Jeg har ikke en eneste venn, hva gjør jeg galt?

[AnonymBruker]

Dette er litt tungt å skrive, men jeg må få det ut på en eller annen måte da jeg ikke har noen å snakke og jeg lurer litt på om jeg faktisk er alene om dette problemet.

Jeg er student og bor langt borte fra familie og hjembyen. På studiet klarer jeg meg veldig bra, men jeg har til slutt innsett at jeg ikke har en eneste nær relasjon til folk på min alder rundt meg og det har jeg strengt tatt slitt med hele livet. Jeg har gjort forsøk og prøver kontinuerlig å bli mer kjent med andre og finne på ting på fritiden, men....

- Vennene jeg fikk i fadderuken på studiet har alle hoppet av og flyttet bort. Klassen er stor og det er vanskelig å bli kjent med nye da alle allerede har sin egen lille gjeng. Jeg har to jeg sitter med fast, men jeg blir ikke inkludert i avtalene deres og idéer om å finne på ting utenom forelesninger så kommer de med unnskyldninger om at de ikke kan. Jeg har egentlig godtatt at disse kun er noen å sitte med i forelesningstimene, men nå skal de begge flytte vekk til høsten så da blir jeg sittende alene.

- Jeg har vært med i flere studentorganisasjoner og er fremdeles med i et par, både faglig og idrett. Her har jeg heller ikke knyttet noen nære relasjoner og ingen virker spesielt interessert i meg. Ingen sier hei, tar initiativ til å prate (jeg gjør selvfølgelig det, spør dem spørsmål, prøver å bli kjent, snakker om det vi har til felles i organisasjonen, osv), eller gir inntrykk av at de har lyst å finne på noe utenfor studentorganisasjonen.

- Jeg har hatt summer internships hvor vi vært team med flere i min aldersgruppe. Jeg har foreslått å finne på noe etter jobb, ta en treningsøkt sammen, osv, ingen har hatt lyst. 

- Klassekamerater fra videregående som jeg en sjelden gang dro på fest med er det nærmeste jeg har hatt venner. Jeg har forsøkt å ta opp kontakten med dem og spørre om vi skal finne på noe eller samles. Ingen er interessert. 

Og slik går det jo. Jeg fremstår kanskje som litt slitsom i dette innlegget, men er egentlig en nokså reservert og høflig person som er flink til å lese kroppsspråk og er absolutt ikke over-the-top eller høylytt. Det er sårt nå som det er sommer at jeg har ingen jeg kan finne på noe med, alle har liksom sine og er ikke interesserte i å knytte nye vennskap. Jeg er i starten av 20-årene så jeg mistenker at det kanskje er en litt "rar" alder der man står mellom gamle vennskap og nye vennskap, så jeg håper jo at det kanskje blir litt lettere om et par år.

Er det noe jeg gjør feil? Har jeg bare hatt uflaks? Har folk rett og slett blitt mindre hyggelige? 

Anonymkode: 19fec...731

[AnonymBruker]

Hei❤️ kjenner meg igjen i mye. Første året mitt på studie fant jeg ingen venner, jeg ble deppa av det. De kom etterhvert på år 2, men jeg kjente aldri en skikkelig connection med flere av de før år 4 (siste året). 

Det høres ut som du gjør mye bra, og jeg kan egentlig ikke peke på noe dumt her. Så jeg tenkte jeg kunne liste opp grunner til hvorfor jeg har unngått nye bekjente så det ikke ble vennskap, og tider der jeg har blitt konfrontert med dårlig oppførsel. Kanskje du innser noe om deg selv i noen av de:

Personer jeg unngikk:

Ei som lukta veeeeldig vondt konstant. 

Ei som var utrolig firkantet edru, og aggressiv fysisk i fylla (klyping og dasking og all slags, herregud) 

Enkelte kvinner har jeg følt meg truet av, fordi de er for attraktive, kule, hyggelige og flinke i ting. Sånne som sikkert aldri har sluppet en ufrivillig fis eller blødd gjennom buksa. 

Enkelte folk som ikke er med på "trenden" angående hva folk på vår alder prater og ler over for tida (memes, gifs, slang, kjendiser som driter seg ut etc) . En trenger ikke like trenden, men ha interesse i det andre prater om hvertfall. Være nysgjerrig.Verste er når de skal bremse "festen" ved å si at det er teit eller noe. 

Ellers personer som er monotone, uinteressert, pinglete (vil ikke gjøre ting fordi de er dårlige i alt og alt er et ork, og da snakker jeg ikke om fjelltur men noe så simpelt som å spille badminton i hagen), sånne som smiler høflig men øynene er ikke med så det ser ut som de hater deg. 

Folk som snur alle tema til å handle om seg selv. En generell huskeregel er å ikke svare på en personlig historie med "ja jeg har også.." eller "ja min far/mor" osv. Spør dem hva de tenker om det de nettop fortalte. Hva planen er videre. Så lenge det ikke er et ja/nei-spørsmål som "går det bra med deg". 

Og så negative reaksjoner jeg selv har fått:

Hadde en kollega da jeg var 19. En dag sa han plutselig "kan du slutte med de kommentarene dine??". Og jeg bare hæææ? Og så fortalte han hvordan jeg kommenterte så mye på hva han gjorde på en spydig måte. Og dette gjorde jeg helt ubevisst😬😬 men jeg innså raskt at jeg tok det fra foreldrene mine, de gjør det med humor, men det er ikke på en måte at jeg kan bruke det på andre, for det høres garantert ut som bare drittslenging. Dette har jeg klart å legge fra meg, puh! 

Jeg prøver å bestemme mye, spesielt over kreative ting, eller hva vi skal spille/spise/se på. Dette har jeg ikke lagt fra meg.... 

Jeg banner stygt når det skjer uhell eller jeg gjør det dårlig i idrett/prestasjoner. 

Når folk blir trygge på meg, så letter de på sløret og sier de trodde jeg var en arrogant, stum bitch. Jeg liker bare å lytte når jeg blir kjent, og smilemusklene mine er ikke helt som de skal. Resting bitch face. Er egentlig myk som smør, og meget omtenksom. Hjelper alltid til og følger opp i ting som skjer i livet til folk. Og så er jeg en grinekjerring som blir rørt av alt. Så jeg tror de slapp meg inn da jeg selv ble trygg nok eller fikk rom til å vise dem de sidene. 

 

Og til sist vil jeg skrive litt om hvordan jeg fikk venner etterhvert:

I bunn og grunn må en bare være der. Det var et fellesareale der mange i klassen min bare slasket om dagene. Så jeg slasket med, selv om jeg heller kunne gjøre noe produktivt. Jeg gikk på festene, om så bare for en time. Jeg inviterte til gruppearbeid i min hybel og gjorde det ekstra kos med masse snacks og forskjellige varme drikker. Jeg gikk ut på fellesarealer og hilste om jeg hørte det var noen der. Bare småpratet, om det så var en ny person eller en bekjent. Jeg gikk rundt på campus og så meg om på sommerdagene, snakket med folk som enten spilte ballspill eller lå på gresset, da ble jeg invitert med eller inviterte meg selv. Jeg lokket med middagsrester på klassegruppen på facebook, sånn at en eller flere kom på kjøkkenet for å spise og slå av en prat. 

 

 

Anonymkode: fe53b...bd9

[Banankaka04]

Takk for at du deler... Du er modig! Etter at en har satt ord på tankene og følelsene sine, selv om en ofte synes at det er veldig vanskelig, er en ett skritt nærmere målstreken! Det er nok ikke deg det er noe feil med... Du er akkurat sånn som du skal være! Prøv å ha troa på at det finnes hyggelige mennesker der ute som har lyst til å bli bedre kjent med deg, selv om det kanskje ikke virker sånn akkurat nå... Jeg vet ikke om jeg har så mange råd å komme med, men jeg ønsker deg masse lykke til!

Endret 8. juni 2020 av Banankaka04

[Gjest Sjenert_jente]

Vet hvor vondt det gjør og har dessverre ikke noen gode råd. Er selv 37 år gammel og har ikke hatt en eneste venn de siste åtte årene. Synes det er vanskelig å bli kjent med noen i voksen alder. Håper du får noen gode råd som vi andre også kan få nytte av.

Endret 8. juni 2020 av Sjenert_jente

[President Chimp]

Hva er interessene dine? Og hvor studerer du? Jeg tror det er viktig å vite, eller finne ut hva man liker å holde på med. Så kommer omgangskrets rundt det. 

For min del blir jeg alltid fascinert av folk som er genuint interessert i noe, da kan jeg lytte i timesvis. Jeg har selv veldig mange interesser, men det er noe med å møte folk som er åpne av natur. Spesielt om du selv er åpen, da kommer gode vennskap på løpende bånd. Og sørg for at du er positiv! Og le når folk sier noe morsomt, eller kom med en morsom kommentar selv! Mennesker liker genuinitet