjerne barna koser oss i hagen deres, men de ringer aldri barna eller meg.

Jeg er 100% alene med 3 barn en med diagnose. Er i full jobb, og er selv enebarn.

Synes det er så trist at de ikke engasjerer seg mer. De er gamle nå, men har alltid vært sånn. Bor i gangavstand fra oss.

Har bare ett sett besteforeldre.  

Noen med forslag til hvordan vi kan endre dette?

Anonymkode: 9acf9...fd9

[AnonymBruker]

Snakk med dem?

Anonymkode: a482c...e58

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik at mange i min generasjon (40+) og yngre ofte forventer at besteforeldre skal være slik våre var, hjemmeværende og ha masse tid til overs som de øser ut på barnebarna, når verden har forandret seg og de selv er i arbeid og har egne interesser? Jeg skal bli bestemor og jeg har vært tydelig til mine barn underveis i deres oppvekst at man skal skape sin egen lykke og min lykke er ikke knyttet til det å være mor alene, eller da bestemor - det er en kombinasjon av alt som gir deg gode dager der barna selvsagt er en viktig del men de er ikke alt.

Når jeg blir bestemor kommer jeg ikke til å ringe hver dag eller se dem hver uke - de bor ikke så nær at det å se dem hver uke er naturlig. Om mine barn blir såre over det så kommer jeg til å minne dem på at når de flyttet hjemmefra var det jeg som ikke hørte fra dem hver dag eller så dem hver uke så jeg har organisert mitt liv for meg, ikke for dem. 

Det oppleves kanskje litt kaldt, og jeg er ikke en kald person, tvert imot - men selv om barnebarn er livets gull er de foreldrene sitt hovedansvar. Så mitt spørsmål er, hvor er barnas far? I mine øyne er det brutalt sagt kun død som er god nok grunn til ikke å ha samvær og omsorg for egne barn bortsett fra om du er fullstendig uegnet som forelder selvsagt som følge av vold, rus og alt det opplagte. Hvis far / mor ikke er med i bildet ta kotnakt med helsesøster, fastlege, barnevern og få avlastningsordning på plass. Ingen er ment å aldri skulle ha et avbrekk, bruk venner, slapp av når du kan! Barn med diagnoser får lettere hjelp enn andre, benytt deg av det tilbuet som finnes før du snakker med disse foreldrene, når de evt sier noe om at du oppsøker andre tilbud kan du forsiktig si at det er fordi du er sliten av å aldri ha fem minutter alene. 

Du kan ikke forvente av dem og du kan absolutt være skuffet over situasjonen, men å ha en samtale der budskapet i hovedsak er at "dere bryr dere for lite" er neppe veien å gå. 

Anonymkode: c17c6...2f5

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det slik at mange i min generasjon (40+) og yngre ofte forventer at besteforeldre skal være slik våre var, hjemmeværende og ha masse tid til overs som de øser ut på barnebarna, når verden har forandret seg og de selv er i arbeid og har egne interesser? Jeg skal bli bestemor og jeg har vært tydelig til mine barn underveis i deres oppvekst at man skal skape sin egen lykke og min lykke er ikke knyttet til det å være mor alene, eller da bestemor - det er en kombinasjon av alt som gir deg gode dager der barna selvsagt er en viktig del men de er ikke alt.

Når jeg blir bestemor kommer jeg ikke til å ringe hver dag eller se dem hver uke - de bor ikke så nær at det å se dem hver uke er naturlig. Om mine barn blir såre over det så kommer jeg til å minne dem på at når de flyttet hjemmefra var det jeg som ikke hørte fra dem hver dag eller så dem hver uke så jeg har organisert mitt liv for meg, ikke for dem. 

Det oppleves kanskje litt kaldt, og jeg er ikke en kald person, tvert imot - men selv om barnebarn er livets gull er de foreldrene sitt hovedansvar. Så mitt spørsmål er, hvor er barnas far? I mine øyne er det brutalt sagt kun død som er god nok grunn til ikke å ha samvær og omsorg for egne barn bortsett fra om du er fullstendig uegnet som forelder selvsagt som følge av vold, rus og alt det opplagte. Hvis far / mor ikke er med i bildet ta kotnakt med helsesøster, fastlege, barnevern og få avlastningsordning på plass. Ingen er ment å aldri skulle ha et avbrekk, bruk venner, slapp av når du kan! Barn med diagnoser får lettere hjelp enn andre, benytt deg av det tilbuet som finnes før du snakker med disse foreldrene, når de evt sier noe om at du oppsøker andre tilbud kan du forsiktig si at det er fordi du er sliten av å aldri ha fem minutter alene. 

Du kan ikke forvente av dem og du kan absolutt være skuffet over situasjonen, men å ha en samtale der budskapet i hovedsak er at "dere bryr dere for lite" er neppe veien å gå. 

Anonymkode: c17c6...2f5

Tilbud for barnet med diagnose har vi. Er ikke snakk om å ringe hver dag, men ikke en tlf på 14 år er litt forskjell.

Søker ikke avlastning, men savner at det er noe mer kontakt. Min mor går ofte turer rett forbi her vi bor, kunne jo kommet på en kaffe? Har sagt det, men kommer alltid med en unnskyldning. 

Vi har det bra, barna har mange venner og jeg har flere venninner, men savner som sagt at nærmeste familie kan ringe barna å høre feks om hvordan det går på skolen o.l. Er det virkelig for mye å forvente?

Jeg prater med de hver dag, men alltid jeg som ringer..

Anonymkode: 9acf9...fd9

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tilbud for barnet med diagnose har vi. Er ikke snakk om å ringe hver dag, men ikke en tlf på 14 år er litt forskjell.

Søker ikke avlastning, men savner at det er noe mer kontakt. Min mor går ofte turer rett forbi her vi bor, kunne jo kommet på en kaffe? Har sagt det, men kommer alltid med en unnskyldning. 

Vi har det bra, barna har mange venner og jeg har flere venninner, men savner som sagt at nærmeste familie kan ringe barna å høre feks om hvordan det går på skolen o.l. Er det virkelig for mye å forvente?

Jeg prater med de hver dag, men alltid jeg som ringer..

Anonymkode: 9acf9...fd9

Men da er det jo ikke noe rart de ikke ringer? Hvis dere uansett har et mønster der du ringer dem hver dag? Husk at du selv er med på å opprettholde dette mønsteret. Jeg skjønner ikke helt at det er noe problem, men det har i hvertfall en enkel løsning: Slutt å ringe dem. La dem få ta initiativet.

Anonymkode: b10d6...bd4

[Brunello]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det slik at mange i min generasjon (40+) og yngre ofte forventer at besteforeldre skal være slik våre var, hjemmeværende og ha masse tid til overs som de øser ut på barnebarna, når verden har forandret seg og de selv er i arbeid og har egne interesser? Jeg skal bli bestemor og jeg har vært tydelig til mine barn underveis i deres oppvekst at man skal skape sin egen lykke og min lykke er ikke knyttet til det å være mor alene, eller da bestemor - det er en kombinasjon av alt som gir deg gode dager der barna selvsagt er en viktig del men de er ikke alt.

Når jeg blir bestemor kommer jeg ikke til å ringe hver dag eller se dem hver uke - de bor ikke så nær at det å se dem hver uke er naturlig. Om mine barn blir såre over det så kommer jeg til å minne dem på at når de flyttet hjemmefra var det jeg som ikke hørte fra dem hver dag eller så dem hver uke så jeg har organisert mitt liv for meg, ikke for dem. 

Det oppleves kanskje litt kaldt, og jeg er ikke en kald person, tvert imot - men selv om barnebarn er livets gull er de foreldrene sitt hovedansvar. Så mitt spørsmål er, hvor er barnas far? I mine øyne er det brutalt sagt kun død som er god nok grunn til ikke å ha samvær og omsorg for egne barn bortsett fra om du er fullstendig uegnet som forelder selvsagt som følge av vold, rus og alt det opplagte. Hvis far / mor ikke er med i bildet ta kotnakt med helsesøster, fastlege, barnevern og få avlastningsordning på plass. Ingen er ment å aldri skulle ha et avbrekk, bruk venner, slapp av når du kan! Barn med diagnoser får lettere hjelp enn andre, benytt deg av det tilbuet som finnes før du snakker med disse foreldrene, når de evt sier noe om at du oppsøker andre tilbud kan du forsiktig si at det er fordi du er sliten av å aldri ha fem minutter alene. 

Du kan ikke forvente av dem og du kan absolutt være skuffet over situasjonen, men å ha en samtale der budskapet i hovedsak er at "dere bryr dere for lite" er neppe veien å gå. 

Anonymkode: c17c6...2f5

Er ikke enig i premissene du setter. Brsteforelder-generasjonen til de som er 40+ nå var vesentlig yngre enn dagens besteforeldre. I dag er det ikke uvanlig at besteforeldre til relativt små barn er pensjonister. Tidligere var det ikke uvanlig å bli besteforeldre rundt 50. I dag er de fleste på foreldremøtet i ungdomsskolen rundt 50.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da er det jo ikke noe rart de ikke ringer? Hvis dere uansett har et mønster der du ringer dem hver dag? Husk at du selv er med på å opprettholde dette mønsteret. Jeg skjønner ikke helt at det er noe problem, men det har i hvertfall en enkel løsning: Slutt å ringe dem. La dem få ta initiativet.

Anonymkode: b10d6...bd4

Var periode jeg ikke ringte da ringte ikke de heller. 

Anonymkode: 9acf9...fd9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det slik at mange i min generasjon (40+) og yngre ofte forventer at besteforeldre skal være slik våre var, hjemmeværende og ha masse tid til overs som de øser ut på barnebarna, når verden har forandret seg og de selv er i arbeid og har egne interesser? Jeg skal bli bestemor og jeg har vært tydelig til mine barn underveis i deres oppvekst at man skal skape sin egen lykke og min lykke er ikke knyttet til det å være mor alene, eller da bestemor - det er en kombinasjon av alt som gir deg gode dager der barna selvsagt er en viktig del men de er ikke alt.

Når jeg blir bestemor kommer jeg ikke til å ringe hver dag eller se dem hver uke - de bor ikke så nær at det å se dem hver uke er naturlig. Om mine barn blir såre over det så kommer jeg til å minne dem på at når de flyttet hjemmefra var det jeg som ikke hørte fra dem hver dag eller så dem hver uke så jeg har organisert mitt liv for meg, ikke for dem. 

Det oppleves kanskje litt kaldt, og jeg er ikke en kald person, tvert imot - men selv om barnebarn er livets gull er de foreldrene sitt hovedansvar. Så mitt spørsmål er, hvor er barnas far? I mine øyne er det brutalt sagt kun død som er god nok grunn til ikke å ha samvær og omsorg for egne barn bortsett fra om du er fullstendig uegnet som forelder selvsagt som følge av vold, rus og alt det opplagte. Hvis far / mor ikke er med i bildet ta kotnakt med helsesøster, fastlege, barnevern og få avlastningsordning på plass. Ingen er ment å aldri skulle ha et avbrekk, bruk venner, slapp av når du kan! Barn med diagnoser får lettere hjelp enn andre, benytt deg av det tilbuet som finnes før du snakker med disse foreldrene, når de evt sier noe om at du oppsøker andre tilbud kan du forsiktig si at det er fordi du er sliten av å aldri ha fem minutter alene. 

Du kan ikke forvente av dem og du kan absolutt være skuffet over situasjonen, men å ha en samtale der budskapet i hovedsak er at "dere bryr dere for lite" er neppe veien å gå. 

Anonymkode: c17c6...2f5

Jeg forventer ikke at mine foreldre skal avlaste meg eller ha noe hovedansvar for mine barn, men jeg er såret på mine barns vegne over at de er så uinteresserte i dem. Og så synes jeg det er en tapt sjanse i mine foreldres liv - når de kunne hatt en sterk og god relasjon til mine barn. 

Aldri en telefon til sine egne barnebarn? Jeg synes det er for dårlig, og jeg skjønner deg godt TS. 

Mange her på KG mener at man ikke kan ha noen forventninger til egen familie. "Du har selv valgt å få barn." Selvsagt. Men for å snu det har jeg ikke selv valgt å få foreldre, men jeg stiller da jammen opp når gjerder skal males og bestemor skal besøkes på sykehjemmet. Fordi i familier stiller vi opp for hverandre. 

Anonymkode: 595f3...332

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å forstå hvorfor besteforeldrene melder seg ut. Jeg gleder meg til den dagen jeg blir bestemor og håper jeg får masse tid med mine barnebarn. Mine besteforeldre er og var helt fantastiske med oss, mine foreldre er engasjert i våre barn og min mann og jeg kommer til å være like engasjert i våre kommende barnebarn. Ts, slutt å ta kontakt. Se om de ringer deg. 

Anonymkode: 7056d...497

[Hasselnøtter]

Min mor bor i samme by som oss. Hun sa tidlig ifra at hun ikke kommer på besøk uten at vi inviterer. Hun har sett nok mødre/svigermødre som ikke kjenner sin besøkelsestid, og vil ikke bli sånn. Hun kommer alltid når vi inviterer, og hun sier at vi er velkomne der når som helst, trenger ikke si ifra på forhånd, døren er alltid åpen. Hun er absolutt interessert i barnebarna, men vil ikke "trenge seg på" og vet at våre (hennes barns) liv er selvstendige når vi er voksne. Vi snakker på telefon dersom det er noe vi skal fortelle eller spør om, men ikke ellers. For meg virker det rart å snakke med foreldre hver dag når man ikke bor sammen. Jeg har mitt liv - hun har sitt. 

Kanskje foreldrene dine også tenker at de lar deg styre hvor mye kontakt dere skal ha? Kanskje de synes det er litt mye å ringes hver eneste dag?

[Daria]

Du ringer hver dag og dere treffes så hvidt jeg skjønner jevnlig - men du vil ha enda mer kontakt? De har vel ikke like stort behov for kontakt som det du har, det betyr ikke at de ikke bryr seg.

Jeg vokste opp med en farmor jeg så flere ganger i uka - hun bodde i gangavstand og var stort sett alltid hjemme og vi var alltid velkomne - og med mormor og morfar det kunne gå uker mellom hver gang jeg så, fordi de hadde en mer innholdsrik fritid, reiste mer og var mer aktive. Mormor og morfar var ikke mindre interessert i oss, barnebarna var bare ikke det ene midtpunktet i livet, slik det var for farmor.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tilbud for barnet med diagnose har vi. Er ikke snakk om å ringe hver dag, men ikke en tlf på 14 år er litt forskjell.

Søker ikke avlastning, men savner at det er noe mer kontakt. Min mor går ofte turer rett forbi her vi bor, kunne jo kommet på en kaffe? Har sagt det, men kommer alltid med en unnskyldning. 

Vi har det bra, barna har mange venner og jeg har flere venninner, men savner som sagt at nærmeste familie kan ringe barna å høre feks om hvordan det går på skolen o.l. Er det virkelig for mye å forvente?

Jeg prater med de hver dag, men alltid jeg som ringer..

Anonymkode: 9acf9...fd9

Jeg får ikke noe ut av å snakke i telefon med barn, så jeg ringer aldri niesene mine. Men jeg er fryktelig glad i dem, og har eldste på besøk noen dager mange ganger i året. Blir nok det samme med yngste om et par år. Ikke alle har behov for å snakke i telefon eller møtes hele tiden. 

Tror heller aldri noen besteforeldre, tanter eller onkler har ringt for å spørre hvordan det går på skolen...

Nå sier du ingenting om hva slags diagnose barnet ditt har - det kan jo ha diagnosen astma, psoriasis, cøliaki eller noe annet uten stor relevans for samvær, eller det kan være noe adferd-relatert som ADHD eller autisme. Hvis det er det siste kan det jo hende besteforeldrene synes det er slitsomt.

Eller har dine foreldre valgt å få bare ett barn selv, så kanskje de ikke synes barneflokker er så stas? Kanskje du kan be dem om å finne på noe sammen med et og et av barna dine? 

Jeg gjør gjerne noe med niesene mine en og en, men å ha dem her sammen er ikke noe jeg gjør for min egen glede må jeg si, da er det kun for å være grei mot foreldrene, og er et offer jeg gjør for familien, på linje med at man må delta på dugnad innimellom. Mange barn = mye rot og bråk. Jeg har i likhet med dine foreldre valgt å kun få ett barn selv.

Anonymkode: 8f8cf...15b