Nybakt mamma med reisejobb

[AnonymBruker]

Vi har termin i november i år, og ble uplanlagt gravide! Vi gleder oss selvfølgelig masse❤️
 

men, rett før jeg ble gravid byttet jeg jobb. I min nye jobb må jeg reise en del, og vi snakker 2-3 måneder på site med fri helger. Jeg kjenner på at det gir meg dårlig samvittighet allerede. Hva kommer andre til å tenke om meg som mor?

Dette er kanskje drømmejobben på alle måter, og jeg får utvikle meg dit jeg vil. Om jeg hadde visst om graviditet hadde jeg kanskje tenkt annerledes når jeg takket ja, men sånn ble det ikke.

Jeg slites i to retninger, da jeg alltid har vært karrierebevisst og likevel ønsker å prioritere familien min. 
 

Noen med erfaring med liknende situasjon?

Anonymkode: c1052...ee3

[AnonymBruker]

Er du borte fra mandag til fredag i 2-3 mnd? Noen ganger er det ikke mulig å prioritere både karriere og familie. Hva andre tenker er ikke så viktig, men hva tenker du selv? Du får ikke tiden tilbake, så hvis du velger å være mye borte fra barnet når det er lite, så er det muligens en del ting du går glipp av. Kan du leve med det? Samboer, hva tenker han? Synes han det er greit å ta alt i 2-3 mnd? 

Anonymkode: c1e68...634

[AnonymBruker]

Ikke jeg, men mannen min hadde en typisk reisejobb før vi fikk barn. Spennende, hektisk, godt betalt, og altfor, altfor mye tid borte. Han måtte legge den på hylla, det skjønte han selv. Jeg har også en jobb å ivareta, og for relasjonen mellom far og barn var det nødvendig at far ikke var borte halve måneden.

Anonymkode: c1631...4b5

[AnonymBruker]

Det er bare du selv og mannen din som kan finne ut av dette. Min mann jobber offshore, og er borte 2-4 uker i strekk. Han trives veldig godt i den typen jobb, men syns det har vært litt tøft. For ham har det imidlertid ikke vært så ille at han har valgt å bytte til en kontorjobb selv om han har mulighet til det. For meg fremstår det derimot som et mareritt å være så mye borte fra barna de første årene. Det er så mye en går glipp av, og vi ser at det påvirker relasjonen. Det tror jeg vil endre seg når barna blir større, mannen er en god og engasjert far. Men akkurat nå (de er 0 og 2), er det jeg som er tryggheten siden jeg aldri "forsvinner", og de er ikke like trygge på faren sin. Jeg ville syntes det var sårt, og som sagt vondt med alt jeg hadde gått glipp av. Mannen klarer å tenke at det vil gå seg til og at han vet barna har det bra hjemme mens han er borte.

Jeg syns det er ok at mannen er borte, selv om jeg savner ham. Men han har friperioder på 2-4 uker også, og er veldig til stede da. Hvordan dette evt. vil fungere for dere, kommer både an på hvordan mannen din syns det vil være å være mye alene med ansvaret og hvordan du vil synes det er å være borte. 

Anonymkode: cb8c8...430

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hva du lurer på. Skal du ha svangerskapspermisjon som normalt, og så reiser du på jobb 2-3 måneder? 

Jeg tenker at du bør få baby, og så kjenne etter på hva som er riktig for deg og familien. Hvis du går for jobben, så bør den andre forelderen sørge for å kjenne barnet like godt som deg, slik ikke det blir et sjokk når du reiser. Med så mye fravær i hverdagen, så bør du forberede deg på at den andre forelderen blir den viktigste for barnet, mens du da blir nr 2.

Anonymkode: 62af0...b2d

[AnonymBruker]

Du bør ikke tenke på hva andre mener, men på barnet. Skjønner dilemmaet, har selv fått en jobb som krever reising, men har større barn nå. (Det var likevel en avveining og nå føler jeg at fraværet er verre for meg.)

Jeg tror det er svært uheldig for et lite barn å oppleve at den av foreldrene det er mest knyttet til, forsvinner, kommer tilbake, forsvinner, kommer tilbake. Det har ingen begrep om tid og lever her og nå og vil oppleve at du er borte på lik linje med «helt borte for godt». Dette tror jeg kan gi tilknytningsskader. Og det er som regel mor en ettåring er mest knyttet til dersom hun ammer og har lengst permisjon - som er det vanlige. Dersom du ikke ammer og mannen tar mesteparten av permisjon og blir hovedtilknytningsperson i løpet av permisjonstiden, tror jeg det kan gå ganske greit for barnet, det blir muligens veldig tøft for deg, men jeg føler det vil være det eneste forsvarlige.

 

 

Anonymkode: ce742...540

[AnonymBruker]

Om jeg forstår deg rett, blir du i prinsipp ukependler (du har fri og muligheten til å reise hjem i helgene)? Jeg kan se for meg at det kan kombineres med større barn, men tror det blir hardt med en baby. Misforstå meg rett, det går jo an, og dere overlever nok helt fint begge to (jobb masse med tilknytningen til far, som det sies over her), men spørsmålet er nok heller om det kommer til å føles verdt det. 

Anonymkode: c7f9d...15f

[AnonymBruker]

Her er det ikke hva andre synes som er viktig. Det du skal tenke på er familien din og hvordan du, far og barnet vil takle det. Å være så mye borte fra barnet kan gjøre deg litt "fremmed" når barnet er veldig lite. I tillegg vil du potensielt gå glipp av veldig mye. En jeg kjenner har reisejobb og er borte lenge av gangen, for så å være hjemme to-tre dager, og så reise igjen. Han fikk seg en vekker da sønnen på 4 år en mandag sa "Hadebra pappa, det var hyggelig at du kom på besøk!". Sønnen skjønte ikke helt at faren faktisk bodde hos de siden han kun kom i helgene og hadde gjort det så lenge sønnen kunne huske. Jeg sier ikke at det blir slik for deg, men du får ikke en ny mulighet til å oppleve alt som skjer i barnas første leveår. Du får ingen ny mulighet til å bygge den samme relasjonen. Så her må du selv kjenne på hva du synes er viktigst for deg. Noen prioriterer karriere, noen priortieter familie, andre finner en mellomting. Kun dere kan ta denne avgjørelsen og bestemme dere for om det er verdt det.

Anonymkode: 36a5e...b3a

[snurk]

Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg kan dele min egen erfaring. Når barnet var 8 mnd var jeg tilbake i jobb. Det var en travel periode og i min jobb er listen over arbeidsoppgaver uendelig lang. En kombinasjon av at det var godt å være tilbake på jobb og at jeg ønsket å vise at jeg fortsatt kunne være effektiv og karrierebevisst selv som nybakt mor, gjorde at jeg i en periode på 6 mnd arbeide mye overtid og fokuserte altfor mye på jobb. Det gikk først opp for meg når barnet mitt begynte å gråte når jeg tok henne opp og strekte seg etter far at det hadde gått kraftig utover relasjonen vår 😔😔 jeg angrer i dag ekstremt mye på mine prioriteringer, og som andre nevner her i tråden får man aldri tilbake den tiden. Jeg kuttet ned til 8-4 jobb og brukte hvert ledige øyeblikk på å være sammen med barnet mitt, og etter 2-3 måneder hadde vi heldigvis reddet relasjonen og mamma var igjen like god som pappa. Men det var en periode med mye tårer og jeg følte meg knust over å bli avvist på den måten, men det var jo bare min egen skyld. Venter barn nummer 2 nå i oktober og kommer ikke til å gjøre samme feilen igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg er også gravid, og har som deg nylig startet i ny jobb. Jeg visste heller ikke jeg var gravid når jeg tok jobben. Jeg ukependler. For oss blir løsningen å flytte for et par år, og bo i byen jeg jobber. Ganske stor endring, men så viktig er jobben. Kan du tenke litt ut av boksen og muligens finne en løsning? Og ikke hør på hva andre tenker og mener, kjenn etter hva som er rett for deg og din lille familie. Det er mye motstand mot å ikke velge A4 løsningen... 

Anonymkode: fec98...fc6