Hva mener dere om dette venninneforholdet?

[AnonymBruker]

Har ei venninne jeg hadde veldig god kontakt med, anså henne som min beste venninne. Trodde vi delte det meste, og at det var gjensidig... Der jeg bodde før kjørte jeg ofte forbi henne og stakk innom 10 min innimellom hvis jeg så at hun var hjemme, og siden hun slet med nav av div grunner og hadde elendig råd, fikk hun stadig arve klær av meg, jeg kjøpte gaver til barnet hennes og passet veldig ofte hunden hennes siden hun ikke orket å ta seg så mye av den selv. 

Så flyttet jeg litt lengre vekk, og helsa mi begynte å svikte samtidig. Så jeg fikk ikke vært der like mye, og fikk ikke ringt like mye som før, men hadde hunden hennes ganske ofte allikevel. Så skulle hun flytte, og jeg tilbød meg å hjelpe til på flere måter, men hun ville fixe alt selv. Var der allikevel ett par dager og hjalp litt. Etter at hun flyttet ringte jeg like mye som før, (før gikk det også begge veier) men hun tok ikke telefonen lenger, og ringte ikke opp igjen. Skyldte på at telefonen skrudde seg av når noen ringte og at hun da ikke rakk å se hvem det var (det samme problemet hadde jeg på en eldre telefon), så tenkte det var greit nok... De gangene jeg faktisk kom igjennom var hun hele tiden opptatt, men lovte å ringe meg opp igjen, noe som aldri skjedde... Så havnet faren min på sykehuset, og jeg ringte henne for å få trøst og råd, ganske hysterisk.. Hun roer meg ned, og jeg tenker at hun kanskje bare har vært stressa med flyttingen etc.. Så døde hunden hennes, og jeg var med til dyrlegen.. Da kom ei annen venninne av denne venninna og forsnakket seg om masse andre greier vi kom inn på, problemer i forholdet med typen, i forholdet til familien hennes etc som jeg ikke har visst noen verdens ting om. Og hun venninna bare "oi, visste ikke at du ikke visste"... 
Så gikk det noen uker og hun ringte meg for å skravle. Skravla mest om løsprat, altså ikke personlig i det hele tatt, hvor hun plutselig forsnakker seg og sier de skal ha innflytningsfest til helga, men hun hadde ikke invitert meg for hun regnet med at jeg ikke ville komme allikevel.

Etter dette kjente jeg at jeg kanskje ikke betyr noe særlig for henne allikevel, og har derfor trukket meg veldig unna. Mye har skjedd hos henne, som hun normalt ville ringt til meg for, men får vite det via story (ikke PM) på snap eller flere uker etter det har skjedd når vi har en sjelden samtale (som oftest når hun kjeder seg på jobben hun fikk). Det siste året har vi kanskje pratet 3 ganger... Siste gang satt hun å snakket om matvarepriser... 

Så skjer det som får meg til å steile: Denne uken havnet faren min igjen på sykehuset, og det så ganske skummelt ut. Jeg legger ut en status på facebook for å informere tanter og onkler og fettere og kusiner etc, som jeg ikke orket å ringe rundt til... Hun sender noen hjerter på oppdateringene mine, og etter 4 dager ringer hun meg, og det første hun sier er "Hvorfor har du ikke ringt meg? Du pleier jo å ringe meg når noe skjer!"  

Har jeg vært for hårsår her, og trukket meg unna uten grunn? Eller har jeg hatt grunn til å trekke meg unna? Mamma mener at jeg har en tendens til å være for hårsår, men jeg må jo si jeg er faktisk ganske såret av hva som har skjedd...  

Anonymkode: b1551...b84

[AnonymBruker]

Ts igjen her... Må legge til at dette har skjedd gradvis over flere år, jeg flyttet ett år før henne, og det er 3 år siden hun flyttet... Og ser at det kan se ut som jeg er litt masete, men var ikke det altså.. Var ikke innom mer en kanskje annenhver uke, selvom man kan få inntrykk av at det var hver dag når man leser... 

Anonymkode: b1551...b84

[Anzii]

Jeg syns egentlig ikke du er for hårsår, jeg hadde nok også blitt såret om jeg ble utestengt fra informasjon og innflytningsfest. Allikevel får jeg følelsen av at dere begge ønsker vennskap, men at dere trenger å snakke ut om disse «misforståelsene». Men for å svare på spørsmålet: jeg forstår deg, og ville nok reagert med å trekke meg unna selv.

[AnonymBruker]

Tror dere har snakket forbi hverandre i mange år jeg, at mye er bygd på misforståelser og opplevelser dere har hatt hver for dere. Det er fort gjort, faktisk. Istedet for å lure her så bør dere kanskje avtale en kveld hvor dere får tatt dere en skikkelig prat. Og da skal du være akkurat like åpen og ærlig som du er her. Ikke anklage, men snakke, og spørre, og ta et glass vin eller noe. Hvilket utfall det får vet ingen, men jeg tipper dere får snakket ut og får et bedre forhold etterpå. Dere må rett og slett ta en sjangser på å finne veien tilbake til vennskapet igjen, og det gjør dere bare ved å møtes og snakke ut ordentlig.

Anonymkode: 4feaf...6b4

[AnonymBruker]

Sjangsen*

Anonymkode: 4feaf...6b4

[AnonymBruker]

Skulle gjerne bedt deg om å se serien Rita på Netflix, men den handler om så mye som ikke har null niks med deres situasjon å gjøre at lærdommen som kommer rundt vennskap i de siste episodene (spesielt da forholdet med Hjørdis), de kunne du sikkert funnet gjennom noe annet enn å se 3 sesonger om Ritas liv som mor og lærer først. Hmm, nei, jeg poster nok dette, men det var kanskje ikke beste forslaget, lol

Anonymkode: 4feaf...6b4

[AnonymBruker]

Jeg får litt følelsen at du har hatt en "hjelperolle" og at vennskapet ikke har vært helt jevnt. Kan det være at hun har skapt litt distanse for å vise seg selv at hun klarer å ordne ting selv? Da hun flytta ønsket hun å fikse ting selv, men du var der allikevel et par ganger?

Anonymkode: 1f323...a6b

[Maleficenta]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere har snakket forbi hverandre i mange år jeg, at mye er bygd på misforståelser og opplevelser dere har hatt hver for dere. Det er fort gjort, faktisk. Istedet for å lure her så bør dere kanskje avtale en kveld hvor dere får tatt dere en skikkelig prat. Og da skal du være akkurat like åpen og ærlig som du er her. Ikke anklage, men snakke, og spørre, og ta et glass vin eller noe. Hvilket utfall det får vet ingen, men jeg tipper dere får snakket ut og får et bedre forhold etterpå. Dere må rett og slett ta en sjangser på å finne veien tilbake til vennskapet igjen, og det gjør dere bare ved å møtes og snakke ut ordentlig.

Anonymkode: 4feaf...6b4

Enig her. Ts jeg tror hun venninna Di tenker likt om deg som du tenker om henne. Husk hun inviterte deg ikke på festen fordi hun trodde du ikke ville gidde å komme. Hvorfor trodde hun det? 

[AnonymBruker]

Tenker at du var en bedre venninne enn hun som delte alt dette personlige med deg.

Anonymkode: 7616c...752

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får litt følelsen at du har hatt en "hjelperolle" og at vennskapet ikke har vært helt jevnt. Kan det være at hun har skapt litt distanse for å vise seg selv at hun klarer å ordne ting selv? Da hun flytta ønsket hun å fikse ting selv, men du var der allikevel et par ganger?

Anonymkode: 1f323...a6b

Ja, var der ett par ganger, fordi hun klagde på at hun var så ekstremt sliten, og at hun ikke fikk hjelp av noen og ikke ante hvordan hun skulle bli ferdig i tide. Jeg sa at jammen, du må jo bare si ifra, jeg har jo sagt at jeg er her for deg, hvor hun da sa at hun ikke ville mase på folk etc... Så da sa jeg at jamen, ok, da kommer jeg i morgen og hjelper... Samme skjedde noen dager etterpå... Ser nå kanskje at hun prøvde å vri seg unna, og at jeg ikke oppfattet det? Huff, er jeg hun påtrengende slitsomme venninna som ikke tar nei for ett nei? 

 

13 timer siden, Maleficenta skrev:

Enig her. Ts jeg tror hun venninna Di tenker likt om deg som du tenker om henne. Husk hun inviterte deg ikke på festen fordi hun trodde du ikke ville gidde å komme. Hvorfor trodde hun det? 

Vet egentlig ikke, men mest sannsynlig fordi jeg ikke drikker alkohol og er veldig introvert, men på denne festen var det veldig mange jeg visste hvem var fra før av (har gått på skole med de fleste) så hadde syntes det var veldig koselig å sett dem igjen.. Og ikke minst; blitt invitert... 

Anonymkode: b1551...b84